Skrivekløe

En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.

søndag 27. mars 2011

Mætt

Det har gått uker og mange mange tanker igjennom hodet mitt før eg klarte å sette meg ned for å skrive igjen. Det har tatt tid og det har vært nødvendig med den tida for å synke inn hva legen sa. Jeg gikk i kjelleren og vel så det- og har slitt med både angst og nattesøvn de første to ukene. MEN eg våger også å være naiv no- selv om en indre stemme sier at nå får eg se på realitetene så har eg en annen indre stemme (passelig scizzo?) som sier at eg skal gi faen og heller gripe alt som er positivt og klamre meg til det.

Akkurat det har vært tungt, men det går på et vis- og eg synes det stadig vekk går bedre :) Men eg skal være heilt ærlig å si at det har vært tungt hver eneste gang folk spør om hvordan det går. Eg har kommet til at eg må jo bare svare ut ifra hvordan eg føler meg- og ikke statistikker og slikt. Og eg føler meg BRA- bedre enn på flere år!! Litt sliten av strålinga, men bare litt ellers ganske så kvikk og rask. Eg har jo litt vondter her og der, men dem tillater eg meg ikkje å kjenne på- for da trur eg både det eine og det andre og det vil eg ikkje tillate meg sjøl å gjøre. Men det hender eg tenker "no vil eg ha noen smertefri timer"- og hiver innpå med smertestillende. Folk som ikke har sett meg på noen måneder nå sier at eg ser ATSKILLIG bedre ut nå, og det sier jo litt om hvordan eg så ut for noen måneder tilbake.Men eg så ikkje mørkt på det sjøl da :)

SÅ hva har vi gjort de siste to ukene da? Jo - Julie og eg er blitt skikkelig Tromsøjenter, og vi stortrives med det :) Julie er begynt på Sommerlyst ungdomsskole, og trener ilag med Fløya. På torsdagene har Edel i Tromsø skytterlag kommet og hentet både meg og Julie til trening. Fantastiske mennesker som har gjort tida lettere for oss å være her. Av og til så har eg stukket innom Mona på jobb, truffet Elisabeth på kafé, og i dag var vi invitert hjem på middag til Kari og Erling. Katalansk mat med oliven, olivenolje og brandy fra hjembyen til Erling. Nydelig godt- og eg var passelig på en snurr da vi skulle ta bussen hjem igjen før Julie skulle på fotballtrening igjen :)

Flere fra jobb har vært innom og bodd på samme hotell. Forrige onsdag inviterte Tove K G meg ut på foredrag med Lars Monsen og Trine Rein. Eg var skikkelig spent på hvordan dem hadde satt dette sammen. Det var en blanding av bilder og filmer fra turene hans, og sanger med passende tekst fra Trine. Alt sammen iblandet mye humor og en tilsynelatende sterk kjærlighet de to imellom tross store forskjeller. Det var godt å se en slik lykke, og det var godt å høre om grensesprengende turer og se at ingenting er umulig hvis man bare vil det nok.

Det er også godt for min personlige kamp å bli påminnet dette. Eg har nå også fått tak i boka "Kjærlighet, medisin og mirakler" - og selv om eg bare så vidt har starta på den så ser eg at dette er viktig for meg å lese. Trur faktisk den kan være viktig for mange å lese, for eg tenker at det ikke bare er i forhold til sykdom at kjærligheten kan være viktig/avgjørende - men i alle slags kriser i livet. Eg tenker stadig vekk på ungdommer som eg har jobba med, og kommer til å jobbe med i framtida. I dagens samfunn så skal alt være så proffesjonelt, og vi skal ikke si at vi er glad i ungdommene (selv om vi er det)eller engasjere oss slik at vi tenker på dem når vi drar hjem. Legg jobben ifra deg på jobben... - for det er en egg vi balanserer på mellom det å være privat og proffesjonell. Ok. Men hva funker? Hva er det som egentlig skal til for at et menneske skal klare seg igjennom kriser i livet? Ville det ikke være til god hjelp om de visste at det var noen som faktisk var glad i dem , og brydde seg om dem? Dette kan nok diskuteres opp og i mente. MEN for å være heilt ærlig så trur eg- og håper at vi beveger oss inn i et samfunn hvor vi også tør å være glad i mennesker- og får lov til å være glad i, fordi vi har valgt et yrke som handler om å hjelpe mennesker og det vil være unaturlig å gjøre seg så profesjonell at det menneskelige forsvinner. Hvis vi skal oppnå en varig endring så kan det ikke bare bestå av medisiner og mirakler i allefall :)






Her er bilder av rommet til Julie og meg. En liten gang, bad med badekar, liten stue med sofagruppe og spisebord og en sovealkove. Vi er kjempefornøyde og klarer oss godt med dette i noen uker :)



Dagene mine består av å få tak i MAT.... Vi står opp og spiser frokost før Julie går på skolen. Så drar eg med bussen til sykehuset, blir strålt (blir strålt over et stort område, 6 punkter siden det var i alle lymfekjertlene),og tar buss tilbake til byen igjen. Slapper litt av før eg på nytt må ta buss til sykehuset for å spise middag og ta med middag i plastbeger til Julie som vi kan varme i mikroen i resepsjonen på hotellet når ho kommer fra skolen. Så er det kveldsmat fra 18-1930. Vi blir gjerne sittende hele denne tida og spise sammen med de andre som har kreft og bor på hotellet. Det blir sosialt, mye galgenhumor - og til dels uappetittelig humor. Ho Arna ga klar beskjed til en kar ifra Alta her en kveld at "NO SPIS VI" ;) Og da var det heilt stille i ca 30 sekund også va det påan igjen.....

Nå kom akkurat ho Julie heim i fra fotballtrening. Ho er så glad og lykkelig som eg sjeldent ser- ho trives SÅ godt på Fløya- ho sprudler og det gjør et mammahjerte kjempeglad :)
Hvordan det skal bli når vi kommer hjem igjen etter 5 uker på hotell, med romservice og ferdig mat det får vi ta når den tid kommer. Akkurat no så koser vi oss i allefall med å få lov til å være ilag og vi setter pris på selv den minste ting :)

7 kommentarer:

  1. Flott å lese bloggen din. Lykke til videre.
    Torunn

    SvarSlett
  2. Det er godt at du dele Bjørghild. Stor klem og gode tanker fra ho Marit fra Gibostad:)

    SvarSlett
  3. Det er godt at faa lov til at fölge lidt med i din hverdag. Knús í hús........ :O) Anita fra Ísland

    SvarSlett
  4. Eg blir både varm og kald om hjertet når eg læs innlegget ditt.Vi må aldri slutte å bry seg om kverander- da blir det et kaldt samfunn. Og vi må tørre å sei at vi e glad i dem vi jobbe med og førr- Glad i deg Bjørghild...

    Løkka tel videre, no e d bærre 7 vekke tel eg skal innta hotelltilværelsen...Sender en storvarmbamseklæm tel deg og Julie...

    SvarSlett
  5. Hei Vennen! Syns du er tøff Bjørghild og dette viser hvor sterk du egentlig er opp i det å kunne tillate seg å være svak. Du står på og lever videre. Tenker mye på deg.Lykke til videre <3 Thurid

    SvarSlett
  6. Tack för det du delar med dig av Björghild ♥♥
    Jag blir verkligen berörd av det du skriver, men det som berör mig mest är ditt sätt att hantera det och du ger det hela ett ansikte. Jag följer din blogg för jag inser att du kan lära mig så mycket. Jag har inte drabbats, kunskap om detta ämne är aldrig tung att bära ♥♥
    tack för boktipset, dka se om jag kan få tag i den boken ♥♥ Varm kram till dig du modiga kvinna ♥♥
    MVH
    Heidi Wintherlie

    SvarSlett
  7. Hei bytøtta
    Du e flink å skrive.
    Flott å kunne følge deg i både oppturer og i nedturer, og en tur innom kjelleren.
    Fant noen små visdomsord i en kalender, skrevet av Ragnhild Bakke Waale:

    Bruk ordene, tankene, tårene, menneskene. Du har livskrefter i kjelleren

    Len deg godt tilbake der du er. Gi deg selv et friminutt. Det aktiviserer livskrefter.

    Hold i ei hand når du er svak, så kan du holde hender når du er sterk

    Heier fortsatt på deg - hver dag

    SvarSlett