Rise and rise again until lambs become lions
Overraskelsen var stor da eg fikk innkalling til samtale med kirurg Erling Bjordal om rekonstruksjon av ny pupp allerede den 9 februar i år. Det er ganske nøyaktig et år siden eg ble operert og 10 måneder siden siden eg var ferdig med strålebehandlinga.
Det har vært enormt mye fokus i media i den siste tida etter at "megga fra P4" har gjort sine stunt på både radio og tv, blandt annet rev av seg håret foran kamera og blottet arret sitt. Det ble startet en storstilt aksjon som heter noe sånt som "jeg venter fandenmeg ikke på en pupp". Eg har holdt meg litt tilbake og ikke støttet denne aksjonen - for eg skjønner ikke hvordan det kan være rett????
Eg er 100% enig om at det er for lenge å vente i 7-10 år. Alt for lenge!! Men de fleste har ikke ventet så lenge heller...... Eg hørte skrekktall som "opp til 6 år" da eg ble operert.
Arret mitt er kjempestort og ikke noe pent... ser ut som det er "snurpa igjen" under armen, i tillegg er det fjernet en del av muskelen på oversida, slik at det er et "søkk" inn i overkant av arret. Så her er mye som må gjøres..
Det som er planen å gjøre det er å ta hud og fett ifra magen (hurra for de ekstra kiloene eg fikk av behandlingen ;o) - og hurra for at eg hadde så lite strekkmerker at huden var perfekt for å transplantere lengre opp :o) Fra sideflesket blir det fjernet hud og fett og lagt inn der hvor muskelen er borte.
"Det blir som et kinderegg" sa dr Bjordal - tre ting på en gang. Det vil ta tid å vente på - men det er verdt den ventetida!
For: Hvorfor ikke få gjort denne herligheta med det samme uten venting? Jo, der er saken klar og slik eg nok også tenkte var det mest fornuftige... Det tar sin tid for kroppen og komme seg etter den behandlingen den har vært igjennom. I mitt tilfelle med min diagnose, størrelse på kul, antall infiserte lymfekjertler, aggressivitet etc vil det være anbefalt å vente MINIMUM 2 år! Det er ofte iløpet av de første to årene at man kan se om det kommer tilbake, selv om det også kan komme senere. Å få en ny pupp i mellomtida ville gjøre en oppdagelse av tilbakefall vanskeligere- og dermed øke sjangsen for spredning- som vil være svært svært uheldig. Da blir spørsmålet om pupp eller ikke pupp så totalt uvesentlig.... Men det de kan starte med no ganske kjapt, er å fjerne noe av det brystet som er igjen for å lettere skape symmetri senere- og for å minske skjevbelastning på kroppen. Kjenner det allerede i nakke/skulder...
Eg ble jo selvsagt redd IGJEN - og spurte om det var svært stor sjangse for at eg får krefta tilbake. Legen skjønte nok at han hadde tråkket litt "i salaten" da, tok handa mi og sa at han ikke visste prognosene eller statistikken for min type brystkreft. Eg skulle uansett ikke forholde meg til det for det er så mye som skjuler seg i en statistikk (dette har jo andre leger sagt til meg før også) - så får eg velge sjøl om hvordan eg skal tolke det - bli urolig eller faktisk tro på at EG kan klare det?
Så kjære medsøster og sjefsmegga i P4; Du har gjort en kjempejobb for å sette ventetida for nytt bryst i fokus, men eg for min del vil fandenmeg ikke ha et nytt bryst sånn no med det samme! Eg velger heller sjangsen for overlevelse- og gjør eg det, så veit eg at de på universitetssykehuset nord norge står klar til å lage meg et kjempeflott bryst i god tid før eg fyller 50. Å miste et bryst da eg fylte 44 år var ikke den største katastrofen som har skjedd i mitt liv. Å høre på diskusjoner om at politikerne "svikter" pga at kvinner ikke får en ny pupp innen et år, og at det er en skam.... vel vel, vet dere hva dere snakker om/kritiserer? Når også leger sier at det er anbefalt å vente så velger eg å tro på dem! Jeg følte meg likevel like kvinnelig som eg alltid har gjort. Det må ikke bli slik at vi kvinner kritiserer samfunnet slik at vi skaper en dårlig selvfølelse pga manglende bryst. Selv om noe er forandret på kroppen så kan vi godt ha et kvalitetsrikt liv i ventetida på den nye puppen. Eg gjør absolutt ALT som eg gjorde også før eg ble syk - bare at eg har lagt om til en noe sunnere livsstil i tillegg.
Den største katastrofen var tanken på at eg kunne dø fra barna mine og at de skulle miste sin MOR. Valget er igrunnen svært enkelt :o) For som tatoveringen til min datter Nora ved venstre bryst sier så flott på latin her "surgite atque resurgite dum agni fiant leones" eller som det ville bli på norsk "reis deg og reis deg igjen til lam blir løver". Og veit dåkker ka? Eg e en løvinne ;o)
