Embrace Life

-Eller omfavne livet - eller si ja til livet og gi det en klem :o)

Eg er så glad om dagen- eg kjenner at overskuddet begynner å komme sakte men sikkert tilbake- og det har vært borte LENGE. Lenge før eg fikk diagnosen så var eg "tappet" for overskudd og alt var et ork.

I går begynte eg å kjenne på det skikkelig. Eg hadde lyst til å gå tur selv om ingen kom og "pushet på" meg, og eg var litt spent på formen og tok meg en liten tur opp til skytterhuset. Eg tenkte at eg kunne jo prøve å skyte, og fikk eg vondt så fikk eg heller avbryte. Ingenting var vondt- og ingenting var et ork. Bare det å få på seg skytterklærne gikk lekende lett- og gjett om eg ble glad da eg oppdaga at eg fikk igjen skytterbuksa :) Eg sa til karene at nå bryr eg meg ikkje om resultatet- eg kommer til å dra lykkelig herifra uansett :) Når eg da i tillegg fikk 244 poeng  var eg overlykkelig, for det viste at eg faktisk kan klare dette- og sette ny pers under tre uker etter operasjon ga meg en skikkelig opptur :)

Sist onsdag hadde eg besøk av Linda som jobber i NRK, og ho gjorde et radiointervju/reportasje med meg. Ho synes visst at det er ei god sak at eg har den innstillinga eg har, og at mange kan lære av det. Eg synes jo ikkje sjøl at eg gjør noe spesielt men hvis det kan hjelpe andre så gjør eg det gjerne.

Ho sa at da eg allerede dagen etter operasjonen gav en bekreftelse på facebook om at eg også skulle delta på landsskytterstevne så tenkte ho "yes!- nå ser ho fremover" Eg måtte nesten flire litt for eg satt jo faktisk i senga på sykehuset nokså redusert, men det var aldri noen tvil om at eg skulle være med på LS.

Eg kjenner at gleden er på tur tilbake! Eg har jo heile tida trudd at den har vært der- men eg ser jo no at eg kjenner en STØRRE glede iallefall. Eg kjenner på at eg er så takknemlig for alle som har stilt opp - og som har hatt meg i tankene selv om det ikke har passet å stille fysisk opp. Dere har alle som en vært til stor hjelp og gitt meg styrke til å se et HÅP - og til å kjempe for det!

På facebook har eg et bildealbum med mange små og store oppmuntringsgaver, men det har vært så utrolig mye mere.... Alt fra hjelp til snømåking, bær og Noni juice, krøkebærsaft og støvsuging, kollegaer som kom tre dager i uka og fikk meg med ut på treningsøkter, venner og naboer som kom de andre dagene, nedrigging av jula og urteteer, innsamling for tur til Mexico - ja herregud, eg er nesten målløs... Min jobb har alltid vært å hjelpe og tille opp for andre, nå har eg bare kunnet lene meg tilbake og ta imot så mange fantastiske menneskers hjelp. Eg har flere ganger felt noen små "lykketårer" for en slik omtanke :)

Når eg som overskrift valgte "Embrace Life" så er det også myntet på Tine og hennes urtegård -og alle timene hun har gitt meg. Ho har vært til en fantastisk støtte for meg i denne tida. Ho har gitt meg både te og urter for å styrke immunforsvaret, ho har bakt rabarbramuffins og fylt fryseren min med bær og olivenbrød, ho har gitt meg lymferens og "påfylling av energier"- ho har fått meg til å puste rolig, trekke pusten dypt inn og finne roen når eg var livredd. Og sist men ikke minst- eg hadde alltid en god følelse av at dette skal gå bra når eg gikk heim. Ho sjekket opp ting vi var usikre på, og lymferensen var fantastisk å ta jevnlig før operasjonen.. Eg er så stolt av ho Tine og alt ho har fått til! Ho er så full av energi, og eg er glad for at ho deler sin kunnskap med oss. Som legen min sa om henne "det høres ut som en klok kvinne" - nemlig aldri snakk om å kjøre over tradisjonell medisin men gi komplementær der det var naturlig og uten å "klusse til" behandlingen eg fikk på sykehuset. Eg er helt sikker på at dette har hatt mye å si for at eg er kommet så raskt til "hektene" igjen. Her er link til sida hennes Tine og litt om ka ho driver med :o)  http://www.embracelife.no

Nå skal eg nyte helga med VM ifra sofaen- og ta mine egne treningsøkter for mitt private lille VM som blir å foregå på slutten av sommeren - til topps på Breitind :) Det blir vel BM det...

 For nå har eg vært på intersport og kjøpt meg nye joggesko (og JA dem var dyr ;) og lebestift ble innkjøpt i forrige uka :) Ho Evaline ville nok vært stolt hvis ho hadde sett meg no :) Sola skinner og eg omfavner livet!!!!!


Ha en fantastisk flott helg alle sammen!

Bedre og bedre dag for dag

Bedre og bedre dag for dag
Bedre og bedre dag for dag
Du kan more deg og smile
selv om andre syns du burde fortvile
Selv om stillingen er svak
så smil med velbehag

aa aa aaa
det går bedre og bedre dag for dag


God gammel låt som får meg til å smile om dagen :o)

Fikk besøk av min barndomsvenninne Torhild første helga etter at eg kom fra sykehuset. Veien fra Bømlo til Senja ble kort når det var for å støtte en venn - det var så godt å se ho igjen, og godt å ha noen å prate med , gå tur med, sprette en flaske champagne med - og ikkje minst flire med :o)
Ho hadde bare sett meg noen sekunder før ho erklærte at ho nok kom for seint (jada det høres jo alvorlig ut) - det ho meinte var altså at eg så så frisk ut iforhold til det ho hadde tenkt seg på forhånd. Ho skjønte at eg faktisk er i mye bedre form no enn eg var for et par måneder siden. Det er cellegifta som bryter ned hele kroppen - og i mitt tilfelle så var det kroppen den ødela og ikke kreftsvulsten. Men nå er den borte vekk - og eg kjenner at eg føler meg så letta!! Eg er selvfølgelig også kjemperedd for første kontroll - om de har fått med seg alt..

I går kom papirene fra sykehuset, dvs en epikrise som vanlige folk ikkje har store sjansen for å forstå.. Eg skjønner faktisk ikkje heilt hvilket "stadie" jeg er på mange tall og bokstaver - men eg har skjønt såpass at det er ikke av den helt enkle sorten. Derfor kommer også tankene innimellom (hva-om-hvis-så) Men eg skjønner jo at eg ikke kan la være å forholde meg heller til egen diagnose. Det har aldri vært snakk om noen prognose, for det har jeg ikke spurt om - men fikk jo svar den første dagen "at mye kommer an på om du er sterk nok".

En liten interessant sak fra epikrisen som eg faktisk forsto var "preparatet inkludert axillære glandler tas ut i sin helhet og monteres på korkplate. Besørger hemostase."
Så nå er brystet mitt og lymfekjertlene mine passelig spikret opp på en plate og sendt inn til undersøkelse. Jeg hadde vel aldri kunnet fantasere om engang at deler av meg skulle spikres opp på en plate- Godt påsken er sein i år ;o)

Været er nydelig, og eg har bare så lyst til å gå ut på ski. Men det er kanskje ikke så lurt.. ennå.. Men snart!
Den 14.3 begynner eg på stråling og blir å bo i Tromsø fram til påsken. Julie skal være med meg og skal gå på Sommerlyst skole i denne perioden. Tror ho gleder seg veldig til det- bo på hotell i 5 uker og være "byjente". Vi tar de gledene vi får- og eg gruer meg ikke i det hele tatt til strålinga! Kanskje eg burde? Næh - eg tenker at den bryter ned et lite område av kroppen, mens cellegifta brøt ned hele kroppen. Så dette ser eg veldig lyst på. Ser nesten ut som at hormonene har roa seg betraktelig også :o)

Eg føler meg rett og slett "bedre og bedre dag for dag" Ha en fin dag og ei flott helg alle sammen!

Kjærlighet, mirakler og medisin

Da eg skulle dra fra sykehuset i går gikk eg i dusjen og ordna meg. Ja, fiksa meg rett og slett- kjoletunika, sminke- til og med parykken var på under en kledelig lue. Eg satt på sengekanten og tømte nattbordsskuffa og kastet søppel. Da kom det en hjelpepleier forbi, hun skvatt nesten da hun så meg- og kommenterte forandringen fra noen timer før da eg daffa rundt skallete og i sykehusets kreasjoner (og det var inkludert trusa! -store formløse bomullstruser som er kokt på 90 grader 100 ganger). Eg måtte smile litt for eg skjønte ka ho meinte. Eg sa at eg faktisk føler meg friskere når eg ser meg i speilet og har farge i ansiktet og klær som eg blir glad av.

Det var nok da ho Evaline bestemte seg for at ho skulle ta den der praten om døden og livet- og alt det der med meg......
Ho måtte fortelle meg om en bok som heter "Kjærlighet, mirakler og medisiner" av en amerikansk kirurg som heter Bernie Siegel. Han jobbet med kreftpasienter, men sluttet som kirurg da han ønsket å vie mere tid på å se om der var noen fellesnevner for de pasientene som "umulig" kunne bli frisk- men likevel ble det. Evaline var veldig engasjert da hun fortalte om boka, og eg ble helt trollbundet av historiene hun fortalte. Hun fortalte også om historier hun selv hadde opplevd med pasienter- og hun fortalte bare om de gode historiene- fordi det var de eg ønsket å høre, og det var de ho visste kan hjelpe!! De handlet mye om å tenke positivt, og tenke livet slik du vil det skal være, eller "drøm ditt liv og lev din drøm".

Eg tror faktisk at vi alle er med på å skape vår egen skjebne! Noe kan vi selvfølgelig ikke ha kontroll p å, slik som ulykker og delvis sykdom- men vi kan gjøre noe med det når det rammer. Skal eg ha det for jævlig resten av mine levedager, eller skal eg ta vare på hver dag som den mest dyrebare skatt? Skal eg være redd for å ta sjangser fordi utfallet kan bli noe som eg ikke ønsker? Da blir det litt sånn " å våge er å miste fotfestet for en stund. Å ikke våge er å miste seg selv"

Evaline kom forøvrig også med et siste råd før heimreisa; Når du kommer hjem så skal du kjøpe de dyreste joggesko du finner! Ja de skal koste så mye at du ikke har råd til å la dem stå i skapet! Så skal du ta på deg en fin lebestift og klær du blir "glad" av, kvitt deg med dårlig samvittighet og sett personer som suger energi "på vent" - bruk energien på deg sjøl!

Eg kjente jo på det.. at det er rett.. og det bekreftet det som eg sjøl har kjent og tenkt i lang tid, altså ei klok dame det der ;o)

Flott tinnfat som bugnet over av frukt fikk eg ifra arbeidsplassen og kollegaene mine da eg kom heim- masse antioksidanter :o)
Første dagen hjemme har eg bare moillkosa meg, gått en liiten tur, trena armen litt og bare mottatt besøk og drukket kaffe. Formen er fantastisk bra etter forholdene! Mange ganger så glømmer eg meg av at eg er nyoperert- men det er jo godt, for det må jo bety at eg er på bedringens vei. Et steg i gangen, et mer for hver dag...
SNART ser dere meg i full fart med rådyre joggesko, flagrende gevanter og en flott lebestift, da er det bare å hive seg med; vil du være med- så heng på!! ;o)

LIVESTRONG

Sterkere enn ord!

Nå har eg vært på sykehuset i 6 dager, og det har jo gjort sine inntrykk. Eg er glad for at eg kan få dra hjem igjen i morgen, men eg er også glad for at eg har fått disse dagene her til å komme meg etter operasjonen. Det har jo vært en omfattende operasjon, ikke slik som det står i brosjyrene- inn om morgenen- og på sykehotellet så snart du våkner. Paracet ville man knapt nok trenge... Da eg våknet etter noen timer på operasjonsbordet sto det en sykepleier klar med en sprøyte "vil du ha morfin?" Tja, tenkte eg - det kan vel kanskje virke som eg har behov for det, og det virka som de ikke kunne få gitt meg nok morfin- det gikk slag i slag helt til kvelden. Det var heller aldri snakk om å sende meg på noe pasienthotell- eg ble innlagt på avdelinga og har vært her siden det. To dren er nå fjernet, og to timer hos fysioterapeut er unnagjort, forøvrig en stor røsslig og myndig dame som heter Helga (trur jammen ho er tysk også ;o) I dag konstanterte ho også at den skaden eg fikk i oktober under cellegiftbehandlinga er et venøst ødem, og kan altså forsvinne. Fikk en støttehanske som eg skal ha på meg hele tida bortsett fra om natta. Slett ikke sikkert at eg får lymfødem- no er det bare å trene og trene og håpe at eg slipper det!

Så var det armhulen og brystet da.... det er rart.... har nå klart å se på arret og begynt å venne meg til synet. Det skal gå bra! Men eg er trist. Eg er ikkje trist fordi eg har fjerna en del av kroppen, eller at noe av det kvinnelige har forsvunnet- men det er NOE som bare gjør meg trist. Det kan også være disse hormontablettene som spiller meg et puss nå! Begynte på de for noen dager siden- og skal ta dem daglig i 5 år - PANG rett inn i overgangsalderen! Hetetokter, frysetokter, glad, trist JADDA- og slik blir det ei god stund etter som eg forstår.

Kirurgen kunne altså fortelle at det så bra ut! De fjernet kulen (var nå 5x5 cm) , som hadde sluppet taket og vev som så fint ut rundt- og det er veldig bra! De fjernet også alle lymfeknutene siden de vet at det har vært kreft i noen av dem. Hvor mange får eg ikkje svar på før om 4 uker. Da de ble fjernet kunne de ikke se at det hadde vært kreft i dem - og det er bra det også :o) Så hvorfor i h.... er eg så trist innimellom? Joda- det va jo de der hormonan ja. Dem har eg alltid reagert sterkt på.

Husker den gangen eg var gravid og pappa masa og masa på meg om at han ikke fant noe der eg hadde forklart at det lå. Til slutt så følte eg at eg letta opp ifra senga, fløy under taket og landa ved døra- fant det han lette etter, så han rasende inn i de skrekkslagne øynene før eg slamra døra igjen rett foran nesa hans. I det samme eg gjorde det så slo samvittigheten meg rett i bakken. Eg ble fortvilt over at EG - SNILLE MEG kunne gjøre nåkka sånt. Etter ei stund så tok eg mot til meg og tusla inn til han for å be om unnskyldning. Eg sa at han fikk huske på at eg var påvirka av hormonene. "HORMONER" ropte han pappa - "NEI BJØRGHILD- SÅNN HAR DU ALLTID VÆRT"!!! - jaja så da fikk eg no den..

Det er jaggu bra eg ikkje har noen mann no - for han ville kommet til å gå på veggene, det kan eg love dåkker ;o)

Vel vel fra spøk til alvor- her er jo mye alvor, og eg har møtt noen mennesker med skjebner som er så ufattelig trist. For dem så dedikere eg denna sangen som er nettopp, ja- sterkere enn ord!

Greys Anatomy - med en god dose humor

Ja så kom dagen eg har venta så lenge på! I går skjedde det altså- en lege ringte fra sykehuset og var faktisk bekymra pga av faren for at det skulle spre seg igjen... Han ba meg dra rett til apoteket og hente den medisinen som eg skal gå på i 5 år- for den virker nesten like bra som cellegift. Han ville også ringe kirurgen og be dem om å prioritere meg.

To timer senere fikk jeg telefon om at jeg kunne legges inn i dag, og skal altså opereres i morgen tidlig allerede! Eg ble kjempeglad! - og litt redd. Nå viser det seg også at han brystkreftkirurgen er i Oslo denna uka- men eg setter min lit til andre kirurger også :o) Det har vært så utrulig mye med fliring her på avdelinga i dag- skulle tro vi var et gjeng med pasienter som hører til et annet sted enn her ;o) I natt ligger mamma og jeg på pasienthotellet og har fått oss ei venninne på 74 år fra Målselv (dvs ho er egentlig finnmarking) - og slår opp latterdøra for det minste- her snakker vi om flørting med unge leger og et firkløver av eldre menn som kom med armen i fatle! Hærlig :o)

Her er  bilde av meg etter møtet med kirurgen (Mc Dreamy)- han har tegnet en stor svart pil på meg for å være sikker at de ikke tar feil bryst i mårra tidlig ;o) Det minnet meg om den der reklamen for europeiske reiseforsikring ... Dermed takket eg JA til beroligende før narkosen..  Det er alvor.. men det er humor.. og det er så godt!!! Kulen min er ikke blitt mindre, men den har "sluppet taket", og lymfekjertlene kan ikke kjennes. Men de fjerner alle kjertlene på venstre arm og hele brystet. Jeg måtte innrømme til anestesilegen at eg var litt bekymra for å "slippe kontrollen" og få narkose. Han svarte at jeg fikk tenke på at det var 20 stykker til som fikk narkose samtidig. Jeg måtte faktisk tenke litt på den før jeg forstod at han snakket om 20 andre pasienter som skulle opereres samtidig. Ja - for det skulle jo ta seg ut om det var legene som gikk i halvsvime, rusa på narkose, lystgass, fred&kjærlighet ;o) Hei sveis så lenge!