Skrivekløe

En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.

torsdag 31. oktober 2013

Uten ord




Denne måneden ble det vanskelig å skulle skrive noe som helst. Men eg har tenkt veldig mye på det de siste dagene at det er rart hvordan livet plutselig snur.
Da eg var syk så fikk eg mye hjelp og støtte fra mine venner - det var av absolutt nødvendighet for å komme meg igjennom den vanskelige tida. En av de som kom oftest og som hjalp meg med alt mulig var en venninne i nabolaget. Vi hadde kjent hverandre siden døtrene våre begynte i barnehagen - og vi hadde mange felles interesser selv om hun var noen år yngre enn meg.

Dagen før eg skulle gå opp på Breitind sende eg ho en sms og spurte om ho ville være med opp - og feire sammen med meg at eg skulle nå målet mitt 4 måneder etter eg var ferdig behandlet. Ho ringte meg tilbake, og spurte om eg ikke visste det at nå hadde ho fått kreft. Det skulle ikke være mulig.... men det var det. Det var en sjelden kreftform, som sykehuset hadde liten erfaring med - og for to uker siden døde ho. Det setter nok en gang så livet i perspektiv.


Trappa ned til Neptuns grotte på Sardinia

Livet er uforutsigbart - og det sa ho mange ganger. Hvis vi snakket om å gjøre noe, så var ho snar om å sette planene ut i livet. Det skulle ikke ventes for lenge. Så glad eg er for det no. Vi hadde blant annet en uforglemmelig tur til Sardinia med døtrene våre, og vi snakket for ikke lenge siden om det å kunne dra tilbake dit sammen. Nå ble det ikke slik, det er for sent. Så bra at vi fikk en tur - og så bra at ho var så handlekraftig og fikk unna ting! Ho venta ikkje på at livet skulle komme - ho benyttet seg av det da ho hadde det, og akkurat slik ønsker eg også å være. Bli litt tøffere, finne ut hva eg egentlig vil videre? Skal eg fortsette som de siste årene, eller bør eg tenke i nye baner? Sette noen mål - og nok en gang fokusere ikke bare "for det handler om å leve" - men hva som virkelig gjør det hærlig å leve, ja- det som gjør meg litt lykkeligere? :)

Ofte gikk vi tur i Storhaugen og løste "verdensproblemer" og ga håp og satte mot i hverandre.