De viktigste tingene i livet er ikke ting

Den beste julegaven har eg fått i år. Den overgår vel alt, bortsett fra det å få oppleve å være mor til to nydelige jenter ;)

I høst har eg virkelig slitt med kroppen. Smerter som har vært til tider uutholdelige, og leger som har vært bekymra. Eg har vært en del på reiser siste månedene, og ved et tilfelle så var det så vondt at eg måtte kaste opp på flyet (heldigvis ingen som så det - eg fikk testa de posene som ligger i lommen foran setet, og de holder det de lover ;) Var bare å brette igjen - og gi det til en forståelsesfull purser. Blek og svetten silte. Hadde leiebil da eg kom til Gardermoen - splitterny Volvo V60 med automatgir, ryggekamera og i det hele tatt det meste eg trengte uten og måtte gjøre annet enn å trykke på gass og bremse. Det gikk fint :) Hadde et flott førjulsbesøk på Hønefoss hos niesa mi, og juleselskap i Oslo med begge jentene - og resten av tantebarna fra Gøteborg og Oslo,  mamma , tanter og onkler. En fantastisk julemiddag i slutten av november - og som satte oss i skikkelig julestemning med både julesanger og visesang. Gitarspill og cup-song. Ungene i slekta liker tydeligvis å vise det de kan :)

                                                     Think PINK ;) Tante H har verdens knæsjeste juletre ;)

Har klart å være 100% på jobb også, da alle har tatt hensyn og vært forståelsesfulle. Selv om ryggen ikke fungerer som den skulle så har jo "kjeftamentet" vært heilt friskt ;) Veilederutdanninga er eg også godt i gang med!

Så var det nord igjen - Røntgenundersøkelser, blodprøver - og nå på mandag kontroll på UNN igjen. Dem har finkontrollert alt som er tatt av prøver - og har funnet ut at det mest sannsynlig "bare" er rygg-vondt. Det har jo blitt litt bedre nå - og blodprøvene som er ganske så sikre i forhold til spredning til skjellett - var helt normale. SÅ KOM ORDENE EG ALDRI HAR HØRT FØR: Nå har du jo levd tre år uten tilbakefall, og selv om det ikke er sikkert ennå, SÅ TROR VI JO AT DET SKAL GÅ BRA NÅ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Det her - det her er det eg alltid har vært så misunnelig på andre som har hatt kreft og som får oppløftende ord fra legene - det er første gang eg har fått det, og eg ble så glad at eg nesten gråt en skvett ;)
Tre dager senere lå det en tykk konvolutt fra UNN i posten, og som vanlig klarer eg knapt å lese episkrisene, og åpnet brevet på strak arm - og ser at innholdet slett ikke er en epikrise! Det er innkalling til rekonstruksjon i månedsskiftet januar/februar!! Bare en måned til!!!!!!

Så kom mange tanker om det virkelig er nødvendig... eg trenger jo strengt tatt ikke det brystet... Men hvis det kan være medvirkende årsak til ryggplagene mine, så vil eg jo absolutt velge å gjøre det. Men det er en omfattende operasjon som varer i 8 timer, innlagt i 10 dager på sykehuset og sykemeldt i to-tre måneder etterpå....

Joda eg blir nok å ta den - men kjenner at det er litt "gruegleder" sommerfugler i magen :)

For en julegave å få!! Den største gaven var ikke det at eg får ny pupp - men at eg faktisk levde så lenge at det ble en realitet å komme til den dagen at det kunne la seg utføre!!!
Kjenner at det blir litt ekstra godt å gå inn i juletida i år, og nå må eg allerede begynne å forberede kroppen både fysisk og mentalt foran operasjonen. Det skal eg selvfølgelig ta som ei utfordring :) Nå skal eg kose meg med mye god julemat, spørrekonkurranser, gåturer, og fryde meg over alle de små detaljene som eg legger så mye mere merke til nå enn tidligere. Det blir sånn - når man får en ny sjangse, suger til meg inntrykk av livet som eg omgir meg med.

                                                   Kaldt.... Vinduet i Kristiansen-butikken :)

JOY TO THE WORLD - ha ei fin fin jul alle sammen! Det skal nemlig eg!

Mørketid med fargenyanser

                       Litt førjulsstemning i november. Tatt fra jobb på Silsand, utsikt mot Kistefjell.

Vi er gått inn i mørketida her nord. En tid som mange ser frem mot med gru - og ser helst at dem bare kunne gå i hi, og våkne når sola er tilbake. Ord som depresjoner, søvnproblemer og mangel på energi - går igjen som et vel brukt samtaleemne. Men er den så ille da denne mørketida? Slik eg ser den så kan den nok påvirke mitt søvnmønster, og energi. Eg merker at når sola kommer tilbake - så blir eg ufattelig glad, men betyr det at eg har vært deprimert når den var fraværende?

Eg koser meg inn i mørketida. Iallefall gjør eg det nå, og har gjort det de siste årene. Vi går inn i advent med juleforberedelser, adventspakker, forventninger, giverglede, stearinlys, samhold og aktiviteter. Eg legger merke til fargene på himmelen som eksploderer i sitt spill av rødt, gult, rosa, blått. Eg blir en smule andektig, og føler meg fantastisk priviligert som får være vitne til noe så vakkert. I tillegg så har vi nordlyset som danser over himmelen når de andre fargene tar seg pause sammen med det lille dagslyset. Månelyst har vi det også innimellom ;o)

De siste månedene har eg likevel gått litt i "hi", eg har vært trist for å ha mista ei god venninne. I tillegg så øket mine egne smerter så merkbart at eg tilslutt ikke klarte å fungere som eg skulle i hverdagen. Alt gjør vondt. Til og med det å kle på meg skoene må planlegges nøye.

Eg "tok mot" til meg, og gikk til lege. Eg merka at ho var bekymra, og begynte med det ho kalte elimineringsmetode. Ho ville egentlig sende meg i røntgen med det samme. Men eg var for feig... Eg er akkurat som en liten unge - baby... med en gang noe er ute av øyet, så eksisterer det ikke ;o) Eg er blitt ekspert på å fortrenge, nekte å forholde meg til ...... Men nå gikk det ikke lenger! Antibiotika og smertestillende ble prøvd. Det hjalp ikke. Ny runde, ingen bønn - røntgen og mere smertestillende. Så ble det stille... 3 uker har gått og noen få har turt å spørre om resultatet. Eg svarte som sant var at eg ikke visste - fordi eg ikke ville vite... men regnet med at hadde det vært noe alvorlig så hadde de gitt beskjed.
I dag kom  brevet - og eg reiv det opp. Kort fortalt; Ingen tegn til spredning eller annet mistenkelig!!!! Men ryggen er skjeiv, og dette har nok gjort at muskulaturen sliter maks med å kompensere - og antagelig derfor disse smertene.

Men det gjør ingen verdens ting! Eg kan holde ut hva det skulle være - så lenge eg veit at dette er noe som går over. Og NO er eg jo kjempeglad for at kroppen er "screena", da kan eg jo ta det med ro ei god stund fremover, og heller få annen behandling for plagene :)

                                    Tatt ved Klippfiskberget på Gibostad, i mørkeste mørketida.

Eg lurer på hvorfor eg aldri la merke til alt det vakre rundt meg før? Eg har jo bodd mesteparten av livet mitt her nord. Eg vokste opp her. Men eg var aldri oppe på en fjelltopp, selv om eg var mye ute i naturen. Eg stoppet aldri opp og beundret det vakre rundt meg - eg kan ikke engang huske om eg syntes at det var vakkert! Eg tok det som en selvfølge - det var bare slik det skulle være.

Men når man har opplevd å nesten miste det som man ellers tar for gitt - så setter du plutselig så uendelig stor pris på dette. Eg minner meg selv på dette hver dag - og eg håper at flere også tenker over det. Det er så trist å kaste bort de gode dagene til ingenting....

En av mine forfedre skrev ei bok tidlig på 1800-tallet. Det er ei bok som omhandler jordbruk. På første side står det;

"Thi tøver Du, da uformærkt
sig Tiden sniger hen;
Den Tid, der een Gang er forbi,
Du aldrig faaer igjen".   L.D.Klüver

For meg så omhandler det ikke bare om å disponere tida rett iforhold til det som skal gjøres av plikter på jobb og i heimen. Det handler om selve livet.

Uten ord

Denne måneden ble det vanskelig å skulle skrive noe som helst. Men eg har tenkt veldig mye på det de siste dagene at det er rart hvordan livet plutselig snur.
Da eg var syk så fikk eg mye hjelp og støtte fra mine venner - det var av absolutt nødvendighet for å komme meg igjennom den vanskelige tida. En av de som kom oftest og som hjalp meg med alt mulig var en venninne i nabolaget. Vi hadde kjent hverandre siden døtrene våre begynte i barnehagen - og vi hadde mange felles interesser selv om hun var noen år yngre enn meg.

Dagen før eg skulle gå opp på Breitind sende eg ho en sms og spurte om ho ville være med opp - og feire sammen med meg at eg skulle nå målet mitt 4 måneder etter eg var ferdig behandlet. Ho ringte meg tilbake, og spurte om eg ikke visste det at nå hadde ho fått kreft. Det skulle ikke være mulig.... men det var det. Det var en sjelden kreftform, som sykehuset hadde liten erfaring med - og for to uker siden døde ho. Det setter nok en gang så livet i perspektiv.

Trappa ned til Neptuns grotte på Sardinia

Livet er uforutsigbart - og det sa ho mange ganger. Hvis vi snakket om å gjøre noe, så var ho snar om å sette planene ut i livet. Det skulle ikke ventes for lenge. Så glad eg er for det no. Vi hadde blant annet en uforglemmelig tur til Sardinia med døtrene våre, og vi snakket for ikke lenge siden om det å kunne dra tilbake dit sammen. Nå ble det ikke slik, det er for sent. Så bra at vi fikk en tur - og så bra at ho var så handlekraftig og fikk unna ting! Ho venta ikkje på at livet skulle komme - ho benyttet seg av det da ho hadde det, og akkurat slik ønsker eg også å være. Bli litt tøffere, finne ut hva eg egentlig vil videre? Skal eg fortsette som de siste årene, eller bør eg tenke i nye baner? Sette noen mål - og nok en gang fokusere ikke bare "for det handler om å leve" - men hva som virkelig gjør det hærlig å leve, ja- det som gjør meg litt lykkeligere? :)

Ofte gikk vi tur i Storhaugen og løste "verdensproblemer" og ga håp og satte mot i hverandre.

Vårt år som AFS- vertsfamilie

Da Nora dro til Mexico, visste eg at en dag skulle også vi stille hjemmet vårt åpent for en elev fra en annen kant av verden. Men ikke da. Eg var for sliten, og visste ikke at eg var alvorlig syk - det ble satt på vent.
Så to år senere kom Wilson til oss. Vi fikk komme med ønsker iforhold til enkelte ting, og jentene og eg diskuterte frem og tilbake - og til slutt ble vi enige om hva vi trudde kunne bli en bra match med vår familie. Wilson hadde mange av de samme interesser som oss, og selv om vi ikke heiet på de samme fotball-lagene, så interesserte vi oss alle for fotball :)

At akkurat vi ble den nye familien til Wilson, var altså ikke bare skjebnebestemt - men noen ganger så tenker eg nesten det... At nettopp vi satt inne med den erfaringa som han etterhvert kom til å trenge så sårt. Faren hans var veldig syk, og døde 3 måneder etter at Wilson kom til Norge. Det samme gjorde både en onkel og en tante - iløpet av kort tid. At eg nettopp hadde hatt kreft, og erfaring med ungdommer i krise var nok den beste kombinasjonen for å kunne hjelpe min nye sønn.

Mange sier at de ikke har tid til å ha noen boende hos seg. Men det handler ikke om det. De tror det - men det handler ikke om det..... "Vi har ikke plass", "vi har ikke råd", "vi har ikke mulighet" Nei, vi får ingenting dekket - men fokus skal være på at dette er ditt nye barn, og da tenker man ikke slik! Da er det alltid plass, og vi har alltid tid til å ha barnet- selv om vi ikke kan være sammen hele tida. Det er det ingen som kan. Vi kan fortsette livet vårt akkurat slik som før, forskjellen ligger vel mere i at vi nå plutselig ser de samme landskapene med nye øyne. Vi opplever vår egen kultur og må forklare hvorfor og hvordan, samtidig som vi blir kjent med en annen kultur. En "vinn-vinn situasjon".

Vi dro på vinterferie til Hovden, påskeferie til Gol, Wilson kjørte både slalom og gikk langrenn. Han spilte hockey og curling- han prøvde alt som var "typisk norsk".

Så fikk vi en telefon fra AFS, om at NRK ville lage et program som omhandler en som kommer fra storby og flytter til en liten plass i Norge. De valgte oss, og dette var jo litt spennende. Dette ble sendt på Migrapolis sist uke, og eg skal prøve å legge en link til programmet. For de som ikke vil se hele programmet, så er det bare å trykke på 3.utvekslingselev i Norge, så kommer du rett til den delen hvor det er filmet fra skolen, Finnsnes - og fra heimplassen vår og "hjemme hos oss" Det kan du se http://tv.nrk.no/serie/migrapolis/dkoa20001113/26-09-2013#t=18m55s - eller gå inn på nrk.no og velge Migrapolis: Med skolebøker i baggasjen 26.09.2013

Det var morro å se Wilson igjen - og vi fikk mange gode tilbakemeldinger. Eg kjenner at eg er stolt av å ha fått være hans mamma ett år her i Norge - og eg veit med sikkerhet at han vil alltid være sønnen min, og ha en del av hjertet mitt. Han var åpen for lærdom, og dette har han tatt med seg tilbake til hjemlandet sitt - forskjeller og likheter. Det er slik man utveksler kultur - og det er slik fred kan skapes :)

Fred&Kjærlighet

Første møte med snø

Ishockey og spark er en fin kombinasjon :)

Frihet

Ull, ull, ull, ull, ull

Julegrantenning

Wilson en kveld vi måtte ut og ta bilder av nordlyset :)

En sommer er over

"men vi skal se igjen til neste år! - sang Sparboe for lenge siden. Eg sitter og kjenner litt på akkurat den følelsen nå.  Jentene har flytta sørover for å gå på skole, og Wilson er reist tilbake til Colombia. Det er "stille i fjøset". Alle venter en reaksjon.....

Nå har det bare gått to uker siden siste dro, og hittil så har det gått bra :) Trur rett og slett det går litt begge veier. Jentene er bekymra kordan det går med meg - og om eg holder meg frisk.
Når det blir slik avstand så er det også kjempeviktig at eg veier mine ord nøye, og ikkje skaper engstelse hos de som er langt unna. Det ville igjen skape uro og en følelse av hjelpesløshet og manglende kontroll. Det betyr jo selvfølgelig at eg skal være ærlig, men eg trenger ikke å fortelle om smertene mine hver gang vi snakkes, for de er jo der stort sett hele tida (men på varierende plasser). Eg fokuserer på det som er hyggelig - og gjør litt ting i huset som dem kan glede seg til dem kommer hjem en gang :) Det er kjempeviktig for meg at dem trives der dem er - og det samme gjelder nok for dem - at eg har det bra :) Eg får reise litt til både Oslo og Trondheim så går nok dette bra!

Deltok på LS også i år. Prøver på alt, selv uten trening. Akkurat dette ville eg vel ikkje turt å vise fysioterapeuten min at eg har gjort B) Men det er jo så artig, kjenne adrenalinet koker - og at eg lever :)
Fikk sølvbeger både på stang og bane - ikke noe "å skryte av", betyr at man er av 1/3 beste - men det er jo en seier i seg selv å få delta uten trening og med dårlige forutsetninger. Noen ganger så tenker eg at det ikke er noe vits å fortsette hvis ikke resultatene er gode - men det er jo ikke derfor eg er med, og det må eg stadig vekk minne meg sjøl på! Det er det sosiale, og ha fokus på noe annet enn smertene. Eg elsker jo å følge med på de andre og gleder meg like mye og kanskje mere når dem får det til!

Når eg har mye smerter - så kommer det automatisk opp en redsel for tilbakefall. Derfor har eg bestemt meg for lenge siden at eg ikke blir å gå til lege for smerter som dukker opp her og der - men vente og se om de forsvinner. Da prøver eg alskens metoder for å få de til å forsvinne - som smertestillende, magnesium, tigerbalsam, yoga, trening, toppturer, fysioterapi, bassengtrening etc. I tillegg så tar eg gurkemeie og omega3 daglig. Til nå så har det hjulpet. Hvis smertene blir mindre så tar eg det som et godt tegn. Skulle det ikke forsvinne så ville eg jo selvfølgelig gå til lege (trur eg... litt feig  etter å oppdage at min fastlege var hypokonder på mine vegne - og skremte vettet av meg hver gang eg var på kontroll- derfor er eg kanskje litt feig nå...) Smertene kommer nok av den kraftige behandlinga eg har vært igjennom, og tamoxifen som eg skal gå på i 5 år (halvveis nå!! :) :) :) Livet er ikke bare rosenrødt - det er også nedturer, men det er viktig å ikke henge seg opp i det vonde - for det blir ikke noe bedre med det..... tvert om... Eg slikker mine sår, løfter blikket - og går videre!

I sommer så begynte det bra med mange topp-turer slik som i fjor og det var lovende med smertefrie perioder på uker i i slengen. Men nå har eg kjørt bil ca 7500 kilometer på godt og vel en måned, og de siste to ukene nå har eg grusomme smerter i nakke og rygg. Det er ikke lymfødemet som gjør vondt, men eg håper at det kan brukes som en inngangsport for å få fysioterapitime så raskt som mulig ;) Regelen er nemlig slik, at hvis man har lymfødem så skal vi gå foran alle køer - og all fysioterapi er gratis så lenge terapeuten har kommunal bev. -altså ingen egenandeler. Det fungerte bra så lenge eg gikk fast en gang i uka, og nå er det vel bare å starte på igjen istedet for å sitte her å klage ;)

Noen sommerbilder;

Fra orkanen på Oppdal hvor vi var "midt i smørøyet"

Fra fjelltur på Oppdal, Julie "girlpower" Ulrikke ;)

Strikkeprosjekt? Husfliden på Oppdal

På tur hjem - nordnorge møter oss med et fargespill

I saltdalen hender det at vi stopper og besøker et arboret, for å komme dit går vi over ei hengebru - her ved en annen utgave av "pikene på broen" eller skulle det være "skrik"?????

I Sjøgata i Mosjøen fant vi noe morsomt :)

Og denne oppfinnelsen fra kontoret for håpløse oppfinnelser i Mosjøen får eg ta med meg inn i september måned! For nå er det fjellturer - og bærplukking, og som her er da "Bærsko - plukk bær mens du går tur" :) Hehe - her kan eg slå to fluer i ett smekk, trimme kropp og samle antioksidanter :D

Paracet og champagne

Har startet med ti på topp igjen, slik som eg har gjort de siste 3 årene. Ser at det er tvingende nødvendig for motivasjonen min - for å holde meg i form. I fjor en gang husker eg at eg skrev om den gangen eg hadde hatt en hel uke uten smertestillende og var glad for det. Nå har eg opplevd å ha to uker sammenhengende uten å måtte ta noe for smertene. Innimellom har eg selvfølgelig også hatt mange smertefrie dager også :) det er godt :) for noen uker siden var eg ute på en av de lengste toppturene sammen med ei venninne, og vi tok likegodt to turer i samme slengen. Det ble 22 kilometer i nokså kupert terreng og sterk vind. Da vi starta på heimveien leita eg virkelig etter motivasjon for å klare å gå med de muskel - og leddsmertene eg hadde... Eg tenkte på "ingen grenser" og diverse sterke prestasjoner utført av andre som har det værre enn meg. Da kom det fra ho Mona: "Bibbi - se for deg at vi spretter champagnen når vi kommer hjem". Eg tenkte meg godt om og gledet meg virkelig til det - og til paracet!! Dermed ble vårt interne begrep "paracet og champagne" født - dog med en humoristisk vri, for kombinasjonen ville vel kunne være litt i skumleste laget ;)  juli er over, eg er fremdeles frisk og snart skal nye smertefrie uker feires :)

"Aldri si aldri"

                                 Tungeneset med "Djevelens tanngard" på Senja rundt midnatt
                                       
Det er helt pussig hvordan hjernen kan spille meg et puss. På et tidspunkt så var det så innmari mye som skjedde her hos oss i Vardnesveien, at eg måtte puste dypt mange ganger og sortere bort det som ikke var viktig. Balansegangen mellom å føle seg frisk og dødssyk kan endres på et øyeblikk hvis eg bare blir stressa nok og ikke klarer å fokusere på de rette tingene. Den dagen eg fikk eksamensoppgaven utlevert, hadde eg allerede hodet fylt av andre ting. Da eg fikk øye på et sår på brystet den dagen, falt livet mitt nesten helt i staver. Alle vondtene som eg har ble en bekreftelse på min mistanke - og eg gikk i hi. Pakka meg under dyna og sa farvel til verden.... I hele 12 timer... Da fikk eg førstehjelp fra en god venninne som trøstende kunne si at det faktisk bare så ut som et sår etter tapen eg bruker nå. Skal jo bli fine arr må vite :)  Livet så straks lysere ut, og eg kunne ta hva som helst av motgang på strak arm! Eksamen ble levert midt oppi alt annet, og en stor bør ble lagt av skuldrene mine. På facebook skrev eg i en status noe sånt som at "aldri mere eksamen". Noen timer senere fikk eg en mail fra en tidligere medstudent med spørsmål om eg nå ble med på videre studier som nasjonale veiledere. Eg lo godt. Og få timer senere var eg faktisk begynt å vurdere det seriøst. Hva fa.. er det som kobles feil oppi hodet mitt? Det minner meg sterkt om første fødsel og hvor eg under de værste smertene sa at "aldri mer"...... og glemte det helt til eg sto midt oppi neste fødsel. Eller etter x antall ganger med LITT for mye alkohol -og tømmermennene banker febrilsk i hjernebarken... "Aldri mer"... En ting er i allefall sikkert, og det er at selv om eg vet at det kommer noe vondt etter noe godt - så klarer eg ikkje motstå fristelsen ;) - og det gjør livet godt å leve :) Sier som Ole Brumm; "Ja takk, begge deler" :)

                                                           The sky is the limit :)

En ny vår

Her går det unna i en fei!!

Arbeidskrav ble levert høgskolen noen timer før avgang til Kreta. Rakk akkurat å pakke kofferten og ta en dusj før bussen gikk klokka 03 om natta.
Det var kjempegodt å komme til sol og varme - og avkoble heilt og totalt fra alle krav og tidsfrister, og tanker om både det ene og det andre. Boka var tatt med - men det ble lite lest i den, for det var en nytelse å bare ligge der og høre på bølgene og fuglene som kvittret. Det fins vel knapt finere musikk enn det?
Dette var jo en klassetur for klassen til Julie, og det ble en kombinasjon av ferie og opplevelser/besøk til historiske plasser.

Litt bilder:

 Dette skal visstnok være Afrodite - og målet mitt er da å se slik ut om et år ;) Nå er eg jo halvveis ;)

 Fra akvariet - "Haien kommer" - har fått ny mening fra nå ;) Glad eg ikke eier den halen til høyre i bildet :)

 Vi var også oppe i fjellene og på et munkekloster, og overvar en messe om kvelden. Selv om det var "helt gresk" for oss, så forstod vi at vi ble velsignet av presten. Imponerende så fort de snakker ;) Det bor en gammel dame på klosteret. Ho mangla en arm, og var ikke i så veldig godt humør. Kjefta på jenter med caps, og likte dårlig at guttene også glømte seg av når de kom inn i kirka.

Det mest "oppsiktsvekkende" på denne plassen var nok historien om kollektivt selvmord av 900 grekere i 1866, da tyrkerne kom hit og begynte nedslaktning av menneskene som befant seg her. De valgte det beste alternativet som da var å ta sitt eget liv.......




Da vi landet på Langnes lufthavn forrige lørdag, måtte eg bare pakke om kofferten - og tok nytt fly til Oslo en time senere.
Å stå opp, gå til frokost og treffe tanteungene mine igjen var så uendelig godt. Eg kjenner at eg savner dem så veldig alle 4, turen til Gøteborg og Hallingdal går jo ikke så ofte, og slik er det bare... Men håper stadig at avstandene skal kunne minskes før eller siden med at noen flytter på seg - og kanskje vi møtes i midten rundt Trondheim da ;)
Vel- barnedåpen til Alma ble feiret på Nesodden, og det ble en fin dag med møte av familie og venner. En flott ramme for dagen som går inn i rekken av gode minner :)

Senere på dagen kom Ingunn med fly fra Bardufoss, og vi rakk en tur på kino før vi tok kvelden. Neste morgen fikk eg telefon fra Aleris om at eg kunne komme litt tidligere enn planlagt. Alt gikk etter planen  og eg var som vanlig nervøs for narkose (men klarer å "holde masken" - skal være tøffere enn toget .....) Da eg våknet var eg helt "forspellt" og spurte om dem var ferdig allerede? Eg hadde jo bare blunket med øynene ;) Etter litt tid så fikk eg spise, og Ingunn hentet meg.

Det var litt knotete å få til den spisinga.... På andre handa satt det en venflon, men det gikk bra - fikk tatt noen "tugger" før det stoppet opp.

Etter å ha hvilt litt på hotellet så tok vi oss en spasertur ned og opp Karl Johan, og eg klarte tilogmed å gå opp trappene til 4.etasje! Smertene ble heller ikke så store de første dagene, for frk sykepleier kommanderte meg til å ta smertestillende til faste klokkeslett - for å ta "smertetoppene". Så nå er altså del 1 unnagjort :) Resten av rekonstruksjon blir vel til høsten- og etter jul. Men hvem veit - kanskje det kommer før også. Det gjør ingenting å vente nå, eg er "igang" - eg lever, ja, eg har smerter - men det er bare godt likevel. Kan man si at man har gode smerter? Eg bryr meg ikke om dem, men bare nevner det for dere som leser dette og skal igjennom det samme. Nå er alt selvfølgelig individuelt, og kanskje har eg vært særdeles heldig- ikke veit eg. Men det er iallefall min erfaring - og eg håper at også andre kan få erfare det samme :) Eg skal også være litt forsiktig med den private "sfære" her - og selv om eg er kjempefornøyd så langt, så er det ikke alt eg trenger å fortelle eller legge ut bilder om :) Det fins det lukkede grupper på facebook om - hvor vi som er under rekonstruksjon kan dele erfaringer og backe opp hverandre :)

Nå blir utfordringen å holde seg i ro i 4 uker uten trening og jobb....... Føler at eg begynner å få litt ADHD- tendenser her eg sitter i sofaen.. Fryktelig rastløs. Men eg kan jo gå tur, og sikkert strikke etterhvert. Skal skrive litt og forberede til eksamen som eg har i begynnelsen av juni. I går (to dager etter operasjonen) var eg på undervisning en hel dag - og det gikk fint det. Var litt omtåket av smertestillende, men fikk med meg det meste.... trur eg da... ;) Snart er eg ferdig kognitiv atferdsterapeut - og denne videoen ble anbefalt å se på av vår foreleser - den er så genialt enkel og morsom :) Så har du bruk for en gratis konsultasjon - enjoy ;) 

Salutogenese

"En salutogenetisk orientering fokuserer på KILDENE til helse. Det er en kompleks forståelse av helse. Å være en del av livet selv, utsetter oss for stressfaktorer som er umulig å forutse hvordan de vil virke inn på helsen vår.Antonovsky kaller det helsens mysterium – og søker å finne svar gjennom salutogeneseteorien"  

Kort fortalt - å se etter det som gjør oss friske - salutogene faktorer - i motsetning til patogene faktorer som er de som gjør deg syk..

Heile april måned har vært en svært hektisk tid. Påske, ski, Oslo - arbeidskrav levert på høgskolen, Justin Bieberkonsert med lillefrøken - og om få timer setter eg meg på flyet til Kreta sammen med Julie og klassen hennes. Nå skal det bli fantastisk godt å lade batterier etter en ufattelig "hektivitet". Når eg så kommer tilbake er det å bytte fly - og rett til Oslo for steg 1 i rekonstruksjon!! Gruegleder meg :) Skal bli godt å komme igang, men samtidig så er eg ikkje bekvem med narkose. Det er jo bare dumt - må se på at det sparer meg for smerter - det blir nok av dem etterpå tenker eg... Men, det skal gå bra :o)

Eg får leite videre etter de faktorer som gjør livet bra å leve :o) det skal mye til for å ødelegge mitt gode humør for tida - selv en 5 minutters forsinkelse til innsjekk på Gardermoen her om dagen - som påførte meg 4000 kroner ekstra i billetter, klarer bare å ergre meg over en kort stund - det er ikke noe å gjøre med. Det som har skjedd det har skjedd, det er hvordan eg velger å forholde meg til det i tankene som blir avgjørende for om eg skal gå videre, eller dvele ved det negative...

legger ved noen bilder fra siste uker - og får komme tilbake senere med oppdatering på rekonstruksjon :o) Tenk..... :o) Så langt er eg kommet.... :o)

                                       En av bøkene i pensum... 

                                             Kladdeføre i påsken

        Ann-Kristin og eg benyttet uværet i påsken til å la instrumentenevåre få seg et fortjent bobblebad..... :o)

                      Ble litt lei av all snømåking... Har jo lov å klage LITT da ;o)

                     Legend, Rådhusbrygge 3 - en båt med legendarisk historie

                                                  Aker Brygge

Slik så det ut etter alle som hadde stått i kø til konserten......Glad eg ikke skal rydde....

                                              Som sild i tønne.............

Selv om ikke Justin akkurat er mammas favoritt - så kan eg like den her... BELIEVE :o)

Ha en fin helg alle - det skal eg :o)

Nerveslit

Kom hjem natt til mandag fra en flott vinterferie hvor eg virkelig følte at eg fikk ladet batteriene til nye utfordringer på jobb- og heimebane.

                                         Å være ute i hardt vær - her fra forrige uke på Bømlo

SÅ, altså kom mandagen, og eg møtte opp på jobb frisk og opplagt. Må bare innrømme at eg liker å høre fra andre at eg ser så frisk og opplagt ut - det føles godt :o) Så plutselig ringer det på telefonen min. Fra UNN, eg hører en stresset kvinnestemme som spør om eg kan komme på kontroll to dager senere. Eg svarer JA før eg har sjekket om det går greit, for det MÅ gå greit. Kom det som et sjokk? Hvor ble det av 2 års kontrollen min? Eg har tenkt på det flere ganger, at eg kun var hos kreftlegen i september - men ikke noe røntgen og kirurg... tenkte det kommer vel en innkalling... og etterhvert så tenkte eg at dem må nå ihvertfall gjøre det før dem begynner å skjære i det andre brystet... men eg etterlyste ingen kontroll. Redd for hva som kan oppdages, redd for å få en beskjed eg ikke kan takle?

Eg troppa opp tidlig på kontrollen- en hel time før eg skulle. Fikk bare hengt av meg jakken så ble eg hentet til mammografi. "Jøss"- tenkte eg, detta kan gå fort. To bilder ble tatt, og eg skulle vente på legen som skulle analysere bildene.
Og der ble eg sittende.... og vente... 30 minutter... eg fulgte med på andre som kom etter meg- ble hentet til mammografi... var på ultralyd.. var hos kirurg... kom gledesstålende tilbake og forsvant... 60 minutter... eg strikker og prøver å følge med på et program om uregjærlige unger som går på tv'n på venterommet.... 90 minutter... går på do... nå har eg det vondt.... 120 minutter flere kommer og går... dette begynner å minne meg om første gangen eg var her og fikk den himla dårlige beskjeden... Lurer på om eg skal spørre om dem har glømt meg, men nei... vente litt til... strikke litt til... bøyer meg frem, fy så vondt eg har i magen nå... 150 minutter, så kommer der en dame og sier "Nymo".... og nei nei nei NEI - samme dama som henta meg, og tok seg av meg den første gangen.. En som er spesialist på krisehåndtering... Ho kjenner meg igjen, og spør hvordan det går med meg. Så rart - et menneske eg ikkje har sett på 2 og et halvt år- og kun den ene gangen, ho kjenner meg igjen. Vi prater litt om løst og fast - for eg har fått en ny plass å vente på nå... akkurat som den gangen.. Så sier ho plutselig at ho har noe å gjøre- og at forresten så er legen opptatt med å skrive i journalen til forrige pasient. Jaha... og der sitter eg aleine igjen og venter.. glad for at ho forsvant, for hvis det ikkje er alvorlig så trenger iallefall ikkje den dama være med... Eg klarer ikkje sitte i ro, men begynner å lese litt på plakater på veggene- brosjyrer som ligger der. Alt annet enn å sitte på stolen og vente- og tenke.
Så ser eg dama i den hvite frakken komme tilbake igjen - nå har det gått nesten 3 timer!!! Eg vil igrunnen nesten bare gråte nå. Ho begynner å spørre om hva som har skjedd i livet mitt siden sist vi traff hverandre - og eg forteller... Plutselig sier eg til henne hva eg tenker. At hun blir tilkalt når det er noe alvorlig- at hun har fått beskjed om at her trengs krisehåndtering etterpå. Ho forsikrer meg om at ho vet ingenting om hva som er funnet på de forskjellige pasientene- men at ho er med for å hjelpe kirurgen med diverse. Jaha.... eg gidder ikkje å si at sist eg var, så var ingen sykepleier med... det har ikkje noe for seg - for eg er redd, og eg må heller prøve å finne noe som kan roe meg... dem har sikkert rutiner som av og til brytes... kordan i all verden skal eg vite noe... men hvorfor tar det så lang tid? En kvinne kommer blank på øynene ut fra et kontor. Ho har ikke fått noen god beskjed.. Er det derfor min lege tar så lang tid? For to og et halvt år siden så satt der to leger og en sykepleier sammen med meg i nesten en time... noen må ha venta da... og sikkert vært redd! Fy for et nerveslit!
Så kommer kirurgen og henter oss - meg og sykepleieren. Han er vennlig, men alvorlig - og eg tar det som et dårlig tegn. Eg blir tørr i halsen, og kjenner meg litt svimmel - følelsen av deja vue - når eg kommer inn på kontoret hans.. Eg setter meg ned, og han spør meg hvordan eg har det - om eg har vondt noen steder. Eg svarer "benektende" - at eg har det heilt fint eg... skyter, går på ski, jobber i full stilling bla bla bla - vil så fortelle mannen at eg er FRISK. Han smiler og sier at det høres bra ut, for bildene viser ikke noe funn av noe mistenkelig - men har eg sjøl oppdaget noe? NEI - eg har ikkje det! Men hvis bildet ikkje viser noe - hvorfor spør dem likevel? Og hvorfor må dem også kjenne etter? Dobbelkontrollere? Er det ikkje så sikkert den røntgen? Legen bruker god tid - og eg sier at eg ikkje har andre smerter enn det som er kommet pga skjevbelastning- og han skal sjekke opp med innkallingen til rekonstruksjon.

På tur ifra sykehuset så sitter eg på bussen sammen med Nora. Ho har for første gang vært med mammaen sin på kontroll - og det var tøft for ho, en dag med venting og redsel- og glede som ikkje helt klarer å være ekte glede. For på nytt så drar eg hjem og lurer på om eg har lurt alle leger igjen til å tro at eg er frisk - at eg fornekter all smerte i kroppen - og velger å ikkje forholde meg til annet enn en frisk kropp og et liv eg ønsker å delta i - og få mest mulig ut av. Eg vil kjøpe meg tid - eg vil ha mest mulig tid uten å være syk. Mest av alt - så håper eg jo at eg faktisk ER frisk, at det ikke fins noe kreft i indre organer eller i skjelettet..
Når vi får slike spørsmål fra en lege, så tenker eg at eg at eg har bestemt meg for at eg er frisk! - og svarer ut ifra det.... Eg kan ikkje fortelle om alle smerter - for de er der bare når eg tillater meg å kjenne på dem. MEN MEN - hvis der dukker opp en kul, eller noe fryktelig vondt som ikkje kan forklares- eller "tenkes bort", så skal eg selvfølgelig si ifra eller dra rett til legen!!!

Gikk innom en garnbutikk i byen, og der traff eg på en tidligere kollega. Ei dame som eg husker veldig godt fra da eg var på det sykeste. Eg var innom jobb og deltok på julelunsjen. Eg hadde ikkje hår, og vi satt og prata om hvordan eg hadde det. Eg fortalte om skaden eg hadde fått i handa, og at eg nylig hadde fått operert inn en veneport for å lettere sette intravenøst cellegift. Eg hadde bedt dem om å plassere veneporten litt lengre inn mot midten slik at det ikke skulle komme i veien for  riflekolben under skyting.
Min kollega gråt den gangen og lurte på  hvordan i all verden eg klarte å være så positiv. Eg fikk et kort fra henne senere også hvor det sto noe om at du er sterkest når du ikke har annet valg enn å være sterk - samt litt godt lesestoff (krim) :)
Nå fortalte ho meg at ho sjøl bor på hotell i byen og går til stråling. Ho var i godt humør, og sa at det var ikkje i nærheten av hva eg måtte igjennom, ho slapp cellegift og fikk brystbevarende kirurgi - så dette skulle gå bra.
Under samtalen så klarte nå EG å bryte ut av meg noen negative tanker om egen situasjon - og da var Nora snar med å kommentere - "Ja der hører du, ho mamma er så positiv - men ingen kan være så negativ heller".... Vi flirte godt - det er jo sant også, eller kanskje eg er en realistisk men positiv person? Hvorfor bryter eg meg ned da med å tenke disse negative tankene?
Tror det kanskje er mest pga tilbakemeldinger fra leger som har vært redd for at eg ikkje skulle være klar over "ståa" - må være realist.. Men MÅ eg det? Ja, eg veit det jo... men hvis eg skal gå rundt å tenke på det videre så får eg jo en forringet livskvalitet!
Eg henter meg sjøl støtt og stadig inn i den indre dialogen - og blir som regel enig med meg sjøl også :)

Eg klarte ikkje å slippe noen jubel løs i går etter eg kom heim, men eg dro på quiz ilag med gode venner- og tok 2 glass rødvin, det var koselig og eg kjente eg begynte å slappe litt mere av. Selv om eg var seint oppe, så var det lett å stå opp i dag. Selv om eg ikkje trur at det påvirker meg særlig så gjør det nok det - og det var lett å stå opp og gjøre litt innsats i heimen på denne fridagen min.
Eg gikk løs på arbeidsoppgaver eg skulle gjort for flere uker siden, blant annet rørleggerarbeid på badet. Fram med hele bobblebadet, skru løs deler og finne ut hvor det var tett - rengjøre for så å sette sammen igjen deler - plages, banne høyt for å få ut frustrasjonen over å måtte gjøre slikt arbeid eg overhodet ikkje liker - men må! Og DERRRR va det gjort, og i dag klapper eg meg sjøl på skulderen for å være både "merr og bjørn".To års kontrollen er over, og nå kan eg endelig se litt fremover igjen.

                           Å være ute i hardt vær - kan være da du kjenner best at du lever :o)

Skiglede

Så starter 2013 med turer som kommer som perler på en snor. Nesten så det kan bli litt i meste laget - men bare nesten..... Nå er det nettopp det som skal prioriteres i livet - å gjøre de tingan vi liker - og ikke utsette livet til senere. Livet skal nytes her og nå - og eg begynner å bli flink på det synes eg sjøl da ;o)

Vinterferien ble vi invitert til Hovden og Torhild med familie. Eg hadde vel i utgangspunktet tenkt at det ville bli for mye, da vi skal så mange flere turer i tida som kommer. Men - så er det det der da... med livet som ikke lar vente på seg.

Eg tenkte på ka eg hadde lyst til - hva eg ville gjøre her og nå, hvis eg bare hadde en måned igjen i livet - hva ville eg gjort da? Jo, eg ville ha gjort det som skapte latter, det som skapte glede, ville vært sammen med de menneskene eg elsker og er gla i - eg ville sett og følt det landskapet som gir meg noe tilbake - noe eg kan leve på. I dagliglivet, altså i hverdagen så har eg mange av de vennene og familien som betyr mest for meg i livet - men noen bor også et stykke unna.

No ble det altså bestemt å dra til Torhild i vinterferien - på hytta hennes på Hovden - på skikkelig SKIFERIE :) Også eg som lurte på om eg kunne stå på ski igjen for to år siden.... noensinne.... Men det kan eg altså!!!! I fjor så prøvde eg meg på et par korte skiturer, og no har eg gått ca 1 mil hver dag - og det har gått heilt fint det :) Lymfødem eller ikke - manglende lymfesystem eller ikke.. eg vil gå på ski!!!!! Eg går, men tar ikkje så mye I med venstre armen - lar den være litt "slapp" - men av og til må den gjøre litt jobb den også :o) Men så snart eg tenker den kan slappe av - så får den hvile..... Sånn gjør eg det, - inntil videre....

De andre dro i bakken hver dag - og eg gikk på mine fjellski - nye av året "Sondre Nordheim" av Åsnes. Egentlig så angret eg i det øyeblikket eg kjøpte dem - for eg begynte å tenke på at eg kanskje ikkje ble å få brukt dem pga rekonstruksjon osv..... men så bestemte eg meg for å FOKUSERE på fremover!!!!!! Fordi de gamle skiene har eg hatt i 24 år - og dem er oppripet og VELbrukt - og det er HÆRLIG - det skal BRUKES :o) :o) Og eg skal ikkje ha dårlig samvittighet for å kjøpe nye ski som blir brukt :o)

Her er en plass eg kom til - sånn helt alene, uten å vite helt kor eg var, men fint var det - og etter å ha studert kartet i ettertid så trur eg at eg var ved Breivevatnet.... trur eg... kan hende så e eg heilt på bærtur...

Iallefall så var det en flott ferie - og min colombianske sønn utviklet seg fra å kunne 0 ski - til å hoppe og kjøre den svarte løypa med dødsforakt etter 5 dager!!! Det var så at et mammahjerte ble livredd og egentlig glad for å få vite det etterpå... ikkje før... ;o)

Einaste problemet eg møtte på iløpet av uka var når det plutselig slo om til mildvær - og eg måtte innom skibutikken og spørre om dem solgte smørning. Denna Setesdølen forstod nok ikkje min nordnorske dialekt, når eg spurte etter rød klister og sa at det var så bakglatt at eg sklei bakover på flat mark - og han svarte meg; " Ååå,  så du klarte ikkje å dra fra mannen din" ? Hahahahahaha  - eg ler enda......... :o)

Albis, Julie, meg og Wilson på Bømlo

Julie på Hovden

                                                 

                                                                         Bømlo

Hår 5 - det er blitt laaaangt :o)

Håret ja.... det som på et tidspunkt var borte.. alt var borte... så kom det gradvis tilbake og 2 år etter operasjonen så er det blitt kjempelangt (etter ny standard da ;o) ) Har klipt meg 4 ganger i denne perioden, men som eg sa sist hos frisøren - eg trenger bare en "stuss"  vil ennå spare litt til - for eg kjenner at det gjør så godt å ha det lange håret tilbake....... Mange som går på tamoxifen sier de har fått mye tynnere hår, men det har ikkje eg opplevd.

Og SÅ får eg begynne å tenke på om det kanskje hadde vært mere praktisk med kort hår... for det kunne eg ha tenkt meg no... men kun  fordi at nå er det EG som bestemmer om det skal være kort eller langt - ikkje cellegifta.... :o)

Er begynt prossessen med rekonstruksjon.. Huff... venting... og eg er en TÅLMODIG sjel - så eg kan bare tenke meg hvordan det er for de som ikkje er det ;o) Så det løftet eg fikk at rekonstruksjon skulle være påbegynt etter 3 år - det trur eg ikkje lengre på. Noen ganger så lurer eg rett og slett på om dem er så kyniske at de først vil vente å se om man får tilbakefall eller ikke innen 5 år... og om dem føler at det blir bortkastede penger... Eg vil jo ikkje tru at det er slik, men på en annen side - når samfunnet er blitt slik at nå skal sykehusene gå i overskudd... da er det noe som er galt tenker eg. Sykehusene burde få gå i underskudd!! Er det en plass hvor pengene burde brukes nesten uten begrensninger så er det vel der? Eg skjønner jo at ikke alt er "lønnsomt" - men hvem setter grensa for hva som skal prioriteres? Eg har ingen problem med å forstå at når det står om liv - og rekonstruksjon så skal jo liv prioriteres, men hva med kvaliteten på livet?
For meg personlig så har eg ingen problem med å mangle et bryst - men eg har problem med å ha ett!! Har mange ganger tenkt at det ville vært så mye lettere å ikke ha noen i det hele tatt, for eg synes det er så tungt å ha en protese som skal prøve å skape en likevekt - men som "henger" i bh'n - og får vondt i skuldrene av det.
Vel vel - nå har eg kontaktet Aleris i Oslo som sier de kan starte med meg - men de kan ikke gjøre det nøyaktig slik de hadde tenkt å gjøre det i Tromsø. Så nå har eg rett og slett tatt kontakt med pasientombudet - som skal hjelpe meg å finne ut av det. Så får vi håpe at det blir en god løsning :o)

Lymfødem

Siden eg hadde spredning til lymfekjertlene mine, og litt i vevet rundt og faktisk lymfødem allerede før operasjon (regner med at det var helt "tett" i lymfesystemet..) begynte eg å få behandling med det samme. Legene og fysioterapeutene var litt i tenkeboksen om hvorfor eg var så hoven og med slike smerter. Etter et halvt år på cellegift var det ikkje blitt bedre, men med det samme de ble fjernet kirurgisk var det som en stor lettelse! Det føltes virkelig bra, og eg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at eg ble å få lymfødem i ettertiden heller. Men måtte selvsagt ta mine forbehold - være forsiktig, ikkje bære tungt etc, statisk belastning måtte unngåes.. og obs obs - ingen rifter eller skader på venstre arm eller hand. Det høres jo litt alvorlig ut når de sier at får du feber - så vær rask med å kontakte lege.

Slik ser strømpen - og hansken ut, som eg har i forskjellige farger :) Alt utstyr og ALL lymfødembehandling som er kreftrelatert er gratis i Norge. Det er heller ikke egenandel så lenge fysioterapeuten har kommunalt tilskudd!

Eg har lest i ukeblader om kvinner med brystkreft som ikkje har rørt en vaskefille på 20 år, ikkje tatt oppvasken eller utsatt seg selv for slikt som hagearbeide, handling av matvarer osv osv.... JØSS tenkte eg! Dem har vært bra smart ;o) Hehe - vel, og dem har jo sikkert gjort det for å være på den sikre siden - men eg lurer så fælt på om hvor den grensa går?? Og hva hvis man skal være hele tida på "den sikre siden"- blir ikkje det litt kjedelig da?

Legene mine er veldig skeptisk til mine aktiviteter som feks konkurranseskytinga - våpenet veier sine kilo det og ligger i venstre hand (på operert side) - og med en stram reim. Eg venter alltid i det lengste før eg tar våpenet opp - venter på kommandoen ILD - for å beskytte armen min litt. Fysioterapeutene synes jeg skal fortsette med skytinga, men bruke støttestrømpen og hansken er en forutsetning - og der er eg ikkje flink, fordi det gir puls - og blir vanskeligere for meg å få et stabilt resultat i konkurransen. Derfor har eg flere ganger i konkurranse valgt å IKKE bruke strømpen og hansken. Resultatet? Joda lymfødemet er begynt å komme tilbake. Nå har eg gått i nesten et år hver uke til fysioterapeut og forebyggende behandling. Når hun spør om eg bruker strømpen svarer eg litt unnvikende at "joda, men det hender eg glømmer...."

Eg har prøvd å gjøre stort sett alt som eg gjorde før - det eg absolutt har størst utfordring med er nok klatringa! Har prøvd det bare en gang etter operasjonen, og det gikk heller dårlig - men det kan også være en naturlig forklaring på at nesten 20 kilo ekstra og kombinert med mindre styrke i armene gjorde at eg mista litt motet - men hvem veit? Kanskje om et år har eg fått trent dette også tilbake?

Fysioterapeutene er opptatt av at vi skal leve et så normalt liv som mulig etter fjerning av lymfekjertlene. Det er sagt om og om igjen - og eg må jo si at eg er enig i det! MEN hvordan eg skal få lurt noen til å komme inn i mitt liv og overta all handling, hagearbeid og oppvask - nei DET ser eg på som en utopi ;o) Det handler vel kanskje om å finne gode løsninger og andre måter å gjøre disse på enn tidligere? Eg elsker å jobbe i hagen - og får vel bare investere i klær som kan beskytte for rift og skader,  gummihansker til oppvasken som ikke går i oppvaskmaskinen, og spørre om hjelp fra noen til å bære varer - eller gå flere ganger... Det finnes ALLTID en løsning.

Selv om eg nå begynner å få vondt i armen, og lurer fælt på om det er skytinga som er årsaken, så er eg ikkje heilt villig til å legge den på hylla ennå - eg må bare finne ut hvordan eg kan begrense belastninga mest mulig. Det kan like gjerne være strikkinga som er årsaken - kanskje ta litt flere pauser...

Det handler jo om å LEVE, det handler om å gjøre de tingene eg liker å gjøre - og som gjør livet til en arena som eg kan glede meg til å stå opp til hver morgen - det handler IKKE om å tenke begrensninger i allefall :o)