"men vi skal se igjen til neste år! - sang Sparboe for lenge siden. Eg sitter og kjenner litt på akkurat den følelsen nå. Jentene har flytta sørover for å gå på skole, og Wilson er reist tilbake til Colombia. Det er "stille i fjøset". Alle venter en reaksjon.....
Nå har det bare gått to uker siden siste dro, og hittil så har det gått bra :) Trur rett og slett det går litt begge veier. Jentene er bekymra kordan det går med meg - og om eg holder meg frisk.
Når det blir slik avstand så er det også kjempeviktig at eg veier mine ord nøye, og ikkje skaper engstelse hos de som er langt unna. Det ville igjen skape uro og en følelse av hjelpesløshet og manglende kontroll. Det betyr jo selvfølgelig at eg skal være ærlig, men eg trenger ikke å fortelle om smertene mine hver gang vi snakkes, for de er jo der stort sett hele tida (men på varierende plasser). Eg fokuserer på det som er hyggelig - og gjør litt ting i huset som dem kan glede seg til dem kommer hjem en gang :) Det er kjempeviktig for meg at dem trives der dem er - og det samme gjelder nok for dem - at eg har det bra :) Eg får reise litt til både Oslo og Trondheim så går nok dette bra!
Deltok på LS også i år. Prøver på alt, selv uten trening. Akkurat dette ville eg vel ikkje turt å vise fysioterapeuten min at eg har gjort B) Men det er jo så artig, kjenne adrenalinet koker - og at eg lever :)
Fikk sølvbeger både på stang og bane - ikke noe "å skryte av", betyr at man er av 1/3 beste - men det er jo en seier i seg selv å få delta uten trening og med dårlige forutsetninger. Noen ganger så tenker eg at det ikke er noe vits å fortsette hvis ikke resultatene er gode - men det er jo ikke derfor eg er med, og det må eg stadig vekk minne meg sjøl på! Det er det sosiale, og ha fokus på noe annet enn smertene. Eg elsker jo å følge med på de andre og gleder meg like mye og kanskje mere når dem får det til!
Når eg har mye smerter - så kommer det automatisk opp en redsel for tilbakefall. Derfor har eg bestemt meg for lenge siden at eg ikke blir å gå til lege for smerter som dukker opp her og der - men vente og se om de forsvinner. Da prøver eg alskens metoder for å få de til å forsvinne - som smertestillende, magnesium, tigerbalsam, yoga, trening, toppturer, fysioterapi, bassengtrening etc. I tillegg så tar eg gurkemeie og omega3 daglig. Til nå så har det hjulpet. Hvis smertene blir mindre så tar eg det som et godt tegn. Skulle det ikke forsvinne så ville eg jo selvfølgelig gå til lege (trur eg... litt feig etter å oppdage at min fastlege var hypokonder på mine vegne - og skremte vettet av meg hver gang eg var på kontroll- derfor er eg kanskje litt feig nå...) Smertene kommer nok av den kraftige behandlinga eg har vært igjennom, og tamoxifen som eg skal gå på i 5 år (halvveis nå!! :) :) :) Livet er ikke bare rosenrødt - det er også nedturer, men det er viktig å ikke henge seg opp i det vonde - for det blir ikke noe bedre med det..... tvert om... Eg slikker mine sår, løfter blikket - og går videre!
I sommer så begynte det bra med mange topp-turer slik som i fjor og det var lovende med smertefrie perioder på uker i i slengen. Men nå har eg kjørt bil ca 7500 kilometer på godt og vel en måned, og de siste to ukene nå har eg grusomme smerter i nakke og rygg. Det er ikke lymfødemet som gjør vondt, men eg håper at det kan brukes som en inngangsport for å få fysioterapitime så raskt som mulig ;) Regelen er nemlig slik, at hvis man har lymfødem så skal vi gå foran alle køer - og all fysioterapi er gratis så lenge terapeuten har kommunal bev. -altså ingen egenandeler. Det fungerte bra så lenge eg gikk fast en gang i uka, og nå er det vel bare å starte på igjen istedet for å sitte her å klage ;)
Noen sommerbilder;
Nå har det bare gått to uker siden siste dro, og hittil så har det gått bra :) Trur rett og slett det går litt begge veier. Jentene er bekymra kordan det går med meg - og om eg holder meg frisk.
Når det blir slik avstand så er det også kjempeviktig at eg veier mine ord nøye, og ikkje skaper engstelse hos de som er langt unna. Det ville igjen skape uro og en følelse av hjelpesløshet og manglende kontroll. Det betyr jo selvfølgelig at eg skal være ærlig, men eg trenger ikke å fortelle om smertene mine hver gang vi snakkes, for de er jo der stort sett hele tida (men på varierende plasser). Eg fokuserer på det som er hyggelig - og gjør litt ting i huset som dem kan glede seg til dem kommer hjem en gang :) Det er kjempeviktig for meg at dem trives der dem er - og det samme gjelder nok for dem - at eg har det bra :) Eg får reise litt til både Oslo og Trondheim så går nok dette bra!
Fikk sølvbeger både på stang og bane - ikke noe "å skryte av", betyr at man er av 1/3 beste - men det er jo en seier i seg selv å få delta uten trening og med dårlige forutsetninger. Noen ganger så tenker eg at det ikke er noe vits å fortsette hvis ikke resultatene er gode - men det er jo ikke derfor eg er med, og det må eg stadig vekk minne meg sjøl på! Det er det sosiale, og ha fokus på noe annet enn smertene. Eg elsker jo å følge med på de andre og gleder meg like mye og kanskje mere når dem får det til!
Når eg har mye smerter - så kommer det automatisk opp en redsel for tilbakefall. Derfor har eg bestemt meg for lenge siden at eg ikke blir å gå til lege for smerter som dukker opp her og der - men vente og se om de forsvinner. Da prøver eg alskens metoder for å få de til å forsvinne - som smertestillende, magnesium, tigerbalsam, yoga, trening, toppturer, fysioterapi, bassengtrening etc. I tillegg så tar eg gurkemeie og omega3 daglig. Til nå så har det hjulpet. Hvis smertene blir mindre så tar eg det som et godt tegn. Skulle det ikke forsvinne så ville eg jo selvfølgelig gå til lege (trur eg... litt feig etter å oppdage at min fastlege var hypokonder på mine vegne - og skremte vettet av meg hver gang eg var på kontroll- derfor er eg kanskje litt feig nå...) Smertene kommer nok av den kraftige behandlinga eg har vært igjennom, og tamoxifen som eg skal gå på i 5 år (halvveis nå!! :) :) :) Livet er ikke bare rosenrødt - det er også nedturer, men det er viktig å ikke henge seg opp i det vonde - for det blir ikke noe bedre med det..... tvert om... Eg slikker mine sår, løfter blikket - og går videre!
I sommer så begynte det bra med mange topp-turer slik som i fjor og det var lovende med smertefrie perioder på uker i i slengen. Men nå har eg kjørt bil ca 7500 kilometer på godt og vel en måned, og de siste to ukene nå har eg grusomme smerter i nakke og rygg. Det er ikke lymfødemet som gjør vondt, men eg håper at det kan brukes som en inngangsport for å få fysioterapitime så raskt som mulig ;) Regelen er nemlig slik, at hvis man har lymfødem så skal vi gå foran alle køer - og all fysioterapi er gratis så lenge terapeuten har kommunal bev. -altså ingen egenandeler. Det fungerte bra så lenge eg gikk fast en gang i uka, og nå er det vel bare å starte på igjen istedet for å sitte her å klage ;)
Noen sommerbilder;
Fra orkanen på Oppdal hvor vi var "midt i smørøyet"
Fra fjelltur på Oppdal, Julie "girlpower" Ulrikke ;)
Strikkeprosjekt? Husfliden på Oppdal
På tur hjem - nordnorge møter oss med et fargespill
I saltdalen hender det at vi stopper og besøker et arboret, for å komme dit går vi over ei hengebru - her ved en annen utgave av "pikene på broen" eller skulle det være "skrik"?????
I Sjøgata i Mosjøen fant vi noe morsomt :)
Og denne oppfinnelsen fra kontoret for håpløse oppfinnelser i Mosjøen får eg ta med meg inn i september måned! For nå er det fjellturer - og bærplukking, og som her er da "Bærsko - plukk bær mens du går tur" :) Hehe - her kan eg slå to fluer i ett smekk, trimme kropp og samle antioksidanter :D
