Kjærlighet, mirakler og medisin

Da eg skulle dra fra sykehuset i går gikk eg i dusjen og ordna meg. Ja, fiksa meg rett og slett- kjoletunika, sminke- til og med parykken var på under en kledelig lue. Eg satt på sengekanten og tømte nattbordsskuffa og kastet søppel. Da kom det en hjelpepleier forbi, hun skvatt nesten da hun så meg- og kommenterte forandringen fra noen timer før da eg daffa rundt skallete og i sykehusets kreasjoner (og det var inkludert trusa! -store formløse bomullstruser som er kokt på 90 grader 100 ganger). Eg måtte smile litt for eg skjønte ka ho meinte. Eg sa at eg faktisk føler meg friskere når eg ser meg i speilet og har farge i ansiktet og klær som eg blir glad av.

Det var nok da ho Evaline bestemte seg for at ho skulle ta den der praten om døden og livet- og alt det der med meg......
Ho måtte fortelle meg om en bok som heter "Kjærlighet, mirakler og medisiner" av en amerikansk kirurg som heter Bernie Siegel. Han jobbet med kreftpasienter, men sluttet som kirurg da han ønsket å vie mere tid på å se om der var noen fellesnevner for de pasientene som "umulig" kunne bli frisk- men likevel ble det. Evaline var veldig engasjert da hun fortalte om boka, og eg ble helt trollbundet av historiene hun fortalte. Hun fortalte også om historier hun selv hadde opplevd med pasienter- og hun fortalte bare om de gode historiene- fordi det var de eg ønsket å høre, og det var de ho visste kan hjelpe!! De handlet mye om å tenke positivt, og tenke livet slik du vil det skal være, eller "drøm ditt liv og lev din drøm".

Eg tror faktisk at vi alle er med på å skape vår egen skjebne! Noe kan vi selvfølgelig ikke ha kontroll p å, slik som ulykker og delvis sykdom- men vi kan gjøre noe med det når det rammer. Skal eg ha det for jævlig resten av mine levedager, eller skal eg ta vare på hver dag som den mest dyrebare skatt? Skal eg være redd for å ta sjangser fordi utfallet kan bli noe som eg ikke ønsker? Da blir det litt sånn " å våge er å miste fotfestet for en stund. Å ikke våge er å miste seg selv"

Evaline kom forøvrig også med et siste råd før heimreisa; Når du kommer hjem så skal du kjøpe de dyreste joggesko du finner! Ja de skal koste så mye at du ikke har råd til å la dem stå i skapet! Så skal du ta på deg en fin lebestift og klær du blir "glad" av, kvitt deg med dårlig samvittighet og sett personer som suger energi "på vent" - bruk energien på deg sjøl!

Eg kjente jo på det.. at det er rett.. og det bekreftet det som eg sjøl har kjent og tenkt i lang tid, altså ei klok dame det der ;o)

Flott tinnfat som bugnet over av frukt fikk eg ifra arbeidsplassen og kollegaene mine da eg kom heim- masse antioksidanter :o)
Første dagen hjemme har eg bare moillkosa meg, gått en liiten tur, trena armen litt og bare mottatt besøk og drukket kaffe. Formen er fantastisk bra etter forholdene! Mange ganger så glømmer eg meg av at eg er nyoperert- men det er jo godt, for det må jo bety at eg er på bedringens vei. Et steg i gangen, et mer for hver dag...
SNART ser dere meg i full fart med rådyre joggesko, flagrende gevanter og en flott lebestift, da er det bare å hive seg med; vil du være med- så heng på!! ;o)

LIVESTRONG