Sterkere enn ord!

Nå har eg vært på sykehuset i 6 dager, og det har jo gjort sine inntrykk. Eg er glad for at eg kan få dra hjem igjen i morgen, men eg er også glad for at eg har fått disse dagene her til å komme meg etter operasjonen. Det har jo vært en omfattende operasjon, ikke slik som det står i brosjyrene- inn om morgenen- og på sykehotellet så snart du våkner. Paracet ville man knapt nok trenge... Da eg våknet etter noen timer på operasjonsbordet sto det en sykepleier klar med en sprøyte "vil du ha morfin?" Tja, tenkte eg - det kan vel kanskje virke som eg har behov for det, og det virka som de ikke kunne få gitt meg nok morfin- det gikk slag i slag helt til kvelden. Det var heller aldri snakk om å sende meg på noe pasienthotell- eg ble innlagt på avdelinga og har vært her siden det. To dren er nå fjernet, og to timer hos fysioterapeut er unnagjort, forøvrig en stor røsslig og myndig dame som heter Helga (trur jammen ho er tysk også ;o) I dag konstanterte ho også at den skaden eg fikk i oktober under cellegiftbehandlinga er et venøst ødem, og kan altså forsvinne. Fikk en støttehanske som eg skal ha på meg hele tida bortsett fra om natta. Slett ikke sikkert at eg får lymfødem- no er det bare å trene og trene og håpe at eg slipper det!

Så var det armhulen og brystet da.... det er rart.... har nå klart å se på arret og begynt å venne meg til synet. Det skal gå bra! Men eg er trist. Eg er ikkje trist fordi eg har fjerna en del av kroppen, eller at noe av det kvinnelige har forsvunnet- men det er NOE som bare gjør meg trist. Det kan også være disse hormontablettene som spiller meg et puss nå! Begynte på de for noen dager siden- og skal ta dem daglig i 5 år - PANG rett inn i overgangsalderen! Hetetokter, frysetokter, glad, trist JADDA- og slik blir det ei god stund etter som eg forstår.

Kirurgen kunne altså fortelle at det så bra ut! De fjernet kulen (var nå 5x5 cm) , som hadde sluppet taket og vev som så fint ut rundt- og det er veldig bra! De fjernet også alle lymfeknutene siden de vet at det har vært kreft i noen av dem. Hvor mange får eg ikkje svar på før om 4 uker. Da de ble fjernet kunne de ikke se at det hadde vært kreft i dem - og det er bra det også :o) Så hvorfor i h.... er eg så trist innimellom? Joda- det va jo de der hormonan ja. Dem har eg alltid reagert sterkt på.

Husker den gangen eg var gravid og pappa masa og masa på meg om at han ikke fant noe der eg hadde forklart at det lå. Til slutt så følte eg at eg letta opp ifra senga, fløy under taket og landa ved døra- fant det han lette etter, så han rasende inn i de skrekkslagne øynene før eg slamra døra igjen rett foran nesa hans. I det samme eg gjorde det så slo samvittigheten meg rett i bakken. Eg ble fortvilt over at EG - SNILLE MEG kunne gjøre nåkka sånt. Etter ei stund så tok eg mot til meg og tusla inn til han for å be om unnskyldning. Eg sa at han fikk huske på at eg var påvirka av hormonene. "HORMONER" ropte han pappa - "NEI BJØRGHILD- SÅNN HAR DU ALLTID VÆRT"!!! - jaja så da fikk eg no den..

Det er jaggu bra eg ikkje har noen mann no - for han ville kommet til å gå på veggene, det kan eg love dåkker ;o)

Vel vel fra spøk til alvor- her er jo mye alvor, og eg har møtt noen mennesker med skjebner som er så ufattelig trist. For dem så dedikere eg denna sangen som er nettopp, ja- sterkere enn ord!