På toppen!

Vinterens mål om å klare å komme opp til Breitind har vært jobba med helt siden april. Daglige turer, og etterhvert prosjekt Ti på Topp i Lenvik kommune. Hadde også begynt på de mere krevende turene og fikk noen fantastiske turer til både Segla og Mikkelfjellet før "eksamen"- nemlig Breitind :o)

Meininga var at vi skulle gå den 20 august, men Torhild kom seg aldri hjem til Bømlo - ferierte til den store gullmedaljen. Til slutt så ble det bestemt å fremskynde turen en uke slik at ho fikk den med seg før ho kjørte sørover. Ole-Johnny ble med oss som guide, og i tillegg til Torhild og meg ble også Lill-Kari, Anita og Linda med. Linda laget reportasje for NRK, nettsak og radio- det kan du se her - og den er såpass grundig at eg trenger vel ikke å skrive så mye mere :o)

For en drømmedag det ble!
Da den endelige datoen var satt begynte en kribling i magen- man kan trygt si at det var skrekkblandet fryd! Ville eg klare det? Var eg godt nok forberedt? Ville de andre synes at det gikk for sakte? Været?
Klokka ti møtte Lill-Kari, Anita og Linda opp hos meg. Torhild hadde kjørt til Bardufoss for å sende Edvard med fly til Oslo- så ho skulle komme etter og ta oss igjen oppe ved Breitindvatnet. En lystig gjeng som starta fra Svartholla i strålende solskinn! 
Det var godt å kjenne at formen var mye bedre nå enn i fjor- og det etter all behandlinga som eg har vært igjennom! Men eg tok det rolig- når pulsen banka i topplokket så var det bare å stoppe opp og gå rolig videre. Ofte var det nok å bare stoppe noen sekunder. Før vi kom til Breitindvatnet tok Ole-Johnny oss igjen. Da hadde vi første matpause.

Lill-Kari var ny i tindebestigningsgamet- og hadde pakket med seg både lesestoff og kryssordblad i sekken i tilfelle ho ikke kom seg helt til topps. Her sitter ho på en stein etter ca 450 høydemeter tilbakelagt. Medfjorden og Segla til høyre i bildet.

Breitindvatnet ser ikke så stort ut på avstand- men når vi skulle gå i steinura forbi det, så virket det som uendelig langt. Vi møtte på "tamme" fjellryper. Heilt fantastisk- ikke redde! Lill-Kari prøvde å mate dem med brødskiva med salami, men ryper er ikke duer- og de skjønte visst ikke helt poenget med å slenge mat etter dem ;o) Dette ble basecamp- hit vi skulle noen timer senere stå igjen og dele en fl champagne :o)

Det var bratt- og eg kjente på høydeskrekken min. Noen ganger var eg så redd at eg ville spy- prøvde å holde fast i fjellet og ikke se ned til sidene. Det at vi denne gangen hadde med oss "guide" var avgjørende for å komme oss opp til toppen. Eg var også veldig nøye med å passe på venstre arm og hand- ikke få skader i den. Lill-Kari tok til fornuft og bestemte seg for å benytte remediene ho hadde i sekken- og gikk ned til campen ved Breitindvatnet. Der måtte ho vente i fleire timer før vi var tilbake. Eg var ganske bekymra da for Torhild ble så stille, og det gjorde det ikke noe bedre at flere av oss prata om høydeskrekken. Eg kjenner ho så godt at eg skjønte nå var det nett før ho enten eksploderte eller svimte av. Vi lovte å ikke prate mere om redsler- men konsentrere oss om høydemeterne- ikke det som var på siden. Ho venta tålmodig på meg, og de alle sammen hjalp meg hvis det trengtes- men når sant skal sies så var det bare et par plasser at eg trengte hjelp, og det var mest psykisk støtte- råd om hvor eg skulle sette beina.
Like under toppen passerte vi punktet som vi var på i fjor- og eg klarer fremdeles ikke å skjønne heilt hvordan vi klarte å komme oss opp den veien vi tok...
Men nå kom vi lengre! Akkurat ved det punktet der eg snudde ifjor fordi eg ikke turte mer- var like skummel i år. Eg befant meg på en smal -veldig smal fjellhylle og med bare noen sprekker i berget å holde fast i. Da måtte eg rope på Ole-Johnny, for eg var så redd - tenkte at snubler eg nå, eller svimer av så er alt over. Da er det så superviktig å klare å fokusere på oppgaven- skyve bort alle eventualiteter, Se opp, se frem og ikke tilbake! Og å være trygg på de du går sammen med. Det var eg 100%.

Da eg endelig kom opp til toppen var eg heilt sjelven i knærne- og det gikk noen sekunder før eg turte å nyte utsikten (og prøve som best det var å ikke tenke på returen)

Det var en fantastisk følelse å endelig stå der! Så viktig det har vært for meg i vinter å ha dette som et mål- og så fantastisk det var å kunne gjennomføre det etter 11 cellegiftbehandlinger, operasjon og fjerning av bryst og alle lymfeknuter på venstre side, 25 strålebehandlinger og 20 kilo ekstra pga medisiner eg spiser nå...... Eg er faktisk stolt :o) Eg fikk også en følelse av at INGENTING vil være umulig for meg etter dette :o) Av og til når redselen om tilbakefall kommer sivende inn- så skyver eg den bort slik eg måtte gjøre i fjellveggen. Det ble en viktig lærdom også om hvor eg må holde fokus. Eg kan ikke kaste bort tida mi bort på alle eventualiteter- for redselen blir eg nok aldri kvitt, men eg har lært at den skal iallefall ikke få styre! Ingen veit hvor mange levedager vi har, og godt er det. Men vi kan alle sammen bruke de dagene vi har til å nyte livet. Eg tenkte også på Åge Charles som fulgte drømmen sin om å bestige Kilimansjaro i vinter. Han døde like før toppen- helt plutselig. Men han fulgte drømmen sin- og det er vel kun da vi lever?!

Etter å ha aket på rumpa ned det bratteste henget, og gleden over å se Lill-Kari igjen (ho hadde løyst heile kryssordbladet) Selv om ho sjøl ikke kom seg heilt opp så var ho lykkelig over at eg hadde nådd målet mitt- for det var det viktigste for ho! Tenk for noen venner eg har! Eg griner nesten...
Så kunne vi starte "sjarmøretappen" tilbake til Svarthollvatnet- og ned til Svartholla. 12 timer brukte vi totalt på turen! Eg veit det er lang tid- men det var det eg trengte for å kunne gjennomføre det.

Lege Anna Jacobsen sa til meg rett etter eg var ferdig med strålinga og lanserte ideen om Breitind; " huff MÅ du nå opp på disse toppene"? (i ettertid så har ho innrømmet at ho ikke er så glad i høyder) - eg lovte å være forsiktig og det var eg. Ordtaket "ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid" - er noe eg lover å følge også framover :o)

TUSEN TAKK til alle dåkker som var med og delte denne fantastiske dagen med meg! Dåkker var tålmodig, og omtenksom- eg e så glad for at dåkker blei med og gjorde det mulig!