Kan man samle mot?

Dette bildet er fra en tur Wenche og eg hadde til Skårliodden på Senja nå i oktober. Kjempefin fjæra med avslipte, runde og ovale steiner fant vi der.

Det "plager" meg litt, at eg har "vondter" eg ikkje heilt kan forklare. Men redsel for at det skulle være kreft, gjør at eg prøver å overse det. Noen synes sikkert at det er uforståelig - og sier at man må komme seg til lege fortere enn kjapt med slike mistanker. Eg tenker at det fort skremmer mine omgivelser også - å fortelle om egne tanker. Føler en forpliktelse til å "skjerpe" meg - nettopp det der med å ikke grave seg ned i elendigheta. Det har vært litt ekstra tøft no, men eg har omsider gått med på legens anbefalinger - så nå blir eg innkalt til røntgen. Eg føler at nå har eg samla mot/styrke, sagt til meg sjøl at om eg skulle få verdens værste beskjed, så skal eg likevel være rustet til kamp - og det blir å gå bra :) Eg er rimelig sikker på at det hele dreier seg om muskelknuter :o)

Men vi har hatt en trist hendelse denne måneden i familien. Pappaen til Wilson døde av bukspyttkjertelkreft. Han rakk akkurat å reise hjem og treffe han -før han døde noen timer senere. Det må være tøft for en ung gutt å miste faren sin slik. Men vi skal gjøre alt vi kan for å ta vare på han og gjøre oppholdet hans i Norge så godt som overhodet mulig når han kommer tilbake igjen i neste uke.

Nå skal det handle om å leve igjen! Vi har så mye godt å se frem imot, og eg gleder meg over livet- og alt og alle som er en del av det. Grip dagen!