Siden eg hadde spredning til lymfekjertlene mine, og litt i vevet rundt og faktisk lymfødem allerede før operasjon (regner med at det var helt "tett" i lymfesystemet..) begynte eg å få behandling med det samme. Legene og fysioterapeutene var litt i tenkeboksen om hvorfor eg var så hoven og med slike smerter. Etter et halvt år på cellegift var det ikkje blitt bedre, men med det samme de ble fjernet kirurgisk var det som en stor lettelse! Det føltes virkelig bra, og eg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at eg ble å få lymfødem i ettertiden heller. Men måtte selvsagt ta mine forbehold - være forsiktig, ikkje bære tungt etc, statisk belastning måtte unngåes.. og obs obs - ingen rifter eller skader på venstre arm eller hand. Det høres jo litt alvorlig ut når de sier at får du feber - så vær rask med å kontakte lege.
Eg har lest i ukeblader om kvinner med brystkreft som ikkje har rørt en vaskefille på 20 år, ikkje tatt oppvasken eller utsatt seg selv for slikt som hagearbeide, handling av matvarer osv osv.... JØSS tenkte eg! Dem har vært bra smart ;o) Hehe - vel, og dem har jo sikkert gjort det for å være på den sikre siden - men eg lurer så fælt på om hvor den grensa går?? Og hva hvis man skal være hele tida på "den sikre siden"- blir ikkje det litt kjedelig da?
Legene mine er veldig skeptisk til mine aktiviteter som feks konkurranseskytinga - våpenet veier sine kilo det og ligger i venstre hand (på operert side) - og med en stram reim. Eg venter alltid i det lengste før eg tar våpenet opp - venter på kommandoen ILD - for å beskytte armen min litt. Fysioterapeutene synes jeg skal fortsette med skytinga, men bruke støttestrømpen og hansken er en forutsetning - og der er eg ikkje flink, fordi det gir puls - og blir vanskeligere for meg å få et stabilt resultat i konkurransen. Derfor har eg flere ganger i konkurranse valgt å IKKE bruke strømpen og hansken. Resultatet? Joda lymfødemet er begynt å komme tilbake. Nå har eg gått i nesten et år hver uke til fysioterapeut og forebyggende behandling. Når hun spør om eg bruker strømpen svarer eg litt unnvikende at "joda, men det hender eg glømmer...."
Eg har prøvd å gjøre stort sett alt som eg gjorde før - det eg absolutt har størst utfordring med er nok klatringa! Har prøvd det bare en gang etter operasjonen, og det gikk heller dårlig - men det kan også være en naturlig forklaring på at nesten 20 kilo ekstra og kombinert med mindre styrke i armene gjorde at eg mista litt motet - men hvem veit? Kanskje om et år har eg fått trent dette også tilbake?
Fysioterapeutene er opptatt av at vi skal leve et så normalt liv som mulig etter fjerning av lymfekjertlene. Det er sagt om og om igjen - og eg må jo si at eg er enig i det! MEN hvordan eg skal få lurt noen til å komme inn i mitt liv og overta all handling, hagearbeid og oppvask - nei DET ser eg på som en utopi ;o) Det handler vel kanskje om å finne gode løsninger og andre måter å gjøre disse på enn tidligere? Eg elsker å jobbe i hagen - og får vel bare investere i klær som kan beskytte for rift og skader, gummihansker til oppvasken som ikke går i oppvaskmaskinen, og spørre om hjelp fra noen til å bære varer - eller gå flere ganger... Det finnes ALLTID en løsning.
Selv om eg nå begynner å få vondt i armen, og lurer fælt på om det er skytinga som er årsaken, så er eg ikkje heilt villig til å legge den på hylla ennå - eg må bare finne ut hvordan eg kan begrense belastninga mest mulig. Det kan like gjerne være strikkinga som er årsaken - kanskje ta litt flere pauser...
Det handler jo om å LEVE, det handler om å gjøre de tingene eg liker å gjøre - og som gjør livet til en arena som eg kan glede meg til å stå opp til hver morgen - det handler IKKE om å tenke begrensninger i allefall :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar