I forrige uke var eg på UNN igjen på en litt fremskyndet kontroll. Tror det var fordi min fastlege begynte å snakke om røntgenbilder igjen - og at eg denne gangen resignerte og sa at det var greit.. Men så ble det altså tur til sykehuset og samtale med kreftlege og "manuell" kontroll istedet. Får vel mammografi igjen i januar da.
Han kjente på de områdene hvor det er smertefullt bak skulderbladet og under ribb-beinet. Her kjentes alt fint ut, ikke noe hevelse eller hardt som vistnok kunne indikere på at noe var galt.
- og det var eg jo glad for!
Så var eg så dum å spørre IGJEN (at eg aldri lærer!!! Eg skal ALDRI gjøre det igjen....) Eg spurte om det kunne være mulighet for at eg IKKE får det tilbake igjen. Legen fikk et unnvikende blikk, mumlet og det ble litt "kleint" som ungan bruke å si. Eg spurte om han helt hadde mist munn og mæle, og han begynte å snakke om at han kunne ikke garantere noe som helst. Eg sa at det skjønner eg jo! Ingen har vel livstidsgaranti.... Og her kunne vel legen ha sagt noen beroligende ord - men han så bare på meg og etter litt taushet spurte han meg om eg var klar over hvor langt det hadde kommet... (ja, dette var iallefall LANGT ifra beroligende å høre!) Så vidt eg veit så var det stadie 3. men ikke fjernspredning. Eg veit også at den var aggressiv, men som eg sa til legen så velger eg å være positiv og tenker at det kan hjelpe. Han så lenge på meg igjen, og spurte om eg tenkte mye på dette.. Overhodet ikkje beroligende... Det eneste han kunne si var at for hver dag som går, jo større er sjangsen for at det skal gå bra.
Med andre ord - for hver dag eg lever, er eg blitt en dag eldre og muligheten for å få lov til å bli gammel vil øke for hvert år.
Husker da eg var lita, og vokste opp på Gibostad. Min venninne Tove og eg pleide å leke at vi var to fine (gamle)fruer - og laga oss en sang om dette. Det var nok bestemødrene våre som var våre store idoler. Eg har lyst til å bli idol for eget barnebarn en gang! Eg ønsker å få være en som noen trenger - som kan utgjøre en forskjell - som både kan gi og få kjærlighet. Eg vil være levende til stedet i livet og ikke bare en passiv tilskuer!
Eg gikk fra UNN og hjem til Nora. Satt på rommet hennes og gråt hele dagen til hurtigbåten gikk hjem igjen. Dro rett på jobb, og la fra meg skuffelsen over å ikkje få et eneste håp utlevert på blåresept! Ble så nesten litt irritert. Legen VEIT ingenting - ikkje eg heller, men han kunne ha sagt som en lege tidligere gjorde - at det er mye som skjuler seg i en statistikk - og at eg skal tru at det KAN gå bra med meg! Hvorfor kan ikkje alle legene tenke slik? Er de redde for å bli saksøkte av pasienter som har fått utsikter til bedring - og det ikkje slo til? Bra at meterologene er litt tøffere - vi veit jo alle sammen at selv om de melder om sol over hele nordnorge - at sjangsen for en regnskur absolutt er tilstede, og hvis de meldte sol midt i mørketida ville vi også skjønne at nå lover de for mye... Men om dem meldte sol på seinhøsten så ville vi vite at det var gode sjangser for det, og vi veit at "lynet kan ramme fra klar himmel"
Når vi har mørketida så kan det likevel være mange gode stunder! Da gjelder det å nyte fargespekteret som åpenbarer seg på himmelen - og tenne et lys og la det skinne i hver en mørk krok..
Han der doktern virka ikkje som han va særlig opptatt av pasientens ve og vel. Har mest sansynlig havna på feil hylla her i livet, tenker lite heilheitlig, og har ikkje peiling på ka han skal kommunisere. Dust. Enten har han sovet i timen eller på annen måte ikke fått med seg noe som helst om hva som opptar en pasient som har vært gjennom en alvorlig sykdom. Kjenner eg blir arg! Nei,få deg meir skikkelig terapi på standplass og klink tel med 248 igjen, så kan han sitte der og surmule. Eg trur bestemt at du er friskere enn han, garantert. Vi snakkes i mårra. Sov så godt, natti natti. Mamma.
SvarSlettFikk poliklinisk notat i posten i dag, hvor han avslutter slik: pasienten er for øvrig ved godt mot, og velger å se fremover.
SvarSlettJA - det e jo nettopp det eg gjør heile tida.. Dette handler jo om å leve! :o)
Jeg har vært gjennom det samme som deg og har møtt på mange leger. Også en del som minner om den legen du har møtt på! Jeg føler meg stort sett som en litt robust person, men når du står midt i sykdommen og er litt nede for telling, så trenger de ikke å smøre elendigheten utover. Det er enkelte kommentarer som kommer fra legene som sikkert ikke er ment vondt, men som henger igjen i hukommelsen.
SvarSlettJeg har en liten historie som jeg kan dele. Jeg var til tilrettelegging til stråling og de tatoverte noen prikker på meg. Mens jeg lå der spurte jeg om det ikke hadde vært en ide og bruke henna, slik at tatoveringen forsvant etter en stund. Svaret jeg fikk var at her tatoverte de - i tilfelle jeg mått komme tilbake! Jeg diskuterte ikke mer da og kommentaren har hengt i hjernebarken.
Vi har kommet oss gjennom behandlingen og vi skal bli gamle!!
God jul, nyt livet!
Kristine
Heilt enig Kristine :) Eg er jo ikkje et øyeblikk i tvil om at de mener det godt- men kanskje ikke er så god på litt positiv psykologi ;o) Galgenhumor skal visstnok være en "overlevelsesfaktor" - så da kommer vi oss fra her og til evigheten ;o)
SlettGod jul til deg også :) God klem sendes :)
Nei no kjenne æ at e blir litt førbainna!! Førr en teit lege som overhodet ikke skjønner hva han kommuniserer og på hvilken måte han gjør det på. Det er hans utilstrekkelighet, ikkje din. Ingen har noen livstidsgaranti og du kan velge å forutsette at du er frisk!!
SvarSlettStor klem Marit GL <3