Bærre lækkert

Utsikt fra hotellrommet i Harstad

Vips - der var marsmåned over - og eg småtripper etter å få begynne på jobb igjen :)

Det ble faktisk en mye større prøvelse enn eg hadde trudd - for å sitte i heimen og snakke til veggene, se på alt som skulle vært gjort - og ikke kunne gjøre..... man kan bli deprimert av mindre...

Legen som skrev meg ut av sykehuset mente iallefall at eg var i så god form at eg sikkert kunne begynne å jobbe igjen etter 6 uker - hvis arbeidsplassen kunne tilrettelegge slik at eg ikke trenger å løfte mer enn en kilo på tre måneder.
Vi ble vel igrunnen fort enige om at det ville bli det beste for alle parter - for arbeidsgiver hadde slett ikke lyst til at eg skulle grave meg ned i selvmedlidenhet og påfølgende apati ;) Da får eg heller komme tilbake på jobb (det dukker opp noen minner fra et møte med arbeidsplass, lege og NAV etter cellegift og stråling - og eg ville raskt tilbake i jobb, hvor legen min himla med øynene - og eg kunne se hva ho tenkte - jada- det var helt tydelig : skaff deg et liv ;) ) Vel vel - eg gjør mitt beste :)

De to første ukene satt eg bare inne og stura. Gikk korte turer ut, men ufyselig vær og glatt, så fornuften slo ut kjedsomheten - og tvang meg til å ta det med ro. Fikk jo besøk av venner og familie og det hjalp på! Spesielt målselvingene som kom i to runder, og både støvsuga og laga mat til meg :) Kjempekoselig! Eg fikk hjemmesykepleien til å skifte på sårene - og de har grodd så bra - ikke tegn til noen infeksjoner!

Da tredje uke kom ringte de meg midt på en fredag - og da satt eg på Aker Brygge med en kald pils og lunsjet med Nora og hennes studievenninne.... Vi ble vel egentlig enige om at eg sikkert klarte meg sjøl fra nå av ;)

Så de to siste ukene har gått til superbrukersamling i Harstad, AFS internasjonal utvekslingsprogram) landsmøte i Oslo, og veiledersamling i Tromsø. Eg kjente etter siste tur at eg var sliten - og selv om eg bare reiser med en liten trillekoffert - så blir nok belastningen godt over en kilo......

Onsdag skal eg til UNN på 3 årskontroll (mammografi) og eg kjenner at eg gruer meg skikkelig. Det er så rart det der. Hører alle snakke om de forferdelige kontrollene - og de ER forferdelige. Selv om eg føler meg frisk - så begynner eg å katastrofetenke, og analysere egne "funn" - med værst mulig utfall! Eg håper at alt er bra, og istedet for å utsette timen, som eg faktisk nesten gjorde - så skal eg ta mot til meg og dra til Tromsø igjen og bli ferdig med det!! Hva er det værste som kan skje? Jo at det kan bli påvist nytt funn - men da er det jo positivt å få det behandla da!.....- en typisk indre dialog ;)

Bilde tatt i dag fra Linatjønna på Gibostad

Eg er så heldig å få være med på et kunstprosjekt som handler om HÅP - det skal eg komme tilbake til senere - det virker veldig bra, og eg er glad for at eg kan være med å bidra i den sammenhengen! Eg prøver jo å være egen terapeut og snakke meg til fornuft når eg tenker katastrofe ;)  Men det hjelper i hvertfall med "hjemmelekse" i tida fremover -  med å skrive/lage en kreativ dagbok.
Her skal eg bare tenke utradisjonelt - åpne mitt kreative sinn og gjøre ting eg ellers ikkje gjør. Tenke positivt og bruke humor - og hvis eg skal bli meire sprø enn det eg til vanlig er.... ja da.. stakkars dåkker.. ;)