Skulle på yoga i dag, men droppet det... Har egentlig ikke merket så mye til kurene eg fikk nå, bare sure oppstøt og at magen føles som en "ballong" - og får holde meg i nærheta av et do....
Ble ikke noe spising i går kveld da eg kom hjem, bare en kjeks... I morges laga eg grønnsaksjuice og det har eg tenkt å fortsette med, mye gode vitaminer- og bruke av det som fins i kjøleskapet.
Tenkte eg skulle sjekke til neste kur noe eg har hørt om tidligere, nemlig at hvis man faster to døgn før cellegiftkur- så virker cellegifta bedre på kreftcellene og "sparer" de friske cellene som raskere kommer seg igjen etterpå.... Har prøvd å leite etter mere forskning på dette, men det tryggeste er vel å spørre kreftlegen min :)
I dag har eg også hatt omfattende neglepleie i håp om å redde dem fra å falle av... Eg fikk noen vareprøver som var gått ut på dato, på kreftavdelinga - men får prøve og se om det kan ha noe effekt. Det er derfor at man også må sitte med isposer på hender og føtter under behandling av taxotere. En dame fortalte at tidligere hadde de også hatt en slags hette som de kunne ha på hodet slik at de mistet mindre hår også. Men nå hadde de ikke lengre hverken denne ishetta - og posene til hender og føtter var visst begynt å gå ut på dato de også- så måtte byttes ofte for å ikke bare gi en "lunk". Men eg skjønner jo godt at dette ikke blir førsteprioritet på sykehusene... Det er selvfølgelig viktig for den det gjelder - og kan gi bedre livskvalitet - men slik som det er i dag, så veit eg jo at det er viktigere ting som må prioriteres... som feks livsforlengende medisin <3
Eg dro innom apotek og traff Monica på kafe- fikk låne en god bok hos henne som eg gleder meg til å begynne på - "Barna fra toget" som handler om fosterbarn. Så fikk vi både drukket kaffe og snakka jobb og løyst flere verdensproblemer - og ikke minst filosofert over de viktige tinga i livet :)
Etterpå dro eg på en blomsterbutikk, kjøpte en orkidé - skrev et kort og rett opp til fysioklinikken.
De siste årene har eg fått lymfødem - og arrbehandling hos Hege, og ho har rettleda meg med trening ifbm ryggen min som har krangla med meg. Også før eg fikk kreft så har eg vært plaga med rygg og nakke - og har hatt kjempegod erfaring med kiropraktorer for å hjelpe meg med dette!! Men eg merker at noen "fagfolk" både leger og innenfor bedriftshelsetjenesten har en viss skepsis til om kiropraktikk "hjelper" og om det er noe vits - når det er snakk om å komme raskt tilbake i jobb. Eg kjente litt på den følelsen av at noen ikke helt "tror" at det gjør den store forskjellen - og at det bare er å komme seg raskt ut i jobb igjen - så går det seg til.
Vel, denne gangen så ble det til at eg rett før påske bestilte time hos Per, da eg tenkte at disse smertene klarer eg faktisk ikkje leve med. Han som kiropraktor kunne se med det samme at dette ikke var normalt - og i motsetning til min lege - så var han bare fast bestemt på at eg SKULLE til sykehuset! Takket være at han brukte sin myndighet til å få dette igjennom så skjedde det at eg faktisk ble sendt til sykehuset den tirsdagen - og som nevrokirurgen forklarte meg dagen etterpå - så var det helt på hekta til at eg hadde fått varige lammelser. Steroider og stråling kunne umiddelbart dempe trykket på nervene - slik at eg kun fikk droppfot. Det betyr altså at min livskvalitet vil være så mye bedre enn om eg hadde blitt liggende eller sittende resten av levetida mi! Nå kan eg drømme om fjellturer igjen (kanskje ikke de store fjella - men ihvertfall såpass at eg kan kjenne på høydeskrekken bite litt i margen og gleda over utsikta og mestringsfølelsen med å komme seg opp)
Eg kjente eg nesten begynte å gråte når eg ville formidle dette - og eg håper at både han og Hege skjønner hvor mye det betyr for meg at slike gode fagfolk finnes! Ikke bare at det er fagfolk - men at det er fagfolk som KJENNER deg! En fastlege i dag, er jo knapt en fastlege - ihvertfall ikke i vår kommune, da er du heldig hvis du har en som kjenner deg - og som du får beholde over tid! Min fastlege er nr x etter at Guy ble pensjonist - dermed kan det gå laaaaaang tid før de skjønner at det faktisk er noe alvorlig galt, og ikke bare en pasient som "syter" over smerter i kroppen! Eg prøvde mange ganger å si at eg ikkje trudde legen riktig forsto hvor vondt eg hadde det - og opplevde å ikke føle meg trudd. Eg følte meg mistenkeliggjort - som en narkoman som måtte komme med lua i handa og be om å være så snill å få noe sterkere enn paracet..... Akkurat det irriterer meg nå, men igjen - det er jo systemet som er slik, ikke slik det SKAL være, men er ofte likevel....
Skulle ønske at leger, ihvertfall alle unge og uerfarne kunne starte med å se mennesket fremfor seg som et unikt menneske - og ikke være fordomsfull og tru at alle mennesker er ute etter "dop". Eg vil da vitterlig tru at man fort kunne se om dette er reelt eller noen som ville misbruke dette! Hvis eg ikkje hadde blitt bedre med sterkere medisin, så hadde vel kanskje legen også skjønt at sykehuset ville være neste steg......
Ble ikke noe spising i går kveld da eg kom hjem, bare en kjeks... I morges laga eg grønnsaksjuice og det har eg tenkt å fortsette med, mye gode vitaminer- og bruke av det som fins i kjøleskapet.
Tenkte eg skulle sjekke til neste kur noe eg har hørt om tidligere, nemlig at hvis man faster to døgn før cellegiftkur- så virker cellegifta bedre på kreftcellene og "sparer" de friske cellene som raskere kommer seg igjen etterpå.... Har prøvd å leite etter mere forskning på dette, men det tryggeste er vel å spørre kreftlegen min :)
I dag har eg også hatt omfattende neglepleie i håp om å redde dem fra å falle av... Eg fikk noen vareprøver som var gått ut på dato, på kreftavdelinga - men får prøve og se om det kan ha noe effekt. Det er derfor at man også må sitte med isposer på hender og føtter under behandling av taxotere. En dame fortalte at tidligere hadde de også hatt en slags hette som de kunne ha på hodet slik at de mistet mindre hår også. Men nå hadde de ikke lengre hverken denne ishetta - og posene til hender og føtter var visst begynt å gå ut på dato de også- så måtte byttes ofte for å ikke bare gi en "lunk". Men eg skjønner jo godt at dette ikke blir førsteprioritet på sykehusene... Det er selvfølgelig viktig for den det gjelder - og kan gi bedre livskvalitet - men slik som det er i dag, så veit eg jo at det er viktigere ting som må prioriteres... som feks livsforlengende medisin <3
Eg dro innom apotek og traff Monica på kafe- fikk låne en god bok hos henne som eg gleder meg til å begynne på - "Barna fra toget" som handler om fosterbarn. Så fikk vi både drukket kaffe og snakka jobb og løyst flere verdensproblemer - og ikke minst filosofert over de viktige tinga i livet :)
Etterpå dro eg på en blomsterbutikk, kjøpte en orkidé - skrev et kort og rett opp til fysioklinikken.
De siste årene har eg fått lymfødem - og arrbehandling hos Hege, og ho har rettleda meg med trening ifbm ryggen min som har krangla med meg. Også før eg fikk kreft så har eg vært plaga med rygg og nakke - og har hatt kjempegod erfaring med kiropraktorer for å hjelpe meg med dette!! Men eg merker at noen "fagfolk" både leger og innenfor bedriftshelsetjenesten har en viss skepsis til om kiropraktikk "hjelper" og om det er noe vits - når det er snakk om å komme raskt tilbake i jobb. Eg kjente litt på den følelsen av at noen ikke helt "tror" at det gjør den store forskjellen - og at det bare er å komme seg raskt ut i jobb igjen - så går det seg til.
Vel, denne gangen så ble det til at eg rett før påske bestilte time hos Per, da eg tenkte at disse smertene klarer eg faktisk ikkje leve med. Han som kiropraktor kunne se med det samme at dette ikke var normalt - og i motsetning til min lege - så var han bare fast bestemt på at eg SKULLE til sykehuset! Takket være at han brukte sin myndighet til å få dette igjennom så skjedde det at eg faktisk ble sendt til sykehuset den tirsdagen - og som nevrokirurgen forklarte meg dagen etterpå - så var det helt på hekta til at eg hadde fått varige lammelser. Steroider og stråling kunne umiddelbart dempe trykket på nervene - slik at eg kun fikk droppfot. Det betyr altså at min livskvalitet vil være så mye bedre enn om eg hadde blitt liggende eller sittende resten av levetida mi! Nå kan eg drømme om fjellturer igjen (kanskje ikke de store fjella - men ihvertfall såpass at eg kan kjenne på høydeskrekken bite litt i margen og gleda over utsikta og mestringsfølelsen med å komme seg opp)
Fra toppen av Segla, her kan Julie såvidt skimtes på toppen ;)
Eg kjente eg nesten begynte å gråte når eg ville formidle dette - og eg håper at både han og Hege skjønner hvor mye det betyr for meg at slike gode fagfolk finnes! Ikke bare at det er fagfolk - men at det er fagfolk som KJENNER deg! En fastlege i dag, er jo knapt en fastlege - ihvertfall ikke i vår kommune, da er du heldig hvis du har en som kjenner deg - og som du får beholde over tid! Min fastlege er nr x etter at Guy ble pensjonist - dermed kan det gå laaaaaang tid før de skjønner at det faktisk er noe alvorlig galt, og ikke bare en pasient som "syter" over smerter i kroppen! Eg prøvde mange ganger å si at eg ikkje trudde legen riktig forsto hvor vondt eg hadde det - og opplevde å ikke føle meg trudd. Eg følte meg mistenkeliggjort - som en narkoman som måtte komme med lua i handa og be om å være så snill å få noe sterkere enn paracet..... Akkurat det irriterer meg nå, men igjen - det er jo systemet som er slik, ikke slik det SKAL være, men er ofte likevel....
Skulle ønske at leger, ihvertfall alle unge og uerfarne kunne starte med å se mennesket fremfor seg som et unikt menneske - og ikke være fordomsfull og tru at alle mennesker er ute etter "dop". Eg vil da vitterlig tru at man fort kunne se om dette er reelt eller noen som ville misbruke dette! Hvis eg ikkje hadde blitt bedre med sterkere medisin, så hadde vel kanskje legen også skjønt at sykehuset ville være neste steg......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar