Hipp hipp HURRA

I går feiret vi 17.mai, og den gikk jo smertefritt må eg sei. Eg hadde noen ubehagelige opplevelser, men det va ikkje noe eg fikk pga manglende morfin. Det gjorde meg likevel vondt.
Eg har spilt i korpset fra eg var 10 år, og har mange 17.mai fråsset så på fingrene at eg knapt klarte å bevege fingrene under "Ja vi elsker". Vi hadde ofte hvite hansker på, men i den iskalde vinden langs Strandveien, så gikk det gjennom marg og bein- heilt bort til psykiatrisk senter-eller det som i dag heter Senjagården og huser mindreårige enslige asylsøkere.

Det er mange år siden vi sluttet å gå både bort til Senjagården, mårrarunden, Lysnes og Finnsnes. Vi ble færre og færre musikanter, men nå gleder det meg å se at vi har fått med 3 unge gutter som aspiranter samt et samarbeid med folk fra andre korps (trur det er Silsand)

Bjarne Iversen, en trofast musikant, som var fast inventar i korpset, laget en fantastisk flott modell for ny musikkpaviljong, som ble bygget på dugnad og der er vel lagt ned mange hundre om ikke mer av timer, tuftet på frivillighet. Det eneste som var litt synd var at det var bare to ganger i året at den ble brukt, og det var 17.mai og tenning av julegrana. Eg bare merker meg at nå er begge de to spillingene flyttet ned til gamle Gibostad. Håper dem finner tilbake på slike dager, eller andre anledninger til å bruke den - for det fortjener den virkelig! Eg har ikke sett så mange paviljonger i landet som er så fin. Her om dagen fikk vi også en ny kuppel i kobber som skinner som ei stjerna på toppen.  Eg er stolt av gamle Gibostad, eg er en av de få som er "født og oppvokst der" og er stolt av det - det yret av liv, og vi hadde en flott barndom vi som vaks opp der, men vi må ikke glømme at bygda er mere enn bare det.

Hver 17.mai finner man en gylden anledning til å sjekke ut om hvordan det står til med folkehelsa, - passer bunaden ennå, eller nærmer man seg fedmestreken på BMI skalaen? Krise når man 16.mai ser at det har sneket på seg en 5-10 kilo...... Her må noe gjøres.... I første omgang kriseløsning med sikkerhetsnål under forklet så ingen ser at stakken ikke når rundt livet. Men i det øyeblikket bunaden er på, så kjenner eg en stolthet for området eg er fra, nasjonalfølelsen, eg er stolt av å være norsk. Eg er stolt av at vi har lover som det norske folk bestemte skulle være VÅRE i 1814. De gjelder for alle som bor/er i Norge. Vi vet hva vi har å forholde oss til. Dem er ikke så veldig strenge synes eg, men vi vet hvor grensene går - og eg trur nok at de fleste er glad i lovene våre, og synes det er fint å feire dette. En 17.mai frokost, eller champagnefrokost (både med og uten champagne) synes eg også er en fin ting. Nora og eg fant ut at det var litt stusselig med bare oss to, så ho baket ei Pavlova for første gang, gele og laga eggerøre med litt godt pålegg, til drikke hadde vi bare farris,vann, melk og kaffe/te. Vi inviterte besta og beste, Bjørn og Ludikken - og hadde årets koseligste frokost før borgertoget skulle gå. Mange fnyser av slikt "dilldall" - eg setter pris på en slik fellesfrokost, skulle bare hatt det mye oftere enn en gang i året. Når flere generasjoner møtes, historier blir fortalt og latteren runger over bordet, kjenner eg at eg er lykkelig. Vi hadde en slik dag i går. Man trenger jo ikke gjøre det så komplisert...

Så var det tide for at korpset skulle komme. Eg gikk ut, fint sminka, og med en parykk som ho Nora hadde laga ei kjempefin fletta på. Hvis man ikke visste at eg var syk, så trur eg ingen kunne sett det. Men denne gangen hørte eg hverken gammel Jegermarsj eller lignende.Denne gangen hørte eg heilt andre toner, nemlig "i fra Vadsø" dundrende fra en nabo. Eg hørte det faktisk helt inn i stua mi, med vinduer lukket. Eg ble grepet av nesten panikk, da toget var ventendes hvert øyeblikk. Eg løp ned og banket på dør og vinduer og ba mannen om å skru ned. Han var ikke interessert i høre hvorfor resten av bygda ville høre korpsmusikk og "Ja vi elsker" akkurat da. HAN ville spille den musikken HAN likte, - heile tida,  og det gjorde han "med loven i hånd" og dreit oppi hva andre likte. Han var sint - men ikke truende. Eg kjente at eg ble irritert, og svarte bare " Åja, du er av den vridne typen", og forlot. Så var det  "ifra Vadsø" igjen, om og om igjen.. Eg har aldri reagert når han holder på slik andre sommedager, når han overdøver slik at eg hverken kan høre radio eller musikk som eg selv liker, men eg trudde at alle hadde respekt for andre på en dag som 17.mai....

Så kommer 17.mai toget, med mange mennesker. Vi sto der og ropte HURRA, og veit dåkker at mottaket for mindreårige asylsøkere ropte høyest av alle, og overdøvet hele "vadsø" - og dem var så glade i ansiktet der de viftet med sine norske flagg og ropte HIPP HIPP HURRA. Noe gjøres iallefall rett - eg så på disse unge menn, brannskadet og blikk som nok bærer på mange traumer - men en slik glede for å være her (og eg vil være dem evig takknemlig for å overdøve vadsøsangen- som eg vanligvis synes er en småmorsom sang, men alt til sin tid) Det handler om respekt, og om å forholde seg til flertallet. Hvis man synes dette ikke er en dag som er verdt å feire, så greit nok - flytt til et annet land med bedre lover, gå en tur i fjellet, eller ligg under dyna, sett på en god film - du er jo heldig som har fått en fridag fra jobben - så bruk det til akkurat det du vil. Og vil du være med å feire - så velkommen. Vi har jo noe å virkelig feire! Vi lever ikke i et diktatur, og selv om demokratiet og mange av lovene med fordel kunne vært skiftet ut, så er eg sikker på at de også blir det, ettersom det blir behov for det.

Integrering er viktig. Blir aldri å glømme Wilson som var utvekslingsstudent fra Colombia, og kom til oss som 15-16 åring. Han ble tatt med på alt som var vanlig, og kanskje kakken til i det norske samfunn. Etter et skoleår, spilte han i korpset, kunne kjøre slalom, gå på langrennsski, spilte fotball, ute og fisket med venner, var med på skiferie - og pratet kav nordlenning.  Da Wilson hadde 3 uker igjen hos oss, fikk vi besøk av Migrapolis som var her i flere dager, så spurte de om hva var det viktigste han hadde lært, og hvis det var noe han kunne ta med seg tilbake til Colombia, så svarte han kontant at da ville han tatt med seg nordlyset - og RESPEKT. Respekt for andre mennesker, og gjensidig respekt.  Det første han la i kofferten sin, var Mariusgenseren som han var så stolt av!

Alle syntes det var fantastisk, men det er det som er naturlig når man vokser opp sammen med nordmenn, og får norske venner. med gode holdninger.  Det er uhyre viktig og nettopp lære seg de norske lover, de vi feiret i går. Det trur eg dem vil sette pris på, og eg trur at når dem lærer hva som gjelder så vil de aller aller fleste forholde seg til det. Er det noen som virkelig trenger å bli satt inn i lovene og hva 17.mai står for, så er det jo de som ingenting vet.... Men nå lærte gårdagen meg, at noen ganger så kan jammen også noen nordmenn ha godt av en slik påminnelse og vise respekt for sine naboer, bygdefolk og resten av alle som ønsker å vise sin glede for vårt lovverk.

Heldigvis klarte eg akkurat å få igjen knappene, og i år ble det ikke noe juksing med sikkerhetsnål under forkleet ;-)

Bursdagsønske :-)

                               En for alle, alle for en :-) Nora var på sonesamling i Nordreisa.


For å gjøre en kort historie lang, men så kort som mulig, så har det seg slik at eg fyller år i år - og i år har eg et ønske og to av det materielle slaget, Ja kanskje pluss ett til - i tillegg til å holde meg så frisk som mulig da  ;) Eg føler nesten et behov for å forklare hvorfor eg ønsker meg en bursdagsgave, for eg trur ikkje eg har ønsket meg noe før :-)

Julie og Nora på flyplassen i Mexico City  og tar farvel, den "berømte" kofferten i forgrunnen..

Inntil eg ble syk så var økonomi egentlig ikke noe stort problem for meg, eg jobbet mye - og bestemte meg for at ungene mine skulle få gjøre de tingene/aktivitetene som dem ønsket, selv om eg var "enslig mor".  Første sommeren dem besøkte faren, jobba eg ekstremt med overtid , så når de kom hjem hadde eg kjøpt både tv, videospiller og stereoanlegg. Neste sommer var det bil som sto på ønskelista, da hadde eg brukt sparken, apostlenes hester og mammas bil, men det ble litt vanskelig i og med at eg både studerte, jentene, dreiv et vertshus - og begynte å jobbe fulltid på Silsand etterhvert. Å jobbe overtid var noe vi ofte fikk anledning til, og ikke bare kunne men ofte måtte siden vi var en akuttinstitusjon. At mamma og pappa stilte opp og passet jentene gjorde at eg også KUNNE jobbe så mye. Eg stoppet aldri opp og tenkte at eg kunne selge huset og flytte, få en jobb så nært at eg ikke trengte bil... Eg trivdes så innmari godt på min arbeidsplass.

Hjemmet vårt og fullmåne, det er mer enn bare et hus, det har vært et "der det er hjerterom er det husrom" slik det ble fortalt at de forrige eierne alltid hadde det. Det bodde mange mennesker her, og tilogmed den ene stua bodde det en sydame som også bodde på samme rom. Folk som kom langveis fra fikk sove på gangen oppe. Huset er ca 50 kvmeter i første og litt mindre i andre. Kjelleren fikk eg aldri fullført, men når man hører ka dem klarte seg med før i tida.... Huset er snart 100 år, og Vi ELSKER hjemmet vårt.

Det å få lov til å jobbe med ungdom som trengte meg, og som eg i senere tid har skjønt, at eg faktisk var med og gjøre den lille forskjellen i deres liv som dem trengte. Ikke alle har klart seg like bra,  men mange - og det gjør meg oppriktig glad - det er det som har vært drivkrafta. Hadde eg visst den gangen at eg ikkje skulle bli gammel, så hadde eg kanskje endret på noe i livet mitt. Jobbet mindre - men ikke mye mindre, for det var ikke bare egne barn som trengte meg. Nå er jentene mine blitt unge voksne, og mange ganger kjenner eg at redselen river i meg - brukte eg ikkje nok tid på de som sto meg nærmest? Var eg mere opptatt av "jobb-barna"? Har de fått senskader av det. Åh dåkker aner ikkje kor mange tanker som kommer. Mine aller aller kjæreste som eg gjorde alt i beste meining for og stilte opp 200% for - fikk vi for lite TID sammen? Når man vet at man lever på lånt tid, så er det tida sammen med barna som er det aller viktigste. Det nytter likevel ikke å bruke tida nå på å spekulere for mye i dette - nå er det tida som er igjen som ikkje skal kastes bort. Eg kjenner det nok sterkere enn jentene, og for meg blir det å dra så mye eg kan og besøke dem, og at dem kommer hit, når ikkje eg klarer å reise, det viktigste. Vi er jo så få av familien her nord, dem holder til i Hallingdal, Bergen, Langhus, Oslo, Gøteborg, Meråker, Tromsø, Trondheim, Bardu, , en fostersøster i Kauto som eg ennå ikke har hatt tid å besøke .... Bømlo og Cura må eg jo også ta med - vi er spredd over det heile....

Julie og Nora har lært å strikke, og benytter tida på toget fra Gøteborg, hvor vi hadde vært i Johns barndåp.I Gøteborg sentrum forsvant Julie plutselig, og vi fant henne i en GARNbutikk, og ho fant seg ikke i å bli "kjefta" på - vi måtte da forstå at ho trengte jo en bunning :-)

Fra Tartu i Estland, Julie og bestemor sjøsetter en trebåt i byfontena :-)

Eg hadde vel en drøm om etterhvert både treffe en mann og flere barn da eg i en alder av 32 ble alene. Men enten så har eg vært utrulig vriden å ha med å gjøre,for svimete, eller så har eg vært for opptatt med jentene og jobb - og videreutdanninger så det sang etter. Jentene var også kjempeaktive, og eg sa aldri NEI. Eg bare jobba mere - og mamma og pappa stilte opp og kjørte, barnevakt og dugnadsgjengen.Eg hadde aldri kunnet ha den jobben hvis ikke dem hadde hjulpet. For 13 år siden ble eg skadet (i hodet) og det var en traumatisk opplevelse både for meg, kollegaer, ungdommene og familie og venner. Jentene ble redd for at noe kunne skje meg når eg dro på jobb, og eg fikk mye etterarbeid med å trygge dem. Det viktigste var at det ble etablert en trygghet, men eg veit ikkje om eg noen gang klarte det 100%. Etter ei stund fikk eg påvist nakkesleng, da det var tatt røntgen både rett etter skaden, og et år senere. Eg ble sykemeldt i 50% over ca 1,5 år og skulle nok tatt det med ro lengre. men siden eg var så lite "bevandret" i NAV systemet så skjønte eg ikkje kor viktig det var å få alt ned på papiret fra en lege. For selv om eg fikk nakke og hodesmerter så hadde eg bare selvmedisinert meg med paracet, ibux, og senere paralgin forte, istedet for å gå til lege. Etter et år fikk eg bare 66%  (arbeidsavklaringspenger) av lønna og mistet så mange tusen i månedslønn, at eg måtte bare begynne å jobbe for fullt. Det gikk jo bra, men eg hadde null overskudd utenom jobben. Eg var for sliten til å ta opp noen kamp, eg prøvde meg en gang, men fikk beskjed fra høyt oppi systemet om å prøve å glømme det som hadde skjedd, og heller komme meg videre i livet, selv om det var sannsynlig at dette var årsaken til mine hodesmerter så kunne det ikke bevises. Men dem kunne betale for kiropraktortimene nå heretter..... Eg veit ikkje ka man skal sei? Alle ble sjokkert, for de som kjenner meg veit jo at eg er en person som ikke stopper opp, uten at eg er tvunget til det. Denne personen som bestemte dette, kjente meg ikke - bare som et navn på et papir. Eg måtte ta opp forbrukslån en periode for å ha penger nok til mat...


Eg følte det blodig urettferdig - men takket være en flott ledelse som hadde trua på meg og fikk tilrettelagt slik at arbeidsdagen ble litt lettere, og kollegaer ikkje minst som forståelsesfulle , så fortsatte eg i jobben etter første runde med kreft., etterhvert var eg tilbake i "100ogvelsådet" %
og startet videreutdanning i kognitiv terapi. Etter dette ble eg og en kollega valgt ut til å ta en utdannelse i nasjonal veiledning for kognitive terapeuter. Denne eksamen besto eg etter at eg hadde fått tilbakefall, men ikke visste det...trudde det var en ny prolaps og gjennomførte med store smerter, og bestod :-) Hadde eg visst...kanskje like greit... Det fins ei meining med alt. Krefttypen min endret karakter, så når det ble konstatert hadde Norge sagt ja til Perjeta, og det har allerede forlenget livet mitt, og gir håp om at eg kan leve enda lengre.

Familielikhet? Vi dro til Bulgaria sommeren 2009, på en stille,rolig plass sammen med noen venner.

Fikk sol på kroppen og storkosa oss 

Sykehuset anbefalte meg å jobbe redusert etter første runde i 2010-11- men ka skal man gjøre når det er gått et år med sykemelding, jo ny runde med arbeidsavklaringspenger 66%. Eg kan fremdeles ikkje tru det, at et så rikt land vi bor i behandler folk slik når man har en sykdom man ikkje kan bli frisk av., eller trenger mer enn 1 år på å bli frisk. Det er kynisk. Selv for de som er et par og har barn kjenner det på økonomien, for meg ble det uholdbart. Forbanna stolt/sta har eg vel også vært,og skulle klare meg uten "almisser" . Nå etter spredninga ble eg 100% ufør, og nedgang i årsinntekt på 300.000  Eg har ikke hatt en eneste sykedag (egenmelding) jo kanskje en 3-4 iløpet av alle de årene, og det var pga syke barn Eg har vært veldig ærekjær og villet fikse egen økonomi, men det er steintungt når man er aleine og blir så syk. Eg tenkte alltid før at jaja, eg trenger ingen formue , penger kan ikke brukes i himmelen,- og når eg hadde skyhøye lønninger så gikk det til barna, til aktiviteter og ferie. Dem skulle få oppleve og få prøvet ut alt dem ville drive med. Fotball, handball, drama, musical, skyting, dykking, musikkskolen, ski etc

Eg HÅPER å kunne komme tilbake i ei redusert stilling, for noen år, men eg e fullt klar over at det er et HÅP. Men det skal man aldri gi opp

Eg tenkte aldri på at eg ikke skulle bli gammel. Den tanken var så fjern for meg, og nå sitter eg her og tenker at eg fyller 50 år i slutten av august. Eg har ingen mann, men eg har mange venner og eg har ønsket meg helt siden spredningen av kreften en ELsykkel. En venninne av meg med kreft fikk en slik av mannen sin, og ho sier den er helt fantastisk, akkurat slik eg trudde :-) Den koster en del penger, men som ho sier så må vi ha en som har god kapasitet, så det må være en som lett tar meg opp bakkene, for det vil eg nok ikke klare, ihvertfall til å begynne med . Håper at formen kan bli enda bedre med en slik doning. Så nå frir eg til dåkker at eg ønsker meg en slik i bursdagsgave, men siden det mest sannsynlig ikke blir noen feiring (trur neppe at eg orker en slik organisering- det er slitsomt nok å gå i selskap, og kan ikke se for meg å holde et) Så hadde det vært fint å få den i begynnelsen av sommeren istedet for når det er tid å sette den i garasjen ;-) Eg drømmer om en av de flotte syklene i gammel stil, og med en kurv som Cæsar kan sitte i hvis eg sku prøve meg på en langtur.....

Eg tenkte at kanskje hvis eg skriver ned den samværskontoen som vi brukte av i fjor -( og som forresten gjorde slik at vi fikk møtes i ei kjempetung tid for oss alle tre, og at eg fikk kjøpt nye billetter  og kunne reise etter de andre, fra isolasjon på sykehuset - og det styret før eg kom frem akkurat i tide til å se Gerrards avslutning på Anfield ilag med Olabror , Therese og jentene. Det ble et minne for livet for oss alle. )Eg hadde nok ikkje hatt råd til å dra etter dem, siden eg ikke hadde avbestillingsforsikring...




og det tredje eg ønsker er bunker med "gjørelapper" Eg så det en plass, på en kreftside. Hvis noen skriver ned ting på lapper som de kan gjøre for meg feks lage middag en dag, rake plen, luke ugress, kjøre, sykle, gå, en klem, et besøk.... ja det kan være mye... Nora flytter jo tilbake til Oslo og fortsetter på arkeologistudiene til høsten, og Julie har et år til på Meråker. Så no gjelder det å få ting til å "gå i hop". Ho mamma har tatt alt for mye,,men heldigvis så har altså venna og familie ikkje stått stille når det gjelder, og mange har tilbudt seg å stille opp. Men det er ikke så lett å si ifra når man virkelig trenger det. Eg har svelget mange kameler og kastet den negative stoltheten på havet, og heller brukt en positiv stolthet, dette har eg nå fått så gode tilbakemeldinger på, at eg med å være åpen, også hjelper andre. Det er godt, og ja - det gjør meg stolt. May-Britt som bare kommer og gjør ting som ho ser trengs ute - og baker og vasker vinduer, venninner som kommer på besøk og gjør små ærender, fru Brandskognes, Einar  og Nora, som snart har malt heile huset vårt innvendig. Julie som var ivrig triller på sykehuset, slik at eg kom meg imellom, og bare kunne hvile i rullestolen..
Ole-J som har stilt opp og quizzet i lag, og"dratt meg opp" på fjelltoppene, med motvasjon og tålmodighet og i tillegg inviterte meg på den flotteste ferien man kan tenke seg,det har ingen andre gjort hverken før eller siden. Blir faktisk veldig rørt når eg tenker på det. Tante som inviterer på Senjastua så snart matlysten melder sin ankomst - og det e jo ikkje så ofte at eg har det da, men da får ho Nora et avbrekk og kan spise uten å plage meg med matlukt i huset.  og sånn som til Jul, da heile Bardugjenget baka og sylta og gud veit ka, da eg kom hjem, en dato legene vel i utgangspunktet ikkje trudde at eg kom å leve til så kom dem ikkje bare med 7 slag - men 15 +++
Lillian og Jim som har hjulpet med papirarbeid og sendt reiseregninger, og fått mat ifra gården til Mathias, råmelk både fra dem og Hilde og Tor, Tine som stikker innom med te og kremer som kan gjøre godt for såre hender, og alle de som bidro til at vi fikk Liverpoolturen og vært sammen den første tida etter spredninga.


Det  e mange fleire som kunne vært takka - ikkje minst familien dåkker e fantastisk mot ho storesøster/datter/mor/tante/niese/kusine og bærer over med at eg er litt "surrete" ;-) (kanskje eg har hatt det her på hjernen i mange lange år- DA e det vel ikkje rart eg ble kalt for Svemla nei).

Året 2010 under en måned fra eg får diagnosen. Eg ble nordnorsk mester i kl 1 bane, her fra LS med Nora og Ruth som hjelper meg å bære våpenet og feltveska- ellers hadde eg nok ikke klart å gjennomføre over 4 km og sååå varmt............

Og no tenker eg at en ny sommer står foran meg etter at eg fikk spredninga, Eg har levd med kreften i kroppen i mange år, ihvertfall 7 år, og eg har 50 års dag i år! I 1846 , det var gjennomsnittlig levealder for kvinner, og ca 48 for menn og i noen land i dag, er de vel heldige om de lever så lenge!

Eg har vært plaga med lavt immunforsvar den siste tiden, og ikke fått cellgift siste uka, likevel er det ikke gått opp så mye som eg hadde regnet med. Blodprosenten har økt veldig, men værre med de hvite, men de kryper som en snegle OPPOVER på skalaen, så forhåpentligvis får eg starte opp igjen i mårra - det blir et sånn elsk/hat forhold til en medisin som ødelegger hele kroppen, men likevel skal berge deg en stund til. Tyverben får eg heldigvis heile tida, og eg krysser fingrene for at den i det minste stopper utviklinga :-)

Eg ser frem til sommeren, håper det blir en god sommer i nord med masse fine turer, besøk, fjellturer, båt - må bli robåt på Lysvatnet ved hytta :) Åh eg gleder meg, til å være samla og ilag med "flokken" min <3 Eg håper at også dem tenker sånn, men det kan eg ikke ta for gitt lengre. Jentene har sitt eget liv og familie som bor langt borte. Koffør va eg ikkje så smart å finne meg en Senjaværing?? Men på den annen side da hadde eg jo aldri hatt de to hærlige jentene eg fikk <3

BURSDAGSGAVEKONTO som går til ELsykkel, og samvær/turer til/med jentene hvis det blir noe til overs er
4750.67.88583


Flere bilder:

Fra Mexico, vi besøkte Nora

Julie ble kretsmester to ganger med denne gjengen. Julie med plastret kne 

Nora etter en trening til Cats - ble med meg inn på butikken og handla etterpå, og fikk noen blikk etter seg - det brydde ho seg ingenting om :-)

Fra Cancun, Mexico

Fra konfirmasjonen til Mari. Her danser Julie og Mari i sine rukkastakker fra Hallingdal

Borte bra, hjemme best

 <3

Da eg fylte 40, så bestemte ei venninne av meg, siden eg ikkje ville feire dagen, at da tar vi med ungene og drar til syden en plass. Eg hadde ingen ønsker, men kom på at eg hadde sett noen fine bilder i et blad - fra et sted som het Sardinia, om en trapp som var hugget i berget ned til en grotte. Dagen etter hadde hun vært på reisebyrået og forhåndsbestilt turen. Snakk om å gripe dagen! Og nå er ho ikke her lenger, men vi har mange mange gode minner fra den ferien, og er så glad at ho gav meg et puff.

Julie og Wilson (utvekslingsstudent som ble som en kjær sønn for meg) i strikkaklær fra topp til tå, klar til å spille curling på Lysvatnet.

Mine to Liverpooljenter, og t-skjorta eg fikk da eg var med som forelder på Dana-cup med laget til Nora

Vinterferie på Hovden. Julie i svevet

Jentetur i Vardnesfjæra ilag m Cæsar, vi kjører til snuplassen så det ikkje blir så langt  å gå.

Her sitter pappa og venter på meg, henter og bringer til fysioterapi, både han og mamma, kjører på veier som er i vårløysing, og her slår han ventetida ihjel med å lese om arkeologiske funn fra Lofoten (fra den gang han var liten gutt ;-)

Wilson går tur med Tapper, noe han ikke var vant med fra Colombia

Julie prøver knestilling for første gang, med bestemors skytesko, Edels bukse, mammas pølle... og det gikk kjempebra - har blitt mye skyting både før og etter dette :-)

Home sweet home

Så var ferien over, og vi er kommet heim. Litt trist, men også godt.

Når vi shopper i Haga, så er det alltid på bruktbutikker. Denne kjøpte eg for flere år siden for 30 kroner, og det hender at den fremdeles er i bruk. At eg legger "dagsrasjonen" i den, så eg slipper å dra rundt med en stor dosett i veska. Denna ferien brukte eg ikkje ei krone på annet enn time hos legen i Sverige, og enkelte legemidler eg trengte. Ja også en og annen kopp kaffe. Det gikk heilt fint det. Moro å kunne dra frem gamle souvernir som faktisk kan brukes til noe nyttig også  :-)

Ungdommene lærte meg face-swap, her er det John og tante. ser at man beholder sine egne tenner, og det er jo synd, kunne heller tenkt meg Johns fine hvite :-)

Husker ikke ka dette heita, men på noen sekunder var eg forvandla til en cowboy

Et tre, veit ikkje ka slag, veit du? Pil?

Et hærlig bilde av en lykkelig ungdom <3 

Og her yndlingsplanten min,  en av de utallige orkideer som finnes i så mange farger og eksemplarer.

Mamma satt ved vinduet og fikk foto-oppdraget. Her veit vi ikkje kor det e - men det er i nord ;-)

Å gå ut av flyet på Bardufoss var som å komme til syden :) sol, varmt og en deilig varm fønvind. No kan eg endelig ta av meg ullstillongsen :D

En drøm går i oppfyllelse

Eg har ikkje de store drømmene, men en av mine store drømmer de siste årene har vært å dra til familien i Gøteborg og se blomstringen i Gøteborgs trädgård (botaniska hagan) Eg har vært der og opplevd alle de andre årstidene, men ikke våren. Bruttern jobber jo her, og har fortalt ivrig om hvordan Rhododendrondalen ser og ikke minst lukter i begynnelsen av mai. Nå var nok mamma og eg litt i tidligste laget i år, men det skulle jo klaffe med så mye annet så det ble nå sånn, vi kunne jo ikke dra opp og ned flere ganger fra Bardufoss, og våren kom i seneste laget, dermed var det mye som gjenstår å se, og eg satser på å leve også neste vår, og dra to uker senere ;-)

Til alles store glede kom også Mari heilt fra Hallingdal, og tilbringte helga sammen med oss.

Her har de plantet tulipaner som ser ut som flammer. John,Mari og Astrid

Det var meldt regn og sludd i går, men da vi kom til Botaniska så opplevde vi bare et par regndråper, så eg trur værgudene har vært på vårt parti - tross alt :-)

Gjermund var slik som en snill bror skal være - og hadde skaffet meg en elektrisk stol/liten elbil som eg kunne sitte og slappe av i bakkene. Men eg fant fort ut at eg hadde overhodet ikkje behov for den, og at mamma med sin vonde hofte heilt sikkert hadde mere nytte av den, og det takka ho jo ikkje nei til. Eg hadde den vel i to minutter før vi byttet, og eg tok fatt på bakkene med friskt mot. Trur faktisk ikkje at ho hadde klart det med sin hofte så det var nok lurt at vi gjorde det slik.

Her leder mamma an i sin gjeve stol ;-)

Vi fikk en flott dag, og eg legger ved noen bilder fra Botaniska Hagen :-)

Mari og eg foran et "magisk" tre. Et annet tre som klatrer og klistrer seg fast. Lignet på et tusenbein på undersida....

De gærne har det godt ;) Tante er bitt av selfie-basillen ;-)

Ligner litt på fugler synes eg 

En av rhododendronbuskene som hadde blomstret

Mari fant et tomt reir, og eg fant en fotograferende tenåring ;-)

Og her ser vi en Homo Sapiens, med slik fart at det var så vidt vi rakk å ta bilde av denne sjeldne arten ;-)

En kjøttetende plante, synes den så ut som et ansikt... Darlingtonia Californica Kobratrumpet

Alle barna ;-) foto: Mari Medhus

Ligna på Grobladkjempe, men var noe annet... Foto: Mari Medhus

Og der sto en "tant" oppi trappa.. ;)  Eller skal vi si faster? I Sverige så er ikke tante et godord akkurat ;-) Foto: Mari Medhus

Og her er iallefall en "tant" i det gamle hule treet. Et eksemplar av Homo Ludens (det lekende mennesket) Foto: Mari Medhus

John og Mari foran et veeldig høyt tre 

Kirsebærblomst, trur eg :-) Foto: Mari Medhus

Oppi skogen søndag med Astrid

Da eg våkna søndag morgen klarte eg knapt å røre meg. Ryggen, eller rettere sagt nyreregionen gjorde innmari vondt, så eg tenkte at en ny tur opp til Japandalen ihvertfall ville kreve transport, og det gikk bra - moro og lett å kjøre...

Sukkulenter i veksthuset

Begonia

Astrid øver seg på balansen, og tante Bibbi gjorde det samme - med stort hell :D

Lørdag ettermidag, etter botaniska var vi og så på John som spiller for Hovås Bildal. 12 sekunder før slutt scoret det andre laget, og vant dermed 1-0..... Surt, men i dag er det en ny sjangs, da han fikk være med å spille på en av de andre lagene :-) Ny sjangs, nye muligheter ;-) Ullgenser, ullstillongs, To dunjakker og enda fraus eg...... Og dåkker der nord kan bare holde stilt om alle grader og det nydelige skiføret ;-) Vi har no i det minste kruttsterk kaffe ;-)

Og etter kampen var det hjem og slappe litt av før de eldste dro på pub (KOM bar, Karin o Maria) her var det live musikk, Country, Trailerpark Idlers. Kjempebra, og eg trur dem fikk flere nye fan ;-) Foto: Mari Medhus

Mari og tante - se hvilken likhet :D

Foto: Mari Medhus

Så er vi ferdige for denne gang i Gøteborg. Mamma, Astrid eg og Gjermund.

 Foto: Maria Forsman Larsson

Magnoliaen "erter" oss med å vise seg nesten utsprunget :)

Så hvordan har Gøteborg vært? Jo det har vært hektisk men flott. Har vært på Myrorna, der mamma shoppet to putetrekk med heklet kant - 25 kroner stykket, ellers har eg "shoppa" en is og en kopp kaffe i Haga - ja og en paraply, for der kom et dundrene regnvær med torden og lyn. Eg har vært hos lege, og begynt på cellegift igjen, Mari som eg ikke har sett på over et år kom, vi har hatt en kjempehyggelig familiestund,vært både i Botaniska, Haga, fotballkamp, pub, fått svensk personnummer ;-) Ja og i det hele tatt, en kjempeflott tur...  Og OK da, alle skeptikere - dagen i går var nok på kanten av det forsvarlige når det kommer til mengden av aktivitet, men det blei no bare sånn, derfor har eg tatt det mye mere med ro i dag, og eg angre ikkje et sekund på at eg til og med pressa inn to minutter for å se de kjøttetende plantene med Mari i går, for endring i planene gjorde at ho hadde ikke fått sett dem siden de startet tidligere på turen hjem til Hallingdal i dag. Grip dagen sier eg bare nok en gang..... I mårra setter vi kursen mot Norge, så hej då, på återseende , og tjenare grabben - eller nåkka i den duren, eg må jo trene på svensk no, eller kanskje rettere sagt trene på svorsk, det e jo litt kult da ;-)