HAPPY <-trykk her
Tirsdag kveld så alt veldig mørkt ut, eg tenkte på denne feelgoodlåta som Nora gjorde meg oppmerksom på her i høst. Eg starta straks å veive beina litt fra side til side i takt med sangen.
Dagen som eg knapt turte å tenke på for 3 år siden, var plutselig kommet! Fredag i forrige uke ble eg innlagt på UNN og de startet forberedelser for rekonstruksjon. Eg var litt redd vi skulle lage kaos, da eg måtte ha yngste datter med som pårørende første natta siden ho skulle tilbake til Meråker vgs etter vinterferien. Vi hadde dermed godt over gjennomsnitt bagasje ifht hva pasienter som ikke skal løfte noe har med. Ikkje for det, eg tror ingen vurderte at eg var skiskytter selv om eg sjekka inn med både våpen og ski ;) 😜
Dagen før operasjon var eg rastløs og gruet meg mye, så eg kontakta ei venninne for å høre om vi skulle ta oss en tur. Kort fortalt så kom vi oss opp på en fjelltopp - og selvfølgelig i kjent stil- ikkje heilt etter boka. Det var isete og trøblete - men utsikta va fantastisk og turen gjorde meg veldig godt! Beste oppladning før operasjon!
Mona og Mira på tur opp mot Buren i Ersfjord på Kvaløya. Etterpå va vi på "Budeia" og spiste nydelige kaker OG kanelboller :)
Mandag lå eg på operasjonsbordet i 8 timer, og eg våknet kl 16 på oppvåkninga. Eg var veldig sløv, og ble etterhvert både litt stressa av alle folkene rundt meg og alle undersøkelsene. Eg lå der og prøvde få et overblikk over skadesituasjonen trur eg ;) i ene foten fikk eg intravenøst antibiotika, i andre foten veit eg ikkje sikkert ka eg fikk - i armen fikk eg noradrenalin en plass og væske en annen plass. Eg hadde oksygenslange i nesen og måler på en hand, det stakk også ut to slanger av magen og en slange ut av nypuppen. Blodtrykket mitt var lavt - bruker å være det ellers også, men det medførte at eg måtte være der i 20 timer før eg ble kjørt til avdelinga. Da var det tirsdag ettermiddag og eg hadde ikkje spist siden søndag - likevel kasta eg opp grønn galle i flere timer. Eg var seriøst sikker på at eg ble aldri å komme meg på beinan igjen! Eg angret så innmari på å ha gått med på dette frivillig - og eg lurte på kordan eg skulle mobilisere meg for å komme på beinan igjen... Døtrene mine studerer jo sørpå, og mamma som ellers er min "bauta" ho lå utslått hjemme i lungebetennelse. Eg må bare si at eg er vanvittig glad for venner som da stiller opp og kommer og gir litt mot til å gå videre! Tirsdag kveld kom ei venninne som skulle på nattevakt i avd under på besøk. Eg klarte med hjelp - og ren vilje å trumpe meg opp på sengekanten og hjelp til å ta noen steg ved siden av senga. Sykepleierne skrøt veldig, og eg kjente meg som et lite barn som solte meg i applausen 😊 eg sovnet seint denne kvelden, og eg fikk ringt til jentene og snakka m pappa.
Neste morgen var det ut med kateteret - og fra da har eg vært helt selvhjulpen! Ja bortsett fra hjelp til å dusje i går (torsdag). Eg klarer heller ikkje å sette den blodfortynnende sprøyta på meg sjøl hver kveld kl 19. Der er eg ei skikkelig pyse, så narkoman ville eg fått problemer med å bli.....
Eg gikk små turer i begynnelsen og utvidet dem mer og mer. Det ble vel derfor sett på som litt råflott å ha meg liggende der så eg ble overført til pasienthotellet i går. Sykepleierne mente at eg kanskje kunne dra hjem når eg var så frisk - men eg problematisere det litt og sa at eg er aleine hjemme og vil helst være her til dem har fjernet alle dren.
Dermed turte eg ikkje fortelle om min private dagens agenda til personalet her - for da var eg sikker på å bli hjemsendt.. Eg var innom avdelingen i formiddag og der traff eg legen som hadde operert meg, og eg tenkte at no skulle eg sannelig rose han for en fantastisk jobb! Det er tatt en hovedlapp fra magen og en fra siden. Disse to er perfekt sydd sammen med blodårer som går på kryss og tvers og "kobla" på resten av kroppen. Eg trur han satte pris på ros men han måtte bare si at han var veldig imponert over min rekonvalesens. Eg sa at ja det hadde bekymret meg litt fordi dem ville ha meg ut, og at kusina mi som er overlege på en annen avd sa at eg var såpass frisk at eg måtte nok klore meg fast for å få bli. Da sa legen til meg og de andre at det var helt klart at eg skulle få bli til mandag! Eg trakk et lettelsens sukk og kunne da innrømme at eg hadde tenkt meg på undervisning på universitet i dag, så det var bra om dem kunne gjøre seg ferdig med undersøkelsene. Det ble mye latter, og lettere "oppstyr". Legen kom inn til meg igjen og ville fortelle at dem hadde diskutert meg på et morgenmøte, og lurt på hva som gjorde steg hadde så bratt formstigningskurve. Han kunne huske en dame som hadde vært rundt min alder - og hun hadde også likt å gå på fjelltopper, så han lurte på om dem skulle anbefale dette ;)
En sykepleier kom og fortalte at ho hadde aldri sett eller hørt noe lignende, og syntes faktisk det var litt kult at eg var i form til å dra på undervisning i dag!
Og det gjorde eg!! Ikkje for at eg ville bevise noe som helst - men fordi at eg har vært så søkkheldig at eg faktisk føler meg så frisk! Eg kjente en indre energi, og tenkte på hvorfor skulle dette være så svært da? Den dagen eg sto på toppen av Breitind har kanskje gjort noe med meg?
At det skapte "oppstandelse" og latter gir bare dagen ei god mening. No tør eg være frisk uten å bli "kasta ut" . TENK eg har gjennomført den store operasjonen som eg var så i tvil om!! Det ble vellykket - og nå er det bare småpynt som står igjen.... Eg, -som ikkje trudde eg sku leve lenge nok til å oppleve denne dagen.