Hu hei kor tida går!!
Sola er over horisonten igjen, snart kryper den også over fjelltoppene og sender disse etterlengtede livsstråler ut over bygd og by. Det er når ho kjem tilbake at vi virkelig kjenne kor vi har savna ho :o)
Den 05. Januar- nøyaktig ett år etter siste cellegiftkur dro eg til Tromsø sammen med mamma. Eg skulle først til mammografi. For den som aldri har vært på det før så kan eg bare si at det e slett ikkje nåkka komfortabel situasjon. Ble henta av en mannlig radiograf, så legger han det brystet som fremdeles er der på en plate, det klemmes sammen i mellom to plater- dette gjøres i forskjellige vinkler og eg måtte stå både på tå, foroverbøyd og i noen rare vinkler. PUH... Svetten sila- eg var redd, lurte på om han kunne se noe. Men han såg på bildene og sa "jaHA" og "hm" - du verden så opptatt eg ble med å skulle tolke kroppsspråket hans om han kunne se noe unormalt.. Fikk beskjed om å kle på meg, gå tilbake og vente på kirurgen.
Da eg ble ropt opp, gliste eg idet vi passerte rommet hvor ultralydapparatet sto- har jo vært der noen ganger og eg tenkte "YES", denne gangen var ikke det nødvendig :o) Det var en mannlig sykepleier denne gangen også, og han geleidet meg inn på et annet rom- hvor det sto... ja nettopp et ultralydapparat klart.. På nytt måtte eg kle av meg og legge meg ned på en benk. Denne gangen sukket eg høyt, og ville bare gråte. Tenkte at dette gjør de bare hvis de har funnet noe som ikke er slik det skal være...
Plutselig kommer det en kvinnelig lege inn, og eg trur på kvinnelig intuisjon- for hun må ha lest tankene mine- og allerede før hun begynte å undersøke så opplyste hun meg om at røntgenbildene var helt fine! "Men du veit jo at du har en cyste i det andre brystet- og den er HELT ufarlig, ja den er så bagatellmessig at det er nesten ikke værdt å prate om.. Eg måtte spørre om hvorfor dem kaller det en cyste da, for eg tenker på kreftkul når eg hører det ordet. Men neida- noen kvinner har tettere kjertelvev enn andre, og noen har vanncyster i både bryst, livmor, nyrer og andre plasser - og de kan gjøre vondt hvis de sprekker. Men ikke farlig i det hele tatt. Jeg må likevel følge med for hvis min vokser så må eg få den undersøkt- men samtidig vite at det ikke trenger å være noe skummelt i det heile tatt, men kanskje bare vanncysta som har vokst da :o)
Det begynte å gå opp for meg, at eg kanskje var frisk...
Så ble det ny venting på kirurg, og imellomtida kom en sykepleier og fortalte om et kurs som skal være i april for pasienter som har gått igjennom kreftbehandling. Eg ville bare smile, for eg tenkte at dette ville dem nok ikke gitt meg hvis de ikke trudde at eg kunne overleve dette.
Inne hos kirurgen som også var mann, måtte eg kle av meg nok en gang og han kjente og klemte HARDT for å se om det kunne være noen hovne lymfekjertler.
Eg fortalte at eg fremdeles har vondt i stråleområdet- eller øm er vel rettere å si. Tanken om at det kunne være et tegn på spredning til skjelettet har jo selvfølgelig slått meg mange ganger. Han undersøkte grundig og sa at det ikke er noen tegn på unormalt. Det tar lang tid før kroppen er helet etter stråling, og den heles innover. Først den brannskadete huden, så vev og muskulatur så skjelettet. Det dannes arrvev heile veien- og dette kan være smertefullt.
Så veit eg det... og det gjør ingenting..... :o) Vi snakket om plastisk kirurgi og om de lange ventetidene som er. Han skulle henvise meg slik at eg kommer inn i systemet så raskt som mulig.. Det ville uansett ikke være så lurt å gå igang med nye operasjoner før man er blitt helt bra etter den første.
Så var det time hos kreftlegen etter dette. En ny mann som eg aldri har sett før, og for 4.de gang samme dag måtte eg blottlegge brystet mitt. Ny undersøkelse, ny klemming- og så innihampen hardt de trykker i leiting etter lymfekjertler (fikk vondt i flere dager etterpå) Men nok engang var svaret at her så alt bra ut :o) At de hvite blodverdiene mine er lave kunne være fordi det skjer noen ganger at etter cellegiftbehandling så får noen varig lave verdier.... vi får se, alle andre verdier var iallefall kjempeflotte.
Jeg skal tilbake om et halvt år, og i tillegg så har eg jo en fastlege som undersøker meg en gang i måneden..
Eg var ufattelig glad da eg gikk ut derifra :o) Eg gikk innom sykesøstrene på poliklinikken og hilste på. Det var kjempekoselig, og de setter pris på å høre om hvordan det går :o) De hadde jo fått med seg både radioinnslag (Breitind-turen) og tv-nyhetene fra Mexico-turen. Måtte ta en rask forklaring ;o)
Da eg kom opp i kafeen satt mamma der og ventet på meg. Eg kunne se på lang vei at hun så etter tegn på hvordan humør eg var i. Eg måtte være snar å smile- gi ho tegnet på at alt er fint at det har gått bra. Hele perioden kor eg har vært syk så har ho vært med meg til kontroller og behandlinger. Opp- og nedturer. Det har nok tatt mye på et mammahjerte å se datteren sin så syk, og holde roen - gi styrke, aldri miste troen på at dette skal gå bra. Mamma; du er helten min <3
Da eg kom heim gikk eg nesten i koma- hadde sovet dårlig de siste døgn, og kunne endelig slappe av. Men måtte likevel plage meg sjøl litt med å tenke tanker som "er eg virkelig frisk"? "har eg lurt legene"? Men DA altså måtte eg si noen alvorsord til meg sjøl, det va nåkka sånt som "No skjerpe du deg Bjørghild, no e du undersøkt med røntgen, ultralyd og av flere leger. Det er klemt og skviiisa, rista og prikka og strøkken- og ikke et eneste tegn på at noe er galt har dukket opp- trur du at du er så forbanna smart at du kan lure fagpersonell til å tro noe annet enn det de ser?" - Et øyeblikk så trudde eg jo det da. Takk og lov at eg også har en fornuftig side (må være den som tenke kognitiv terapi ;o) som kan styre de negative tankene.... Bort vekk med dem- og så sovna eg og sov helt til neste ettermiddag. Snipp snapp snute- så var DET eventyret ute. 1.kontroll gjennomført