Min bror Ola som er Liverpoolsupporter han også, lovet for 7 og 3 år siden at jentene skulle få dra med ham til Liverpool og se kamp ilag med han, siden de begge to er supportere av samme klubb. Dette var hans konfirmasjonsgave som fadder og onkel. Da Steven Gerrard plutselig annonserte at han skulle slutte i LFC - klubben han hadde vært i siden han var et barn. Da ringte Ola nordover og sa at nå var tida inne for å løyse inn konfirmasjonsgaven til jentene, og siden han visste at eg er ihuga LFC- supporter så fikk eg jammen min egen konfirmasjonsgave fra Olabror!!!! Det var eg ikke sein om å takke ja til - for vi måtte ta en avgjørelse samme dag - billettene til siste hjemmekamp for SG ble revet bort ganske kjapt! Du verden for en vår vi hadde å se frem til!
Kan Lykke beskrives med et bilde? Her er i allefall 3 svært glade jenter ;-)
Etter at turen var bestilt, og eg fikk tatt ut ferie fra jobb og begynte å planlegge turen til Liverpool. Så fikk eg altså tilbakefall av kreften- og denne gangen uhelbredelig. Datoen for kampen passet ikke sånn aller best i forhold til at eg pleier å falle helt ned i immunforsvaret mellom kurene. Legene prøvde dermed å gi meg en litt lavere dose for å se om dette kunne bli bedre. Eg skulle også dra på legekontoret mandag og onsdag samme uke som eg skulle reise (hadde fly fra Tromsø, onsdag 13.5) Mandag utpå dagen gikk eg ned til legekontoret som bare ligger 50 meter fra huset mitt, for å ta et stikk i fingeren og se om hva verdiene lå på. Eg følte meg helt frisk, og gjorde dette kun pga avtalen med legen siden eg skulle dra til England. Det viser seg at de neutrofile er så lave at de ikke kan måles. Under 0.1 og CRP på 48. Målte temperatur som var 38.3, 20 minutter senere viste ny måling 39.7!!! Det ble rekvirert ambulanse, og en spesiell antibiotika som dem hadde inne på helsesenteret. Pulsen var svært høy, og dem ba meg om å ligge. Eg ble kjempestresset - og på nytt igjen, som forrige gang dette skjedde, så ble eg livredd. Hva skjer?? Hvorfor reagerer kroppen min slik? Er det Perjetaen, Herceptinen eller Taxoteren? En av medisinene er det iallefall som slår meg ut, og det er svært vanskelig å puste rolig for å få lavere puls. Blodtrykket var stabilt og lavt, slik det pleier - så det regner eg med var bra det da :)
Eg ønsker ikke flere slike "i hui og hast- turer" til Tromsø! Håper det finnes en annen løsning med medisin som kan gjøre det tryggere for meg imellom kurene...
Mamma var med meg i ambulansen, og det er ubeskrivelig godt å ha en ledsager/pårørende med! Eg kjenner at det virkelig er utrygt å bo alene nå, når slikt kan skje så plutselig - og når faktisk en av bivirkningene kan være hjertesvikt... Nå er jo det selvfølgelig sikkert svært svært sjelden - og dem tar nye tester av hjertet mitt hver 3.måned. Men bare slik som det som skjedde ved innleggelsen nå.. Eg trudde sjøl eg var helt frisk...... OK, så ble det ny uke med isolat... Men denne gangen trengte ikke besøkende ha på seg gule drakter, det var nok med munnbind og hansker.
Mine kollegaer sendte oppmuntringsmeldinger etterhvert! Det ble tidlig klart at eg aldri ville rekke noe fly på onsdag, KANSKJE torsdag eller fredag var beskjeden fra legene. Da kom det et nytt problem dukkende opp. Eg hadde nemlig passet til Nora! Hvordan skulle eg få det til Oslo i god tid før ho skulle dra fra Gardermoen? Her er jo Facebook en fantastisk ting :-) Ved å sette spm ut på veggen - og mange som delte dette, så hadde eg på kort tid flere alternativ for å få avlevert passet i god tid. Det endte med at en Vålerengaspiller (som slo TIL...) tok det med til Oslo, og hun rakk det uten å kjenne altfor mye på stress om å rekke det tidsnok ;-)
Det var en trist følelse på onsdag da jentene reiste med onkel Ola og hans kone Therese - men samtidig var eg også kjempeglad for at dem var på tur - og ba dem om å sende meg litt snapper underveis så eg kunne følge dem og se hva de gjorde og så i Liverpool. Å sitte på isolat og stirre i veggen - når eg etter planen skulle vært på tur til Liverpool er ikke den beste følelsen.... Blodverdiene gikk sakte men sikkert oppover. Og siden dem var begynt å gå oppover kunne legene si at sjansen også økte for at eg kunne få dra på fredag - men helst så sent som mulig, eg kunne se på billetter hvis det gikk noe på ettermiddagen. Eg måtte også love at hvis det skulle bli aktuelt, at eg brukte munnbind under hele reisen, og på alle plasser med mye folk. Dette er en liten pris å "betale" så eg svarte JA JA JA JA på alt ;-) Eg var tydeligvis den store "snakkisen" ifølge sykepleierne som hadde snappet opp at det var flere Liverpoolsupportere blant legene - og de ønsket av hele sitt hjerte at eg skulle få oppleve dette. Men selvfølgelig ikke på bekostning av helsa - den måtte komme først, og det er eg jo selvsagt enig i. Eg ville blitt skuffet - men tåler det... Samtidig var håpet stort for at eg kanskje skulle få dra likevel.
Det ble tatt mange prøver, og eg fikk alt intravenøst. Blodårene mine er ikke særlig samarbeidsvillige ifølge sykepleierne - og det måtte hentes inn personale fra andre avdelinger for å stikke på nytt. Denne varianten synes eg så litt morsom ut. Hansker fylt med varmt vann og lagt over armen min, for at det skulle bli lettere å finne blodårene :-)
Onsdag hadde eg avtalt time hos frisør som eg ikke kunne benytte meg av - men hva gjør vel det, når man har venninner som Mona??? Ho tok parykken med seg og dro til frisøren - og med bruk av facetime på telefonene våre, så kunne eg se at resultatet ble akkurat slik eg ønsket! I tillegg kjøpte hun litt kliper og annet stash, som lue og matchende leppestift ;-)
Torsdag kveld var eg så nervøs at eg nesten påførte meg sjøl feber bare med å stresse med tanken "tenk hvis alt bikker andre vegen nå..." Så kommer der plutselig en pleier inn med en gave til meg fra Christer (kollega) og Kjetil (venn fra Gibostad) - en signert drakt av Carragher!!! Eg er overlykkelig, måtte jo prøve den tvert!!! At det går an!!!! Så snille folk eg kjenner!!!! Eg måtte jo prøve parykken også - og ble straks 10 år yngre, eller noe sånt..... ;-)
Eg skrives ut av sykehuset, med papirer og formaninger om at hvis så, så gjør du så... osv... men alle følte seg egentlig ganske så sikker på at nå ville det gå bra... immunforsvaret var på tur opp og på "akseptabelt" nivå.. Eg turte ikkje spørre hvor mye...
Hva skjer så???? Joda, sitter ved gaten og venter på widerøe-flyet som skal ta meg til Bergen, og videre til Manchester samme kveld.. Så kommer det beskjed om at det er tekniske problemer med flyet og vi blir booket om. Eg skjønner snart at siden eg i utgangspunktet hadde et seint fly så ville eg aldri komme meg til Manchester i dag... Går det an? Eg forklarer situasjonen til personalet til SAS/Widerøe. De er fantastiske og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. De setter meg i en rullestol, og bestiller assistanse til meg resten av turen da det kommer til å bli mange bytter og store avstander.... Eg ble trillet opp til ny gate - og tur til Gardermoen. Der sto det en ung mann og trillet meg forbi alle køer - og taxfreebutikker... rakk ingenting... og rett til nytt fly som skulle til København.
Dette var det eg fikk sett av København denne turen.
En hyggelig mann sto og ventet på meg på Kastrup og kjørte meg helt ut til taxi, som tok meg til hotellet som Widerøe betalte for.
Dette sto ved inngangen til hotellet " Don't cry because it's over, smile because it happened" Det fikk i allefall meg til å smile litt ekstra :-)
Så neste morgen starter jeg til Kastrup - har beregnet god tid for å være sikker på at eg skal rekke flyet. Nå er det siste sjanse for å rekke kampen også som går i dag!! Hva skjer? Eg er litt usikker på om eg trenger assistanse, da eg har ganske god tid - og tenker at eg kan jo tusle litt og se litt i taxfree, og ja.. slik eg pleier å gjøre. Damen bak skranken spør om eg er SIKKER? Eg blir jo da USIKKER, og spør om det er veldig langt. Hun sier at det er det - og at hvis eg bruker assistanse så vil det gå så mye hurtigere både igjennom security og passkontrollen. Eg tenker at no skal eg gjøre slik som eg får anbefalt - og som er tryggest ifht å rekke flyet. Eg får beskjed om hvor eg skal stå og vente på assistansen, som er rett bortenfor.... Etter en halv time begynner eg å bli passelig "panisk" og tar kontakt med informasjonen. Det viser seg å ha blitt en missforståelse, da min assistent har stått i en annen etasje og ventet. Hun ringer straks til gaten og ber dem om å vente, forklarer situasjonen og bestiller ny assistanse til meg. Eg skjønte kjapt at dette ble ikke å gå bra. Min assistent var ALTFOR høflig - og skjønte ikke hva konsekvensene ville bli om han skulle stå og la alle komme foran oss i alle køer. Eg sa til han at han måtte spørre om vi kunne gå foran, og uansett hvilke unnskyldninger han kom med som feks "de er amerikanske, kanskje han også har det travelt, kanskje hun ikke hører.." Eg måtte gi han en liten leksjon i utdanning fra Senja - hvordan man høflig men bestemt kommer seg forbi hele køen - fordi det ikke er noe annet alternativ!! Alternativet er å komme for seint! Eg forklarer han at "hele Norge" følger meg på denne reisen og det er opp til ham om han vil bli HELT eller SYNDEBUKK i denne historien. Gutten våkner straks til liv... eg måtte selvfølgelig bruke ordet HERO for å være sikker på at han forstod ;-) Han begynte å løpe, og det ble reine skjære slalomløpet inne i avgangshallen, han tok tilogmed forkjørsrett på en annen med rullestol og bare ropte til den andre assistansen "Det er OSS de etterlyser på speaker".... For det stemte, det ble ropt på høytaleren flere ganger om at passasjer til Manchester måtte møte ved gate 27 snarest da gaten var "closing". Vi skrenset inn i siste sekund - og eg løp videre fra rullestolen (måtte ha sett rart ut... plutselig kunne eg ikke bare gå igjen, men løpe også ;-) Rakk det altså akkurat, og da eg satte meg ned - var eg bare så sliten - men lykkelig! NÅ var eg på tur!!!!
På ørene hørte eg på litt glad-låter
I Manchester sto Alison og venta på meg. Tenk 24 år siden sist vi møttes, da var det i London. Alison som var en av mine beste venninner - og i samme "gjenget" fra den tida eg bodde i Oslo på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det var nesten som tida har stått stille - kjemien den samme, og det er så hærlig med slike venner. Selv om vi ikke har snakket med hverandre på alle disse årene, så kunne vi ha fortsatt på det samme vi snakket om sist - det er som om tida nesten har stått stille... Hun kjørte meg til Manchester Picadilly (kunne tatt toget fra flyplassen- men for å få snakket litt ekstra sammen så valgte eg den varianten). Da eg ankom Liverpool Lime street station, var Ola og Therese der og plukket meg opp og dro til leiligheta vi hadde leid. Jentene kom straks etterpå da de var på shopping (..... ) Så godt å være samlet igjen!!!!! Eg rakk å spise en brødskive og hvile på sofaen en halvtime før vi skulle opp til stadion. Jentene og Ola snakket om at de hadde blitt kjent med en som het Tage, og at vi skulle innom han en tur før kampen. Han bodde rett ved siden av Anfield. Eg bemerket at det var da helt utrulig at dem var blitt kjent med noen norske allerede, og som i tillegg bodde rett ved siden av Anfield... joda...... Rett etterpå kommer Ola med spm - sier at Elfrid har kontaktet TV2 og at dem ønsker å lage en sak på meg om reisa hit og og hvorfor vi er her i dag. Eg får kort betenkningstid, og lurte på om dette bare ville bli stress - nå skulle eg jo være veldig forsiktig - men mine reisefølger begynte å protestere da eg var usikker, så eg skjønte fort at dette skulle eg bare si ja til ;-) Eg visste jo ikke hele historia enda.... Vi får beskjed om at vi skulle møte TV2 på en adresse, og det viste seg å være i et privathus. Her var det norske mennesker overalt. I kjøkkenet i første etasje satt det noen kvinner og barn, og eg følte meg litt som inntrenger - men fikk beskjed om å gå videre opp i etasjene. Her skulle vi helt til topps til loftsstua, og eg var så sliten da eg kom dit at eg kjente eg fikk problemer med termostaten min igjen... og måtte sett meg og få et stort glass vann. Her var det innredet som en pub og eg fikk tilbud om ei pils, men fant ut at det var best å erstatte væsketapet med vann. Eg så meg rundt i lokalet, og fikk vite at av alle draktene som hang rundt i glass og ramme var det klær som selveste Bill Shankly hadde brukt. Eg skjønte fremdeles ikke helt hvor vi var, og hvorfor TV2 skulle møte oss her. Eg fikk hilse på Tage, og skjønte nå at dette var den Tage som vi skulle møte og at dette var hans privathjem... Julie peker på flagget som henger ved siden av baren og mumler noe om Tove og Harald som kommer fra Florø. Eg skjønte fermdeles ingenting - joda Harald kommer jo fra Florø, men han og Tove bor jo på Røst nå. Eg lurte på om hun mente at dem hadde vært her en gang, og hengt igjen Florø-flagget? Eg var igrunnen ennå så sliten og tørst, og prøvde bare å roe ned... Eg gikk litt rundt og så på alt som hang rundtomkring, og for en flott plass dette var... Privatpuben "Anfield Road" .
Julie og Nora ved bardisken - om godt og vel en måned så kan også du Julie få servering ;-)
Så begynner intervjuet, og etter kort tid får eg en overraskelsesgave fra jentene - en signert drakt av selveste Steven Gerrard!!! Eg kunne ikke tro mine egne øyne. Det gikk faktisk ennå flere timer før sammenhengen gikk opp for meg. At Harald Bortheim kjente Tage - som hadde klart å skaffe denne signerte drakten!! Heia Harald, Heia Tove og Heia Tage!!!! Dere gjorde virkelig dagen min ekstra fiin :D Tage var litt skeptisk til at eg skulle ta drakta på meg, og ba meg være svært forsiktig. Han ga meg også anbefalininger for hvordan ramme den inn i glass når eg kom hjem. Her kunne ikke brukes noen vanlig ikea-ramme men gjøres på skikkelig vis og med passe luft mellom glass og drakta slik at den ikke blir ødelagt. Eg lovet å få gjort dette skikkelig ja. Tanken min om at dette er et samleobjekt og av verdi hadde ennå ikke slått meg et sekund! Det var det noen som fortalte meg etter at eg kom hjem.. Eg tenkte bare at det var svært å få en signert drakt av "helten" min :-) Eg har aldri tenkt over det - fordi det har aldri vært aktuelt å eie en signert drakt av slike fotballhelter! På to dager hadde eg fått både en av Carragher og en av Gerrard. Tage holdt på å svime av da han hørte at eg hadde vaska Carragher-drakta før eg tok den i bruk på tur over til England. Det var så vidt han turte spørre om det gikk bra - og det gjorde det jo ;-) Eg hadde bare skylt den litt under vasken på isolatet jo .... Nei, nå i ettertid så skjønner eg jo at dette var svært risikabelt....
Det ble et sterkt intervju, og etter å ha delt dette på facebook, har eg fått tilbakemeldinger om at det ble felt mange tårer hos de fleste. Selv om eg synes TV2 hadde vært flinke å ha en positiv vinkling hele veien - så ble det sterkt følelsesmessig for alle som har fulgt med, og veit hele bakgrunnen.
Etter intervjuet fikk eg klem fra en ukjent mann som ble rørt av historia. Mannen bak disken presenterte seg som leder av supporterklubben i Norge. Nå begynte eg faktisk å bli litt flau over å være så uvitende.. her har eg vært Liverpoolsupporter hele mitt liv, men ikke medlem av supporterklubben. Men NÅ - nå skal eg melde meg inn og ikke dumme meg ut slik flere ganger ;-) Så kom der en dame og presenterte seg - men HUN kjente eg igjen før hun sa navnet sitt! For på nattbordet mitt ligger et eksemplar av Liverpoolhjerter - og dette var da forfatteren Ragnhild Lund Ansnes :-) Det var virkelig en ære å få hilse på henne også!
Under kampen... Første You'll never walk alone som ble sunset - var så ubeskrivelig. Eg tok av munnbindet, og min såre hals sang av full kraft - en kraft eg ikkje visste eg hadde - i ett med Ola og jentene, i ett med the Kop, i ett med hele publikum - i ett med hele verden føltes det som... Eg rakk det!!! Nå sto eg her midt i folkemengda med mine kjære jenter og fikk oppleve dette sammen!! At Liverpool tapte, og at Gerrard hadde sine sleivspark - det gjorde ingenting! Vi var der for å takke ham, for å hylle helten vår som har gjort så mye for klubben sin i mange år! Han takket nei til store klubber rundt i Europa tidligere i karrieren. Han beskrev det i et intervju tidligere denne uka, at han mottok heller mindre trofeer og glory - det viktigste for han var at de trofeene og seirene han mottok var for klubben i hans hjerte - det var DET som var det viktigste! Ikke pengene som skulle styre hvilken klubb han skulle spille for. Tenk hvis det fantes flere slike som han? da ville fotballen blitt noe helt annet.... Kanskje flere ville interessert seg for fotball også da - hvis man visste at det var hjertet som stod bak - ikke at spillerne blir som veddeløpshester og målt i verdi etter hva de presterer der og da på banen...
Da vi var tilbake etter kampen måtte eg foreviges i drakta før den skal inn i glass og ramme - og selvfølgelig litt mere lekker med hår på hodet ;-)
Etter en togtur søndag morgen og rett til Gatwick var det ut til flyet og turen hjem til Norge igjen. Eg har ikke vært innom så mye som en kiosk på denne Englandsturen som egentlig skulle være ferie i 5 dager - men bare ble noen timer for egen del. Men du verden så verdt det!!! Her er reisefølget mitt; Nora, Therese, Julie og Olabror som gav oss en slik fantastisk gave - noe vi aldri vil glemme!! Dette kan ikke beskrives egentlig, det må FØLES for å forstå. TAKK <3
På flyet på turen hjem ser vi de norske flaggene i himmel og Norwegian-logoen på vingen og skyene under. Kommer plutselig på at det er jo 17.mai i dag.... HURRA :-)
Mamma hentet meg på Bardufoss, og da vi kommer over til Senja er klokka bikket midnatt - det er midnattsol - det er Senja - det er vakkert <3
Veien til Anfield ble lang for min del, den ble kronglete, den var usikker, den ble til tider umulig, men den eg tok et steg igangen - og eg kom frem til slutt! Den var lang, men på den andre siden så ser eg også at den er kort. I morges våknet eg med utsikt til katedralen i Liverpool - og i kveld ser eg fiskebåten i Vika som speiler seg i midnattsol over Senjafjellene.
Eg håper å komme tilbake til Liverpool senere i høst, og kanskje få sett litt av byen og miljøet rundt i tillegg til fotball og det som hører med der .... YNWA...........
For å se reportasjen fra TV2 kan du trykke på linken under