Skrivekløe

En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.

onsdag 18. mai 2016

Hipp hipp HURRA

I går feiret vi 17.mai, og den gikk jo smertefritt må eg sei. Eg hadde noen ubehagelige opplevelser, men det va ikkje noe eg fikk pga manglende morfin. Det gjorde meg likevel vondt.
Eg har spilt i korpset fra eg var 10 år, og har mange 17.mai fråsset så på fingrene at eg knapt klarte å bevege fingrene under "Ja vi elsker". Vi hadde ofte hvite hansker på, men i den iskalde vinden langs Strandveien, så gikk det gjennom marg og bein- heilt bort til psykiatrisk senter-eller det som i dag heter Senjagården og huser mindreårige enslige asylsøkere.


Det er mange år siden vi sluttet å gå både bort til Senjagården, mårrarunden, Lysnes og Finnsnes. Vi ble færre og færre musikanter, men nå gleder det meg å se at vi har fått med 3 unge gutter som aspiranter samt et samarbeid med folk fra andre korps (trur det er Silsand)



Bjarne Iversen, en trofast musikant, som var fast inventar i korpset, laget en fantastisk flott modell for ny musikkpaviljong, som ble bygget på dugnad og der er vel lagt ned mange hundre om ikke mer av timer, tuftet på frivillighet. Det eneste som var litt synd var at det var bare to ganger i året at den ble brukt, og det var 17.mai og tenning av julegrana. Eg bare merker meg at nå er begge de to spillingene flyttet ned til gamle Gibostad. Håper dem finner tilbake på slike dager, eller andre anledninger til å bruke den - for det fortjener den virkelig! Eg har ikke sett så mange paviljonger i landet som er så fin. Her om dagen fikk vi også en ny kuppel i kobber som skinner som ei stjerna på toppen.  Eg er stolt av gamle Gibostad, eg er en av de få som er "født og oppvokst der" og er stolt av det - det yret av liv, og vi hadde en flott barndom vi som vaks opp der, men vi må ikke glømme at bygda er mere enn bare det.

Hver 17.mai finner man en gylden anledning til å sjekke ut om hvordan det står til med folkehelsa, - passer bunaden ennå, eller nærmer man seg fedmestreken på BMI skalaen? Krise når man 16.mai ser at det har sneket på seg en 5-10 kilo...... Her må noe gjøres.... I første omgang kriseløsning med sikkerhetsnål under forklet så ingen ser at stakken ikke når rundt livet. Men i det øyeblikket bunaden er på, så kjenner eg en stolthet for området eg er fra, nasjonalfølelsen, eg er stolt av å være norsk. Eg er stolt av at vi har lover som det norske folk bestemte skulle være VÅRE i 1814. De gjelder for alle som bor/er i Norge. Vi vet hva vi har å forholde oss til. Dem er ikke så veldig strenge synes eg, men vi vet hvor grensene går - og eg trur nok at de fleste er glad i lovene våre, og synes det er fint å feire dette. En 17.mai frokost, eller champagnefrokost (både med og uten champagne) synes eg også er en fin ting. Nora og eg fant ut at det var litt stusselig med bare oss to, så ho baket ei Pavlova for første gang, gele og laga eggerøre med litt godt pålegg, til drikke hadde vi bare farris,vann, melk og kaffe/te. Vi inviterte besta og beste, Bjørn og Ludikken - og hadde årets koseligste frokost før borgertoget skulle gå. Mange fnyser av slikt "dilldall" - eg setter pris på en slik fellesfrokost, skulle bare hatt det mye oftere enn en gang i året. Når flere generasjoner møtes, historier blir fortalt og latteren runger over bordet, kjenner eg at eg er lykkelig. Vi hadde en slik dag i går. Man trenger jo ikke gjøre det så komplisert...

Så var det tide for at korpset skulle komme. Eg gikk ut, fint sminka, og med en parykk som ho Nora hadde laga ei kjempefin fletta på. Hvis man ikke visste at eg var syk, så trur eg ingen kunne sett det. Men denne gangen hørte eg hverken gammel Jegermarsj eller lignende.Denne gangen hørte eg heilt andre toner, nemlig "i fra Vadsø" dundrende fra en nabo. Eg hørte det faktisk helt inn i stua mi, med vinduer lukket. Eg ble grepet av nesten panikk, da toget var ventendes hvert øyeblikk. Eg løp ned og banket på dør og vinduer og ba mannen om å skru ned. Han var ikke interessert i høre hvorfor resten av bygda ville høre korpsmusikk og "Ja vi elsker" akkurat da. HAN ville spille den musikken HAN likte, - heile tida,  og det gjorde han "med loven i hånd" og dreit oppi hva andre likte. Han var sint - men ikke truende. Eg kjente at eg ble irritert, og svarte bare " Åja, du er av den vridne typen", og forlot. Så var det  "ifra Vadsø" igjen, om og om igjen.. Eg har aldri reagert når han holder på slik andre sommedager, når han overdøver slik at eg hverken kan høre radio eller musikk som eg selv liker, men eg trudde at alle hadde respekt for andre på en dag som 17.mai....

Så kommer 17.mai toget, med mange mennesker. Vi sto der og ropte HURRA, og veit dåkker at mottaket for mindreårige asylsøkere ropte høyest av alle, og overdøvet hele "vadsø" - og dem var så glade i ansiktet der de viftet med sine norske flagg og ropte HIPP HIPP HURRA. Noe gjøres iallefall rett - eg så på disse unge menn, brannskadet og blikk som nok bærer på mange traumer - men en slik glede for å være her (og eg vil være dem evig takknemlig for å overdøve vadsøsangen- som eg vanligvis synes er en småmorsom sang, men alt til sin tid) Det handler om respekt, og om å forholde seg til flertallet. Hvis man synes dette ikke er en dag som er verdt å feire, så greit nok - flytt til et annet land med bedre lover, gå en tur i fjellet, eller ligg under dyna, sett på en god film - du er jo heldig som har fått en fridag fra jobben - så bruk det til akkurat det du vil. Og vil du være med å feire - så velkommen. Vi har jo noe å virkelig feire! Vi lever ikke i et diktatur, og selv om demokratiet og mange av lovene med fordel kunne vært skiftet ut, så er eg sikker på at de også blir det, ettersom det blir behov for det.

Integrering er viktig. Blir aldri å glømme Wilson som var utvekslingsstudent fra Colombia, og kom til oss som 15-16 åring. Han ble tatt med på alt som var vanlig, og kanskje kakken til i det norske samfunn. Etter et skoleår, spilte han i korpset, kunne kjøre slalom, gå på langrennsski, spilte fotball, ute og fisket med venner, var med på skiferie - og pratet kav nordlenning.  Da Wilson hadde 3 uker igjen hos oss, fikk vi besøk av Migrapolis som var her i flere dager, så spurte de om hva var det viktigste han hadde lært, og hvis det var noe han kunne ta med seg tilbake til Colombia, så svarte han kontant at da ville han tatt med seg nordlyset - og RESPEKT. Respekt for andre mennesker, og gjensidig respekt.  Det første han la i kofferten sin, var Mariusgenseren som han var så stolt av!

Alle syntes det var fantastisk, men det er det som er naturlig når man vokser opp sammen med nordmenn, og får norske venner. med gode holdninger.  Det er uhyre viktig og nettopp lære seg de norske lover, de vi feiret i går. Det trur eg dem vil sette pris på, og eg trur at når dem lærer hva som gjelder så vil de aller aller fleste forholde seg til det. Er det noen som virkelig trenger å bli satt inn i lovene og hva 17.mai står for, så er det jo de som ingenting vet.... Men nå lærte gårdagen meg, at noen ganger så kan jammen også noen nordmenn ha godt av en slik påminnelse og vise respekt for sine naboer, bygdefolk og resten av alle som ønsker å vise sin glede for vårt lovverk.

Heldigvis klarte eg akkurat å få igjen knappene, og i år ble det ikke noe juksing med sikkerhetsnål under forkleet ;-)







1 kommentar:

  1. Så sant som det er sagt, Bjørghild. Du ser forresten feiende flott ut i bunaden,og jeg er glad for at du (til tross for vriden nabo) hadde en fin 17-mai.

    SvarSlett