Så er Ti på Topp sesongen igang igjen, og eg har kjøpt turpakken og er klar for turer i skog og mark- og fjell igjen. Dette er et kjempegodt tilbud som eg tror er over hele landet og i de fleste kommuner. Nå er det jo slik at man selvfølgelig ikke må være med på en registrert topptur for å få flotte naturopplevelser, men eg tror at mange i likhet med meg ser på dette som en ekstra motivasjonsfaktor for å komme seg ut. Det blir jo til at man går andre turer enn man ellers ville valgt, og det er jo flott å gå på oppdagelsesferd i eget rike :o)
Her er fra Nattmålstinden som eg gikk sammen med Wenche. Stakkar ho var nok betenkt da eg måtte ringe til toppvaktmesteren, Ståle Skogen - for å høre om det fantes en lettere løype ned igjen..
Tankene mine går tilbake ett år. Våren 2010. Eg var "dødssliten". Eg "klaga min nød" til sjefen for eg trodde eg var overarbeidet. Eg hadde riktignok hatt ekstra mye å gjøre på jobb i tillegg til at eg holdt på med videreutdanning i miljøterapi på høgskolen i Bodø. Sjefen min viste stor forståelse og ga meg ekstra fri slik at eg kunne komme meg ut i naturen- springe på toppene og hente litt energi. Hvem skulle vel tro at eg hadde kreft? Ja ikke eg iallefall. Eg gikk i gang med å "samle topper". Første topp var eg så sliten (tok jo selvfølgelig ikke av de lette), og trodde seriøst ikke at eg skulle komme meg ned fra fjellet. Fikk nesten angst der eg satt på toppen og fraus så eg hutra og så ned på Gisundet laaaaangt der nede- men eg tok ett steg i gangen, og hørte en kollega (inni hodet mitt....)- hva han ville sagt til ungdommer for ikke å gi opp. Slik måtte eg "snakke til meg sjøl" og ikke tenke lengre enn 10 meter i slengen. Det gikk. Eg kom ned - og herregud så glad eg var!
Så gjennomførte eg flere lette topper og det gikk greit. Eg deltok også i skyting og ble nordnorsk mester i klasse 1- og gikk feltløypa på 6 km i stekende sol med rifla og ammunisjonsveska på skuldra. Det var tungt men eg klarte det.
Så kom Breitindturen- toppen over aller topper for meg :o) Den eg hadde drømt om i mange år å bestige. Torhild var kommet nordover, og vi bestemte oss for å ta turen før eg dro ned til Elverum på landsskytterstevne. Vi hadde ikke med guide, eneste vi hadde i ryggsekken var vann, sjokolade, myggolje, gnagsårplaster, kamera og vanvittig høydeskrekk!)
Men opp skulle vi! Og feil gikk vi! Men eg har konstatert at eg kan være fryktelig sta når det gjelder- og konkurranseinnstinktet mitt er større enn fornuften til tider!!!!
Hjernen kobla ut- og eg begynte å klatre på baksida av tinden uten noen slags form for sikring (hadde kun en eneste tanke i hodet, og det var at eg skulle nå toppen) Torhild ropte at hun ble å nekte å komme etter meg, da hadde eg ingen valg men måtte fortsette for eg kunne ikke snu- da hadde eg falt ned. På uforklarlig vis klarte eg å heise meg over en stein og kom inn på den rette stien. Hvor eg henta disse kreftene fra, det aner eg ikke men tror at det er noe som heter "vinnervilje"- og det er akkurat denne episoden som har fulgt meg under hele sykdommen min. Eg har tenkt tilbake på denne turen, og henta frem akkurat denne viljen til å nå målet- og ikke gi opp. Ikke se tilbake eller snu- men se opp se frem og jobb mot målet!
Slik så det ut fra Torhild sitt perspektiv der hun så meg oppe i det blå og ropte noe slikt som "DU E GAAALEN"
Her er bilde som eg tok av Torhild da ho skulle klatre opp til meg.. Eg skjønner jo når eg ser bildene, at det var i det dristigste laget det her...
Det er mye som kunne vært sagt om denne turen, for mye skjedde- men i allefall så kom vi oss ikke helt frem til varden. Plutselig slo visst fornuften inn og "nok var nok". Vi ble enige om å komme tilbake, men da med guide som kunne vise vei. Vi hadde likevel hatt en kjempeflott tur og tatt mange fine bilder. Heller ikke da visste eg at eg hadde kreft. Det har også gjort at eg i ettertid tenkte at "eg klarte faktisk å klatre opp på Breitind MED kreft, da skal eg jaggu klare det til neste sommer også (uten kreft)!"
Det ene bildet har vært mitt profilbilde på facebook i snart ett år, den viser nok symbolikken for meg- prossessen eg har vært i - nemlig kjempet- klatret- i farlig terreng, men med ett eneste mål nemlig å komme opp!
Dette året har vært som en evig lang klatretur, og nå har eg kommet meg igjennom all behandling. Sjokket har delvis lagt seg fra legebesøket med de triste legene og det sørgelige budskapet som holdt på å skremme vettet av meg. ALDRI om eg da tenkte at eg skulle sitte her i dag og planlegge neste tur til Breitind! Eg trodde faktisk ikke den dagen at eg kom til å leve denne sommeren! Men her er eg altså, og nå skal eg opp- og eg skal helt frem til varden!
Bilde tatt fra Riven med utsikt over Husøy
I believe I can fly... I believe I can touch the sky.... :o)
Slik det ser ut nå så blir vel turen rundt den 20 august- og det er mange som har lyst til å være med. Vi har snakket om å lage litt "blest" om brystkreftsaka, kanskje at vi har på oss rosa skjorter eller noe sånt? Her er det åpent for alle og enhver som har lyst til å være med og støtte en god sak!! Vi kommer tilbake med mere info om turen når vi vet mere! Eg gleder meg i allefall til å stå på toppen, mer enn noen aner! For meg vil det bety mere enn noe olympisk gull - for eg har vunnet noe mye mere verdifullt :o) Sjampisen som eg fikk fra Torhild da eg lå på sykehuset, står ennå i kjøleskapet- og den skal være med! Når eg tenker meg om så lurer eg nesten på om vi ikkje må ha med det norske flagg, musikkanlegg og spille "JA VI ELSKER" ;o)
Skrivekløe
En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.
tirsdag 31. mai 2011
fredag 20. mai 2011
Hår4 - Det blafrer!!
En aldri så liten "tilstandsrapport" :o)
Dagene siden forrige innlegg har gått så fort! Påsken gikk med til å bare sløve- og ikke legge noen planer. La sårene gro og komme litt til hektene.
Sårene har grodd nå- men er fremdeles litt rød og skifter hud- som etter en veldig kraftig solforbrenning. Eg har jo heile tida syntes at alt har gått så smertefritt- og det er jo fordi de fleste nerver er kuttet over under venstre arm- da eg tok et bilde med fotoapparatet av sårområdet fikk eg litt hakeslepp- det var atskillig verre enn eg trodde. Men det går jo bra jo :o)
Slik ser det ut under armen.... Smurte med aloe vera hver dag- superlindrende :o)
Har vært i møte med fastlege, arbeidsplassen og NAV. Vi oppsummerte og la planer. Angående oppsummeringa så måtte eg bare si det; tenk kor heldig eg har vært; etter 11 cellegiftkurer, operasjon og 25 strålebehandlinger så har eg kun vært innlagt på sykehuset i forbindelse med operasjonen. Eg har ikkje vært så mye som forkjølt i heile vinter! Immunforsvaret mitt var på 0, og eg skulle vært på isolat- istedet var eg heime med hostende personer rundt meg, men eg ble ikke syk! Heilt utrulig...
Eg hadde lyst til å begynne å jobbe bare litt sånn til å begynne med, fordi eg kjeder meg litt når eg bare går rundt hjemme aleina. Savner også kollegaene mine. Fastlegen var derimot ganske hard mot meg der, og "satte meg på plass"- hvis eg måtte dra på jobb for å være sosial så hadde eg et lite problem (skal tru om ho tenkte "skaff deg et liv" eller nåkka sånt?) Ho meinte eg måtte vente iallefall til høsten, og da først begynne gradvis på jobb igjen. Så nå er det det som er planen.
Sist onsdag var eg innlagt forhåpentligvis for siste gang. Da var eg dagpasient- inn om morgenen, rett i sykeklærne, hoppe opp i senga og ble kjørt inn på operasjonssalen. Denne gang for å fjerne veneporten som eg har hatt siden i desember. Da blodårene mine har vært litt kranglete ble det nødvendig å sette den inn. Eg hadde allerede da pådratt meg en skade i venstre arm pga cellegift som har gått i vevet istedet for i blodet. Shit happens- ikke noe å gjøre med. Bagatell. I allefall så fikk eg sånn halvnarkose- altså våken men neddopet. Eg husker ikke så veldig mye annet enn at skravla gikk i ett på meg. Skulle vært moro å møtt den kirurgen igjen for å høre om alt eg fortalte ;o) Håper det ikke var noen statshemmeligheter i allefall ;o) Min samlemani må visst ha kommet opp som tema, for da eg våknet til meg sjøl igjen hadde eg fått veneporten med meg hjem i en boks- som et minne... heilt utrulig ka dem kan klare å putte inn i kroppen- og slangen som lå inni ei blodåre som gikk inn mot hjertet.
Så kom eg til å tenke på noe annet eg hadde med meg hjem på glass den 24/2 1981 - altså for 30 år siden. Ingunn og eg hadde hatt yrkespraksis hos veterinæren på Finnsnes i 8.klasse og kastrerte en mons (Svartepetter står det på glasset) Det ser ut for at naftaen har lekket da den har vært lagret på hodet, og kanskje det er på tide at eg lar kattesteinen gå til de evige jaktmarker nå ;o) Vi ble iallefall god på kastrering- husker ennå godt hvordan det ble utført (drømmen var jo å bli veterinær og hjelpe alle dyr i verden)
Den går i søpla i DAG ;o)
Dagene nå går til å prøve å finne en slankekur som virker for meg- nesten 20 kilo er kommet på iløpet av vintermånedene, og hormonkuren eg går på må nok ta en stor del av skylda for det. Det er tungt. Statistikkene viser også at sjangsen for tilbakefall øker drastisk med overvekt, så det er litt farlig for meg å bare slå meg til ro med økt vekt- det er et paradoks at hormonkuren skal minske sjangsen for tilbakefall- men at den økte vekta øker sjangsen.... Men de har ikke funnet ut om hva som er værst- annet enn at man må bare prøve så godt man kan å jobbe kiloene av sjøl..
Også var det håret da.... kjære kjære håret.... de nære ting... for situasjonen er den; Her en dag var eg ute og gikk tur i skikkelig austavind, derfor uten hua- og så fikk eg kjenne at HÅRET BLAFRET - bare litt- men eg fikk nesten tårer i øynene i takknemlighet for å kunne kjenne det. Det betyr at ting forhåpentligvis snart er ved det normale.... Det er så fint og godt å ta på, eg går og kjenner på det hele dagen, så hodebunnen får seg nok en ekstra massasje av det ;o)
Dagene siden forrige innlegg har gått så fort! Påsken gikk med til å bare sløve- og ikke legge noen planer. La sårene gro og komme litt til hektene.
Sårene har grodd nå- men er fremdeles litt rød og skifter hud- som etter en veldig kraftig solforbrenning. Eg har jo heile tida syntes at alt har gått så smertefritt- og det er jo fordi de fleste nerver er kuttet over under venstre arm- da eg tok et bilde med fotoapparatet av sårområdet fikk eg litt hakeslepp- det var atskillig verre enn eg trodde. Men det går jo bra jo :o)
Slik ser det ut under armen.... Smurte med aloe vera hver dag- superlindrende :o)
Har vært i møte med fastlege, arbeidsplassen og NAV. Vi oppsummerte og la planer. Angående oppsummeringa så måtte eg bare si det; tenk kor heldig eg har vært; etter 11 cellegiftkurer, operasjon og 25 strålebehandlinger så har eg kun vært innlagt på sykehuset i forbindelse med operasjonen. Eg har ikkje vært så mye som forkjølt i heile vinter! Immunforsvaret mitt var på 0, og eg skulle vært på isolat- istedet var eg heime med hostende personer rundt meg, men eg ble ikke syk! Heilt utrulig...
Eg hadde lyst til å begynne å jobbe bare litt sånn til å begynne med, fordi eg kjeder meg litt når eg bare går rundt hjemme aleina. Savner også kollegaene mine. Fastlegen var derimot ganske hard mot meg der, og "satte meg på plass"- hvis eg måtte dra på jobb for å være sosial så hadde eg et lite problem (skal tru om ho tenkte "skaff deg et liv" eller nåkka sånt?) Ho meinte eg måtte vente iallefall til høsten, og da først begynne gradvis på jobb igjen. Så nå er det det som er planen.
Sist onsdag var eg innlagt forhåpentligvis for siste gang. Da var eg dagpasient- inn om morgenen, rett i sykeklærne, hoppe opp i senga og ble kjørt inn på operasjonssalen. Denne gang for å fjerne veneporten som eg har hatt siden i desember. Da blodårene mine har vært litt kranglete ble det nødvendig å sette den inn. Eg hadde allerede da pådratt meg en skade i venstre arm pga cellegift som har gått i vevet istedet for i blodet. Shit happens- ikke noe å gjøre med. Bagatell. I allefall så fikk eg sånn halvnarkose- altså våken men neddopet. Eg husker ikke så veldig mye annet enn at skravla gikk i ett på meg. Skulle vært moro å møtt den kirurgen igjen for å høre om alt eg fortalte ;o) Håper det ikke var noen statshemmeligheter i allefall ;o) Min samlemani må visst ha kommet opp som tema, for da eg våknet til meg sjøl igjen hadde eg fått veneporten med meg hjem i en boks- som et minne... heilt utrulig ka dem kan klare å putte inn i kroppen- og slangen som lå inni ei blodåre som gikk inn mot hjertet.
Så kom eg til å tenke på noe annet eg hadde med meg hjem på glass den 24/2 1981 - altså for 30 år siden. Ingunn og eg hadde hatt yrkespraksis hos veterinæren på Finnsnes i 8.klasse og kastrerte en mons (Svartepetter står det på glasset) Det ser ut for at naftaen har lekket da den har vært lagret på hodet, og kanskje det er på tide at eg lar kattesteinen gå til de evige jaktmarker nå ;o) Vi ble iallefall god på kastrering- husker ennå godt hvordan det ble utført (drømmen var jo å bli veterinær og hjelpe alle dyr i verden)
Den går i søpla i DAG ;o)
Dagene nå går til å prøve å finne en slankekur som virker for meg- nesten 20 kilo er kommet på iløpet av vintermånedene, og hormonkuren eg går på må nok ta en stor del av skylda for det. Det er tungt. Statistikkene viser også at sjangsen for tilbakefall øker drastisk med overvekt, så det er litt farlig for meg å bare slå meg til ro med økt vekt- det er et paradoks at hormonkuren skal minske sjangsen for tilbakefall- men at den økte vekta øker sjangsen.... Men de har ikke funnet ut om hva som er værst- annet enn at man må bare prøve så godt man kan å jobbe kiloene av sjøl..
Også var det håret da.... kjære kjære håret.... de nære ting... for situasjonen er den; Her en dag var eg ute og gikk tur i skikkelig austavind, derfor uten hua- og så fikk eg kjenne at HÅRET BLAFRET - bare litt- men eg fikk nesten tårer i øynene i takknemlighet for å kunne kjenne det. Det betyr at ting forhåpentligvis snart er ved det normale.... Det er så fint og godt å ta på, eg går og kjenner på det hele dagen, så hodebunnen får seg nok en ekstra massasje av det ;o)
Dårenes Fall
Den sterke kan tåle sitt mareritt.
Dåren sier han også kan
Men når mørket griper med emmen hånd
han rygger bort og glemmer.
Etter lykkens rus han higer vilt
og sier at han er en mann.
Når natten kommer vil heller ikke
dåren kunne flykte fra skjebnen.
Barnet som står der, undrer
Føler seg forlatt.
En voksen ville lure fanden
og trodde han kunne leve bare dag.
Dåren sier mye men kan ennå lære
at en dag kommer da han også
må kjenne natten
og ta ansvar for den dyrebare skatten.
Dårens fall, du svinner bort
Dårens heltemot var der aldri
Han trodde han kunne styre alt
men glemte hva barna kunne
-bestige fjell og svelge angst
barna som sto og så
Barna som beseiret brutte løfter
og til slutt kunne glemme
en Dåre
Dåren sier han også kan
Men når mørket griper med emmen hånd
han rygger bort og glemmer.
Etter lykkens rus han higer vilt
og sier at han er en mann.
Når natten kommer vil heller ikke
dåren kunne flykte fra skjebnen.
Barnet som står der, undrer
Føler seg forlatt.
En voksen ville lure fanden
og trodde han kunne leve bare dag.
Dåren sier mye men kan ennå lære
at en dag kommer da han også
må kjenne natten
og ta ansvar for den dyrebare skatten.
Dårens fall, du svinner bort
Dårens heltemot var der aldri
Han trodde han kunne styre alt
men glemte hva barna kunne
-bestige fjell og svelge angst
barna som sto og så
Barna som beseiret brutte løfter
og til slutt kunne glemme
en Dåre
Abonner på:
Innlegg (Atom)