Oppsummering
Her har skjedd utrulig mye siden sist innlegg, og det er på tide med litt oppdatering. Da eg begynte å skrive blogg så var det for å dele det som eg opplevde på godt og vondt, og eg merker at mange er bekymret nå som eg ikke har skrevet noe, så eg får komme med en liten oppdatering før eg fortsetter bloggen. Eg har jo savnet skrivinga, men av forståelige årsaker så ble det nødvendig med en "pause".
Perjeta hadde en veldig god virkning, og neulasta gjorde dagene mine så mye lettere, eg ble mere mobil, og fikk ikke lengre de turene helt ned i kjelleren. Kreftkulene på levra gikk drastisk ned, den største på 7 cm gikk ned til 0.8 i høst og eg følte meg i rimelig grei form, men begynte å bli litt ustødig, eg går jo på morfin (depot) og var nokså dehydrert på et tidspunkt, ble innlagt og det viste seg at jeg hadde fått spredning til hjernen! Dette kom som et sjokk på oss alle, og eg var plutselig ikke i stand til å kommunsisere med de rundt meg.
Det ble laget en maske, og eg fikk stråling på hjernen i to uker, deretter gikk eg rett over på cellegift og en annen medisin istedet for perjeta, som visstnok er "søskenbarnet", den har altså noen likheter, men var mere rettet på spredninga til hjernen.
i denne perioden ble det mye vrøvl fra min side, eg kunne sovne midt i en melding (sliten av behandlinga samt morfin) drømme, for så å våkne og fortsette å skrive om noe helt annet. Samtidig var eg klar over at noe ikke stemte, så det ble litt mange merkelige "hehe, nei nå må eg gå i fjøset" (vi har aldri hatt noe fjøs,så eg lurer på om det har vært en skjult drøm eller noe? :-) Jentene ble tidlig oppmerksom på dette og fikk gitt meg beskjed slik at eg kunne slette noe. Noe har de tatt vare på for historiene var så bra at nå kan vi le sammen om dem :-).
Iløpet av høsten hadde eg flere innleggelser på UNN, blant annet for å tømme lungene for vann, det var snakk om flere liter til sammen.
Så ble eg skikkelig dårlig i midten av desember og de trudde eg hadde fått slag, eg ble kjørt i en MR maskin, og koblet på væske. Det viste seg at eg var skikkelig dehydrert, pga bivirkninger, satt mye på do den tida - stort sett det eneste eg husker ;-) det positive med dette var at eg fikk en nydelig melding med meg hjem til jul - at spredninga på hjernen var gått drastisk tilbake,og de mente at eg hadde fått for sterke doser. Dermed dro eg heim til jul den 21.12 og skulle ikke bruke medisin før på nyåret..
Etter jul så har eg kun tatt blodprøver og oppstart igjen med medisiner som før jul, men mindre doser. Blodprøvene var kjempefine, og særlig leverprøvene. Nå skal eg i CT i uke 10 og evaluering i uke 11, eg kjenner meg jo selvsagt kjempenervøs. Spesielt for ryggen som eg veit det er spredning til, og eg blir fort sliten. Eg er blitt litt krokbøyd, og mistet flere centimeter. I passet mitt står det 164 cm, men eg ble målt til 158 cm da en sykepleier hørte diskusjon mellom meg og yngste datter om hvem som var høyest. Eg var nedstemt fra alle kanter - og for å overbevise meg, så måtte altså et måleband til pers ;-)
Så slik er altså ståa på "kreft". Nå skal eg begynne å skrive litt mer jevnlig - og om alt det gode som også skjer i livet, for selv om det er tøft for oss nå, så må tida brukes til å samle flere gode minner, og det føler eg at vi gjør!
Her har skjedd utrulig mye siden sist innlegg, og det er på tide med litt oppdatering. Da eg begynte å skrive blogg så var det for å dele det som eg opplevde på godt og vondt, og eg merker at mange er bekymret nå som eg ikke har skrevet noe, så eg får komme med en liten oppdatering før eg fortsetter bloggen. Eg har jo savnet skrivinga, men av forståelige årsaker så ble det nødvendig med en "pause".
Perjeta hadde en veldig god virkning, og neulasta gjorde dagene mine så mye lettere, eg ble mere mobil, og fikk ikke lengre de turene helt ned i kjelleren. Kreftkulene på levra gikk drastisk ned, den største på 7 cm gikk ned til 0.8 i høst og eg følte meg i rimelig grei form, men begynte å bli litt ustødig, eg går jo på morfin (depot) og var nokså dehydrert på et tidspunkt, ble innlagt og det viste seg at jeg hadde fått spredning til hjernen! Dette kom som et sjokk på oss alle, og eg var plutselig ikke i stand til å kommunsisere med de rundt meg.
Det ble laget en maske, og eg fikk stråling på hjernen i to uker, deretter gikk eg rett over på cellegift og en annen medisin istedet for perjeta, som visstnok er "søskenbarnet", den har altså noen likheter, men var mere rettet på spredninga til hjernen.
i denne perioden ble det mye vrøvl fra min side, eg kunne sovne midt i en melding (sliten av behandlinga samt morfin) drømme, for så å våkne og fortsette å skrive om noe helt annet. Samtidig var eg klar over at noe ikke stemte, så det ble litt mange merkelige "hehe, nei nå må eg gå i fjøset" (vi har aldri hatt noe fjøs,så eg lurer på om det har vært en skjult drøm eller noe? :-) Jentene ble tidlig oppmerksom på dette og fikk gitt meg beskjed slik at eg kunne slette noe. Noe har de tatt vare på for historiene var så bra at nå kan vi le sammen om dem :-).
Iløpet av høsten hadde eg flere innleggelser på UNN, blant annet for å tømme lungene for vann, det var snakk om flere liter til sammen.
Sola på tur tilbake. Vi går lysere tider i møte.
Så ble eg skikkelig dårlig i midten av desember og de trudde eg hadde fått slag, eg ble kjørt i en MR maskin, og koblet på væske. Det viste seg at eg var skikkelig dehydrert, pga bivirkninger, satt mye på do den tida - stort sett det eneste eg husker ;-) det positive med dette var at eg fikk en nydelig melding med meg hjem til jul - at spredninga på hjernen var gått drastisk tilbake,og de mente at eg hadde fått for sterke doser. Dermed dro eg heim til jul den 21.12 og skulle ikke bruke medisin før på nyåret..
Etter jul så har eg kun tatt blodprøver og oppstart igjen med medisiner som før jul, men mindre doser. Blodprøvene var kjempefine, og særlig leverprøvene. Nå skal eg i CT i uke 10 og evaluering i uke 11, eg kjenner meg jo selvsagt kjempenervøs. Spesielt for ryggen som eg veit det er spredning til, og eg blir fort sliten. Eg er blitt litt krokbøyd, og mistet flere centimeter. I passet mitt står det 164 cm, men eg ble målt til 158 cm da en sykepleier hørte diskusjon mellom meg og yngste datter om hvem som var høyest. Eg var nedstemt fra alle kanter - og for å overbevise meg, så måtte altså et måleband til pers ;-)
Så slik er altså ståa på "kreft". Nå skal eg begynne å skrive litt mer jevnlig - og om alt det gode som også skjer i livet, for selv om det er tøft for oss nå, så må tida brukes til å samle flere gode minner, og det føler eg at vi gjør!
Veit ikkje om det e lurt å spise sushi, men så lenge det smaker, så kan man vel kose seg med noen biter :-)
