Hehe, vel det kan nok være mange meninger om merket hyundai - og spesielt mange meninger om akkurat den som eg og jentene har. Bare navnet er jo særegent- etter å hatt den i over 12 år så er eg ennå ikkje heilt fortrolig hvordan stavemåten er......
I år 2000 var eg student, og vi hadde vært uten bil i et år. Det hadde gått heilt greit, brukte sykkel og spark, og med å låne mammas audi ved behov. Men når eg skulle ut i praksis på SUH, så skjønte eg at tida var kommet for å kjøpe en bil. Eg skulle kjøpe en helt annen bil egentlig på teknisk bureau i Tromsø, men så så eg denne elantra st.v stå der så fin og flott (JA eg syntes faktisk det) den var en innbyttebil som teknisk bureau ville kvitte seg med.... - den var vel utstyrt med elektriske speil, varme i setene, ny radio/cd spiller, alarm, sentrallås- ting som eg ikke hadde hatt før i noen bil.. og best av alt bare 3.5 år gammel og kosta 135.000.... Vi var plutselig blitt eiere av en bil.... :o)
Det er rart, men nå som bilen er blitt 16 år, gått 330 000 km og ennå frakter meg til og fra arbeid så må eg nesten ta ei lita oppdatering på doningen.
Den har "vært med på" tur til Estland, Oslo, Finland, turer i skog og mark- kjerreveier og fjæra, den har vært brukt som traktor- kjørt høyballer til hest, arbeidsbil til vertshuset en gang i tida- ølfat og mat var ikke uvant last i hyundaien. Vi har kjørt på fotballtreninger til yttersia av Senja og kamper over hele fylket. Den har vært trofast jobb-bil med 50 km dagen t/r Silsand - og alltid vært til å stole på!
Høsten 2010 da eg ble sjuk, ble bilen stående ei stund uten å bli brukt. Det tålte den ikkje- for han nekta plent å starte. Heilt død. Pappa fikk den frakta til nærmeste verksted som jo heldigvis er veldig nært- og etter to dager kom verksmesteren hjem med bilen min og leverte nøkkelen. Han kunne bare si at nå gikk bilen, men han hadde leita etter feil i to dager, og uten å finne den- så starta den bare plutselig igjen. Vi prøvde å stoppe og starte- og den var like pålitelig som før :o)
I 2011, rett etter at eg var begynt å jobbe så smått igjen kom eg en fredag formiddag kjørende hjem. Eg satt sånn passelig i egne tanker og merket meg at det kom en traktor som skulle over veien fra min venstre side. Eg hadde forkjørsrett og oppdaget at traktoren kom i full fart mot meg- og både traktoren og eg gasset på. Eg klarte akkurat å unngå å bli spiddet av traktorgafflene - men de traff bak på hyundaien såpass kraftig at hele bilen ble snudd i sammenstøtet. Eg kjente at eg ble eitrende forbanna! Skikkelig forbanna! - også eg som nesten aldri hever stemmen- eg var klar til kamp! Eg skulle ta denne jævelen som prøvde å ta livet av meg. Tanker om at etter alt eg hadde vært igjennom så skulle eg da pinade ikkje bli spidda av en traktor! Eg gikk ut av bilen, smelte døra igjen, kjente knærne var som gele - og eg rista innvendig av redsel og sinne. Eg så etter sjåføren, og der- der sto det ei ung jente på 19 år, mye mindre enn meg og skrekkslagen i øynene. Med en gang eg kom nært ho, så kasta ho seg rundt halsen min og gråt så ho hikstet! Ho ba om unnskyldning, ho hadde ikkje sett meg! Eg kjente at sinnet mitt straks forsvant, og her måtte jenta trøstes og hjelpes- ho gjorde det jo ikkje med vilje tross alt...
Vel vel - hyundaien ble hentet av bergingsbil og eg fikk meg en snerten liten leiebil i 16 dager. Det var nydelig å kjøre nybil ei stund- og eg tenkte at kanskje elantraen ville bli kondemnert. Det bekymra meg. Eg er vel ikkje tilbake i 100% jobb før begynnelsen av 2013, og innen den tid så har eg jo redusert lønn iforhold til tidligere. Bilkjøp var iallefall ikkje planlagt og ville bli ufattelig tøft..
Men bilen kom i retur - men nå var han ikkje som før..... heile vinteren har eg merket at han var ustabil på veien, særlig når det var glatt.. gode gamle bilen vår var ikkje så god lengre.
På EU-kontrollen sist uke så var det klar beskjed; dette lønner seg IKKE å fikse.
Det er trist, men bilen er klar til å levere inn skiltene - og eg MÅ se etter en ny. Det blir ei pina, for eg mangler den store bilinteressen, og eg har en indre krig om eg virkelig skal måtte ta opp lån for å kjøpe ny bil- for ikkje vil eg ha en som er gammel heller... Hvis eg først må ha så ønsker eg en som er fin og til å stole på, en som eg kan kjøre med på fotballkamper, skytterstevner, jobb, ferier og ikkje bekymre meg for om han starter eller ei. Men da blir det dyrt. ÆSJ - eg må innrømme overfor meg sjøl at eg har FØLELSER for bilen min! altså det beste av alt, det hadde vært om eg hadde fått beholde den! Eg ville ALDRI ha kvitta meg med den, men kjørt den til Dovre faller (eller bærende konstruksjon falt sammen av rust) Et brummende hjertesukk.............. Men realiteten og fornuften siiger inn... For nå er det snakk om sikkerhet og dyrebar last..
Noen minner:
Punktering på tur til sonesamling i Nordreisa - dårlig tid, men har heldigvis hatt en streng oppdragelse og lært å skifte dekk sjøl..... jentene kom frem i rett tid!
Tapper har inntatt stillinga som førstepilot
Garasje bygges til bilen vår - på husmors vis :o)
Dårlig med brøyting 1.nyttårsdag 2009 - elantraen prøver å komme seg ut på veien uten hell.....
På tur hjem etter slektstreff på Sommerøy.... Liten plass til Julie... :o)
Kommet hjem fra Mexico- og rett på NNM i skyting i Målselv
Tapper på tur med ho mor
Fotballjenter i baksetet. Spenningsnivået er høyt...
Søstrene Øynebråten er dus.... :o)
Slitne jenter i baksetet
Tapper lurer på hva som er feil her... jo vent... det var jo han som skulle være helt bakerst...
Fotballspillere får softis på mix kiosken på Silsand etter kamp....
Næmmen.... Ikke et uvanlig syn... Her på fotballbanen i Botnhamn, etter at Vibeke og eg har vært på Kvannaksla.... jaja - ingen som ville stjele? :o)
Julie sier hun har jo tilbragt nesten hele barndommen i denne bilen... Ho var 3 år da vi fikk den, og ho blir straks 15... Ikke rart at vi jentene er glad i bilen vår vel?
I år 2000 var eg student, og vi hadde vært uten bil i et år. Det hadde gått heilt greit, brukte sykkel og spark, og med å låne mammas audi ved behov. Men når eg skulle ut i praksis på SUH, så skjønte eg at tida var kommet for å kjøpe en bil. Eg skulle kjøpe en helt annen bil egentlig på teknisk bureau i Tromsø, men så så eg denne elantra st.v stå der så fin og flott (JA eg syntes faktisk det) den var en innbyttebil som teknisk bureau ville kvitte seg med.... - den var vel utstyrt med elektriske speil, varme i setene, ny radio/cd spiller, alarm, sentrallås- ting som eg ikke hadde hatt før i noen bil.. og best av alt bare 3.5 år gammel og kosta 135.000.... Vi var plutselig blitt eiere av en bil.... :o)
Det er rart, men nå som bilen er blitt 16 år, gått 330 000 km og ennå frakter meg til og fra arbeid så må eg nesten ta ei lita oppdatering på doningen.
Den har "vært med på" tur til Estland, Oslo, Finland, turer i skog og mark- kjerreveier og fjæra, den har vært brukt som traktor- kjørt høyballer til hest, arbeidsbil til vertshuset en gang i tida- ølfat og mat var ikke uvant last i hyundaien. Vi har kjørt på fotballtreninger til yttersia av Senja og kamper over hele fylket. Den har vært trofast jobb-bil med 50 km dagen t/r Silsand - og alltid vært til å stole på!
Høsten 2010 da eg ble sjuk, ble bilen stående ei stund uten å bli brukt. Det tålte den ikkje- for han nekta plent å starte. Heilt død. Pappa fikk den frakta til nærmeste verksted som jo heldigvis er veldig nært- og etter to dager kom verksmesteren hjem med bilen min og leverte nøkkelen. Han kunne bare si at nå gikk bilen, men han hadde leita etter feil i to dager, og uten å finne den- så starta den bare plutselig igjen. Vi prøvde å stoppe og starte- og den var like pålitelig som før :o)
I 2011, rett etter at eg var begynt å jobbe så smått igjen kom eg en fredag formiddag kjørende hjem. Eg satt sånn passelig i egne tanker og merket meg at det kom en traktor som skulle over veien fra min venstre side. Eg hadde forkjørsrett og oppdaget at traktoren kom i full fart mot meg- og både traktoren og eg gasset på. Eg klarte akkurat å unngå å bli spiddet av traktorgafflene - men de traff bak på hyundaien såpass kraftig at hele bilen ble snudd i sammenstøtet. Eg kjente at eg ble eitrende forbanna! Skikkelig forbanna! - også eg som nesten aldri hever stemmen- eg var klar til kamp! Eg skulle ta denne jævelen som prøvde å ta livet av meg. Tanker om at etter alt eg hadde vært igjennom så skulle eg da pinade ikkje bli spidda av en traktor! Eg gikk ut av bilen, smelte døra igjen, kjente knærne var som gele - og eg rista innvendig av redsel og sinne. Eg så etter sjåføren, og der- der sto det ei ung jente på 19 år, mye mindre enn meg og skrekkslagen i øynene. Med en gang eg kom nært ho, så kasta ho seg rundt halsen min og gråt så ho hikstet! Ho ba om unnskyldning, ho hadde ikkje sett meg! Eg kjente at sinnet mitt straks forsvant, og her måtte jenta trøstes og hjelpes- ho gjorde det jo ikkje med vilje tross alt...
Vel vel - hyundaien ble hentet av bergingsbil og eg fikk meg en snerten liten leiebil i 16 dager. Det var nydelig å kjøre nybil ei stund- og eg tenkte at kanskje elantraen ville bli kondemnert. Det bekymra meg. Eg er vel ikkje tilbake i 100% jobb før begynnelsen av 2013, og innen den tid så har eg jo redusert lønn iforhold til tidligere. Bilkjøp var iallefall ikkje planlagt og ville bli ufattelig tøft..
Men bilen kom i retur - men nå var han ikkje som før..... heile vinteren har eg merket at han var ustabil på veien, særlig når det var glatt.. gode gamle bilen vår var ikkje så god lengre.
På EU-kontrollen sist uke så var det klar beskjed; dette lønner seg IKKE å fikse.
Det er trist, men bilen er klar til å levere inn skiltene - og eg MÅ se etter en ny. Det blir ei pina, for eg mangler den store bilinteressen, og eg har en indre krig om eg virkelig skal måtte ta opp lån for å kjøpe ny bil- for ikkje vil eg ha en som er gammel heller... Hvis eg først må ha så ønsker eg en som er fin og til å stole på, en som eg kan kjøre med på fotballkamper, skytterstevner, jobb, ferier og ikkje bekymre meg for om han starter eller ei. Men da blir det dyrt. ÆSJ - eg må innrømme overfor meg sjøl at eg har FØLELSER for bilen min! altså det beste av alt, det hadde vært om eg hadde fått beholde den! Eg ville ALDRI ha kvitta meg med den, men kjørt den til Dovre faller (eller bærende konstruksjon falt sammen av rust) Et brummende hjertesukk.............. Men realiteten og fornuften siiger inn... For nå er det snakk om sikkerhet og dyrebar last..
Noen minner:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar