Vårt år som AFS- vertsfamilie

Da Nora dro til Mexico, visste eg at en dag skulle også vi stille hjemmet vårt åpent for en elev fra en annen kant av verden. Men ikke da. Eg var for sliten, og visste ikke at eg var alvorlig syk - det ble satt på vent.
Så to år senere kom Wilson til oss. Vi fikk komme med ønsker iforhold til enkelte ting, og jentene og eg diskuterte frem og tilbake - og til slutt ble vi enige om hva vi trudde kunne bli en bra match med vår familie. Wilson hadde mange av de samme interesser som oss, og selv om vi ikke heiet på de samme fotball-lagene, så interesserte vi oss alle for fotball :)

At akkurat vi ble den nye familien til Wilson, var altså ikke bare skjebnebestemt - men noen ganger så tenker eg nesten det... At nettopp vi satt inne med den erfaringa som han etterhvert kom til å trenge så sårt. Faren hans var veldig syk, og døde 3 måneder etter at Wilson kom til Norge. Det samme gjorde både en onkel og en tante - iløpet av kort tid. At eg nettopp hadde hatt kreft, og erfaring med ungdommer i krise var nok den beste kombinasjonen for å kunne hjelpe min nye sønn.

Mange sier at de ikke har tid til å ha noen boende hos seg. Men det handler ikke om det. De tror det - men det handler ikke om det..... "Vi har ikke plass", "vi har ikke råd", "vi har ikke mulighet" Nei, vi får ingenting dekket - men fokus skal være på at dette er ditt nye barn, og da tenker man ikke slik! Da er det alltid plass, og vi har alltid tid til å ha barnet- selv om vi ikke kan være sammen hele tida. Det er det ingen som kan. Vi kan fortsette livet vårt akkurat slik som før, forskjellen ligger vel mere i at vi nå plutselig ser de samme landskapene med nye øyne. Vi opplever vår egen kultur og må forklare hvorfor og hvordan, samtidig som vi blir kjent med en annen kultur. En "vinn-vinn situasjon".

Vi dro på vinterferie til Hovden, påskeferie til Gol, Wilson kjørte både slalom og gikk langrenn. Han spilte hockey og curling- han prøvde alt som var "typisk norsk".

Så fikk vi en telefon fra AFS, om at NRK ville lage et program som omhandler en som kommer fra storby og flytter til en liten plass i Norge. De valgte oss, og dette var jo litt spennende. Dette ble sendt på Migrapolis sist uke, og eg skal prøve å legge en link til programmet. For de som ikke vil se hele programmet, så er det bare å trykke på 3.utvekslingselev i Norge, så kommer du rett til den delen hvor det er filmet fra skolen, Finnsnes - og fra heimplassen vår og "hjemme hos oss" Det kan du se http://tv.nrk.no/serie/migrapolis/dkoa20001113/26-09-2013#t=18m55s - eller gå inn på nrk.no og velge Migrapolis: Med skolebøker i baggasjen 26.09.2013

Det var morro å se Wilson igjen - og vi fikk mange gode tilbakemeldinger. Eg kjenner at eg er stolt av å ha fått være hans mamma ett år her i Norge - og eg veit med sikkerhet at han vil alltid være sønnen min, og ha en del av hjertet mitt. Han var åpen for lærdom, og dette har han tatt med seg tilbake til hjemlandet sitt - forskjeller og likheter. Det er slik man utveksler kultur - og det er slik fred kan skapes :)

Fred&Kjærlighet

Første møte med snø

Ishockey og spark er en fin kombinasjon :)

Frihet

Ull, ull, ull, ull, ull

Julegrantenning

Wilson en kveld vi måtte ut og ta bilder av nordlyset :)