Mørketid med fargenyanser

                       Litt førjulsstemning i november. Tatt fra jobb på Silsand, utsikt mot Kistefjell.

Vi er gått inn i mørketida her nord. En tid som mange ser frem mot med gru - og ser helst at dem bare kunne gå i hi, og våkne når sola er tilbake. Ord som depresjoner, søvnproblemer og mangel på energi - går igjen som et vel brukt samtaleemne. Men er den så ille da denne mørketida? Slik eg ser den så kan den nok påvirke mitt søvnmønster, og energi. Eg merker at når sola kommer tilbake - så blir eg ufattelig glad, men betyr det at eg har vært deprimert når den var fraværende?

Eg koser meg inn i mørketida. Iallefall gjør eg det nå, og har gjort det de siste årene. Vi går inn i advent med juleforberedelser, adventspakker, forventninger, giverglede, stearinlys, samhold og aktiviteter. Eg legger merke til fargene på himmelen som eksploderer i sitt spill av rødt, gult, rosa, blått. Eg blir en smule andektig, og føler meg fantastisk priviligert som får være vitne til noe så vakkert. I tillegg så har vi nordlyset som danser over himmelen når de andre fargene tar seg pause sammen med det lille dagslyset. Månelyst har vi det også innimellom ;o)

De siste månedene har eg likevel gått litt i "hi", eg har vært trist for å ha mista ei god venninne. I tillegg så øket mine egne smerter så merkbart at eg tilslutt ikke klarte å fungere som eg skulle i hverdagen. Alt gjør vondt. Til og med det å kle på meg skoene må planlegges nøye.

Eg "tok mot" til meg, og gikk til lege. Eg merka at ho var bekymra, og begynte med det ho kalte elimineringsmetode. Ho ville egentlig sende meg i røntgen med det samme. Men eg var for feig... Eg er akkurat som en liten unge - baby... med en gang noe er ute av øyet, så eksisterer det ikke ;o) Eg er blitt ekspert på å fortrenge, nekte å forholde meg til ...... Men nå gikk det ikke lenger! Antibiotika og smertestillende ble prøvd. Det hjalp ikke. Ny runde, ingen bønn - røntgen og mere smertestillende. Så ble det stille... 3 uker har gått og noen få har turt å spørre om resultatet. Eg svarte som sant var at eg ikke visste - fordi eg ikke ville vite... men regnet med at hadde det vært noe alvorlig så hadde de gitt beskjed.
I dag kom  brevet - og eg reiv det opp. Kort fortalt; Ingen tegn til spredning eller annet mistenkelig!!!! Men ryggen er skjeiv, og dette har nok gjort at muskulaturen sliter maks med å kompensere - og antagelig derfor disse smertene.

Men det gjør ingen verdens ting! Eg kan holde ut hva det skulle være - så lenge eg veit at dette er noe som går over. Og NO er eg jo kjempeglad for at kroppen er "screena", da kan eg jo ta det med ro ei god stund fremover, og heller få annen behandling for plagene :)

                                    Tatt ved Klippfiskberget på Gibostad, i mørkeste mørketida.

Eg lurer på hvorfor eg aldri la merke til alt det vakre rundt meg før? Eg har jo bodd mesteparten av livet mitt her nord. Eg vokste opp her. Men eg var aldri oppe på en fjelltopp, selv om eg var mye ute i naturen. Eg stoppet aldri opp og beundret det vakre rundt meg - eg kan ikke engang huske om eg syntes at det var vakkert! Eg tok det som en selvfølge - det var bare slik det skulle være.

Men når man har opplevd å nesten miste det som man ellers tar for gitt - så setter du plutselig så uendelig stor pris på dette. Eg minner meg selv på dette hver dag - og eg håper at flere også tenker over det. Det er så trist å kaste bort de gode dagene til ingenting....

En av mine forfedre skrev ei bok tidlig på 1800-tallet. Det er ei bok som omhandler jordbruk. På første side står det;

"Thi tøver Du, da uformærkt
sig Tiden sniger hen;
Den Tid, der een Gang er forbi,
Du aldrig faaer igjen".   L.D.Klüver

For meg så omhandler det ikke bare om å disponere tida rett iforhold til det som skal gjøres av plikter på jobb og i heimen. Det handler om selve livet.