Pyse eller Løvinne?

De første dagene etter eg kom hjem etter denne dobbeltkuren Perjeta,  pluss herceptin og taxotere så ville vel et normalt menneske holdt seg litt i ro. Eg følte at formen var bra og tenkte at eg skulle gjøre alt eg ellers ville ha gjort. Det tenkte eg ja... Torsdag dro eg på quiz - en fantastisk flott aktivitet med gode venna. I tillegg er mamma også med, og det er artig å ha en felles aktivitet.

Vel fra torsdag så begynte også magen min å slå krøll på seg, likevel tenke eg - og gjennomførte det eg hadde tenkt, å delta på et kurs i Tai Chi. 

Eg følte at eg hadde energi i bøtter og spann, men merket på noen venninner som sa at eg så veldig sliten ut. Tanken kom at eg kanskje skulle ta det litt roligere likevel. Litt slapp var eg jo pga magetrøbbel, så dag to, hvilte eg for det meste... Det var et kjempebra kurs, og dette er noe eg virkelig har lyst å trene videre!

Etter å ha skrevet dette innlegget, fikk eg denne flotte løvinnen fra Grethe S. 

Tirsdag etter helga ringte eg sykehuset og ville at dem skulle skrive ut en resept til meg, for eg trudde eg hadde en soppinfeksjon i munnen - små sår, hvit på tunga etc. Legen eg prata med ville at eg skulle dra til Finnsnes og at en lege skulle undersøke meg. Sta som eg er prøvde eg faktisk å få han til å gjøre det likevel - for eg kjente at eg orket ikke å kjøre helt inn til Finnsnes... Eg ville ta den lettvindte varianten, at mamma kunne kjøre på apoteket og hente medisinen - og eg kunne ligge hjemme og slappe av imellomtida. Det gikk flere runder, og det endte med at eg måtte "gi" meg - og kjøre til Finnsnes. Ved blodprøve så ble det raskt bestemt av legen i Tromsø at her var det snakk om innleggelse! Immunforsvaret var kritisk lav (0.0/0.1) og crp på 74 - altså et eller annet som er i "gjære" og inget immunforsvar....

Vi dro hjem og pakka, og mamma ble med meg til Tromsø. Ved innleggelse ble det tatt mange prøver - men uten at det var noen innlysende årsak til infeksjon. Det ble brukt tid på å finne den rette pencilin også. Legen eg hadde snakket med tidligere i dag på telefonen hadde ennå vakt, og han "intervjuet" meg iforhold til å finne noen forklaring. Han forklarte "alvoret" og hva som kunne skjedd hvis eg hadde holdt meg til min egen plan..... Han spurte etterpå om eg hadde noen spørsmål. Eg var vel egentlig litt målløs og sa at eg rett og slett følte meg vettskremt. Han sitter bare rolig der og ser på meg, og sier at det forstod han godt!!! Det var jo ikkje det eg ønsket han skulle svare - for det gjorde meg jo bare reddere... Antibiotika ble satt intravenøst, eg hadde da fått feber - noe eg ellers aldri har (sist var i 1997) . Eg kjente en uro i kroppen nå - eg prøvde tilogmed å kjefte på meg sjøl - slutte å være sånn pyse.... Herregud, skulle eg ikkje klare dette? Mange tanker fløy igjennom hodet mitt nå! Hva om, enn hvis - alt går galt NÅ???                                 

Hvis tanken får næring videre - og der må eg vel innrømme at det var det eg gjorde - eg GJØDSLET den!!!! - stikk i strid mot all fornuft! Men hvis eg noen gang virkelig skulle ønsket at eg hadde en kjæreste så måtte det ha vært i natt! En som bare kunne ligge ved siden av meg og holde rundt meg og si at dette går bra - eller rett og slett bare trøste og gi en arm å sove på..Men nå er det jo ikke slik, og dermed må eg altså kunne gi meg sjøl denne roen, og si til meg selv de ordene som gjør meg mer rolig. Det første eg tenkte var at eg skulle slutte å overhodet tenke på ordet PYSE! Eg kjente nesten skam over at eg hadde kalt meg selv for det! Alle som er i en lignende situasjon - ALLE - vi er jaggu ingen pyser selv om vi er redd av og til! Det er kanskje viktig for meg å huske at nettopp redsel kan være med å dra frem en urkraft i meg - og vekker løvinnen!!!! Fra nå er det løvinnen som skal kjempe videre!
Kl 0230 ringte eg på nattavakta og fortalte om min uro. Han ser på meg og nikker forståelsesfullt og sier at han skal se hva de har liggende - og om hva eg har prøvd tidligere av innsovningstabletter. Eg hadde ikke hørt om noe av de han nevnte - og det var jo heller ingen tablett eg kanskje først og fremst trengte... Kanskje forsto han det, for det gikk 45 minutter før det kom en annen pleier inn med tabletten. Hun slet virkelig også med å snakke, og eg skjønte at her kommer eg ingen vei. Ho ønsket å hjelpe - men noen snakker var heller ikke hun. Eg ba om en kopp buljong, og det virket som ho ble glad for å kunne hjelpe med NOE da... Så der satt eg rett opp og ned i senga - redd som ei "pyse" og venta på at virkningen av en tablett skulle virke - uten å ta livet av meg.....

"Plutselig" var klokka 08.30 og det står en pleier ved siden av meg for å ta nye blodprøver.  En stund senere kommer ny pleier inn og forteller at de hvite var på på 0.8 - og det var jo stor stas - nå så det jo ut som at immunforsvaret mitt steg kjemperaskt! Mamma kom like etterpå, og vi hadde en god frokost inne på rommet. Stemninga var "høy", og hun bestemte seg for å dra hjem igjen i dag. Like etterpå får eg vite at det hadde skjedd en glipp på overlappinga.... Blodverdiene mine var steget til 0.2!!! og det var jo en forskjell ja.... Så da ble rommet raskt gjort om til isolat, og med streng beskjed ifht besøk (bruke munnbind, hansker og frakk) og ikkje oppholde meg i nærheten av syke folk. Altså, eg må nå holde meg inne på rommet mitt hele tida.

Takk og lov så satte ho Mona av kvelden til meg - og har svettet seg igjennom flere timer med alt ekstrautstyr som måtte taes på! Før ho dro hjem laga ho meg ikke mindre enn 2 smoothies, da det ikke fantes noen personale her i kveld som kunne det -selv ikke de på kjøkkenet. Godt å kjenne noen som "bare gjør det" - også blir tingene gjort istedet for å problematisere om det er noen som KAN..

Positivt: Magen er mye bedre, crp har gått ned, eg har fått en god smertelindring når eg skal svelge maten! En blanding av cylocain og FLØTE - det smører godt inni munnen og ned igjennom svelget :)

Men det viktigste som skjedde natt til i dag - en løvinne våknet !!!