Ti på Topp- veien mot Breitind

Så er Ti på Topp sesongen igang igjen, og eg har kjøpt turpakken og er klar for turer i skog og mark- og fjell igjen. Dette er et kjempegodt tilbud som eg tror er over hele landet og i de fleste kommuner. Nå er det jo slik at man selvfølgelig ikke må være med på en registrert topptur for å få flotte naturopplevelser, men eg tror at mange i likhet med meg ser på dette som en ekstra motivasjonsfaktor for å komme seg ut. Det blir jo til at man går andre turer enn man ellers ville valgt, og det er jo flott å gå på oppdagelsesferd i eget rike :o)

Her er fra Nattmålstinden som eg gikk sammen med Wenche. Stakkar ho var nok betenkt da eg måtte ringe til toppvaktmesteren, Ståle Skogen - for å høre om det fantes en lettere løype ned igjen..

Tankene mine går tilbake ett år. Våren 2010. Eg var "dødssliten". Eg "klaga min nød" til sjefen for eg trodde eg var overarbeidet. Eg hadde riktignok hatt ekstra mye å gjøre på jobb i tillegg til at eg holdt på med videreutdanning i miljøterapi på høgskolen i Bodø. Sjefen min viste stor forståelse og ga meg ekstra fri slik at eg kunne komme meg ut i naturen- springe på toppene og hente litt energi. Hvem skulle vel tro at eg hadde kreft? Ja ikke eg iallefall. Eg gikk i gang med å "samle topper". Første topp var eg så sliten (tok jo selvfølgelig ikke av de lette), og trodde seriøst ikke at eg skulle komme meg ned fra fjellet. Fikk nesten angst der eg satt på toppen og fraus så eg hutra og så ned på Gisundet laaaaangt der nede- men eg tok ett steg i gangen, og hørte en kollega (inni hodet mitt....)- hva han ville sagt til ungdommer for ikke å gi opp. Slik måtte eg "snakke til meg sjøl" og ikke tenke lengre enn 10 meter i slengen. Det gikk. Eg kom ned - og herregud så glad eg var!
Så gjennomførte eg flere lette topper og det gikk greit. Eg deltok også i skyting og ble nordnorsk mester i klasse 1- og gikk feltløypa på 6 km i stekende sol med rifla og ammunisjonsveska på skuldra. Det var tungt men eg klarte det.

Så kom Breitindturen- toppen over aller topper for meg :o) Den eg hadde drømt om i mange år å bestige. Torhild var kommet nordover, og vi bestemte oss for å ta turen før eg dro ned til Elverum på landsskytterstevne. Vi hadde ikke med guide, eneste vi hadde i ryggsekken var vann, sjokolade, myggolje, gnagsårplaster, kamera og vanvittig høydeskrekk!)

Men opp skulle vi! Og feil gikk vi! Men eg har konstatert at eg kan være fryktelig sta når det gjelder- og konkurranseinnstinktet mitt er større enn fornuften til tider!!!!

Hjernen kobla ut- og eg begynte å klatre på baksida av tinden uten noen slags form for sikring (hadde kun en eneste tanke i hodet, og det var at eg skulle nå toppen) Torhild ropte at hun ble å nekte å komme etter meg, da hadde eg ingen valg men måtte fortsette for eg kunne ikke snu- da hadde eg falt ned. På uforklarlig vis klarte eg å heise meg over en stein og kom inn på den rette stien. Hvor eg henta disse kreftene fra, det aner eg ikke men tror at det er noe som heter "vinnervilje"- og det er akkurat denne episoden som har fulgt meg under hele sykdommen min. Eg har tenkt tilbake på denne turen, og henta frem akkurat denne viljen til å nå målet- og ikke gi opp. Ikke se tilbake eller snu- men se opp se frem og jobb mot målet!

Slik så det ut fra Torhild sitt perspektiv der hun så meg oppe i det blå og ropte noe slikt som "DU E GAAALEN"

Her er bilde som eg tok av Torhild da ho skulle klatre opp til meg.. Eg skjønner jo når eg ser bildene, at det var i det dristigste laget det her...


Det er mye som kunne vært sagt om denne turen, for mye skjedde- men i allefall så kom vi oss ikke helt frem til varden. Plutselig slo visst fornuften inn og "nok var nok". Vi ble enige om å komme tilbake, men da med guide som kunne vise vei. Vi hadde likevel hatt en kjempeflott tur og tatt mange fine bilder. Heller ikke da visste eg at eg hadde kreft. Det har også gjort at eg i ettertid tenkte at "eg klarte faktisk å klatre opp på Breitind MED kreft, da skal eg jaggu klare det til neste sommer også (uten kreft)!"

Det ene bildet har vært mitt profilbilde på facebook i snart ett år, den viser nok symbolikken for meg- prossessen eg har vært i - nemlig kjempet- klatret- i farlig terreng, men med ett eneste mål nemlig å komme opp!

Dette året har vært som en evig lang klatretur, og nå har eg kommet meg igjennom all behandling. Sjokket har delvis lagt seg fra legebesøket med de triste legene og det sørgelige budskapet som holdt på å skremme vettet av meg. ALDRI om eg da tenkte at eg skulle sitte her i dag og planlegge neste tur til Breitind! Eg trodde faktisk ikke den dagen at eg kom til å leve denne sommeren! Men her er eg altså, og nå skal eg opp- og eg skal helt frem til varden!

Bilde tatt fra Riven med utsikt over Husøy

I believe I can fly... I believe I can touch the sky.... :o)



Slik det ser ut nå så blir vel turen rundt den 20 august- og det er mange som har lyst til å være med. Vi har snakket om å lage litt "blest" om brystkreftsaka, kanskje at vi har på oss rosa skjorter eller noe sånt? Her er det åpent for alle og enhver som har lyst til å være med og støtte en god sak!! Vi kommer tilbake med mere info om turen når vi vet mere! Eg gleder meg i allefall til å stå på toppen, mer enn noen aner! For meg vil det bety mere enn noe olympisk gull - for eg har vunnet noe mye mere verdifullt :o) Sjampisen som eg fikk fra Torhild da eg lå på sykehuset, står ennå i kjøleskapet- og den skal være med! Når eg tenker meg om så lurer eg nesten på om vi ikkje må ha med det norske flagg, musikkanlegg og spille "JA VI ELSKER" ;o)