(og høre etter om det knekker i kvister.. om elgen snart puster meg i nakken ;o)
September går snart over i oktober, og eg tar en ny oppdatering.. Eg merker at det er godt - et sunnhetstegn å ikke skrive så ofte- for det er jo i det virkelige livet at livet skjer- ikke på en skjerm :o) Men eg kjenner at når tiden nærmer seg for å skrive igjen, så må eg også begynne å tenke litt dypere på hva som skjer i livet- ta en oppsummering, og for egen del finne ut om eg er på rett vei... Går eg mot det som er bra for meg sjøl - eller mot noe som gjør ting værre for meg? Klarer eg å holde meg frisk? Klarer eg å fokusere? Er eg feig? Er eg for aktiv? Er eg sliten eller opplagt? Hva gir meg energi? Hva gjør meg glad? Hva gjør meg lykkelig? Denne bloggen handler jo om å leve - finne de ting i hverdagen som gjør livet godt å leve - og leve så lenge som mulig slik :o)
Det er noe som gjør meg sliten, og det tenker eg er at eg gikk tilbake i 100% jobb i begynnelsen av juni. Planen var at eg skulle ta dette veldig gradvis - og fulgte legens råd, til tross for at eg tapte 4-5.000 pr måned da eg gikk over på arbeidsavklaringspenger. Det er mye når man er enslig forsørger! Men valget var jo livet - og kroppen klarte ikke å jobbe i 100% da et år borte fra jobb var gått. Men etter 9 måneder med redusert lønn ble det umulig. Eg måtte ta et valg, for skal eg opparbeide meg sykepengerettigheter før en rekonstruksjon så må eg uansett ha vært i full jobb igjen i 26 uker.
Det var veldig godt å begynne å jobbe igjen - og det er egentlig ikke jobben i seg selv som er problemet. Det som blir slitsomt er å skulle klare alt arbeid i heimen, kjøringer til og fra treninger, foreldremøter, hagearbeid, selge vafler på fotballkamper, kjøre på skytterstevner, og enda ha overskudd til å gjennomføre den absolutt nødvendige treningen som eg får med å gå på turer i skog og mark - og fjell.. Det går ikke. Døgnet har ikke nok timer - og en ting til- eg trenger visst søvn også.... ;o) Men slik er vårt trygdesystem pr i dag. Selv om man får kreft og trenger mer enn et år på å bygge kroppen opp igjen etter, så blir det 66% av lønna du mottar videre hvis du ikke går tilbake i full jobb. Merkelig... Men slik er det, og eg må bare stå på videre...
Så hva gir energi i hverdagen nå? Jo vårt nye familiemedlem!! Wilson er en skjønn gutt, og vi var glad i han fra første dag. Han passer perfekt inn i vår familie med sin distré atferd.. To ganger har han ringt meg på jobb og vært fortvilet over å ha lagt igjen lommeboka si med oppholdstillatelse, visakort mm. på bussen. Begge gangene ble den funnet - med alt innhold i!! Det hadde vel neppe skjedd i Bogotá - men heldigvis gikk det bra på Senja :o) Sist tirsdag kunne han fortelle meg "the funny story of today" - han hadde sovnet av på bussen, og våknet på Lysnes ca 15 km fra heimen. Bussjåføren fortalte ham at det var to timer til neste buss tilbake eller han fikk begynne å gå hjem. Han begynte å gå, og etter noen kilometer kom en trailer som stoppet og spurte om han ville sitte på (eg har bussjåføren sterkt mistenkt for å ha snakket med trailersjåføren- tipset om stakkaren) Med stjerner i øynene kunne han fortelle om at det hadde vært som en drøm! Tenk å få sitte i en trailer! - og han beskrev hvordan sjåføren satt der og kjørte i bare sokkelestene og pratet om alle tonn med fisk han hadde bak i bilen. Da han skulle gå av traileren var han så opptatt av å takke for seg da han skulle gå ut, og sa "and you know what mum? I forgot that I was in a big car - and plop- I fell down to the ground" Vi lo så vi rista over denne historien - som bare er en av mange vi opplever med gutten vår.
Han oppdager verden - og vi opplever den sammen med han, og vi får se kjente landskap - bare med nye øyne. Det kan virkelig være nyttig iblant!
Dagene er blitt kortere, men vi skal nyte flotte høstdager både ute i naturen - og med lys og varme inne på kveldene. I går var eg på konsert med Hekla Stålstrenger nede på brygga i Araberkvartalet på Gibostad. Det var en vakker opplevelse!! For ei stemning, for et lokale, og for et band! Hærlig blanding av tradisjonsrike låter, alvor og MYE humor :o) Den kanskje mest kjente låta er vel "Har du fyr" - en nydelig tekst. Bare hør - og hør den om igjen no når vi går imot mørketida :o)
Kjekt å lese at det går bra med deg - og at det går bra med det nye familiemedlemmet.
SvarSlettJeg var ferdig med cellegift for 2,5 mnd siden og stråling for snart 1 mnd siiden og er så smått begynt å tenke på å komme meg i jobb igjen. Planen var å komme opp i 50 % før det er gått ett år - men jeg vet ikke om det er litt urealistisk.
Når hele behandlingen tar omtrent 9 mnd så hadde det vært greit å fått litt tid på å komme seg. Vi har jo vært pumpet full av gift og blitt strålt og skåret i, så litt tid på å komme seg til hektene før jobben kaller hadde vært fint. Jeg skal fortsette med Herceptin til våren og ser ikke for meg at jeg kommer meg i full jobb før den tid, så da blir det smalhans på meg også!
Det er mye bra med helsetilbudet i Norge, men det hadde vært litt greit med litt rehab før en skal stille i arbeidslivet og helst være på høyden med de andre en jobber med!
Uansett, jeg gleder meg til å begynne i jobb igjen og få ett tilnæremet normalt liv tilbake, så får vi bare gjøre så godt vi kan!
Lykke til videre med deg!
Kristine :-)
takk for det Kristine :o) Vi får satse på at politikerne våkner og gjør noen endringer i dette "hullet" i vårt trygdesystem.
Slett- Og ja, det er godt å kjenne at normaliteten senker seg over livet igjen når man er tilbake i jobb - det er et godt tegn på at man er frisk det :o) - men vi kunne nok trengt litt ekstra tid før vi var tilbake i 100% - for kroppen er vel ikkje 100% for om flere år...
Lykke til videre med deg også! Dette skal gå bra Kristine :o)