Kom hjem natt til mandag fra en flott vinterferie hvor eg virkelig følte at eg fikk ladet batteriene til nye utfordringer på jobb- og heimebane.
Å være ute i hardt vær - her fra forrige uke på Bømlo
SÅ, altså kom mandagen, og eg møtte opp på jobb frisk og opplagt. Må bare innrømme at eg liker å høre fra andre at eg ser så frisk og opplagt ut - det føles godt :o) Så plutselig ringer det på telefonen min. Fra UNN, eg hører en stresset kvinnestemme som spør om eg kan komme på kontroll to dager senere. Eg svarer JA før eg har sjekket om det går greit, for det MÅ gå greit. Kom det som et sjokk? Hvor ble det av 2 års kontrollen min? Eg har tenkt på det flere ganger, at eg kun var hos kreftlegen i september - men ikke noe røntgen og kirurg... tenkte det kommer vel en innkalling... og etterhvert så tenkte eg at dem må nå ihvertfall gjøre det før dem begynner å skjære i det andre brystet... men eg etterlyste ingen kontroll. Redd for hva som kan oppdages, redd for å få en beskjed eg ikke kan takle?
Eg troppa opp tidlig på kontrollen- en hel time før eg skulle. Fikk bare hengt av meg jakken så ble eg hentet til mammografi. "Jøss"- tenkte eg, detta kan gå fort. To bilder ble tatt, og eg skulle vente på legen som skulle analysere bildene.
Og der ble eg sittende.... og vente... 30 minutter... eg fulgte med på andre som kom etter meg- ble hentet til mammografi... var på ultralyd.. var hos kirurg... kom gledesstålende tilbake og forsvant... 60 minutter... eg strikker og prøver å følge med på et program om uregjærlige unger som går på tv'n på venterommet.... 90 minutter... går på do... nå har eg det vondt.... 120 minutter flere kommer og går... dette begynner å minne meg om første gangen eg var her og fikk den himla dårlige beskjeden... Lurer på om eg skal spørre om dem har glømt meg, men nei... vente litt til... strikke litt til... bøyer meg frem, fy så vondt eg har i magen nå... 150 minutter, så kommer der en dame og sier "Nymo".... og nei nei nei NEI - samme dama som henta meg, og tok seg av meg den første gangen.. En som er spesialist på krisehåndtering... Ho kjenner meg igjen, og spør hvordan det går med meg. Så rart - et menneske eg ikkje har sett på 2 og et halvt år- og kun den ene gangen, ho kjenner meg igjen. Vi prater litt om løst og fast - for eg har fått en ny plass å vente på nå... akkurat som den gangen.. Så sier ho plutselig at ho har noe å gjøre- og at forresten så er legen opptatt med å skrive i journalen til forrige pasient. Jaha... og der sitter eg aleine igjen og venter.. glad for at ho forsvant, for hvis det ikkje er alvorlig så trenger iallefall ikkje den dama være med... Eg klarer ikkje sitte i ro, men begynner å lese litt på plakater på veggene- brosjyrer som ligger der. Alt annet enn å sitte på stolen og vente- og tenke.
Så ser eg dama i den hvite frakken komme tilbake igjen - nå har det gått nesten 3 timer!!! Eg vil igrunnen nesten bare gråte nå. Ho begynner å spørre om hva som har skjedd i livet mitt siden sist vi traff hverandre - og eg forteller... Plutselig sier eg til henne hva eg tenker. At hun blir tilkalt når det er noe alvorlig- at hun har fått beskjed om at her trengs krisehåndtering etterpå. Ho forsikrer meg om at ho vet ingenting om hva som er funnet på de forskjellige pasientene- men at ho er med for å hjelpe kirurgen med diverse. Jaha.... eg gidder ikkje å si at sist eg var, så var ingen sykepleier med... det har ikkje noe for seg - for eg er redd, og eg må heller prøve å finne noe som kan roe meg... dem har sikkert rutiner som av og til brytes... kordan i all verden skal eg vite noe... men hvorfor tar det så lang tid? En kvinne kommer blank på øynene ut fra et kontor. Ho har ikke fått noen god beskjed.. Er det derfor min lege tar så lang tid? For to og et halvt år siden så satt der to leger og en sykepleier sammen med meg i nesten en time... noen må ha venta da... og sikkert vært redd! Fy for et nerveslit!
Så kommer kirurgen og henter oss - meg og sykepleieren. Han er vennlig, men alvorlig - og eg tar det som et dårlig tegn. Eg blir tørr i halsen, og kjenner meg litt svimmel - følelsen av deja vue - når eg kommer inn på kontoret hans.. Eg setter meg ned, og han spør meg hvordan eg har det - om eg har vondt noen steder. Eg svarer "benektende" - at eg har det heilt fint eg... skyter, går på ski, jobber i full stilling bla bla bla - vil så fortelle mannen at eg er FRISK. Han smiler og sier at det høres bra ut, for bildene viser ikke noe funn av noe mistenkelig - men har eg sjøl oppdaget noe? NEI - eg har ikkje det! Men hvis bildet ikkje viser noe - hvorfor spør dem likevel? Og hvorfor må dem også kjenne etter? Dobbelkontrollere? Er det ikkje så sikkert den røntgen? Legen bruker god tid - og eg sier at eg ikkje har andre smerter enn det som er kommet pga skjevbelastning- og han skal sjekke opp med innkallingen til rekonstruksjon.
På tur ifra sykehuset så sitter eg på bussen sammen med Nora. Ho har for første gang vært med mammaen sin på kontroll - og det var tøft for ho, en dag med venting og redsel- og glede som ikkje helt klarer å være ekte glede. For på nytt så drar eg hjem og lurer på om eg har lurt alle leger igjen til å tro at eg er frisk - at eg fornekter all smerte i kroppen - og velger å ikkje forholde meg til annet enn en frisk kropp og et liv eg ønsker å delta i - og få mest mulig ut av. Eg vil kjøpe meg tid - eg vil ha mest mulig tid uten å være syk. Mest av alt - så håper eg jo at eg faktisk ER frisk, at det ikke fins noe kreft i indre organer eller i skjelettet..
Når vi får slike spørsmål fra en lege, så tenker eg at eg at eg har bestemt meg for at eg er frisk! - og svarer ut ifra det.... Eg kan ikkje fortelle om alle smerter - for de er der bare når eg tillater meg å kjenne på dem. MEN MEN - hvis der dukker opp en kul, eller noe fryktelig vondt som ikkje kan forklares- eller "tenkes bort", så skal eg selvfølgelig si ifra eller dra rett til legen!!!
Gikk innom en garnbutikk i byen, og der traff eg på en tidligere kollega. Ei dame som eg husker veldig godt fra da eg var på det sykeste. Eg var innom jobb og deltok på julelunsjen. Eg hadde ikkje hår, og vi satt og prata om hvordan eg hadde det. Eg fortalte om skaden eg hadde fått i handa, og at eg nylig hadde fått operert inn en veneport for å lettere sette intravenøst cellegift. Eg hadde bedt dem om å plassere veneporten litt lengre inn mot midten slik at det ikke skulle komme i veien for riflekolben under skyting.
Min kollega gråt den gangen og lurte på hvordan i all verden eg klarte å være så positiv. Eg fikk et kort fra henne senere også hvor det sto noe om at du er sterkest når du ikke har annet valg enn å være sterk - samt litt godt lesestoff (krim) :)
Nå fortalte ho meg at ho sjøl bor på hotell i byen og går til stråling. Ho var i godt humør, og sa at det var ikkje i nærheten av hva eg måtte igjennom, ho slapp cellegift og fikk brystbevarende kirurgi - så dette skulle gå bra.
Under samtalen så klarte nå EG å bryte ut av meg noen negative tanker om egen situasjon - og da var Nora snar med å kommentere - "Ja der hører du, ho mamma er så positiv - men ingen kan være så negativ heller".... Vi flirte godt - det er jo sant også, eller kanskje eg er en realistisk men positiv person? Hvorfor bryter eg meg ned da med å tenke disse negative tankene?
Tror det kanskje er mest pga tilbakemeldinger fra leger som har vært redd for at eg ikkje skulle være klar over "ståa" - må være realist.. Men MÅ eg det? Ja, eg veit det jo... men hvis eg skal gå rundt å tenke på det videre så får eg jo en forringet livskvalitet!
Eg henter meg sjøl støtt og stadig inn i den indre dialogen - og blir som regel enig med meg sjøl også :)
Eg klarte ikkje å slippe noen jubel løs i går etter eg kom heim, men eg dro på quiz ilag med gode venner- og tok 2 glass rødvin, det var koselig og eg kjente eg begynte å slappe litt mere av. Selv om eg var seint oppe, så var det lett å stå opp i dag. Selv om eg ikkje trur at det påvirker meg særlig så gjør det nok det - og det var lett å stå opp og gjøre litt innsats i heimen på denne fridagen min.
Eg gikk løs på arbeidsoppgaver eg skulle gjort for flere uker siden, blant annet rørleggerarbeid på badet. Fram med hele bobblebadet, skru løs deler og finne ut hvor det var tett - rengjøre for så å sette sammen igjen deler - plages, banne høyt for å få ut frustrasjonen over å måtte gjøre slikt arbeid eg overhodet ikkje liker - men må! Og DERRRR va det gjort, og i dag klapper eg meg sjøl på skulderen for å være både "merr og bjørn".To års kontrollen er over, og nå kan eg endelig se litt fremover igjen.
Å være ute i hardt vær - kan være da du kjenner best at du lever :o)
SÅ, altså kom mandagen, og eg møtte opp på jobb frisk og opplagt. Må bare innrømme at eg liker å høre fra andre at eg ser så frisk og opplagt ut - det føles godt :o) Så plutselig ringer det på telefonen min. Fra UNN, eg hører en stresset kvinnestemme som spør om eg kan komme på kontroll to dager senere. Eg svarer JA før eg har sjekket om det går greit, for det MÅ gå greit. Kom det som et sjokk? Hvor ble det av 2 års kontrollen min? Eg har tenkt på det flere ganger, at eg kun var hos kreftlegen i september - men ikke noe røntgen og kirurg... tenkte det kommer vel en innkalling... og etterhvert så tenkte eg at dem må nå ihvertfall gjøre det før dem begynner å skjære i det andre brystet... men eg etterlyste ingen kontroll. Redd for hva som kan oppdages, redd for å få en beskjed eg ikke kan takle?
Eg troppa opp tidlig på kontrollen- en hel time før eg skulle. Fikk bare hengt av meg jakken så ble eg hentet til mammografi. "Jøss"- tenkte eg, detta kan gå fort. To bilder ble tatt, og eg skulle vente på legen som skulle analysere bildene.
Og der ble eg sittende.... og vente... 30 minutter... eg fulgte med på andre som kom etter meg- ble hentet til mammografi... var på ultralyd.. var hos kirurg... kom gledesstålende tilbake og forsvant... 60 minutter... eg strikker og prøver å følge med på et program om uregjærlige unger som går på tv'n på venterommet.... 90 minutter... går på do... nå har eg det vondt.... 120 minutter flere kommer og går... dette begynner å minne meg om første gangen eg var her og fikk den himla dårlige beskjeden... Lurer på om eg skal spørre om dem har glømt meg, men nei... vente litt til... strikke litt til... bøyer meg frem, fy så vondt eg har i magen nå... 150 minutter, så kommer der en dame og sier "Nymo".... og nei nei nei NEI - samme dama som henta meg, og tok seg av meg den første gangen.. En som er spesialist på krisehåndtering... Ho kjenner meg igjen, og spør hvordan det går med meg. Så rart - et menneske eg ikkje har sett på 2 og et halvt år- og kun den ene gangen, ho kjenner meg igjen. Vi prater litt om løst og fast - for eg har fått en ny plass å vente på nå... akkurat som den gangen.. Så sier ho plutselig at ho har noe å gjøre- og at forresten så er legen opptatt med å skrive i journalen til forrige pasient. Jaha... og der sitter eg aleine igjen og venter.. glad for at ho forsvant, for hvis det ikkje er alvorlig så trenger iallefall ikkje den dama være med... Eg klarer ikkje sitte i ro, men begynner å lese litt på plakater på veggene- brosjyrer som ligger der. Alt annet enn å sitte på stolen og vente- og tenke.
Så ser eg dama i den hvite frakken komme tilbake igjen - nå har det gått nesten 3 timer!!! Eg vil igrunnen nesten bare gråte nå. Ho begynner å spørre om hva som har skjedd i livet mitt siden sist vi traff hverandre - og eg forteller... Plutselig sier eg til henne hva eg tenker. At hun blir tilkalt når det er noe alvorlig- at hun har fått beskjed om at her trengs krisehåndtering etterpå. Ho forsikrer meg om at ho vet ingenting om hva som er funnet på de forskjellige pasientene- men at ho er med for å hjelpe kirurgen med diverse. Jaha.... eg gidder ikkje å si at sist eg var, så var ingen sykepleier med... det har ikkje noe for seg - for eg er redd, og eg må heller prøve å finne noe som kan roe meg... dem har sikkert rutiner som av og til brytes... kordan i all verden skal eg vite noe... men hvorfor tar det så lang tid? En kvinne kommer blank på øynene ut fra et kontor. Ho har ikke fått noen god beskjed.. Er det derfor min lege tar så lang tid? For to og et halvt år siden så satt der to leger og en sykepleier sammen med meg i nesten en time... noen må ha venta da... og sikkert vært redd! Fy for et nerveslit!
Så kommer kirurgen og henter oss - meg og sykepleieren. Han er vennlig, men alvorlig - og eg tar det som et dårlig tegn. Eg blir tørr i halsen, og kjenner meg litt svimmel - følelsen av deja vue - når eg kommer inn på kontoret hans.. Eg setter meg ned, og han spør meg hvordan eg har det - om eg har vondt noen steder. Eg svarer "benektende" - at eg har det heilt fint eg... skyter, går på ski, jobber i full stilling bla bla bla - vil så fortelle mannen at eg er FRISK. Han smiler og sier at det høres bra ut, for bildene viser ikke noe funn av noe mistenkelig - men har eg sjøl oppdaget noe? NEI - eg har ikkje det! Men hvis bildet ikkje viser noe - hvorfor spør dem likevel? Og hvorfor må dem også kjenne etter? Dobbelkontrollere? Er det ikkje så sikkert den røntgen? Legen bruker god tid - og eg sier at eg ikkje har andre smerter enn det som er kommet pga skjevbelastning- og han skal sjekke opp med innkallingen til rekonstruksjon.
På tur ifra sykehuset så sitter eg på bussen sammen med Nora. Ho har for første gang vært med mammaen sin på kontroll - og det var tøft for ho, en dag med venting og redsel- og glede som ikkje helt klarer å være ekte glede. For på nytt så drar eg hjem og lurer på om eg har lurt alle leger igjen til å tro at eg er frisk - at eg fornekter all smerte i kroppen - og velger å ikkje forholde meg til annet enn en frisk kropp og et liv eg ønsker å delta i - og få mest mulig ut av. Eg vil kjøpe meg tid - eg vil ha mest mulig tid uten å være syk. Mest av alt - så håper eg jo at eg faktisk ER frisk, at det ikke fins noe kreft i indre organer eller i skjelettet..
Når vi får slike spørsmål fra en lege, så tenker eg at eg at eg har bestemt meg for at eg er frisk! - og svarer ut ifra det.... Eg kan ikkje fortelle om alle smerter - for de er der bare når eg tillater meg å kjenne på dem. MEN MEN - hvis der dukker opp en kul, eller noe fryktelig vondt som ikkje kan forklares- eller "tenkes bort", så skal eg selvfølgelig si ifra eller dra rett til legen!!!
Gikk innom en garnbutikk i byen, og der traff eg på en tidligere kollega. Ei dame som eg husker veldig godt fra da eg var på det sykeste. Eg var innom jobb og deltok på julelunsjen. Eg hadde ikkje hår, og vi satt og prata om hvordan eg hadde det. Eg fortalte om skaden eg hadde fått i handa, og at eg nylig hadde fått operert inn en veneport for å lettere sette intravenøst cellegift. Eg hadde bedt dem om å plassere veneporten litt lengre inn mot midten slik at det ikke skulle komme i veien for riflekolben under skyting.
Min kollega gråt den gangen og lurte på hvordan i all verden eg klarte å være så positiv. Eg fikk et kort fra henne senere også hvor det sto noe om at du er sterkest når du ikke har annet valg enn å være sterk - samt litt godt lesestoff (krim) :)
Nå fortalte ho meg at ho sjøl bor på hotell i byen og går til stråling. Ho var i godt humør, og sa at det var ikkje i nærheten av hva eg måtte igjennom, ho slapp cellegift og fikk brystbevarende kirurgi - så dette skulle gå bra.
Under samtalen så klarte nå EG å bryte ut av meg noen negative tanker om egen situasjon - og da var Nora snar med å kommentere - "Ja der hører du, ho mamma er så positiv - men ingen kan være så negativ heller".... Vi flirte godt - det er jo sant også, eller kanskje eg er en realistisk men positiv person? Hvorfor bryter eg meg ned da med å tenke disse negative tankene?
Tror det kanskje er mest pga tilbakemeldinger fra leger som har vært redd for at eg ikkje skulle være klar over "ståa" - må være realist.. Men MÅ eg det? Ja, eg veit det jo... men hvis eg skal gå rundt å tenke på det videre så får eg jo en forringet livskvalitet!
Eg henter meg sjøl støtt og stadig inn i den indre dialogen - og blir som regel enig med meg sjøl også :)
Eg klarte ikkje å slippe noen jubel løs i går etter eg kom heim, men eg dro på quiz ilag med gode venner- og tok 2 glass rødvin, det var koselig og eg kjente eg begynte å slappe litt mere av. Selv om eg var seint oppe, så var det lett å stå opp i dag. Selv om eg ikkje trur at det påvirker meg særlig så gjør det nok det - og det var lett å stå opp og gjøre litt innsats i heimen på denne fridagen min.
Eg gikk løs på arbeidsoppgaver eg skulle gjort for flere uker siden, blant annet rørleggerarbeid på badet. Fram med hele bobblebadet, skru løs deler og finne ut hvor det var tett - rengjøre for så å sette sammen igjen deler - plages, banne høyt for å få ut frustrasjonen over å måtte gjøre slikt arbeid eg overhodet ikkje liker - men må! Og DERRRR va det gjort, og i dag klapper eg meg sjøl på skulderen for å være både "merr og bjørn".To års kontrollen er over, og nå kan eg endelig se litt fremover igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar