Skrivekløe

En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.

onsdag 5. februar 2014

Steine hakke tuillat?

Ja, ka man gjør når livet blir satt litt på vent? For meg så åpnet det seg jo plutselig muligheter når eg sitter med en sykemelding og venter på operasjon...

Eg har en venninne fra Tyrkia, som plutselig fant ut her for noen måneder siden at ho skulle komme på besøk i månedsskiftet januar/februar, og det passet jo bra, trudde eg... Det ble mye frem og tilbake da eg fikk beskjed om operasjon på UNN etter dette, og vi måtte gjøre om på planene. Derfor dro eg ned til Oslo i forrige uke og lekte litt turist sammen med ho, og hadde det kjempekoselig. Ho skulle etter planen komme opp til nord og besøke meg på sykehuset da (plan2) men så ble det jo plan3 - at eg kunne være vertinne likevel, og kunne stille opp på hva det skulle være.

Dama ønsket av alle ting å kjøre hundeslede i nordnorge, og eg spurte flere ganger for å dobbelsjekke om ho virkelig mente dette. Ho var bestemt (og ho er en svært bestemt dame :) på det. Vi sjekka dermed inn på Arctic Adventure på Kvaløya for å gjøre denne aktiviteten sammen.
Etter en del akkodering kledde ho no motvillig på seg klær som var beregnet for arktiske forhold og eventuell slitasje. Under orienteringen på engelsk så eg at ho ble litt blek, og ho hvisket til meg at eg fikk kjøre hele tida, for dette ble ho ikkje å klare. Akkurat det innså eg også, for ho klarte ikkje å koordinere beina under ordinær "sparking" på sparkestøtting sammen med mamma dagen før - så hvordan ho skulle klare det på lignende doning på isete føre og med 5 hunder og en brems som skal brukes - det ville bli for mye!

Tatt av min venninne som fremdeles hadde tillit til meg som "sjåfør"


Dermed ble eg fører på vår slede - eg... som har hatt kink i ryggen siste halve året, lymfødem i armen - (og skal være svært forsiktig med den), og med en passasjer som var så stiv av skrekk at ho neppe kunne klareres som en copilot. Der sto eg med en fot på meia, og en på bremsa og kjente etter få minutter at dette var tungt for en utrent kropp.
Det ble mye akking og rop om å slakke på farta - og det var vanskelig å ikke kjøre ned paret foran oss fra USA. Etter en stor dump ble vi kastet til side og hele sleda ble liggende på siden. Men hundene løp for fullt, og eg slapp ikke taket. Han hadde jo sagt det sjefen sjøl, at ALDRI slipp taket - og da gjør eg jo ikke det. Så der lå eg som en filledukke og prøvde etter beste evne å løfte meg opp under fart mens kroppen ble slått mot isen som var hardpakket og humpete som vaskebrett. Der lå eg og tenkte på noe eg leste i et ukeblad en gang rett etter eg var blitt syk. Det var en dame som var bk-operert, og ikke hadde vasket opp koppene eller stelt i hagen på 20 år for armen kunne bli skadet - og her hang etter den hellige armen. Eg følte nesten livet passere som i en revy - og tenkte på om eg var steike hakke tullete!! Hvis eg fikk ribbeinsbrudd eller andre brudd så ville jo en rekonstruksjon ryke med 100 prosent sikkerhet!

Hvor lenge eller hvor langt eg hang der visste hverken eg eller sjefen sjøl som spurte om akkurat det da eg plutselig hørte noen snakke til meg - aldri har eg vel vært så glad for å høre en mannsstemme som da! Han grublet og vurderte situasjonen som på daværende tidspunkt var ganske kaotisk - sleden bak med to ungjenter fra Tyskland samt med min venninne hadde kullseilet ennå en gang. Ho som skulle sitte på min slede var ganske mørk i øyan, av enten redsel - eller sinne. Han grublet litt til - og spurte meg om det var greit at eg fortsatte turen aleine - så skulle han ta ho på sin slede. "For no trur æ at ho bare hater! " (noe som nok også stemte etter å fått snakka med ho etterpå- ho gav blanke f.. i håp om å se nordlyset - bare ho kom seg velberga hjem).

Så slik fortsatte vi - på isete løyper, de yngre kullseilte - og eg kunne hjelpe, og fikk medfølende kommentarer om at de ville ikke klart dette aleine. Eg kjørte på, sto videre på bremsa med en fot, med to hunder mindre og lurte på om noen hadde smurt stearin under meiene for det var steintungt å ikke kjøre ned de foran meg. Eg måtte legge all tyngde på bremsen og legge meg over "styret"og kjente eg ble så flirfull. Eg hadde fått nytt brev fra sykehuset i dag - med innkalling igjen om tre uker - og her utsatte eg meg sjøl for dette!

Lettelsen var stor da eg så campen igjen!


Plutselig så kjente eg bare en så ENORM sterk mestringsfølelse! Den kan knapt beskrives med ord - den bare kom! Eg gav faen i arm, i operasjon, i kropp, i forbanna sykdommer! Eg løfta blikket og så en fantastisk natur i halvmørket og lysene fra byen på andre sida! Den var vakker! Den gav et gult lys på himmelen og eg hadde bare lyst å rope høyt: "NU JEKLAR - peis på, kom igjen!" Eg følte at eg kunne klart alt i verden akkurat der og da :) Og sjøl om eg var stum som en østers, så ropte eg det inni meg - og eg kjente munnen dra seg opp til et eneste stort DIGERT smil!!! For det var jo akkurat det her det skulle handle om jo - for det handler om å leve!!!!!!!!

-Søkksvett og sliten, og etterpå fikk vi kose med valpene, og alt var "glemt"! Korttidshukommelse er et ukjent ord for damer som begynner å nærme seg 50!!  ;)

6 kommentarer:

  1. Ja, det handler om å leve, uansett kor galt det er. Flott :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det :) Har flirt mye sist døgn, og i den grad at "en god latter forlenger livet" skulle stemme så har eg iallefall lagt inn en god aksje ;) og skulle det ikke stemme - så har eg det litt bedre enn uten humor og aktivitet :)

      Slett
  2. Du e bare ho Bjørghild, å det e pinade ikke bare bare. Klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe - nei, det er vel ikke "barebare" ;) Trur vi har fått noe inn med morsmelka! Sterke damer å slektes på? Dem var ikkje tapt bak en stol de formødrene våre Elfrid :) Klem igjen <3

      Slett
  3. Ler så tårane triller😅

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Anne Grethe :) Det var jo en artig historie - og det er så fantastisk godt å ha slike minner i "minneboka" når dagene røyner på... Å opparbeide seg "buffere" på gode dager og kunne ta dem frem senere er GULL verdt :) Eg har flirt sjøl - både AV meg sjøl og min venninne - når eg fikk det på avstand og kunne se bare det komiske i det ;)

      Slett