Dørstokkmila

Da eg lå i isolat sist vår, fikk eg besøk av Torhild og Edvard som laget meg tegninger som eg kunne friske opp på en korktavle, det hjalp kjempemye å få noe på veggene, venninner kom og klipte ut fra ukeblad - bilder og farger som hjalp på humøret. Her står det " Man kan ikke være på topp hver dag, men det er viktig at en hver dag har den riktige retningen". Denne passer jo godt i anledning kvinnedagen ;) På toppen av Breitind, spretter champagnen, med røde høyhælte sko ;-) Hehe, trur nok fjellskoene var mer komfortabel, men det var lekre sko ;-)




Eg e sikker på at alle har kjent på den forferdelige dørstokkmila. Vi veit ut ifra alle vitenskapelige undersøkelser at det å komme seg ut og gå minst 30 minutter for dagen skal gjøre underverker. Det er jo heller ikke mye, og burde være overkommelig for de fleste.

Men gjør vi det?

Eg prøver så godt eg kan, og inni hodet mitt så er eg en frisk ung dame, som vet alt man bør gjøre - og gjør det også. Så når legen spør meg om hvordan formen er, så svarer jeg kontant at den er kjempebra - eg går tur hver eneste dag.... og så kjenner eg en liten skamfull stikkende prikking i magen .... er eg virkelig ute HVER dag? Nei eg er ikkje det. Men eg liker å tenke at eg er det.

Eg må erkjenne at selv om eg liker å se på meg sjøl som ei med stålkontroll og springer på fjellet flere ganger i uka, så er det ikke slik lenger. Eg sitter mye i sofa, og hvis ingen kom og dro meg ut så satt eg bare der. Ikkje fordi at eg stura og var deprimert for at eg er uhelbredelig syk - men for at eg bare ikkje hadde "guts" nok til å komme meg opp og ut. Eg hadde ikke lengre den indre motivasjon, og hvis ingen av mine nære dro meg over dørstokken, så hadde eg unnskyldninger i fleng til hvorfor eg ikke gikk ut.  Eg trøster meg med at nå har eg gått på cellegift i et helt år, og det tar nok litt på "orken". Men formen er jo egentlig utrulig bra må eg si når eg tenker på hvor mye kroppen har vært utsatt for... Det er kun ryggen som plager meg akkurat no, og eg er redd det kan ha begynt å vekse igjen etter at eg bytta medisin. Perjetaen virket jo kjempebra både på lever og ryggen, men har tyverb hjulpet på de samme plassene? I morgen skal eg til Tromsø og ta nye bilder på CT - og i neste uke får eg svar på disse. Eg prøver å stålsette meg, og tenker at dem har sagt tidligere at det fins flere medisiner som kan prøves ut. Eg har av en eller annen grunn ikke fortsatt med herceptin, og kanskje eg kan fortsette på den... Vi får se :)

MEN nå har eg fått meg en liten venn som hjelper meg over dørstokken <3

Tur? Sa du T U R? logre logre logre - en , to , tre! stappe noen sorte hundeposer i lomma, og ut i full fart!

Tapper er jo blitt Nymoing - og bestefars gode venn, og dessuten alt for sterk for meg og den svake ryggen. Så skjedde det et lite mirakel når Cæsar kom for å være fast familiemedlem hos oss :-)
Min kollega hadde litt for mye å gjøre og to hunder, og vi fikk tilbud om å overta Cæsar som vi har passet ved noen anledninger. Han er en tibetansk spaniel, kjempesnill - og VELDIG glad i å gå tur! En perfekt match, og eg kan love han hjelper meg over dørstokken, og allerede kjenner eg hvor godt det er å få mer struktur til å faktisk utføre alle de turene eg bare gjorde av og til. Nå er det HVER dag, i all slags vær, og vi nyter det - Både Cæsar og eg :-)

             Dørstokkmila er beseiret i denne omgang!! :-) No kan vi slappe av med god samvittighet ;-)