Tro, håp og kjærlighet

Det har vært diskutert en del om hva som er størst av disse tre, og ifølge bibelen så er det kjærligheten. For noen vil nok troen være størst, og andre igjen veit eg mener at håpet er det største. For et par år siden så kom eg vel også til den konklusjonen at håpet måtte være viktigst, for uten det så hadde man ingenting å leve for.

I dag så mener eg ennå at håpet er fryktelig viktig. I en situasjon hvor man blir alvorlig syk så er det noen ganger av avgjørende betydning å ikke miste håpet.

De siste 5 ukene har eg altså vært strålepasient- siste innspurt i kreftbehandlinga. Det gikk kjempebra - fysisk. Har bare et lite sår under armen, og et lite i arret- er ellers knapt rød på huden. Nesten rart, for eg har iflg strålesøstrene fått skikkelig "juling". Eg kan kjenne at spiserøret er hovent, og eg må tygge maten godt før eg svelger- og slik blir det vel et par uker til før det blir bedre.

De siste to ukene i Tromsø gikk så fryktelig fort! Vi var tre damer på hotellet "vårt" som deltok på et kurs i regi av kreftforeninga "Livslyst når det røyner på". Det var veldig bra, og eg er glad eg tok det, for eg ser at det trenges nå.

Fredag hadde eg siste stråling, og legetime etter det. I følge legen (ny igjen) så er nå all kreft borte fra kroppen. Eg spurte om de var sikker, og fikk til svar om jeg hadde vondt noen steder? Eg sa at eg har vondt både nede i ryggen, og av og til i halsen. Men siden eg har hatt vondt disse stedene også før, så er det ikke mistanke om at det er kreft der. Etter all behandling eg har vært igjennom nå, 11 cellegiftkurer, operasjon og 25 strålebehandlinger så er det kanskje normalt å ha vondt i både muskler og ledd i hele kroppen. Eg tenkte at nå skulle eg for sikkerhets skyld FORSIKRE meg om at de var sikre. Eg har jo hørt om andre som har fått samme beskjed og som etter få måneder har fått tilbakefall med spredning.
Da eg nevnte at eg ønsket PET- scan som eg så på PULS for 5 uker siden, så gikk legen i forsvar og sa at det var overhodet ingen grunn til at eg trengte det- for nå bruker eg hormontablettene som skal forhindre tilbakefall (det hjelper lite at eg også kjente andre som bruker de og har fått tilbakefall). Det den nye legen sa var at eg nok kom til å være mye redd fram i tid. Hver gang eg kjenner at eg får vondt et sted så vil eg nok først tenke KREFT - og slik er det bare.. Etter hvert vil dette forsvinne, og eg kan forhåpentligvis begynne å TRO at også eg skal få flere levedager.

LIVET er skjørt, det har vi fått erfare også de siste to ukene.
En skyttervenninne fra Tromsø på min egen alder var så opptatt av at både eg og Julie skulle ha det bra når vi var i Tromsø. Før jul kom ho med en skytterbukse eg kunne låne hos ho. Ho henta både meg og Julie til skytetreninger inni fjellet. Ho var så frisk og opptatt av at alle skulle ha det bra- ho var så god, så Edel som sitt eget navn. Ho jobba som sykepleier ved UNN, og plutselig så faller ho om, og etter en uke dør ho. Det er så ufattelig at slikt kan skje!!

Her har eg en sykdom eg i det minste kan kjempe mot, og forholde meg til- og ho var den som tenkte så på meg, og at eg måtte bli frisk. Så skjer det som ingen kan tenke - at ho går bort uten å først være syk. Ja, livet er skjørt- og mer enn noen gang så minner det meg på om å GRIPE DAGEN. Fylle dagen med både tro, håp og kjærlighet. For hva ville vel livet være hvis vi ikke kunne kjenne at vi også er glade i våre medmennesker? Edel var flink til å vise sine medmennesker at ho var glad i/brydde seg om dem. Både eg og sikkert mange mange andre fikk oppleve å føle oss spesielle i hennes selskap. Eg tenker at hvis vi mennesker kunne klare å vise denne gleden over andres framgang, resultater og liv så ville vi også berike vårt eget liv!!

Til sist så bare MÅ eg fortelle ei historie som har lært meg så fryktelig mye de siste ukene.
Det handler om hvor vi velger å holde fokus når vi blir alvorlig syke.
En av damene som eg ble kjent med hadde langt fremskreden kreft. Lymfekreft stadie 4 i tillegg til brystkreft. Det er i hele kroppen, store svulster, også i beinmargen. Når hun forteller om egen situasjon så blir de fleste store i øynene. Hun mista mannen i kreft for under et år siden, og først etter det fikk ho tid til å kjenne etter hvordan ho hadde det sjøl.

Ho beroliger andre med å si at den er ikke aggressiv, og selv om hun kommer til å dø med kreft- så er det ikke sikkert at ho kommer til å dø av den. Det er så mye nytt som er kommet innenfor kreftbehandling at HÅPET hennes i aller høyeste grad er til stede!!

Vi var et helt gjeng som likte å trimme, og gikk enten til eller fra sykehuset til byen. En tur på 5 kilometer. Sist tirsdag så gikk vi sammen til sykehuset. Etter 5 kilometer så hadde vi en ganske bratt bakke opp til UNN, og eg kjente svetten silte på ryggen min. Da ser ho på meg, smiler og sier; Vi er bra heldige som er så friske at vi kan GÅ til sykehuset!! Og det er nettopp det vi er! Eg kjøpte meg joggesko som eg ble anbefalt om å gjøre etter operasjonen, og prøver å trimme/gå turer så ofte eg klarer- minst en gang for dagen. I går, dagen etter siste stråling så var eg på skitur! Det var vekselvis sol, snø, sludd, regn, vind - det var VÆR, og det var HÆRLIG å kjenne sludden piske i ansiktet for så å tørkes bort av en liten solstråle øyeblikket etter.

FOLKENS- NO ER EG FRISK TIL DET MOTSATTE ER BEVIST :o)

Eg ønske av heile mitt hjerte dåkker alle sammen ei vidunderlig god påska, med mye fred&kjærlighet og tid til hverandre!!