Hår4 - Det blafrer!!

En aldri så liten "tilstandsrapport" :o)
Dagene siden forrige innlegg har gått så fort! Påsken gikk med til å bare sløve- og ikke legge noen planer. La sårene gro og komme litt til hektene.

Sårene har grodd nå- men er fremdeles litt rød og skifter hud- som etter en veldig kraftig solforbrenning. Eg har jo heile tida syntes at alt har gått så smertefritt- og det er jo fordi de fleste nerver er kuttet over under venstre arm- da eg tok et bilde med fotoapparatet av sårområdet fikk eg litt hakeslepp- det var atskillig verre enn eg trodde. Men det går jo bra jo :o)

Slik ser det ut under armen.... Smurte med aloe vera hver dag- superlindrende :o)



Har vært i møte med fastlege, arbeidsplassen og NAV. Vi oppsummerte og la planer. Angående oppsummeringa så måtte eg bare si det; tenk kor heldig eg har vært; etter 11 cellegiftkurer, operasjon og 25 strålebehandlinger så har eg kun vært innlagt på sykehuset i forbindelse med operasjonen. Eg har ikkje vært så mye som forkjølt i heile vinter! Immunforsvaret mitt var på 0, og eg skulle vært på isolat- istedet var eg heime med hostende personer rundt meg, men eg ble ikke syk! Heilt utrulig...

Eg hadde lyst til å begynne å jobbe bare litt sånn til å begynne med, fordi eg kjeder meg litt når eg bare går rundt hjemme aleina. Savner også kollegaene mine. Fastlegen var derimot ganske hard mot meg der, og "satte meg på plass"- hvis eg måtte dra på jobb for å være sosial så hadde eg et lite problem (skal tru om ho tenkte "skaff deg et liv" eller nåkka sånt?) Ho meinte eg måtte vente iallefall til høsten, og da først begynne gradvis på jobb igjen. Så nå er det det som er planen.


Sist onsdag var eg innlagt forhåpentligvis for siste gang. Da var eg dagpasient- inn om morgenen, rett i sykeklærne, hoppe opp i senga og ble kjørt inn på operasjonssalen. Denne gang for å fjerne veneporten som eg har hatt siden i desember. Da blodårene mine har vært litt kranglete ble det nødvendig å sette den inn. Eg hadde allerede da pådratt meg en skade i venstre arm pga cellegift som har gått i vevet istedet for i blodet. Shit happens- ikke noe å gjøre med. Bagatell. I allefall så fikk eg sånn halvnarkose- altså våken men neddopet. Eg husker ikke så veldig mye annet enn at skravla gikk i ett på meg. Skulle vært moro å møtt den kirurgen igjen for å høre om alt eg fortalte ;o) Håper det ikke var noen statshemmeligheter i allefall ;o) Min samlemani må visst ha kommet opp som tema, for da eg våknet til meg sjøl igjen hadde eg fått veneporten med meg hjem i en boks- som et minne... heilt utrulig ka dem kan klare å putte inn i kroppen- og slangen som lå inni ei blodåre som gikk inn mot hjertet.

Så kom eg til å tenke på noe annet eg hadde med meg hjem på glass den 24/2 1981 - altså for 30 år siden. Ingunn og eg hadde hatt yrkespraksis hos veterinæren på Finnsnes i 8.klasse og kastrerte en mons (Svartepetter står det på glasset) Det ser ut for at naftaen har lekket da den har vært lagret på hodet, og kanskje det er på tide at eg lar kattesteinen gå til de evige jaktmarker nå ;o) Vi ble iallefall god på kastrering- husker ennå godt hvordan det ble utført (drømmen var jo å bli veterinær og hjelpe alle dyr i verden)

Den går i søpla i DAG ;o)

Dagene nå går til å prøve å finne en slankekur som virker for meg- nesten 20 kilo er kommet på iløpet av vintermånedene, og hormonkuren eg går på må nok ta en stor del av skylda for det. Det er tungt. Statistikkene viser også at sjangsen for tilbakefall øker drastisk med overvekt, så det er litt farlig for meg å bare slå meg til ro med økt vekt- det er et paradoks at hormonkuren skal minske sjangsen for tilbakefall- men at den økte vekta øker sjangsen.... Men de har ikke funnet ut om hva som er værst- annet enn at man må bare prøve så godt man kan å jobbe kiloene av sjøl..

Også var det håret da.... kjære kjære håret.... de nære ting... for situasjonen er den; Her en dag var eg ute og gikk tur i skikkelig austavind, derfor uten hua- og så fikk eg kjenne at HÅRET BLAFRET - bare litt- men eg fikk nesten tårer i øynene i takknemlighet for å kunne kjenne det. Det betyr at ting forhåpentligvis snart er ved det normale.... Det er så fint og godt å ta på, eg går og kjenner på det hele dagen, så hodebunnen får seg nok en ekstra massasje av det ;o)