Skrivekløe

En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.

torsdag 30. juni 2011

Arrestert i Amsterdam

Så kom siste dag i Mexico- og reisen hjem. Vi dro fra hotellet i Cancun kl 10.00 og da vi landa i Mexico City ble vi møtt av familien til Nora. Det var laaaaang kø for å sjekke inn baggasjen vår videre til Oslo så vi bestemte oss for å gjøre dette unna før vi skulle spise middag sammen.
Meg i hatten eg fikk av mamá :o)

Julie og Nora passer på baggasjen vår- legg merke til den blå kofferten ;o)

Eg hadde jo før turen kjøpt en kjekk liten duppedings på Nille- vekt med temperatur ;o) Så vi slapp å betale overvekt! Den ene kofferten var 21.4 kg og den andre 24.4 kg - og glad var vi for det :o)

Så ble det avskjedsmiddag med familien- trist, men de har lovet å komme til Norge :o)
Daniella,Nora,Andrea og Julie
Andrea og mamá
Papá
Litt tårer- men vi valgte å se fremover til vi møtes igjen engang :o)

Julie og eg gikk igjennom security og fant gaten hvor flyet vårt skulle gå. Vi satt og leste litt før vi gikk ombord på flyet. Klokka var 22.00 så vi så på noen filmer og spiste kveldsmat før vi sovna. Våkna opp til frokost og da var klokka 14.30 europeisk tid og vi landa litt før 15.00 i Amsterdam. Flyplassen er som tidligere forklart STOR så vi skjønte at vi hadde det ganske travelt for å komme oss videre til Oslo-flyet. Vi løp, og eg var heilt utslitt da vi begynte ombordstigningen til flyet vårt. Eg kom rett bak Julie som hadde vist sin billett og var på tur inn i flyet.

Da dama så billetten min, ba hun meg om å vente litt. Plutselig sto det tre litt shabby utseende menn der og spurte om eg reiste aleina.
Julie ble vinka tilbake, og ved siden av meg måtte hun høre at den ene mannen si til meg at de hadde funnet drugs i kofferten min, og videre; "You are now under arrest. You have the right to remain silent, everything you say can and will be used against you. You also have right to a lawyer!!!! HÆÆ ????????
Eg kunne ikke tru at det var sant! Eg spurte om hva det var de hadde funnet i kofferten min, og alt de ville si var at det gjaldt "drugs"

Det eneste eg visste eg hadde i kofferten av "drugs" var omega3 kapsler- og det er da fullt lovlig! De medikamentene som eg har for kreftbehandlingen hadde eg i handbaggasjen- og med brev fra lege. Men dette var de ikke interessert i det hele tatt.

Eg sa at eg trengte ingen advokat, og kunne ta avhøret på engelsk. Julie fikk være med meg heile tida. De sa at dette ikke var vanlig, men under omstendighetene så syntes de det var uheldig om ho skulle bli sittende aleine og bli redd.

Satt tre timer i avhør, og de ransaka også handbaggasjen.
De måtte ha heile "livshistoria" mi og hvorfor vi hadde foretatt denne reisen til Mexico. Eg var heilt rolig og forklarte og fortalte i detaljer om turen, og kunne også vise dem reisemappa mi med kopi av alle billetter osv.
Dem var utrulig sympatiske synes eg, og eg var ikke et øyeblikk i tvil om at eg måtte bli trodd. Da de var ferdig og kunne si at dem trodde på oss, og at vi ville bli sjekket ut av saka- da kunne de fortelle oss at en koffert med min innsjekkingslapp var på en koffert p å31 kg- og inneholdt 15 kilo kokain!!!!!!!!!!!!!!!!

Deres teori var at det er utro tjenere på flyplassen i Mexico City som samarbeider med flypersonell i Europa. Hvor baggasjen til Julie og meg var, ante vi ingenting om.

Politiet syntes KLM var lite samarbeidsvillige, og bare tilfeldigheter (dårlig vær) gjorde at vi kom oss med på et fly til Norge samme kveld. Vi kunne risikert å måtte betale 500 Euro med et annet flyselskap (men da skulle vi sende regning, for den nederlandske stat ville dekke alle utgifter vi eventuelt ville få)

Han ene polisen sa til oss at "I guess this must have been like an adventure"
- og da måtte eg jo fortelle om advarslene vi fikk fra pappa da vi skulle dra til Mexico
- og det eneste vi kunne garantere han var at vi ikke skulle melde oss inn i noen narkotikakartell- for det var de som ble skutt ;o)

Ola henta oss på Gardermoen og kjørte oss til Siri der vi ble tatt imot med champagne og det norske flagg :o)


Vi måtte spille litt gitar og synge sjokket av oss- da ble det sangen om trollet og mannen som aldri gav opp :o)


Fremdeles sjokka etter arrestasjonen, men det ble no også mye fliring og galgenhumor. Klokka 05.00 på mårran lå Julie og eg i senga og flirte og spiste is som Siri kom til oss med samtidig som ho "kjefta" på oss pga fnistringa ;o)

4 kommentarer:

  1. Litt av en historie. Så flott at alt ordnet seg så raskt. Jeg tenker med skrekk og gru på at du faktisk kunne ha risikert å ikke bli trodd. Og at du da fremdeles hadde vært i Nederland. Puuuh. Er glad på dine vegne :)

    SvarSlett
  2. Du e no bære tøff, du Bjørghild. Skal sei du fikk en action-full heimreise. Kanskje lit i tøffaste laget. Så bra at du ble trudd på di forklaring og flott at alt endte bra... ;)

    SvarSlett
  3. Godt du er hjemme igjen... :) Alle får følge ditt eksempel år de reiser utenlands og veie kofferter og ta div. bilder som dokumentasjon... tror nok det er lurt. :) klem fra Thurid

    SvarSlett
  4. Takk skal dere ha :o) Ja det ble litt av en historie- og den kjem eg nok ikkje til å glømme med det første... :o) Eg har også tenkt at det på en måte var bra at det var i Nederland- det kunne vært i et land hvor eg fremdeles ikke hadde fått sagt et ord- kasta rett i kasjotten og venta på advokat..... sånn litt hell i uhell med andre ord :o)

    SvarSlett