Nostalgisk Vakum

Når ferien skal tilbringes hjemme - skjer hva?

Eg sitter i et vakum av nostalgi rundt meg, og det er på tide å starte opprydninga! Eg er en samler på mye. Eg har vondt for å kvitte meg med gamle ting og klær. Nå kreves det en opprydning i skapet! Den gamle genseren som eg ikkje har brukt på sikkert 5 år, fordi den er for liten – men KANSKJE en dag kommer til å passe igjen…. Eg har jo håpet om at noen kilo kan forsvinne sånn heilt av seg selv. For det er et faktum at i søpla gikk flere treningsvideoer som ikke var fjerna plastikken av engang… Men intensjonene mine har vært der en gang ser eg. At eg aldri kan lære, - for likevel har eg håp om at jo en dag så skal eg begynne å trene igjen. Hmmm snakk om å være flink til å lure seg selv, - men som sagt eg slipper ikke håpet.
Eg ser igjennom papirer fra året som har gått, tegninger fra mine barn, brev og regninger, kvitteringer, feriebilder og gode minner. Også her må noe gå i søpla, men ikke alt. Det er her eg blir sittende i et nostalgisk vakum – minnene som eg ikke vil gi slipp på. Tanken på det som har vært, og håpet om det som en gang kan bli – annerledes. For det er mange minner som også er godt å få ryddet bort fra det mentale arkivet! Men de gode vil eg arkivere videre :-)

                                                    Tegninger fra Linn og Steinung da eg bodde i Paris i 1986

Eg har forandra meg de siste årene - trur eg er blitt atskillig mer reflektert over meg selv og hvordan eg kan virke på andre, og det er vel en bra ting? Så lenge eg gjør noe med det – i alle fall hvis det sårer eller gjør andre vondt. Eg har med de siste års studier også blitt mye bedre på kommunikasjon, og se viktigheten av å møte andre mennesker med den største respekt - for å oppnå et godt samarbeidsmiljø!  Men eg ser også at eg har strekt meg alt for langt for å nettopp gjøre andre til lags. Eg har mista noe av meg selv hele veien. Og det har ikke skjedd nå, men har pågått i mange år. De små ting som kunne gi meg gode opplevelser – bare for meg. Det å kunne sette meg ned med en bok, høre på god musikk for eksempel. Det ble borte. Eg hadde ikke tid. Jage rundt som et piska skinn for å sy sammen hverdagen for meg og min familie. Å skulle sette meg ned å lese en bok – gav meg faktisk dårlig samvittighet!! Eg vil være meg selv igjen!!  Eg vil nyte det eg kan når eg kan det.. For det er klart det er en balanse der. Helst skulle man vel bare nyte og ha det godt og være lykkelig hele tida. Men sånn er det jo dessverre ikke i livet. Men eg kunne godt tenkt meg at det var slik ;-)
Nå finner eg meg selv igjen, og det er godt :-) Men noen ganger sånn innimellom gjør det innihampen vondt – for eg må igjennom en aldri så liten selvransakelse – for å se hvor på veien var det eg sklei ut? Det er mitt liv, og eg har sjøl ansvar for der eg mista meg sjøl! Eg har overhodet ikke vært flink til å si ifra når noe har gått ut over meg selv, og dette er noe eg må jobbe med videre!

Det er bare å hoppe i det! Verden ligger foran våre føtter  :-)

Å gjøre seg selv til et offer er nok noe av det mest ukloke vi mennesker gjør, og det skal ikke skje! Eg skal ut av dette nostalgiske vakumet, ta vare på det gode som kan bygges videre på, gode venner og minner og heller kaste en gammel genser eg mest sannsynlig aldri kommer inn igjen ;o)

En ting er i allefall sikkert, at det har vært vellykket å ha ferie HJEMME, for aldri - eg poengterer ALDRI har det før vært tellekant i mitt klesskap ;-)

Roer ned

Haha - ja..... Det var det som var intensjonen - og er fortsatt, at nå skal eg begynne å roe ned, tenke på meg sjøl og planlegge litt fremover. Eg skal tru at eg er god nok - at eg også skal kunne fortjene å ha det bra - å være lykkelig. Mange ganger så tenker eg bare på det å hjelpe andre, og faktisk trur eg at det er mye lettere - enn å ha fokus på seg sjøl :)  Så NO skal eg roe ned - slappe av - nyte livet :) og om få dager har eg FERIE :) :) :) Så eg legger bare litt bilder fra mai og tar et glass vin til "arbeidet" :)

1.mai dro eg til Barcelona med mine kollegaer.

På Camp Nou igjen :) og denne gangen kunne eg stå sammen med katalanerne og synge på katalansk - presis som eg lovet meg sjøl for to år siden :) En fantastisk opplevelse!

Mamma og Turid på 17.mai 

Ingunn har laga bord-dekorasjoner 

Gibostad Musikkforening

Tv-innslag fra Colombia på 17.mai... Wilson!!!

Fra Barcelona - en gammel dame som ber om penger. Folk er opptatt med helt andre ting. Som å prate i telefonen, ta bilder, se en annen vei.........

For to timer siden - avslutta mai måned med Ingunn og Ann-Heidi. Bål i fjæra en lørdag kveld, kunne ikke vært bedre :)

Erkjennelser

Vår i nord 

Var på siste kontroll den 2.april - men siden radiologen var syk, fikk eg ikkje svarene før sist torsdag. Alt er normalt - og eg var ufattelig glad! Tida går, og for hver dag styrker det håpet om at det kanskje ikke kommer tilbake :) :) Det var det han sa en av kirurgene - en av dem som ga meg LITT håp brukte akkurat de ordene - at for hver dag som går - øker sjangsen på at det ikke kommer tilbake. Eg husker også epikrisen hvor det sto nederst at pasienten velger å se fremover tross diagnosen.
Dem har altså vært veldig redde for å ikke skape falske forhåpninger - og eg veit jo at det var alvorlig, men eg er nå her enda - og frisk som en fisk!! Tenk hvis eg får mange fleire friske år?! Og tenk hvis eg ikke får tilbakefall!!

Påsken var begge jentene hjemme, og vi pendlet en del mellom Nymoen og Gibostad. Eg hadde også jobb hele påsken - og det var vel likegreit, for eg kan ikke gå på ski ennå etter operasjonen.

Første helga i april var vi i Tromsø på Barents Winter Games, hvor Julie var på det norske laget i luftrifle, og kom til en superfinale som ho vant! Blanding av sjokk og glede :) Kjempeartig!!!

Sårene har grodd kjempefint, og eg har ikke hatt noen plager! Men eg sliter ennå med å holde meg til den der 1 kilos regelen.... Det har vært mye reiser denne måneden også. Forrige fredag dro eg til Gardermoen, og ble med Julie og de andre Meråker- elevene på NM i luftrifle. Vi var også innom noen dfs-stevner. Morro å komme til helt ukjente plasser, man blir kjent med et stykke Norge når man er skytter! På et sted hvor det het Skøimåsan skytterlag, kjøpte eg lodd - og vant gullvask på Esso på Vormsund - og massasje på spaklinikk på Vormsund..... Hehe, jaja - morro å vinne var det læll, no satser eg bare på at kanskje bror og fruen kan benytte seg av premiene :)

Mandag var eg og traff kunstneren og filmfotografen som står bak det kunstprosjektet som eg skal være en del av. Det var kjempespennende, men også tøft under videointervjuet som skal brukes i en dokumentarfilm. Når man blir stilt spørsmål om liv og død, og de viktige tingene i livet som lykke og drømmer - så må man tenke over det på en helt annen måte enn når eg skriver i bloggen. Eg er jo hundre prosent ærlig når eg skriver - men det er kanskje lettere også å velge bort og ikke skrive om det som blir for ubehagelig å tenke på - og dessuten så deler eg ikkje "heile livet" åpen men privat med andre ord :)
Eg fikk iallefall noen erkjennelser som satte følelsene mine i sving.... Det er litt tøft å skulle dele slik av seg selv, men på en annen måte så tenker eg at alt som kan være med på å skape håp hos andre - og være med på å sette BK i fokus, det skal eg stille opp på! Det er for meg sjøl, mine døtre, mine venninner - mine BK-søstre over hele landet - vi skal gi håp!!

Så tirsdag og i dag har eg hatt avslutning på veilederutdanninga her i Oslo. I dag fikk eg diplom fra Norsk Forening for Kognitiv Terapi om at eg nå er godkjent veileder i kognitiv miljøterapi.
Ja - så heter det på papiret, og det må eg bare si at det har jo vært en befrielse å få bruke de siste årene på KAT- modellen, og øve seg på både andre, men også som veileder og reflektere - og stille seg selv sokratiske spørsmål... Om eg er blitt noe klokere skal vel være usagt - men nå har eg iallefall papir på at eg burde være det ;)

Eg burde vel også gått ut og feiret det - men det gjorde vi i går! Og i morgen grytidlig, da møter eg resten av gjenget fra SUH på Gardermoen - og turen går til: BARCELONA <3 Og bare gjett hva eg skal gjøre på lørdag!? Ikke? tips: Begynner på Camp og slutter på Nou ;)

Litt flere april-bilder;

En plass mellom Kløfta og Jessheim

Skogbygden skytterlag- hadde skytterhus i to etasjer - hvor de som skyter på 200m skyter fra 2.etg.

Lady Mack  ;) Fra ølhallen til Oslo

Aker Brygge siste dag i april

Bærre lækkert

Utsikt fra hotellrommet i Harstad

Vips - der var marsmåned over - og eg småtripper etter å få begynne på jobb igjen :)

Det ble faktisk en mye større prøvelse enn eg hadde trudd - for å sitte i heimen og snakke til veggene, se på alt som skulle vært gjort - og ikke kunne gjøre..... man kan bli deprimert av mindre...

Legen som skrev meg ut av sykehuset mente iallefall at eg var i så god form at eg sikkert kunne begynne å jobbe igjen etter 6 uker - hvis arbeidsplassen kunne tilrettelegge slik at eg ikke trenger å løfte mer enn en kilo på tre måneder.
Vi ble vel igrunnen fort enige om at det ville bli det beste for alle parter - for arbeidsgiver hadde slett ikke lyst til at eg skulle grave meg ned i selvmedlidenhet og påfølgende apati ;) Da får eg heller komme tilbake på jobb (det dukker opp noen minner fra et møte med arbeidsplass, lege og NAV etter cellegift og stråling - og eg ville raskt tilbake i jobb, hvor legen min himla med øynene - og eg kunne se hva ho tenkte - jada- det var helt tydelig : skaff deg et liv ;) ) Vel vel - eg gjør mitt beste :)

De to første ukene satt eg bare inne og stura. Gikk korte turer ut, men ufyselig vær og glatt, så fornuften slo ut kjedsomheten - og tvang meg til å ta det med ro. Fikk jo besøk av venner og familie og det hjalp på! Spesielt målselvingene som kom i to runder, og både støvsuga og laga mat til meg :) Kjempekoselig! Eg fikk hjemmesykepleien til å skifte på sårene - og de har grodd så bra - ikke tegn til noen infeksjoner!

Da tredje uke kom ringte de meg midt på en fredag - og da satt eg på Aker Brygge med en kald pils og lunsjet med Nora og hennes studievenninne.... Vi ble vel egentlig enige om at eg sikkert klarte meg sjøl fra nå av ;)

Så de to siste ukene har gått til superbrukersamling i Harstad, AFS internasjonal utvekslingsprogram) landsmøte i Oslo, og veiledersamling i Tromsø. Eg kjente etter siste tur at eg var sliten - og selv om eg bare reiser med en liten trillekoffert - så blir nok belastningen godt over en kilo......

Onsdag skal eg til UNN på 3 årskontroll (mammografi) og eg kjenner at eg gruer meg skikkelig. Det er så rart det der. Hører alle snakke om de forferdelige kontrollene - og de ER forferdelige. Selv om eg føler meg frisk - så begynner eg å katastrofetenke, og analysere egne "funn" - med værst mulig utfall! Eg håper at alt er bra, og istedet for å utsette timen, som eg faktisk nesten gjorde - så skal eg ta mot til meg og dra til Tromsø igjen og bli ferdig med det!! Hva er det værste som kan skje? Jo at det kan bli påvist nytt funn - men da er det jo positivt å få det behandla da!.....- en typisk indre dialog ;)

Bilde tatt i dag fra Linatjønna på Gibostad

Eg er så heldig å få være med på et kunstprosjekt som handler om HÅP - det skal eg komme tilbake til senere - det virker veldig bra, og eg er glad for at eg kan være med å bidra i den sammenhengen! Eg prøver jo å være egen terapeut og snakke meg til fornuft når eg tenker katastrofe ;)  Men det hjelper i hvertfall med "hjemmelekse" i tida fremover -  med å skrive/lage en kreativ dagbok.
Her skal eg bare tenke utradisjonelt - åpne mitt kreative sinn og gjøre ting eg ellers ikkje gjør. Tenke positivt og bruke humor - og hvis eg skal bli meire sprø enn det eg til vanlig er.... ja da.. stakkars dåkker.. ;)

GLAD

HAPPY <-trykk her


Tirsdag kveld så alt veldig mørkt ut, eg tenkte på denne feelgoodlåta som Nora gjorde meg oppmerksom på her i høst. Eg starta straks å veive beina litt fra side til side i takt med sangen.


Dagen som eg knapt turte å tenke på for 3 år siden, var plutselig kommet! Fredag i forrige uke ble eg innlagt på UNN og de startet forberedelser for rekonstruksjon. Eg var litt redd vi skulle lage kaos, da eg måtte ha yngste datter med som pårørende første natta siden ho skulle tilbake til Meråker vgs etter vinterferien. Vi hadde dermed godt over gjennomsnitt bagasje ifht hva pasienter som ikke skal løfte noe har med. Ikkje for det, eg tror ingen vurderte at eg var skiskytter selv om eg sjekka inn med både våpen og ski ;) 😜
Dagen før operasjon var eg rastløs og gruet meg mye, så eg kontakta ei venninne for å høre om vi skulle ta oss en tur. Kort fortalt så kom vi oss opp på en fjelltopp - og selvfølgelig i kjent stil- ikkje heilt etter boka. Det var isete og trøblete - men utsikta va fantastisk og turen gjorde meg veldig godt! Beste oppladning før operasjon!

Mona og Mira på tur opp mot Buren i Ersfjord på Kvaløya. Etterpå va vi på "Budeia" og spiste nydelige kaker OG kanelboller :)

Mandag lå eg på operasjonsbordet i 8 timer, og eg våknet kl 16 på oppvåkninga. Eg var veldig sløv, og ble etterhvert både litt stressa av alle folkene rundt meg og alle undersøkelsene. Eg lå der og prøvde få et overblikk over skadesituasjonen trur eg ;) i ene foten fikk eg intravenøst antibiotika, i andre foten veit eg ikkje sikkert ka eg fikk - i armen fikk eg noradrenalin en plass og væske en annen plass. Eg hadde oksygenslange i nesen og måler på en hand, det stakk også ut to slanger av magen og en slange ut av nypuppen. Blodtrykket mitt var lavt - bruker å være det ellers også, men det medførte at eg måtte være der i 20 timer før eg ble kjørt til avdelinga. Da var det tirsdag ettermiddag og eg hadde ikkje spist siden søndag - likevel kasta eg opp grønn galle i flere timer. Eg var seriøst sikker på at eg ble aldri å komme meg på beinan igjen! Eg angret så innmari på å ha gått med på dette frivillig - og eg lurte på kordan eg skulle mobilisere meg for å komme på beinan igjen... Døtrene mine studerer jo sørpå, og mamma som ellers er min "bauta" ho lå utslått hjemme i lungebetennelse. Eg må bare si at eg er vanvittig glad for venner som da stiller opp og kommer og gir litt mot til å gå videre! Tirsdag kveld kom ei venninne som skulle på nattevakt i avd under på besøk. Eg klarte med hjelp - og ren vilje å trumpe meg opp på sengekanten og hjelp til å ta noen steg ved siden av senga. Sykepleierne skrøt veldig, og eg kjente meg som et lite barn som solte meg i applausen 😊 eg sovnet seint denne kvelden, og eg fikk ringt til jentene og snakka m pappa.
Neste morgen var det ut med kateteret - og fra da har eg vært helt selvhjulpen! Ja bortsett fra hjelp til å dusje i går (torsdag). Eg klarer heller ikkje å sette den blodfortynnende sprøyta på meg sjøl hver kveld kl 19. Der er eg ei skikkelig pyse, så narkoman ville eg fått problemer med å bli.....
Eg gikk små turer i begynnelsen og utvidet dem mer og mer. Det ble vel derfor sett på som litt råflott å ha meg liggende der så eg ble overført til pasienthotellet i går. Sykepleierne mente at eg kanskje kunne dra hjem når eg var så frisk - men eg problematisere det litt og sa at eg er aleine hjemme og vil helst være her til dem har fjernet alle dren.

Dermed turte eg ikkje fortelle om min private dagens agenda til personalet her - for da var eg sikker på å bli hjemsendt.. Eg var innom avdelingen i formiddag og der traff eg legen som hadde operert meg, og eg tenkte at no skulle eg sannelig rose han for en fantastisk jobb! Det er tatt en hovedlapp fra magen og en fra siden. Disse to er perfekt sydd sammen med blodårer som går på kryss og tvers og "kobla" på resten av kroppen. Eg trur han satte pris på ros men han måtte bare si at han var veldig imponert over min rekonvalesens. Eg sa at ja det hadde bekymret meg litt fordi dem ville ha meg ut, og at kusina mi som er overlege på en annen avd sa at eg var såpass frisk at eg måtte nok klore meg fast for å få bli. Da sa legen til meg og de andre at det var helt klart at eg skulle få bli til mandag! Eg trakk et lettelsens sukk og kunne da innrømme at eg hadde tenkt meg på undervisning på universitet i dag, så det var bra om dem kunne gjøre seg ferdig med undersøkelsene. Det ble mye latter, og lettere "oppstyr". Legen kom inn til meg igjen og ville fortelle at dem hadde diskutert meg på et morgenmøte, og lurt på hva som gjorde steg hadde så bratt formstigningskurve. Han kunne huske en dame som hadde vært rundt min alder - og hun hadde også likt å gå på fjelltopper, så han lurte på om dem skulle anbefale dette ;)
En sykepleier kom og fortalte at ho hadde aldri sett eller hørt noe lignende, og syntes faktisk det var litt kult at eg var i form til å dra på undervisning i dag!

Og det gjorde eg!! Ikkje for at eg ville bevise noe som helst - men fordi at eg har vært så søkkheldig at eg faktisk føler meg så frisk! Eg kjente en indre energi, og tenkte på hvorfor skulle dette være så svært da? Den dagen eg sto på toppen av Breitind har kanskje gjort noe med meg?

At det skapte "oppstandelse" og latter gir bare dagen ei god mening. No tør eg være frisk uten å bli "kasta ut" . TENK eg har gjennomført den store operasjonen som eg var så i tvil om!! Det ble vellykket - og nå er det bare småpynt som står igjen.... Eg, -som ikkje trudde eg sku leve lenge nok til å oppleve denne dagen.

Steine hakke tuillat?

Ja, ka man gjør når livet blir satt litt på vent? For meg så åpnet det seg jo plutselig muligheter når eg sitter med en sykemelding og venter på operasjon...

Eg har en venninne fra Tyrkia, som plutselig fant ut her for noen måneder siden at ho skulle komme på besøk i månedsskiftet januar/februar, og det passet jo bra, trudde eg... Det ble mye frem og tilbake da eg fikk beskjed om operasjon på UNN etter dette, og vi måtte gjøre om på planene. Derfor dro eg ned til Oslo i forrige uke og lekte litt turist sammen med ho, og hadde det kjempekoselig. Ho skulle etter planen komme opp til nord og besøke meg på sykehuset da (plan2) men så ble det jo plan3 - at eg kunne være vertinne likevel, og kunne stille opp på hva det skulle være.

Dama ønsket av alle ting å kjøre hundeslede i nordnorge, og eg spurte flere ganger for å dobbelsjekke om ho virkelig mente dette. Ho var bestemt (og ho er en svært bestemt dame :) på det. Vi sjekka dermed inn på Arctic Adventure på Kvaløya for å gjøre denne aktiviteten sammen.
Etter en del akkodering kledde ho no motvillig på seg klær som var beregnet for arktiske forhold og eventuell slitasje. Under orienteringen på engelsk så eg at ho ble litt blek, og ho hvisket til meg at eg fikk kjøre hele tida, for dette ble ho ikkje å klare. Akkurat det innså eg også, for ho klarte ikkje å koordinere beina under ordinær "sparking" på sparkestøtting sammen med mamma dagen før - så hvordan ho skulle klare det på lignende doning på isete føre og med 5 hunder og en brems som skal brukes - det ville bli for mye!

Tatt av min venninne som fremdeles hadde tillit til meg som "sjåfør"

Dermed ble eg fører på vår slede - eg... som har hatt kink i ryggen siste halve året, lymfødem i armen - (og skal være svært forsiktig med den), og med en passasjer som var så stiv av skrekk at ho neppe kunne klareres som en copilot. Der sto eg med en fot på meia, og en på bremsa og kjente etter få minutter at dette var tungt for en utrent kropp.
Det ble mye akking og rop om å slakke på farta - og det var vanskelig å ikke kjøre ned paret foran oss fra USA. Etter en stor dump ble vi kastet til side og hele sleda ble liggende på siden. Men hundene løp for fullt, og eg slapp ikke taket. Han hadde jo sagt det sjefen sjøl, at ALDRI slipp taket - og da gjør eg jo ikke det. Så der lå eg som en filledukke og prøvde etter beste evne å løfte meg opp under fart mens kroppen ble slått mot isen som var hardpakket og humpete som vaskebrett. Der lå eg og tenkte på noe eg leste i et ukeblad en gang rett etter eg var blitt syk. Det var en dame som var bk-operert, og ikke hadde vasket opp koppene eller stelt i hagen på 20 år for armen kunne bli skadet - og her hang etter den hellige armen. Eg følte nesten livet passere som i en revy - og tenkte på om eg var steike hakke tullete!! Hvis eg fikk ribbeinsbrudd eller andre brudd så ville jo en rekonstruksjon ryke med 100 prosent sikkerhet!

Hvor lenge eller hvor langt eg hang der visste hverken eg eller sjefen sjøl som spurte om akkurat det da eg plutselig hørte noen snakke til meg - aldri har eg vel vært så glad for å høre en mannsstemme som da! Han grublet og vurderte situasjonen som på daværende tidspunkt var ganske kaotisk - sleden bak med to ungjenter fra Tyskland samt med min venninne hadde kullseilet ennå en gang. Ho som skulle sitte på min slede var ganske mørk i øyan, av enten redsel - eller sinne. Han grublet litt til - og spurte meg om det var greit at eg fortsatte turen aleine - så skulle han ta ho på sin slede. "For no trur æ at ho bare hater! " (noe som nok også stemte etter å fått snakka med ho etterpå- ho gav blanke f.. i håp om å se nordlyset - bare ho kom seg velberga hjem).

Så slik fortsatte vi - på isete løyper, de yngre kullseilte - og eg kunne hjelpe, og fikk medfølende kommentarer om at de ville ikke klart dette aleine. Eg kjørte på, sto videre på bremsa med en fot, med to hunder mindre og lurte på om noen hadde smurt stearin under meiene for det var steintungt å ikke kjøre ned de foran meg. Eg måtte legge all tyngde på bremsen og legge meg over "styret"og kjente eg ble så flirfull. Eg hadde fått nytt brev fra sykehuset i dag - med innkalling igjen om tre uker - og her utsatte eg meg sjøl for dette!

Lettelsen var stor da eg så campen igjen!

Plutselig så kjente eg bare en så ENORM sterk mestringsfølelse! Den kan knapt beskrives med ord - den bare kom! Eg gav faen i arm, i operasjon, i kropp, i forbanna sykdommer! Eg løfta blikket og så en fantastisk natur i halvmørket og lysene fra byen på andre sida! Den var vakker! Den gav et gult lys på himmelen og eg hadde bare lyst å rope høyt: "NU JEKLAR - peis på, kom igjen!" Eg følte at eg kunne klart alt i verden akkurat der og da :) Og sjøl om eg var stum som en østers, så ropte eg det inni meg - og eg kjente munnen dra seg opp til et eneste stort DIGERT smil!!! For det var jo akkurat det her det skulle handle om jo - for det handler om å leve!!!!!!!!

-Søkksvett og sliten, og etterpå fikk vi kose med valpene, og alt var "glemt"! Korttidshukommelse er et ukjent ord for damer som begynner å nærme seg 50!!  ;)

Rekonstruksjon eller ei?

Like før jul fikk eg innkalling til rekonstruksjon. Innleggelse den 31.januar og operasjon den 3.februar. Det ble kort tid å forberede alt som måtte gjøres. Det fulgte med egen brosjyre om hva som skulle gjøres i både for og etterkant. Eg var pliktoppfyllende og gjorde alt som sto at eg skulle gjøre. Det stilles krav til pasientene - men hva med sykehuset?

Ah- eg kjenner eg bare er skikkelig drittlei!!!

Fikk telefon fra sykehuset forleden dag om at der var 40 akuttpasienter på avdelinga som bare tar 25 - og at operasjonen min ble utsatt på ubestemt tid. Dette var så akutte fikk eg forståelsen av, at det stod om liv.
Det er klart at det må gå foran en slik operasjon. Ingen diskusjon om det! Eg var forståelsesfull, og tenkte i mitt naive sinn at der måtte ha skjedd en nasjonal katastrofe av en eller annen art siden de hadde fylt avdelinga opp med 40 livstruende pasienter. Kunne det ha skjedd noe i Russland, og derfor bruke UNN? Ja ikkje visste vel eg, for eg satt jo på flybussen mellom Oslo og Gardermoen.

Eg hadde avkorta ferien med en venninne, det var satt inn vikar for meg i jobben (for 3 måneder), eg har betalt flyreiser og lagt livet mest mulig praktisk til rette for de neste 3 månedene. Eg hadde fått alt til å klaffe - også veilederutdanninga, det var hårfin beregning men fant ut at det skulle akkurat gå uten å miste neste forelesning 3 uker etter operasjon. Skytinga hadde eg lagt på hylla for denne sesongen, og ikkje minst hadde eg brukt mye mentale krefter for å forberede meg på en operasjon eg gruet meg så innihampen til. Siste ukene brukte eg til å KUN fokusere positivt, på at dette skulle bli så bra- og at eg kom til å bli så fornøyd, og eg skulle sette sånn pris på at eg var innkalt til innleggelse. Ikke tenke negativt og på alle skrekkscenarioer eg kunne forestille meg.

Dette bildet tok eg på folkemuseumet på Bygdøy - og demonstrerer vel hvordan eg føler akkurat nå....

Da eg våknet i morges hjemme i nord, begynte eg å tenke over hva det egentlig var som hadde skjedd. Er det så dårlig planlegging på sykehuset at de overbooker? Trodde det bare var på hoteller de gjorde slikt - for å ha maksimal fortjeneste, så var det kun ved overbooking at man kunne unngå usolgte rom/tapt fortjeneste. Det er vel slik det er blitt samfunnet vårt nå, at selv sykehusene skal gå med fortjeneste - forstå det den som kan! Det skulle ikke vært lov å bruke bedriftsøkonomiske modeller på sykehus, skoler, sykehjem, barnevernsinstitusjoner etc... noe må faktisk koste penger. Man kan ikke være så økonomisk at menneskeverdet kommer i andre rekke!! Hvis så er tilfelle så får noen være så ærlig å si det høyt - og ikke lure bort folk til å tro at vi er verdt noe.

Er det slik en lege fortalte meg, at det er slik at de som roper høyest og klager mest er de som kommer foran i køen. Er det riktig?? Skal det være sånn? Kanskje hvis eg "står på krava" så går det ut over en BK-søster som har venta ennå lengre enn meg? Skal det ikke være bevilget nok penger slik at køene forsvinner? Er de redd for at folk skal gå med henda i lommene etterpå og ikke ha noe å gjøre? Tenk for et fantastisk luksusproblem :-)

Eg tenkte dette blogginnlegget skulle fortelle at nå var eg kommet akkurat så langt som planen var, uten å måtte mase på sykehuset - også skjer dette.
Men eg ønsker ikke å klage eller true for å komme foran i køen - hvis det betyr at noen andre må vente lengre.. Mange sier at hver får male sin egen kake - men eg meiner at også i slike forhold som dette så gjelder vanlig folkeskikk og høflighet. Eller gjør det ikke det? Og hva er det med sykehussystemet vårt som overbooker på denne måten? INGEN får komme og fortelle meg at det var 40 livstruende pasienter som kom akutt dagen før min innleggelse. Ja eg er naiv, men det får være måte på....
Mange trur kanskje at å ta en rekonstruksjon går på det utseendemessige, at det ikke er så "viktig"? Eg kan bare snakke for egen del, for eg veit at det er like mange meninger om dette som det er damer som skal ha nye pupper. Noen gjør det for å føle seg "hel", noen gjør det for å føle seg "hel som kvinne", noen for å føle seg attraktiv, og noen for å ikke føle seg som en "raring". Noen gjør det for å bli bedre i ryggen og noen for å få mindre lymfødem. De aller fleste tror eg faktisk tar det fordi de vil ha tilbake "normaliteten" i livet sitt - slippe å bli minnet på kreften hver gang du tar av deg skjorta- det sliter på det psykiske å hele tida skulle tenke på det som har vært - og kan komme tilbake.

Eg sier med handa på hjertet at eg ikke føler noe behov for en pupp for å føle meg som en hel kvinne! Eg ønsker ikke å la en kroppsdel definere hva eg skal føle meg som - og dermed utstråle. Ja, eg hadde sjenanse og problemer første gang eg skulle dusje på et offentlig bad. Eg var redd for hva andre tenkte når de så at eg manglet en pupp. Etter hvert så oppdaget eg at ja, noen ser kanskje to ganger - men hva så? Det hadde eg også gjort... Eg tenker nå at det gjør dem oppmerksom på at eg har hatt brystkreft - og at arret mitt forteller en historie. Den er eg stolt over å ha gått igjennom. Den forteller noe viktig om meg som menneske. Den forteller at eg har måttet gå igjennom livssituasjoner som har vært tøffe, den forteller at eg har måttet ta tunge valg, og den forteller at eg er sterk. Det blir som en tatovering - du forteller noe med arret. Med å få en rekonstruksjon så visker eg bort alt dette. Eg har allerede begynt å bli vant med den nye kroppen.

Vinterland - i farta, fra Bardufoss til Oslo

Derfor har eg starta å tenke om det virkelig er nødvendig å ta denne operasjonen? Eg vil ikke gjøre det bare fordi det forventes at eg skal gjøre det. Noe av det som gjør at eg bikker over til FOR siden, er at smertene i ryggen kan bli bedre. Skjevheit i ryggen og en manglende pupp gjør ikke smertene bedre. Men selvfølgelig - det ville være godt å kunne få en normal kropp igjen og slippe fokus på at det mangler noe....Men det er ikke sikkert at rekonstruksjon vil gjøre det bedre heller...  Eg orker iallefall ikke å sette livet slik på vent og forberede alt og alle rundt meg, for så å finne ut at det var så lite viktig i sykehussystemet at dem ikke engang kunne gi en ny dato.. Litt respektløst rett og slett? 

De viktigste tingene i livet er ikke ting

Den beste julegaven har eg fått i år. Den overgår vel alt, bortsett fra det å få oppleve å være mor til to nydelige jenter ;)

I høst har eg virkelig slitt med kroppen. Smerter som har vært til tider uutholdelige, og leger som har vært bekymra. Eg har vært en del på reiser siste månedene, og ved et tilfelle så var det så vondt at eg måtte kaste opp på flyet (heldigvis ingen som så det - eg fikk testa de posene som ligger i lommen foran setet, og de holder det de lover ;) Var bare å brette igjen - og gi det til en forståelsesfull purser. Blek og svetten silte. Hadde leiebil da eg kom til Gardermoen - splitterny Volvo V60 med automatgir, ryggekamera og i det hele tatt det meste eg trengte uten og måtte gjøre annet enn å trykke på gass og bremse. Det gikk fint :) Hadde et flott førjulsbesøk på Hønefoss hos niesa mi, og juleselskap i Oslo med begge jentene - og resten av tantebarna fra Gøteborg og Oslo,  mamma , tanter og onkler. En fantastisk julemiddag i slutten av november - og som satte oss i skikkelig julestemning med både julesanger og visesang. Gitarspill og cup-song. Ungene i slekta liker tydeligvis å vise det de kan :)

                                                     Think PINK ;) Tante H har verdens knæsjeste juletre ;)

Har klart å være 100% på jobb også, da alle har tatt hensyn og vært forståelsesfulle. Selv om ryggen ikke fungerer som den skulle så har jo "kjeftamentet" vært heilt friskt ;) Veilederutdanninga er eg også godt i gang med!

Så var det nord igjen - Røntgenundersøkelser, blodprøver - og nå på mandag kontroll på UNN igjen. Dem har finkontrollert alt som er tatt av prøver - og har funnet ut at det mest sannsynlig "bare" er rygg-vondt. Det har jo blitt litt bedre nå - og blodprøvene som er ganske så sikre i forhold til spredning til skjellett - var helt normale. SÅ KOM ORDENE EG ALDRI HAR HØRT FØR: Nå har du jo levd tre år uten tilbakefall, og selv om det ikke er sikkert ennå, SÅ TROR VI JO AT DET SKAL GÅ BRA NÅ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Det her - det her er det eg alltid har vært så misunnelig på andre som har hatt kreft og som får oppløftende ord fra legene - det er første gang eg har fått det, og eg ble så glad at eg nesten gråt en skvett ;)
Tre dager senere lå det en tykk konvolutt fra UNN i posten, og som vanlig klarer eg knapt å lese episkrisene, og åpnet brevet på strak arm - og ser at innholdet slett ikke er en epikrise! Det er innkalling til rekonstruksjon i månedsskiftet januar/februar!! Bare en måned til!!!!!!

Så kom mange tanker om det virkelig er nødvendig... eg trenger jo strengt tatt ikke det brystet... Men hvis det kan være medvirkende årsak til ryggplagene mine, så vil eg jo absolutt velge å gjøre det. Men det er en omfattende operasjon som varer i 8 timer, innlagt i 10 dager på sykehuset og sykemeldt i to-tre måneder etterpå....

Joda eg blir nok å ta den - men kjenner at det er litt "gruegleder" sommerfugler i magen :)

For en julegave å få!! Den største gaven var ikke det at eg får ny pupp - men at eg faktisk levde så lenge at det ble en realitet å komme til den dagen at det kunne la seg utføre!!!
Kjenner at det blir litt ekstra godt å gå inn i juletida i år, og nå må eg allerede begynne å forberede kroppen både fysisk og mentalt foran operasjonen. Det skal eg selvfølgelig ta som ei utfordring :) Nå skal eg kose meg med mye god julemat, spørrekonkurranser, gåturer, og fryde meg over alle de små detaljene som eg legger så mye mere merke til nå enn tidligere. Det blir sånn - når man får en ny sjangse, suger til meg inntrykk av livet som eg omgir meg med.

                                                   Kaldt.... Vinduet i Kristiansen-butikken :)

JOY TO THE WORLD - ha ei fin fin jul alle sammen! Det skal nemlig eg!

Mørketid med fargenyanser

                       Litt førjulsstemning i november. Tatt fra jobb på Silsand, utsikt mot Kistefjell.

Vi er gått inn i mørketida her nord. En tid som mange ser frem mot med gru - og ser helst at dem bare kunne gå i hi, og våkne når sola er tilbake. Ord som depresjoner, søvnproblemer og mangel på energi - går igjen som et vel brukt samtaleemne. Men er den så ille da denne mørketida? Slik eg ser den så kan den nok påvirke mitt søvnmønster, og energi. Eg merker at når sola kommer tilbake - så blir eg ufattelig glad, men betyr det at eg har vært deprimert når den var fraværende?

Eg koser meg inn i mørketida. Iallefall gjør eg det nå, og har gjort det de siste årene. Vi går inn i advent med juleforberedelser, adventspakker, forventninger, giverglede, stearinlys, samhold og aktiviteter. Eg legger merke til fargene på himmelen som eksploderer i sitt spill av rødt, gult, rosa, blått. Eg blir en smule andektig, og føler meg fantastisk priviligert som får være vitne til noe så vakkert. I tillegg så har vi nordlyset som danser over himmelen når de andre fargene tar seg pause sammen med det lille dagslyset. Månelyst har vi det også innimellom ;o)

De siste månedene har eg likevel gått litt i "hi", eg har vært trist for å ha mista ei god venninne. I tillegg så øket mine egne smerter så merkbart at eg tilslutt ikke klarte å fungere som eg skulle i hverdagen. Alt gjør vondt. Til og med det å kle på meg skoene må planlegges nøye.

Eg "tok mot" til meg, og gikk til lege. Eg merka at ho var bekymra, og begynte med det ho kalte elimineringsmetode. Ho ville egentlig sende meg i røntgen med det samme. Men eg var for feig... Eg er akkurat som en liten unge - baby... med en gang noe er ute av øyet, så eksisterer det ikke ;o) Eg er blitt ekspert på å fortrenge, nekte å forholde meg til ...... Men nå gikk det ikke lenger! Antibiotika og smertestillende ble prøvd. Det hjalp ikke. Ny runde, ingen bønn - røntgen og mere smertestillende. Så ble det stille... 3 uker har gått og noen få har turt å spørre om resultatet. Eg svarte som sant var at eg ikke visste - fordi eg ikke ville vite... men regnet med at hadde det vært noe alvorlig så hadde de gitt beskjed.
I dag kom  brevet - og eg reiv det opp. Kort fortalt; Ingen tegn til spredning eller annet mistenkelig!!!! Men ryggen er skjeiv, og dette har nok gjort at muskulaturen sliter maks med å kompensere - og antagelig derfor disse smertene.

Men det gjør ingen verdens ting! Eg kan holde ut hva det skulle være - så lenge eg veit at dette er noe som går over. Og NO er eg jo kjempeglad for at kroppen er "screena", da kan eg jo ta det med ro ei god stund fremover, og heller få annen behandling for plagene :)

                                    Tatt ved Klippfiskberget på Gibostad, i mørkeste mørketida.

Eg lurer på hvorfor eg aldri la merke til alt det vakre rundt meg før? Eg har jo bodd mesteparten av livet mitt her nord. Eg vokste opp her. Men eg var aldri oppe på en fjelltopp, selv om eg var mye ute i naturen. Eg stoppet aldri opp og beundret det vakre rundt meg - eg kan ikke engang huske om eg syntes at det var vakkert! Eg tok det som en selvfølge - det var bare slik det skulle være.

Men når man har opplevd å nesten miste det som man ellers tar for gitt - så setter du plutselig så uendelig stor pris på dette. Eg minner meg selv på dette hver dag - og eg håper at flere også tenker over det. Det er så trist å kaste bort de gode dagene til ingenting....

En av mine forfedre skrev ei bok tidlig på 1800-tallet. Det er ei bok som omhandler jordbruk. På første side står det;

"Thi tøver Du, da uformærkt
sig Tiden sniger hen;
Den Tid, der een Gang er forbi,
Du aldrig faaer igjen".   L.D.Klüver

For meg så omhandler det ikke bare om å disponere tida rett iforhold til det som skal gjøres av plikter på jobb og i heimen. Det handler om selve livet.

Uten ord

Denne måneden ble det vanskelig å skulle skrive noe som helst. Men eg har tenkt veldig mye på det de siste dagene at det er rart hvordan livet plutselig snur.
Da eg var syk så fikk eg mye hjelp og støtte fra mine venner - det var av absolutt nødvendighet for å komme meg igjennom den vanskelige tida. En av de som kom oftest og som hjalp meg med alt mulig var en venninne i nabolaget. Vi hadde kjent hverandre siden døtrene våre begynte i barnehagen - og vi hadde mange felles interesser selv om hun var noen år yngre enn meg.

Dagen før eg skulle gå opp på Breitind sende eg ho en sms og spurte om ho ville være med opp - og feire sammen med meg at eg skulle nå målet mitt 4 måneder etter eg var ferdig behandlet. Ho ringte meg tilbake, og spurte om eg ikke visste det at nå hadde ho fått kreft. Det skulle ikke være mulig.... men det var det. Det var en sjelden kreftform, som sykehuset hadde liten erfaring med - og for to uker siden døde ho. Det setter nok en gang så livet i perspektiv.

Trappa ned til Neptuns grotte på Sardinia

Livet er uforutsigbart - og det sa ho mange ganger. Hvis vi snakket om å gjøre noe, så var ho snar om å sette planene ut i livet. Det skulle ikke ventes for lenge. Så glad eg er for det no. Vi hadde blant annet en uforglemmelig tur til Sardinia med døtrene våre, og vi snakket for ikke lenge siden om det å kunne dra tilbake dit sammen. Nå ble det ikke slik, det er for sent. Så bra at vi fikk en tur - og så bra at ho var så handlekraftig og fikk unna ting! Ho venta ikkje på at livet skulle komme - ho benyttet seg av det da ho hadde det, og akkurat slik ønsker eg også å være. Bli litt tøffere, finne ut hva eg egentlig vil videre? Skal eg fortsette som de siste årene, eller bør eg tenke i nye baner? Sette noen mål - og nok en gang fokusere ikke bare "for det handler om å leve" - men hva som virkelig gjør det hærlig å leve, ja- det som gjør meg litt lykkeligere? :)

Ofte gikk vi tur i Storhaugen og løste "verdensproblemer" og ga håp og satte mot i hverandre.

Vårt år som AFS- vertsfamilie

Da Nora dro til Mexico, visste eg at en dag skulle også vi stille hjemmet vårt åpent for en elev fra en annen kant av verden. Men ikke da. Eg var for sliten, og visste ikke at eg var alvorlig syk - det ble satt på vent.
Så to år senere kom Wilson til oss. Vi fikk komme med ønsker iforhold til enkelte ting, og jentene og eg diskuterte frem og tilbake - og til slutt ble vi enige om hva vi trudde kunne bli en bra match med vår familie. Wilson hadde mange av de samme interesser som oss, og selv om vi ikke heiet på de samme fotball-lagene, så interesserte vi oss alle for fotball :)

At akkurat vi ble den nye familien til Wilson, var altså ikke bare skjebnebestemt - men noen ganger så tenker eg nesten det... At nettopp vi satt inne med den erfaringa som han etterhvert kom til å trenge så sårt. Faren hans var veldig syk, og døde 3 måneder etter at Wilson kom til Norge. Det samme gjorde både en onkel og en tante - iløpet av kort tid. At eg nettopp hadde hatt kreft, og erfaring med ungdommer i krise var nok den beste kombinasjonen for å kunne hjelpe min nye sønn.

Mange sier at de ikke har tid til å ha noen boende hos seg. Men det handler ikke om det. De tror det - men det handler ikke om det..... "Vi har ikke plass", "vi har ikke råd", "vi har ikke mulighet" Nei, vi får ingenting dekket - men fokus skal være på at dette er ditt nye barn, og da tenker man ikke slik! Da er det alltid plass, og vi har alltid tid til å ha barnet- selv om vi ikke kan være sammen hele tida. Det er det ingen som kan. Vi kan fortsette livet vårt akkurat slik som før, forskjellen ligger vel mere i at vi nå plutselig ser de samme landskapene med nye øyne. Vi opplever vår egen kultur og må forklare hvorfor og hvordan, samtidig som vi blir kjent med en annen kultur. En "vinn-vinn situasjon".

Vi dro på vinterferie til Hovden, påskeferie til Gol, Wilson kjørte både slalom og gikk langrenn. Han spilte hockey og curling- han prøvde alt som var "typisk norsk".

Så fikk vi en telefon fra AFS, om at NRK ville lage et program som omhandler en som kommer fra storby og flytter til en liten plass i Norge. De valgte oss, og dette var jo litt spennende. Dette ble sendt på Migrapolis sist uke, og eg skal prøve å legge en link til programmet. For de som ikke vil se hele programmet, så er det bare å trykke på 3.utvekslingselev i Norge, så kommer du rett til den delen hvor det er filmet fra skolen, Finnsnes - og fra heimplassen vår og "hjemme hos oss" Det kan du se http://tv.nrk.no/serie/migrapolis/dkoa20001113/26-09-2013#t=18m55s - eller gå inn på nrk.no og velge Migrapolis: Med skolebøker i baggasjen 26.09.2013

Det var morro å se Wilson igjen - og vi fikk mange gode tilbakemeldinger. Eg kjenner at eg er stolt av å ha fått være hans mamma ett år her i Norge - og eg veit med sikkerhet at han vil alltid være sønnen min, og ha en del av hjertet mitt. Han var åpen for lærdom, og dette har han tatt med seg tilbake til hjemlandet sitt - forskjeller og likheter. Det er slik man utveksler kultur - og det er slik fred kan skapes :)

Fred&Kjærlighet

Første møte med snø

Ishockey og spark er en fin kombinasjon :)

Frihet

Ull, ull, ull, ull, ull

Julegrantenning

Wilson en kveld vi måtte ut og ta bilder av nordlyset :)

En sommer er over

"men vi skal se igjen til neste år! - sang Sparboe for lenge siden. Eg sitter og kjenner litt på akkurat den følelsen nå.  Jentene har flytta sørover for å gå på skole, og Wilson er reist tilbake til Colombia. Det er "stille i fjøset". Alle venter en reaksjon.....

Nå har det bare gått to uker siden siste dro, og hittil så har det gått bra :) Trur rett og slett det går litt begge veier. Jentene er bekymra kordan det går med meg - og om eg holder meg frisk.
Når det blir slik avstand så er det også kjempeviktig at eg veier mine ord nøye, og ikkje skaper engstelse hos de som er langt unna. Det ville igjen skape uro og en følelse av hjelpesløshet og manglende kontroll. Det betyr jo selvfølgelig at eg skal være ærlig, men eg trenger ikke å fortelle om smertene mine hver gang vi snakkes, for de er jo der stort sett hele tida (men på varierende plasser). Eg fokuserer på det som er hyggelig - og gjør litt ting i huset som dem kan glede seg til dem kommer hjem en gang :) Det er kjempeviktig for meg at dem trives der dem er - og det samme gjelder nok for dem - at eg har det bra :) Eg får reise litt til både Oslo og Trondheim så går nok dette bra!

Deltok på LS også i år. Prøver på alt, selv uten trening. Akkurat dette ville eg vel ikkje turt å vise fysioterapeuten min at eg har gjort B) Men det er jo så artig, kjenne adrenalinet koker - og at eg lever :)
Fikk sølvbeger både på stang og bane - ikke noe "å skryte av", betyr at man er av 1/3 beste - men det er jo en seier i seg selv å få delta uten trening og med dårlige forutsetninger. Noen ganger så tenker eg at det ikke er noe vits å fortsette hvis ikke resultatene er gode - men det er jo ikke derfor eg er med, og det må eg stadig vekk minne meg sjøl på! Det er det sosiale, og ha fokus på noe annet enn smertene. Eg elsker jo å følge med på de andre og gleder meg like mye og kanskje mere når dem får det til!

Når eg har mye smerter - så kommer det automatisk opp en redsel for tilbakefall. Derfor har eg bestemt meg for lenge siden at eg ikke blir å gå til lege for smerter som dukker opp her og der - men vente og se om de forsvinner. Da prøver eg alskens metoder for å få de til å forsvinne - som smertestillende, magnesium, tigerbalsam, yoga, trening, toppturer, fysioterapi, bassengtrening etc. I tillegg så tar eg gurkemeie og omega3 daglig. Til nå så har det hjulpet. Hvis smertene blir mindre så tar eg det som et godt tegn. Skulle det ikke forsvinne så ville eg jo selvfølgelig gå til lege (trur eg... litt feig  etter å oppdage at min fastlege var hypokonder på mine vegne - og skremte vettet av meg hver gang eg var på kontroll- derfor er eg kanskje litt feig nå...) Smertene kommer nok av den kraftige behandlinga eg har vært igjennom, og tamoxifen som eg skal gå på i 5 år (halvveis nå!! :) :) :) Livet er ikke bare rosenrødt - det er også nedturer, men det er viktig å ikke henge seg opp i det vonde - for det blir ikke noe bedre med det..... tvert om... Eg slikker mine sår, løfter blikket - og går videre!

I sommer så begynte det bra med mange topp-turer slik som i fjor og det var lovende med smertefrie perioder på uker i i slengen. Men nå har eg kjørt bil ca 7500 kilometer på godt og vel en måned, og de siste to ukene nå har eg grusomme smerter i nakke og rygg. Det er ikke lymfødemet som gjør vondt, men eg håper at det kan brukes som en inngangsport for å få fysioterapitime så raskt som mulig ;) Regelen er nemlig slik, at hvis man har lymfødem så skal vi gå foran alle køer - og all fysioterapi er gratis så lenge terapeuten har kommunal bev. -altså ingen egenandeler. Det fungerte bra så lenge eg gikk fast en gang i uka, og nå er det vel bare å starte på igjen istedet for å sitte her å klage ;)

Noen sommerbilder;

Fra orkanen på Oppdal hvor vi var "midt i smørøyet"

Fra fjelltur på Oppdal, Julie "girlpower" Ulrikke ;)

Strikkeprosjekt? Husfliden på Oppdal

På tur hjem - nordnorge møter oss med et fargespill

I saltdalen hender det at vi stopper og besøker et arboret, for å komme dit går vi over ei hengebru - her ved en annen utgave av "pikene på broen" eller skulle det være "skrik"?????

I Sjøgata i Mosjøen fant vi noe morsomt :)

Og denne oppfinnelsen fra kontoret for håpløse oppfinnelser i Mosjøen får eg ta med meg inn i september måned! For nå er det fjellturer - og bærplukking, og som her er da "Bærsko - plukk bær mens du går tur" :) Hehe - her kan eg slå to fluer i ett smekk, trimme kropp og samle antioksidanter :D