Embrace Life

-Eller omfavne livet - eller si ja til livet og gi det en klem :o)

Eg er så glad om dagen- eg kjenner at overskuddet begynner å komme sakte men sikkert tilbake- og det har vært borte LENGE. Lenge før eg fikk diagnosen så var eg "tappet" for overskudd og alt var et ork.

I går begynte eg å kjenne på det skikkelig. Eg hadde lyst til å gå tur selv om ingen kom og "pushet på" meg, og eg var litt spent på formen og tok meg en liten tur opp til skytterhuset. Eg tenkte at eg kunne jo prøve å skyte, og fikk eg vondt så fikk eg heller avbryte. Ingenting var vondt- og ingenting var et ork. Bare det å få på seg skytterklærne gikk lekende lett- og gjett om eg ble glad da eg oppdaga at eg fikk igjen skytterbuksa :) Eg sa til karene at nå bryr eg meg ikkje om resultatet- eg kommer til å dra lykkelig herifra uansett :) Når eg da i tillegg fikk 244 poeng  var eg overlykkelig, for det viste at eg faktisk kan klare dette- og sette ny pers under tre uker etter operasjon ga meg en skikkelig opptur :)

Sist onsdag hadde eg besøk av Linda som jobber i NRK, og ho gjorde et radiointervju/reportasje med meg. Ho synes visst at det er ei god sak at eg har den innstillinga eg har, og at mange kan lære av det. Eg synes jo ikkje sjøl at eg gjør noe spesielt men hvis det kan hjelpe andre så gjør eg det gjerne.

Ho sa at da eg allerede dagen etter operasjonen gav en bekreftelse på facebook om at eg også skulle delta på landsskytterstevne så tenkte ho "yes!- nå ser ho fremover" Eg måtte nesten flire litt for eg satt jo faktisk i senga på sykehuset nokså redusert, men det var aldri noen tvil om at eg skulle være med på LS.

Eg kjenner at gleden er på tur tilbake! Eg har jo heile tida trudd at den har vært der- men eg ser jo no at eg kjenner en STØRRE glede iallefall. Eg kjenner på at eg er så takknemlig for alle som har stilt opp - og som har hatt meg i tankene selv om det ikke har passet å stille fysisk opp. Dere har alle som en vært til stor hjelp og gitt meg styrke til å se et HÅP - og til å kjempe for det!

På facebook har eg et bildealbum med mange små og store oppmuntringsgaver, men det har vært så utrolig mye mere.... Alt fra hjelp til snømåking, bær og Noni juice, krøkebærsaft og støvsuging, kollegaer som kom tre dager i uka og fikk meg med ut på treningsøkter, venner og naboer som kom de andre dagene, nedrigging av jula og urteteer, innsamling for tur til Mexico - ja herregud, eg er nesten målløs... Min jobb har alltid vært å hjelpe og tille opp for andre, nå har eg bare kunnet lene meg tilbake og ta imot så mange fantastiske menneskers hjelp. Eg har flere ganger felt noen små "lykketårer" for en slik omtanke :)

Når eg som overskrift valgte "Embrace Life" så er det også myntet på Tine og hennes urtegård -og alle timene hun har gitt meg. Ho har vært til en fantastisk støtte for meg i denne tida. Ho har gitt meg både te og urter for å styrke immunforsvaret, ho har bakt rabarbramuffins og fylt fryseren min med bær og olivenbrød, ho har gitt meg lymferens og "påfylling av energier"- ho har fått meg til å puste rolig, trekke pusten dypt inn og finne roen når eg var livredd. Og sist men ikke minst- eg hadde alltid en god følelse av at dette skal gå bra når eg gikk heim. Ho sjekket opp ting vi var usikre på, og lymferensen var fantastisk å ta jevnlig før operasjonen.. Eg er så stolt av ho Tine og alt ho har fått til! Ho er så full av energi, og eg er glad for at ho deler sin kunnskap med oss. Som legen min sa om henne "det høres ut som en klok kvinne" - nemlig aldri snakk om å kjøre over tradisjonell medisin men gi komplementær der det var naturlig og uten å "klusse til" behandlingen eg fikk på sykehuset. Eg er helt sikker på at dette har hatt mye å si for at eg er kommet så raskt til "hektene" igjen. Her er link til sida hennes Tine og litt om ka ho driver med :o)  http://www.embracelife.no

Nå skal eg nyte helga med VM ifra sofaen- og ta mine egne treningsøkter for mitt private lille VM som blir å foregå på slutten av sommeren - til topps på Breitind :) Det blir vel BM det...

 For nå har eg vært på intersport og kjøpt meg nye joggesko (og JA dem var dyr ;) og lebestift ble innkjøpt i forrige uka :) Ho Evaline ville nok vært stolt hvis ho hadde sett meg no :) Sola skinner og eg omfavner livet!!!!!


Ha en fantastisk flott helg alle sammen!

Bedre og bedre dag for dag

Bedre og bedre dag for dag
Bedre og bedre dag for dag
Du kan more deg og smile
selv om andre syns du burde fortvile
Selv om stillingen er svak
så smil med velbehag

aa aa aaa
det går bedre og bedre dag for dag


God gammel låt som får meg til å smile om dagen :o)

Fikk besøk av min barndomsvenninne Torhild første helga etter at eg kom fra sykehuset. Veien fra Bømlo til Senja ble kort når det var for å støtte en venn - det var så godt å se ho igjen, og godt å ha noen å prate med , gå tur med, sprette en flaske champagne med - og ikkje minst flire med :o)
Ho hadde bare sett meg noen sekunder før ho erklærte at ho nok kom for seint (jada det høres jo alvorlig ut) - det ho meinte var altså at eg så så frisk ut iforhold til det ho hadde tenkt seg på forhånd. Ho skjønte at eg faktisk er i mye bedre form no enn eg var for et par måneder siden. Det er cellegifta som bryter ned hele kroppen - og i mitt tilfelle så var det kroppen den ødela og ikke kreftsvulsten. Men nå er den borte vekk - og eg kjenner at eg føler meg så letta!! Eg er selvfølgelig også kjemperedd for første kontroll - om de har fått med seg alt..

I går kom papirene fra sykehuset, dvs en epikrise som vanlige folk ikkje har store sjansen for å forstå.. Eg skjønner faktisk ikkje heilt hvilket "stadie" jeg er på mange tall og bokstaver - men eg har skjønt såpass at det er ikke av den helt enkle sorten. Derfor kommer også tankene innimellom (hva-om-hvis-så) Men eg skjønner jo at eg ikke kan la være å forholde meg heller til egen diagnose. Det har aldri vært snakk om noen prognose, for det har jeg ikke spurt om - men fikk jo svar den første dagen "at mye kommer an på om du er sterk nok".

En liten interessant sak fra epikrisen som eg faktisk forsto var "preparatet inkludert axillære glandler tas ut i sin helhet og monteres på korkplate. Besørger hemostase."
Så nå er brystet mitt og lymfekjertlene mine passelig spikret opp på en plate og sendt inn til undersøkelse. Jeg hadde vel aldri kunnet fantasere om engang at deler av meg skulle spikres opp på en plate- Godt påsken er sein i år ;o)

Været er nydelig, og eg har bare så lyst til å gå ut på ski. Men det er kanskje ikke så lurt.. ennå.. Men snart!
Den 14.3 begynner eg på stråling og blir å bo i Tromsø fram til påsken. Julie skal være med meg og skal gå på Sommerlyst skole i denne perioden. Tror ho gleder seg veldig til det- bo på hotell i 5 uker og være "byjente". Vi tar de gledene vi får- og eg gruer meg ikke i det hele tatt til strålinga! Kanskje eg burde? Næh - eg tenker at den bryter ned et lite område av kroppen, mens cellegifta brøt ned hele kroppen. Så dette ser eg veldig lyst på. Ser nesten ut som at hormonene har roa seg betraktelig også :o)

Eg føler meg rett og slett "bedre og bedre dag for dag" Ha en fin dag og ei flott helg alle sammen!

Kjærlighet, mirakler og medisin

Da eg skulle dra fra sykehuset i går gikk eg i dusjen og ordna meg. Ja, fiksa meg rett og slett- kjoletunika, sminke- til og med parykken var på under en kledelig lue. Eg satt på sengekanten og tømte nattbordsskuffa og kastet søppel. Da kom det en hjelpepleier forbi, hun skvatt nesten da hun så meg- og kommenterte forandringen fra noen timer før da eg daffa rundt skallete og i sykehusets kreasjoner (og det var inkludert trusa! -store formløse bomullstruser som er kokt på 90 grader 100 ganger). Eg måtte smile litt for eg skjønte ka ho meinte. Eg sa at eg faktisk føler meg friskere når eg ser meg i speilet og har farge i ansiktet og klær som eg blir glad av.

Det var nok da ho Evaline bestemte seg for at ho skulle ta den der praten om døden og livet- og alt det der med meg......
Ho måtte fortelle meg om en bok som heter "Kjærlighet, mirakler og medisiner" av en amerikansk kirurg som heter Bernie Siegel. Han jobbet med kreftpasienter, men sluttet som kirurg da han ønsket å vie mere tid på å se om der var noen fellesnevner for de pasientene som "umulig" kunne bli frisk- men likevel ble det. Evaline var veldig engasjert da hun fortalte om boka, og eg ble helt trollbundet av historiene hun fortalte. Hun fortalte også om historier hun selv hadde opplevd med pasienter- og hun fortalte bare om de gode historiene- fordi det var de eg ønsket å høre, og det var de ho visste kan hjelpe!! De handlet mye om å tenke positivt, og tenke livet slik du vil det skal være, eller "drøm ditt liv og lev din drøm".

Eg tror faktisk at vi alle er med på å skape vår egen skjebne! Noe kan vi selvfølgelig ikke ha kontroll p å, slik som ulykker og delvis sykdom- men vi kan gjøre noe med det når det rammer. Skal eg ha det for jævlig resten av mine levedager, eller skal eg ta vare på hver dag som den mest dyrebare skatt? Skal eg være redd for å ta sjangser fordi utfallet kan bli noe som eg ikke ønsker? Da blir det litt sånn " å våge er å miste fotfestet for en stund. Å ikke våge er å miste seg selv"

Evaline kom forøvrig også med et siste råd før heimreisa; Når du kommer hjem så skal du kjøpe de dyreste joggesko du finner! Ja de skal koste så mye at du ikke har råd til å la dem stå i skapet! Så skal du ta på deg en fin lebestift og klær du blir "glad" av, kvitt deg med dårlig samvittighet og sett personer som suger energi "på vent" - bruk energien på deg sjøl!

Eg kjente jo på det.. at det er rett.. og det bekreftet det som eg sjøl har kjent og tenkt i lang tid, altså ei klok dame det der ;o)

Flott tinnfat som bugnet over av frukt fikk eg ifra arbeidsplassen og kollegaene mine da eg kom heim- masse antioksidanter :o)
Første dagen hjemme har eg bare moillkosa meg, gått en liiten tur, trena armen litt og bare mottatt besøk og drukket kaffe. Formen er fantastisk bra etter forholdene! Mange ganger så glømmer eg meg av at eg er nyoperert- men det er jo godt, for det må jo bety at eg er på bedringens vei. Et steg i gangen, et mer for hver dag...
SNART ser dere meg i full fart med rådyre joggesko, flagrende gevanter og en flott lebestift, da er det bare å hive seg med; vil du være med- så heng på!! ;o)

LIVESTRONG

Sterkere enn ord!

Nå har eg vært på sykehuset i 6 dager, og det har jo gjort sine inntrykk. Eg er glad for at eg kan få dra hjem igjen i morgen, men eg er også glad for at eg har fått disse dagene her til å komme meg etter operasjonen. Det har jo vært en omfattende operasjon, ikke slik som det står i brosjyrene- inn om morgenen- og på sykehotellet så snart du våkner. Paracet ville man knapt nok trenge... Da eg våknet etter noen timer på operasjonsbordet sto det en sykepleier klar med en sprøyte "vil du ha morfin?" Tja, tenkte eg - det kan vel kanskje virke som eg har behov for det, og det virka som de ikke kunne få gitt meg nok morfin- det gikk slag i slag helt til kvelden. Det var heller aldri snakk om å sende meg på noe pasienthotell- eg ble innlagt på avdelinga og har vært her siden det. To dren er nå fjernet, og to timer hos fysioterapeut er unnagjort, forøvrig en stor røsslig og myndig dame som heter Helga (trur jammen ho er tysk også ;o) I dag konstanterte ho også at den skaden eg fikk i oktober under cellegiftbehandlinga er et venøst ødem, og kan altså forsvinne. Fikk en støttehanske som eg skal ha på meg hele tida bortsett fra om natta. Slett ikke sikkert at eg får lymfødem- no er det bare å trene og trene og håpe at eg slipper det!

Så var det armhulen og brystet da.... det er rart.... har nå klart å se på arret og begynt å venne meg til synet. Det skal gå bra! Men eg er trist. Eg er ikkje trist fordi eg har fjerna en del av kroppen, eller at noe av det kvinnelige har forsvunnet- men det er NOE som bare gjør meg trist. Det kan også være disse hormontablettene som spiller meg et puss nå! Begynte på de for noen dager siden- og skal ta dem daglig i 5 år - PANG rett inn i overgangsalderen! Hetetokter, frysetokter, glad, trist JADDA- og slik blir det ei god stund etter som eg forstår.

Kirurgen kunne altså fortelle at det så bra ut! De fjernet kulen (var nå 5x5 cm) , som hadde sluppet taket og vev som så fint ut rundt- og det er veldig bra! De fjernet også alle lymfeknutene siden de vet at det har vært kreft i noen av dem. Hvor mange får eg ikkje svar på før om 4 uker. Da de ble fjernet kunne de ikke se at det hadde vært kreft i dem - og det er bra det også :o) Så hvorfor i h.... er eg så trist innimellom? Joda- det va jo de der hormonan ja. Dem har eg alltid reagert sterkt på.

Husker den gangen eg var gravid og pappa masa og masa på meg om at han ikke fant noe der eg hadde forklart at det lå. Til slutt så følte eg at eg letta opp ifra senga, fløy under taket og landa ved døra- fant det han lette etter, så han rasende inn i de skrekkslagne øynene før eg slamra døra igjen rett foran nesa hans. I det samme eg gjorde det så slo samvittigheten meg rett i bakken. Eg ble fortvilt over at EG - SNILLE MEG kunne gjøre nåkka sånt. Etter ei stund så tok eg mot til meg og tusla inn til han for å be om unnskyldning. Eg sa at han fikk huske på at eg var påvirka av hormonene. "HORMONER" ropte han pappa - "NEI BJØRGHILD- SÅNN HAR DU ALLTID VÆRT"!!! - jaja så da fikk eg no den..

Det er jaggu bra eg ikkje har noen mann no - for han ville kommet til å gå på veggene, det kan eg love dåkker ;o)

Vel vel fra spøk til alvor- her er jo mye alvor, og eg har møtt noen mennesker med skjebner som er så ufattelig trist. For dem så dedikere eg denna sangen som er nettopp, ja- sterkere enn ord!

Greys Anatomy - med en god dose humor

Ja så kom dagen eg har venta så lenge på! I går skjedde det altså- en lege ringte fra sykehuset og var faktisk bekymra pga av faren for at det skulle spre seg igjen... Han ba meg dra rett til apoteket og hente den medisinen som eg skal gå på i 5 år- for den virker nesten like bra som cellegift. Han ville også ringe kirurgen og be dem om å prioritere meg.

To timer senere fikk jeg telefon om at jeg kunne legges inn i dag, og skal altså opereres i morgen tidlig allerede! Eg ble kjempeglad! - og litt redd. Nå viser det seg også at han brystkreftkirurgen er i Oslo denna uka- men eg setter min lit til andre kirurger også :o) Det har vært så utrulig mye med fliring her på avdelinga i dag- skulle tro vi var et gjeng med pasienter som hører til et annet sted enn her ;o) I natt ligger mamma og jeg på pasienthotellet og har fått oss ei venninne på 74 år fra Målselv (dvs ho er egentlig finnmarking) - og slår opp latterdøra for det minste- her snakker vi om flørting med unge leger og et firkløver av eldre menn som kom med armen i fatle! Hærlig :o)

Her er  bilde av meg etter møtet med kirurgen (Mc Dreamy)- han har tegnet en stor svart pil på meg for å være sikker at de ikke tar feil bryst i mårra tidlig ;o) Det minnet meg om den der reklamen for europeiske reiseforsikring ... Dermed takket eg JA til beroligende før narkosen..  Det er alvor.. men det er humor.. og det er så godt!!! Kulen min er ikke blitt mindre, men den har "sluppet taket", og lymfekjertlene kan ikke kjennes. Men de fjerner alle kjertlene på venstre arm og hele brystet. Jeg måtte innrømme til anestesilegen at eg var litt bekymra for å "slippe kontrollen" og få narkose. Han svarte at jeg fikk tenke på at det var 20 stykker til som fikk narkose samtidig. Jeg måtte faktisk tenke litt på den før jeg forstod at han snakket om 20 andre pasienter som skulle opereres samtidig. Ja - for det skulle jo ta seg ut om det var legene som gikk i halvsvime, rusa på narkose, lystgass, fred&kjærlighet ;o) Hei sveis så lenge!

Full av faen og halv av vann

17.01.2011

Jepp- det er det eg er.... Og nå har kroppen sagt sitt, den tåler ikke mere cellegift. Eg fikk beskjed i forrige uke om at nå er det stopp- og at de vil framskynde operasjonen. Kulen er ennå veldig stor så eg kan ikke si annet enn at eg gleder meg til å få den ut av kroppen... Nå er det TUNGT- alt er tungt. I dag skulle eg gå en tur med kollegaer fra jobben, men måtte skifte for utebuksa var for tung til at eg klarte å gå med den.... Eg føler meg langt ifra noen superkvinne akkurat nå. MEN eg skal klare det!!!! Eg presser meg når eg klarer, og eg har gitt beskjed til kollegaer, venner og naboer om å ikke gi seg hvis eg ikke orker mere. Minst en tur for dagen er mitt mål frem til operasjon (som faktisk kan bli allerede denna eller neste uke!) Nå hadde det vært nydelig å ha et mål å se frem til. Formen er ikke den beste... Eg har lagt på meg 16 kilo på 4 måneder (det er nok mye vann) og jeg klarer ikke å knyte mine egne skolisser engang....

Eg ser for meg på toppen av solpyramiden i Mexico- innhenter energi fra sola. Min drøm nå er at Julie og jeg kan ta oss en tur til Nora når eg er ferdig behandlet. Kanskje i juni? Eg skal i allefall søke AFS om vi får lov, også får vi prøve å spare og se om eg klarer det økonomisk. Det er i allefall første prioritet denne våren så får alt annet bare være.... :o)

Og hva gjør eg for å ikke visne i sofaen? Jo... I tillegg til mine "turkammerater" så har eg da kjøpt en trimsykkel (eg som ALDRI skulle ha ;o) slik at eg kan trø pittelitt når eg klarer. I et plutselig innfall så fikk eg så kjempelyst til å danse zumba! Har aldri prøvd det, og kommer meg ikke på noe studio, så eg bestilte et slikt treningsopplegg man kan følge hjemme- og eg GLEDER meg til å riste løs til latinamerikanske rytmer (blir nesten litt glad bare med tanken) :o) kanskje eg klarer å svette av meg både vann og riste ut litt faenskap også? ;o)

LIVESTRONG

Ni og to halve

18.12.2010


Ei stund siden sist eg skrev, og eg skjønner at noen begynner å bli bekymra for hvordan det går med min helsetilstand så eg skriver noen ord i førjulstrida istedet for å vaske/bake/pynte/pakke ;o)

2 desember var eg ferdig med eksamen, og lufta gikk nok litt ut av meg. Det var godt å kunne slappe av litt. Begynte jo på en ny slags kur i slutten av november og den får eg hver uke nå. Har hatt 5 av den- og 7 igjen. Har nedtelling, for eg kjenner eg gleder meg til å bli ferdig med det her! Formen er jo upåklagelig, og noen ganger så må eg nesten minne meg selv på at eg faktisk er syk... nesten litt rart.. Eg hører om andre som er så dårlige at de ikke klarer å stå oppreist, mens jeg kan dra rett hjem og vaske huset eller som jeg gjorde sist torsdag- dro rett på skyting og slo egen rekord :o) Men det er klart at innimellom så kommer tankene, tankene om at kreften er lumsk- hvem lurer hvem her er det den eller eg? Eg tenker på mange måter å lure den på, og har tenkt å pøse på med ekstra hvitløk og brokkoli - for det skal visst være gulle godt :o)

10 kilo har eg lagt på meg!! På tre måneder!! Vel eg trøster meg med at i boka om Baffin Babes i 80 dager på ski i isødet- de spiste mye for å ha et fettlager å tære på til en strabasiøs reise. I følge legen min så er det visst bare bra at eg har lagt på meg, så eg tenker å fortsette inn i jula med å nyte både ribbe og alskens kaker. Kiloene raser nok av når eg får trimma mere igjen :o) Legen sa forresten NYT det du kan, og det skal eg jammen også gjøre! Syns det var et veldig godt råd forresten (godt i ordets rette forstand;)

Og ka med håret? Joda, eg meine at det kaaanskje er antydning til noe hårvekst. MEN øyevippene er på tur å svikte meg. Ni og to halve strå er det som står igjen. Lurer på om Max factor extreme lashes kan hjelpe på? Koste og male uttav fa.. og liksom bare bygge på..... ;o) hehe, vel vel. For å være ærlig så er eg kommet til det punkt at eg gir blaffen i øyevippene nå... De vokser til igjen, og eg gleder meg til den dagen- fordi det minner meg om sykdom å se mitt hårløse ansikt og hode i speilet. Men eg har blitt vant med det, og syns det er fint å dandere med tørkler og caps. Har fått mange kommentarer fra folk om at eg ser så "tøff ut" - så noe bra skjer jo, da eg ikkje akkurat har vært kjent for å være særlig sprek i klesveien :o)

Næh no skal eg altså bare kose meg videre i førjulstida med gløgg i glasset, beinan på bordet, og tenke at jul blir det no åkke som :o)

Bildet under beskriver vel egentlig veldig hvordan eg føler eg har det nå - balanserende på ei line, men med champagneglasset i hånda, fredsflagget høyt og sender kjærlighet til dere alle :o)

 Fra boka "Bjørgs univers"

Skinhead

27.10.2010


Nå har eg altså vært uten hår i 3 uker- og det har gått heilt greit det. Faktisk så var det ganske spennende da frisørdama tok frem barbermaskinen og raka bort det tynne fjonet som var igjen. For første gang i mitt liv fikk eg se hodet mitt!! Og for å være heilt ærlig så syns eg det var flott!! :o) Det einaste som bekymrer meg er at eg har fått kommentar om at eg ble så likt den eine broren min..... kanskje folk synes at skinhead er veldig maskulint? Vel, så derfor er eg EKSTRA nøye med å alltid ha på meg øredobber og sminke :o) Eg slår et slag for de feminine skinheads! Men pga den kalde årstid så må eg jo dekke til mitt vakre hode- og det blir IKKE med parykk!! Eg grøsser bare eg ser på den der den ligger i kurven borte i hylla- nei, det er 100 ganga bedre med tørkle og lue, og du verden så mykkje flott som finnes! Eg har funnet mye på nettet- og er blitt en kløpper på å handle på internett.....

25.10.2010


Nå er det tre uker siden sist eg skreiv- og det er ikke fordi eg har vært så dårlig, men fordi eg har prøvd å konsentrere meg om å skrive på fordypningsoppgava mi i miljøterapi. Den skal leveres 11.november- og teller 60% på eksamen. Eksamen er 2- eller var det 3.desember? hehe, konsentrasjonen og hukommelsen er såååå dårlig for tida at eg husker ikkje det engang....

Vel- iallefall, når eg har tatt en videreutdanning i miljøterapi de siste to årene så skal eg iallefall prøve og avslutte den.

 Det er nesten litt rart å skrive om et tema eg bestemte meg for tidlig sist vinter- nemlig hvordan eg som miljøterapeut kan være med å motivere ungdom som er i en livskrise til fysisk aktivitet.... Og no står eg sjøl der og trenger å motivere meg til det samme. Eg har prata med veileder- og hun syntes det ville være en interessant vinkling å bruke mine egne erfaringer i mine refleksjoner rundt dette tema- for en ting er sikkert- vi har alltid med oss "det private jeg" når vi også opptrer som profesjonell,- og da er det nok  godt at man har tenkt igjennom "hva som er hva". Det går sakte med skrivinga- men det går nå.... linje for linje.... og eg trur den blir bra! :o)

Når eg sliter som værst med motivasjonen så tenker eg tilbake på sist sommer da Torhild og jeg var på "klatretur" opp til Breitind. Eg var allerede syk uten å vite det. Men eg var bestemt, skulle nå målet. Den styrken må eg hente fram og bruke nå.

HÅR

01.10.2010

Når eg har hørt om folk som har kreft som sier at det er fælt å miste håret så har eg tenkt at det må da være en bagatell... Så plutselig står eg sjøl der i "bagatellen" og syns slett ikkje det e så kjekt- håret faller av på heile kroppen! Eg kjenner det klør i øyenbrynene, så nå faller vel det også av- skal tru om øyevippene også forsvinner? Håper eg beholder øyevippene hvis det skulle gå an å ønske seg noe... ;o) Men skitt au- det er vel med detta som for to uker siden- det blir et lite sjokk når det skjer- så venner man seg til det. JEG venner meg til det for det er JEG som står oppi det. Alle- også jeg er vel ikke så fryktelig glad i slike forandringer i livet- men det er den sti livet mitt har gått inn på nå, og det har sine fordeler dette også- eg lærer så utrulig mykkje om både meg sjøl- mine nærmeste, verdier og fokus har så absolutt forandret seg- ikke totalt, for eg føler at eg har gjort veldig mye fornuftig som eg skal fortsette med når eg blir frisk, nå skal eg lære meg til også nyte det å kunne ta imot fra andre. Det er godt å gi- og det er godt å ta imot :o)

Hva om det ikke er nok å være sterk?

27.09.2010


Eg føler meg sterk- noen gang ubeskrivelig sterk. Har vel alltid vært ei som "klare sjøl", og vanskelig med å ta imot hjelp fra andre. Det kan noen ganger være så mye mye lettere å være den som gir enn den som tar imot.

No er det 11 år siden eg ble skilt, og eg har oppdratt mine to jenter her i nord- langt fra det meste av familien. Men de få som vi har her på Senja har til gjengjeld også vært fantastisk til å stille opp med alt mulig. Vi er blitt en anderledes "kjernefamilie" hvor besteforeldre er inkludert, og hvor nære venner også betyr så mye.

Etter at eg ble syk har venner og naboer stilt opp med praktiske ting. Det er så utrulig godt, og eg må lære meg å nyte det å ta imot. Skyve bort denne "skyldfølelsen" for å ikke bidra så mye selv..

Eg har fått beskjed fra alle om at nå må eg være sterk. "du kan falle, men ikke legg deg ned". Eg har spist mye sunn mat og drukket antioksidanter, omega3 og hvitløk så det "tyter" ut av ørene. Har vel aldri spist så mye sunt denne uka som eg har gjort i heile mitt liv. Så kommer kontrollen- og alle verdier har fallt, mye mer enn de skulle, sykehuset blir ringt opp og fastlege konfererer med vakthavende lege på kreftavdelingen. Jeg må komme tilbake imorgen når de åpner legekontoret- og før de "syke" kommer og kan smitte meg. Har den ene verdien gått opp igjen så er det bra, hvis ikke? hmm ja ka da?

Mamma vil jeg skal ringe sjøl og snakke med kreftavdelingen, og min lege der. Jeg synes det er flaut når legen min nettopp har snakket med vakthavende lege. Vil den andre legen si noe annet enn den første?

Vil de bli irritert om jeg maser? Ka med mamma- no er ho urolig.

Eg er jo enda ikke falt helt til ro, men kanskje litt i denne krisemaksimeringsfasen og tenker- ka om det ikke er nok å være sterk?

Hvor henter jeg MIN styrke?

I dag var eg innom jobb med sykemeldinga- men glømte visst å levere den? Det var så mange å snakke med, og alle er så preget av det eg står oppi nå. Eg skjønner faktisk at det er MANGE mennesker som er oppriktig glad i meg. Det gjør meg ydmyk, og eg setter pris på god omtanke :o)

Eg hadde også en time hos vår barnepsykolog, hvor eg skulle avslutte ei sak- men naturlig nok ble det jo også snakk om den situasjonen eg står oppi nå.

Psykologen spurte meg- "hos hvem kan du være det lille svake mennesket du trenger å være noen ganger- hvem er det mennesket i ditt liv som gir deg styrke?"

(og svaret mitt- håper det ikke skuffer så altfor mange ;o)

Jo det er mamma det svarte eg. 

Jaaaaa sa psykologen, så det er DER du henter styrken din ifra!!! Hun ble ivrig og snakket om hvor viktig forhold mor-barn er for å skape en trygghet i livet, som man igjen kan gi videre til andre.

Eg har en trygghet som min mor har gitt meg og som eg har gitt til mine døtre. Ankeret i livet. Det stødige. Det som er der uansett.

Og det er nettopp det eg også har vært for noen ungdommer i jobben. Nå visste psykologen det - og eg smiler med tanken på at mamma har jammen hjulpet mange mennesker her i verden :o)

Her er ifra påsken 2010 da mamma og eg gikk på en flott skitur. 

Her var det eg som måtte ta hensyn til mammas "nyhofte". Neste 

påske så er det vel ho som må stoppe og vente på meg.

JIPPI :o)

Mine lunger ser flott ut :o) eg har ikke spredning til andre organer enn lymfene. Altså eg har brystkreft med spredning til lymfeknutene- og eg er nesten litt glad :o) - fordi det kunne ha vært værre!!

Min kamp starter nå- 

Rise and rise again, until lambs become lions

Krisemaksimering

24.09.2010

Eg veit at eg skal fokusere på det positive fremover. Men innimellom så faller eg langt ned. Ubesvarte spørsmål og uforståelige legenotater. Er dette det værste stadiet -det som eg er på?  Har eg ingen sjangs? Hvorfor har eg bare fått svar på at levra er bra- hvorfor har ikke svar fra lungerøntgen kommet? Har det spredd seg til andre organer? er det over og ut? tør de ikke å si ifra?

Guud bedre så mange tanker som kommer- og redselen gnager i meg, vil spise meg opp. Hvordan kan noen få sove om natta når det er slik? Eg slumrer inn - og våkner i et mareritt tror eg, men nei- det er sant.

I mårra kommer legen min tilbake- kanskje eg får vite. Vil eg vite? No er eg bare jæææævlig redd. De rygg/nakkesmertene eg har hatt i åresvis- ligger det noe "skjult" bak de smertene?

Åjada- eg har nok lungekreft også- kjenner at smerten sitter akkurat der. Herregud, kjære la det ikke være det!

Jeg ønsker å leve, la meg få et håp om liv

Fokusere på det positive! Jo, eg har tålt første cellegiftbehandling bra. Litt kvalm men ellers ok, kanskje bare litt "rar" i magen. I dag, tirsdag har eg gått meg en tur med litt tempo. Fikk svetta litt- men kjente meg egentlig i fin form! Eg har spist normalt, og bortsett fra rygg/nakkesmerter så kjennes kroppen bra ut!

Et blikk kan si mer enn ord...

23.09.2010

Alle har nok sine måter å reagere på når noen blir syk. I dag fortalte eg ei dame at eg hadde kreft. Ho fikk frysninger og sa at alle kvinnene på hennes mors side var "utsletta" av aggressiv brystkreft.

Vel, det er vel kanskje akkurat slike kommentarer eg helst ikkje ønsker å høre om nå.  Ikkje i det heile tatt. Eg vil ikke høre at noen dør av dette, selv om eg jo veit det.

Noen ser på meg med et sørgmodig blikk og sier ja ja klart det skal gå bra- og øynene sier noe helt annet...

Noen blir faktisk så lei seg at jeg må trøste dem, til og med personer jeg knapt kjenner- føles litt bakvendt når jeg da må mobilisere styrke for å trøste og si at dette skal nok gå så bra så....

Men heldigvis så får eg også utrulig mange gode tilbakemeldinger- folk som kjenner noen som har hatt slik kreft, som har overlevd og nå er tilbake i jobb- slikt gir HÅP :o)

"Du er så sterk du Bjørghild- dette klarer DU"  -eg setter pris på at minne venner ser på meg som en sterk person- og det er også godt å kunne fortelle dem at akkurat nå så føler eg meg faktisk svak.

Sjokkfasen

20.09.2010

Dem sier eg er i sjokkfasen nå. I allefall va det det eg så legen skrev som overskrift på ka som feilte meg da eg kom til ho i går.  Bjørghild  Nymo - sjokk.

Det e så utrulig rart å skrive det her, men eg e så rastlaus no- at kanskje dette kan være en god måte å få ut litt av disse "syke" tankan som svirre rundt i hodet akkurat no.

Eg har kreft. Kanskje eg forstår det om eg skriver det med store bokstaver at EG HAR KREFT. hmmmm. rart.

For under to måneder sida så va eg og ho Torhild oppe på Breitind. Ja eg hadde nok den kulen i brystet allerede da- har egentlig hatt den så lenge, at eg e ikkje heilt sikker. Men da den for to uker siden var blitt så stor at eg ikkje kunne fortrenge den mer nevnte eg det for legen og ble straks henvist til brystdiagnostikk.

Siden eg va på studie den uka ringte eg på torsdag morgen og sa at eg var på MH bygget- og kunne stikke innom hvis de hadde ledig time. Det gikk fort. To timer etterpå satt en alvorlig kirurg og en alvorlig kreftlege og en avorlig kreftsykepleier og fortalte meg at eg hadde kreft med spredning til lymfekjertlene under venstre arm.

Eg kjente eg ville besvime. Eg kaldsvetta. Eg følte det som at dette kunne ikke være sant. SPREDNING. Betydde det at alt håp var ute? Eg ønsket så at dem skulle si noe om at dette er ikke så farlig, eller at dette klarer du fint. Dem bare så alvorlig ut. 

Dem forklarte hva planen er. Da kom mitt første lille håp- de har faktisk en PLAN. Eg skulle ikkje dø i morgen eller de første dagene- de hadde en plan.

Kreftlegen så alvorlig på meg og sa at dette kommer til å bli tøft- det blir en kamp. Og det er mange som har overlevd.

Kulen er for stor til å operere nå, så planen er ca et halvt år på cellegift (hver tredje uke) før operasjon, så fjerner de alt "rubbel og bit", bryst, lymfekjertler og bindevev. Så blir det ny runde med cellegift og stråling.

Eg skulle begynne allerede dagen etter med cellegift. Eg fikk mange brosjyrer og resept på kvalmestillende medisiner og rekvisisjon for å kunne handle parykk.

Mamma kom og var sammen med meg under cellegiftbehandlinga. Eg satt bare og grua meg til å komme hjem og fortelle dette til mine egne døtre. Men heile tida så må eg jo minne meg på at dette skal gå bra!!

DET MÅ GÅ BRA!!