"Bare blåbær" ?

Er det bare tull med antioksidanter? Hvor går grensen for hva man bør putte i seg av "blåbær"?

Ved alvorlig sykdom så er det helt vanlig å lete etter noe alternativt/supplerende til tradisjonell skolemedisin. Eg trur spesielt det gjelder kreftpasienter. Men virker det?

Det bugna med blåbær i skogen i år

Da eg sjøl ble syk så leita eg etter noe som kunne gi meg håp. Eg kunne ikke se noe håp i legenes øyne om at dette skulle gå bra (selv om de kanskje tenkte det- men ikke klarte å formidle det videre til meg). Da følte eg at eg måtte eg finne noe i tillegg til vanlig medisin. Eg leita på nettet, og kjøpte ukeblader om "kreftmat" som både forebyggende og helende. Eg lånte og kjøpte bøker om mat og meditasjon som kunne være bra. Alt virket overbevisende og lovende, og hadde det vært så vel så hadde vel kreftgåten vært løst allerede.

Det som bekymrer meg, er ikke det at mange velger alternativt, men at leger og alternative behandlere skal stå steilt på hver sin kant, og mene at bare de har "rett". Går man inn på nettsider for alternativ medisin så blir man vettskremt over hvor farlig cellegifta er for hele kroppen, mens leger på den andre siden advarer mot feks B17 som "gift" for kroppen.

For eksempel så er det mange steder anbefalt å spise gurkemeie. I noen studier med rotter så drepte gurkemeien kreftsvulster. Gurkemeie er hovedingrediensen i karri, men kan også kjøpes som eget krydder. Den smaker pyton hvis det blir mye av den. Halsen snører seg sammen, og eg føler for å brekke meg når eg skal svelge den. Gurkemeie og pepper. Med pepper skal det vissnok være 1000 ganger bedre virkning. Men så sies det at kroppen kan ikke ta opp gurkemeie, og noen leger sier at "joda gurkemeie virker- men den går rett igjennom systemet, så det vil kun være virksom for tarmkreft" vel vel- eg tar no fremdeles gurkemeie, blandet med pepper og i litt olivenolje - ca ei teskje for dagen. Er etter hvert blitt vant med smaken og det går greit. Man kan selvfølgelig kjøpe den i kapsler på helsekostbutikker- men da blir det straks svindyrt, og eg foretrekker å spise den som et billig krydder....

Hvitløk presses og spises noen ganger i uka- ikke hver dag, men når eg husker det...

Så var det blåbær og krøkebæra da...

Her er noe klippet fra nettet;

Mot kreft og aldring

De små blå, som granskogen bugner av sommerstid, stanser diaré. De motvirker kreft. Blåbær skjerper nattsynet og motvirker aldring av hjernen. Hukommelsen din bedres. I tillegg reduserer de skadelig kolesterol og fettstoffer i blodet.

Skjerper hukommelsen

Det er blåbærenes høye innhold av antioksidanter, som bedrer hukommelsen. Disse flavonoidene aktiverer nemlig den delen av hjernen som styrer læring og hukommelse.

Svekket hukommelse, hukommelsestap og Alzheimers sykdom er tilstander de små blå demmer opp mot, hevder forskere ved Reading-universitetet i Storbritannia.

Reduserer kolesterol

Et kjemisk sammensetning i blåbær heter pterostilben. Nylig ble det oppdaget av pterostilben reduserer det skadelige LDL-kolesterolet. Pterostilben reduserer også hjertefarlige triglyserider.

Et friskt hode, et skarpt syn og et friskt hjerte – hiv innpå munnfuller av de små blå, folkens!

Jada, jada- og eg har jo da puttet over 40 liter av disse helsebringende bærene i fryseren, og lager blåbærsmoothie hver morgen til jentene og meg sjøl. 

I tillegg så har eg laga mye krøkebær(krekling) saft - og supplerer daglig med dette. 

Litt grisete arbeid med å få sila den bæra- men det ble ei nydelig råsaft, etter gamle Henriette Schønberg Erken sine oppskrifter

Det er jo fordi eg har hørt historier fra tidligere om kreftpasienter som hadde fått "dødsdommen", men som ble helt frisk igjen av denne bæra.

Men ble dem frisk av bæra? Så vidt eg veit så foreligger det vel ikkje så mange vitenskapelige studier på akkurat det, men det er gjort noen studier- men har ikke hørt noe om at det er noe halleluja- stemning om at blåbær/krøkebær helbereder kreft.

Men tør eg la være?? Hmm, nei- eg må nok innrømme at eg ikkje tør ikkje det... 

No skal det jo sies at eg synes det er nydelig godt med både blåbær og krøkebær- så det blir ikke noe offer for meg å tømme fryseboksen for disse antioksidantene :o) Det er jo uansett ikke skadelig med c-vitaminer trøster eg meg sjøl med :o) Så eg synes sjøl at det rettferdiggjør mine handlinger noe ;o)

I tillegg så putter jeg i meg både litt nøtter, mørk sjokolade, linfrø, frukt, brokkoli daglig...

Hva med healing? Jeg vet at noen benytter seg av det- og blir frisk, på "uforklarlig" vis. Og det er bra for dem som blir frisk...  

Jeg tror at ethvert menneske har en kraft inni seg selv, og at man har større sjanse for å holde seg frisk hvis kroppen slapper av og har det bra. Eg tror at det fysiske og det psykiske henger sammen for all helbredelse av sykdommer som kreft. Det vil ikkje si at eg tror at alle kan tenke seg frisk- men eg tror at noen kan det, og noen gir opp- og da kan vi se at sykdomstilstanden raskt forverres,  i allefall så vil man få det bedre enn om man ikkje klarte å tenke slik.. Forvirrende? 

Vel, vi mennesker er forskjellige- og eg veit at mange tror på både fjernhealing og healing generellt. Eg tror healing kan være mye, og at noe av det er bra for enkeltmennesker. Da eg var veldig syk kom det folk til meg og sa at de ba for meg daglig. Noen var svært religiøse,folk eg knapt kjenner-  og andre venner overraska meg skikkelig med å vise slike takter ;o) Eg kunne ikke annet enn å takke for det- for det kjentes godt at andre kunne bry seg så mye om meg at de faktisk ba til Gud for mitt liv. Det var sterkt- og slikt er eg takknemlig for. Eg ønsker å tro at slikt hjelper!

På den annen side så satte eg svært lite pris på at noen betalte penger til det eg sjøl absolutt ikke tror noe som helst på selv; "svovelpredikanter" med dress og slips, og som med korset i ene handa lover bedring og med andre handa innkasserer millioner. Eg blir kvalm av slikt- og synes det rett og slett er motbydelig at noen kan være så frekk å tjene penger på folks sykdommer og usikkerhet. Ja, eg blir nesten litt forbanna på slike folk- rett og slett.

Det at man er så sårbar ved alvorlig sykdom, gjør at mange vil prøve ALT- og ser ikke noe galt i å betale for slike tjenester.  Men for all del... har man god råd så værsågod... 

For alt eg veit så kan det jo være noen som virkelig kan fjern-heale, og det ville jo være flott om så var. Eg veit at det forskes på dette- og om tankens kraft. Skulle det være så, så HURRA for det. I mellomtida så råder eg dere til å holde god avstand fra såkalte kristne som tjener seg søkkrike på å "hjelpe" syke folk. Tror neppe Jesus hadde satt forbehold om å kun hjelpe de syke hvis han fikk betaling ;o) 

Skal vi se... For eksempel historien om den spedalske som lå i grøfta... Jesus står på god avstand og roper "Jo, okei- eg skal hjelpe hvis du kan betale 4 gullmynter. Ok? Har vi en avtale? Ikke penger sier du? - jaja, kanskje neste gang....

Men det eg tror på er;

Eg tror at det betyr mye at vi har det godt inni oss- at vi velger å ha det bra. Eg tror på medmenneskelig varme og en klem. Eg tror på latter og selvironi. Eg tror på omtanke. Eg tror på fred & kjærlighet. Eg tror på både leger- og på urter. Eg tror på å finne roen- og puste godt. Eg tror på fysisk aktivitet. 

Eg tror på blåbær. 

Eg tror på at det er aldri så galt at det ikke er godt for noe ;o)  

"Løkka i livet er gleda i arbeid"

Hehe- vel, no skal eg ikkje dra den for langt.. Men ordtaket "stjal" eg for fleire år siden ifra vår nestleder, ho Tove. Det betyr jo ikkje at arbeid er det som skaper lykke i livet, men at man er lykkelig hvis man gleder seg over arbeidet- eller noe sånt...


Ja og eg er godt igang igjen på jobb. Starta i 40% til å begynne med, 50% fra 1.desember- også skal eg bruke neste år på å komme tilbake i 100%.

Det er så godt å være på jobb igjen- og som noen kanskje husker så trodde eg i vår at eg ikkje skulle klare å være borte fra jobb- at eg kom til å kjede meg/gå på veggene- og legen min så strengt på meg og eg kunne nesten lese av øynene hennes "skaff deg et LIV" - vel jo, eg klarte jo det. Eg klarte det veeeldig bra synes eg, nesten så bra at eg ble vant til å gjøre alt annet enn å gå på arbeid. Første arbeidsdag følte eg meg nesten som en forventningsfull 6 åring som møtte opp til første skoledag- og eg fikk ikke sove natta før (kanskje redd for å forsove meg?- og det med rette for uka etter sto vekkerklokka og ringte en halv time før det gikk opp for meg at eg faktisk måtte stå opp fordi eg hadde en jobb som venta... vel, eg rakk den akkurat i tide ;o))

Vi har et merkelig- og noe mangelfullt system her i Norge når det gjelder langtidssykemelding.... desverre... Når man har vært sykemeldt over et år pga alvorlig sykdom så blir man "straffet" med dårligere økonomi- for da får man bare 66% av sykepengene. Dette kan bli knalltøft når man allerede sliter med sykdom og økte utgifter. Eg har gått igjennom et skjemavelde som er innlevert NAV- med standariserte spm om hva eg kan tenke meg å jobbe med i fremtida (arbeidsavklaringspenger) - men eg trives jo med det eg gjør- og skal jo tilbake til jobben min! Eg skal jo ikke inn i en annen jobb pga mistrivsel på arbeidsplassen, eller at det er jobben som gjør meg syk. Sånn rent ideelt sett så skulle eg nok ha brukt veldig god tid på å komme tilbake i full jobb igjen- men eg ser jo det at den økonomiske belastningen dette vil medføre vil gjøre at eg må prøve så raskt som mulig å være tilbake. For mange kan jo dette være uheldig for det kan være direkte årsak til at man blir syk igjen... hmmm.. merkelig... lurer på om loven er laget fordi man ville unngå at noen mennesker skulle drive dank og "snylte på systemet"? For ellers så er det jo en økonomisk katastrofe for alle som får kreft eller andre alvorlige sykdommer hvor man faktisk trenger mer enn et år på å bli friske igjen! Som alenemor til to tenåringer blir det i allefall ikke enkelt...

Eg har i allefall en fantastisk flott arbeidsplass, og kollegaer som har vært gode å støtte seg til i dette vanskelige året. Eg trur at vi er en egen "rase"- vi jobber med mennesker, og vi jobber med traumer. Vi vet at når noen har det tungt så er det viktig å vise at man bryr seg.
Nå har eg fullført videreutdanninga i miljøterapi i den perioden eg var syk, og endelig er eg tilbake i den jobben hvor eg kan bruke min kunnskap og dele det med andre. Eg har alltid følt det som berikende å hjelpe andre, og er glad for at eg er på rett plass når det gjelder det yrkesmessige.
Eg er takknemlig for å stadig lære nye ting, og ha muligheten for å utvikle meg for å bli en enda bedre terapeut.

Ja "løkka i livet....." ;o) Helt ærlig så dreier det seg jo like mye om gleden av å normalisere hverdagen litt igjen... tenke på andre ting enn det som har vært. Trur man fort kan bli litt opphengt i sykdom og fokus på det. Da er det godt å kunne glemme seg selv innimellom, og heller konsentrere seg om å hjelpe andre!
Eg må jo innrømme at eg liker å finne på litt "sprell" og farge en ellers grå hverdag i litt flere farger, og da befinner eg meg absolutt ilag med likesinnede ;o)

                  Skulle leie bil fra flyplassen i Lakselv- men vurderte annen skyss et øyeblikk ;o)

På arbeidsplassen min er det utrulig mange flotte mennesker i personalgruppa, det er kort vei til latter- og humor er noe vi deler raust med. Ikke på bekostning av andre- men vi er flinke til å dele av egne tabber og historier som kan vekke en latter.  Det sies at også eg har et heilt lager av selvopplevde tabber- og de deler eg jaggu raust med også, for eg liker å flire- også av meg sjøl ;o)
Kanskje det blir litt sånn som det ordtaket "den største gleda en kan ha er å gjøre andre glad" ?

You'll never walk alone...

Dette skal ikke handle om fotball selv om tittelen kan gi indikasjoner på slikt.

For meg så handler sangen om det å ikke gi opp når det ser mørkt ut. Den handler om samhold. Den handler om støtte og hjelp til å se fremover. Det handler også om at når du er alene- så er du ikke ensom.

Det her bilde er eg kjempeglad i :o) For noen år siden lå Nora innpakka i dyna, full av feber og influensasyk. Liverpool hadde kamp, og Julie tok på seg drakta, malte seg i ansiktet og krøp opp i senga til søstera :o) Nora fikk på seg drakta ho også, og de kunne se på kampen ifra senga. Resultatet ble at yngste frk Øynebråten også fikk influensa... Men de delte gleden av å heie på laget sitt sammen - you'll never walk alone...


Vel så var det det med å bevege seg da, å gå på turer... Eg har jo vært så flink å sette meg mål, arbeida for det i hele vår og sommer, så gjennomførte eg det- og lufta gikk litt ut av ballongen. Hva nå? Eg har iallefall kommet til den konklusjonen at det gjelder å stadig sette seg nye mål. Første mål er oppnådd- og nye må settes. Uten mål og motivasjon så sliter eg med å komme meg opp av senga om morgenen. Som i oppgaven eg skrev i vinter, må eg også selv lete etter salutogene faktorer som gjør at eg sjøl har lyst til å nyte livet. Altså fokusere på det som gjør meg frisk- og ikke på det syke. Det er ingen andre enn eg sjøl som kan styre akkurat de tingene. Det gjelder å finne en god balanse av det som gjør meg sterk- og styrke det.

Eg har hatt en fantastisk sommer og det har skjedd så mye- at eg knapt har klart å fordøye alt. Nordnorge har jo hatt en knallfin sommer og høst- eg kan ikkje huske at vi har hatt så flott noengang før. Har vært i Mexico og klatret på toppen av solpyramiden, hatt sløve dager i Cancun, ble arrestert i Amsterdam, deltatt på landsskytterstevnet ( det gikk resultatmessig fryktelig dårlig- men som ho mamma sier "det er no godt at det ikke er levebrødet" ;o) - vi hadde det uansett kjempeartig ilag med mange andre skyttervenner, så ble eg samlagsmester i kl 2 noen uker senere (for svenske lesere- så er det IKKE det dere tror ;o) det tilsvarer iallefall nesten det samme som fylket vårt. Har vært på slektstreff i Lofoten-  og det har vært utallige turer i fjellheimen. Av "ti på topp" i Lenvik har eg vært på 11 topper- pluss Breitind og andre turer i Lofoten og Mexico. Men eg er ikkje god på å komme meg ut på tur aleina- eg finner på så vanvittig mye annet interessant å gjøre...... Har faktisk begynt å teste ut yoga, og det trur eg faktisk kan være god trening for pust, balanse og konsentrasjon (trur det må være supert som supplement til skytetreninga).

På turene har det vært mange forskjellige slekt og venner med- og igjen; en følelse av "you'll never walk alone" Her er noen bilder fra turene

                                               Julie på toppen av Geita, ved Lysnes

                                    Nora, Julie og Daniela på toppen av solpyramiden i Teotihuacan.

Lise og Bonzo var med til Medvatnet- en kjempefin tur, men en god del insekter i begynnelsen av juli.

       Tortenlikollen sammen med Lill-Kari, Vibeke, Sandra - og Mira :o) Vibeke og eg var også på Ramfløya, Aglapen, Kvannaksla og Riven ilag

           Demmelhaugen sammen med Kirsten, Aud-Keila,Torhild,Albertine, Edvard og Samuel.

Segla med Linn, Ivar, Fred-Arne og hans to døtre, Mona, Torhild, Edvard, Albertine og Samuel

                                                 Mona ser 639 meter rett ned i havet

                                                        Ivar på toppen av Segla

                                    Hauklandstranda i Lofoten - nesten like flott som Senja ;o)

            Ola, Torhild og Edvard var med på Mikkelfjellet, her med Breitind i bakgrunnen :o)

                                     Breitind, her sammen med Torhild, Anita, og Linda

                 Brit-Eva med Alfred og Rocky, her på Sandheia- en av de mange turene vi har vært på.

                       Idyll på hytta vår da vi feiret ny platting som pappa har laget, utsikt mot Heggedalen

                                         Ingunn med likkjevatnet i bakgrunn, på tur til Rapet

               På Husfjellet sammen med Ole-Johnny og Tapper (Tappers første skikkelige "topptur")


Så en liten oppsummering må vel være at eg har vært alt annet enn "alone"- Eg har ikke gått alene i sommer- eg har hatt et solid apparat av familie og venner og kollegaer som har stilt opp og hjulpet meg igang/fikk meg over dørstokkmila.


Nå er det snart oktober og ny rosa sløyfe aksjon. I dag stilte eg opp i et intervju for lokalavisa sammen med Elin som er leder i FFB Midt-Troms. Det blir jo en del "styr" med å stille opp slik, eg føler meg ikkje 100% komfortabel med det,- men på den annen side så synes eg det er heilt greit så lenge det kan være med på å bidra til at andre oppdager sin kul på et tidlig tidspunkt- og gjør noe med det. Det er utrolig gode statistikker for å bli helt frisk om kulen oppdages tidlig!

Målet med Rosa sløyfe-aksjonen er å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft og samle inn penger til brystkreftforskning.

Link til rosa sløyfe aksjonen

Så nå kan eg ikkje annet enn å oppfordre dere alle sammen til å støtte årets "rosa sløyfe"- aksjon, og bidra til å spre kunnskap om brystkreft. Og forresten-  " Har du klemt en pupp i dag"?  :o)

På toppen!

Vinterens mål om å klare å komme opp til Breitind har vært jobba med helt siden april. Daglige turer, og etterhvert prosjekt Ti på Topp i Lenvik kommune. Hadde også begynt på de mere krevende turene og fikk noen fantastiske turer til både Segla og Mikkelfjellet før "eksamen"- nemlig Breitind :o)

Meininga var at vi skulle gå den 20 august, men Torhild kom seg aldri hjem til Bømlo - ferierte til den store gullmedaljen. Til slutt så ble det bestemt å fremskynde turen en uke slik at ho fikk den med seg før ho kjørte sørover. Ole-Johnny ble med oss som guide, og i tillegg til Torhild og meg ble også Lill-Kari, Anita og Linda med. Linda laget reportasje for NRK, nettsak og radio- det kan du se her - og den er såpass grundig at eg trenger vel ikke å skrive så mye mere :o)

For en drømmedag det ble!
Da den endelige datoen var satt begynte en kribling i magen- man kan trygt si at det var skrekkblandet fryd! Ville eg klare det? Var eg godt nok forberedt? Ville de andre synes at det gikk for sakte? Været?
Klokka ti møtte Lill-Kari, Anita og Linda opp hos meg. Torhild hadde kjørt til Bardufoss for å sende Edvard med fly til Oslo- så ho skulle komme etter og ta oss igjen oppe ved Breitindvatnet. En lystig gjeng som starta fra Svartholla i strålende solskinn! 
Det var godt å kjenne at formen var mye bedre nå enn i fjor- og det etter all behandlinga som eg har vært igjennom! Men eg tok det rolig- når pulsen banka i topplokket så var det bare å stoppe opp og gå rolig videre. Ofte var det nok å bare stoppe noen sekunder. Før vi kom til Breitindvatnet tok Ole-Johnny oss igjen. Da hadde vi første matpause.

Lill-Kari var ny i tindebestigningsgamet- og hadde pakket med seg både lesestoff og kryssordblad i sekken i tilfelle ho ikke kom seg helt til topps. Her sitter ho på en stein etter ca 450 høydemeter tilbakelagt. Medfjorden og Segla til høyre i bildet.

Breitindvatnet ser ikke så stort ut på avstand- men når vi skulle gå i steinura forbi det, så virket det som uendelig langt. Vi møtte på "tamme" fjellryper. Heilt fantastisk- ikke redde! Lill-Kari prøvde å mate dem med brødskiva med salami, men ryper er ikke duer- og de skjønte visst ikke helt poenget med å slenge mat etter dem ;o) Dette ble basecamp- hit vi skulle noen timer senere stå igjen og dele en fl champagne :o)

Det var bratt- og eg kjente på høydeskrekken min. Noen ganger var eg så redd at eg ville spy- prøvde å holde fast i fjellet og ikke se ned til sidene. Det at vi denne gangen hadde med oss "guide" var avgjørende for å komme oss opp til toppen. Eg var også veldig nøye med å passe på venstre arm og hand- ikke få skader i den. Lill-Kari tok til fornuft og bestemte seg for å benytte remediene ho hadde i sekken- og gikk ned til campen ved Breitindvatnet. Der måtte ho vente i fleire timer før vi var tilbake. Eg var ganske bekymra da for Torhild ble så stille, og det gjorde det ikke noe bedre at flere av oss prata om høydeskrekken. Eg kjenner ho så godt at eg skjønte nå var det nett før ho enten eksploderte eller svimte av. Vi lovte å ikke prate mere om redsler- men konsentrere oss om høydemeterne- ikke det som var på siden. Ho venta tålmodig på meg, og de alle sammen hjalp meg hvis det trengtes- men når sant skal sies så var det bare et par plasser at eg trengte hjelp, og det var mest psykisk støtte- råd om hvor eg skulle sette beina.
Like under toppen passerte vi punktet som vi var på i fjor- og eg klarer fremdeles ikke å skjønne heilt hvordan vi klarte å komme oss opp den veien vi tok...
Men nå kom vi lengre! Akkurat ved det punktet der eg snudde ifjor fordi eg ikke turte mer- var like skummel i år. Eg befant meg på en smal -veldig smal fjellhylle og med bare noen sprekker i berget å holde fast i. Da måtte eg rope på Ole-Johnny, for eg var så redd - tenkte at snubler eg nå, eller svimer av så er alt over. Da er det så superviktig å klare å fokusere på oppgaven- skyve bort alle eventualiteter, Se opp, se frem og ikke tilbake! Og å være trygg på de du går sammen med. Det var eg 100%.

Da eg endelig kom opp til toppen var eg heilt sjelven i knærne- og det gikk noen sekunder før eg turte å nyte utsikten (og prøve som best det var å ikke tenke på returen)

Det var en fantastisk følelse å endelig stå der! Så viktig det har vært for meg i vinter å ha dette som et mål- og så fantastisk det var å kunne gjennomføre det etter 11 cellegiftbehandlinger, operasjon og fjerning av bryst og alle lymfeknuter på venstre side, 25 strålebehandlinger og 20 kilo ekstra pga medisiner eg spiser nå...... Eg er faktisk stolt :o) Eg fikk også en følelse av at INGENTING vil være umulig for meg etter dette :o) Av og til når redselen om tilbakefall kommer sivende inn- så skyver eg den bort slik eg måtte gjøre i fjellveggen. Det ble en viktig lærdom også om hvor eg må holde fokus. Eg kan ikke kaste bort tida mi bort på alle eventualiteter- for redselen blir eg nok aldri kvitt, men eg har lært at den skal iallefall ikke få styre! Ingen veit hvor mange levedager vi har, og godt er det. Men vi kan alle sammen bruke de dagene vi har til å nyte livet. Eg tenkte også på Åge Charles som fulgte drømmen sin om å bestige Kilimansjaro i vinter. Han døde like før toppen- helt plutselig. Men han fulgte drømmen sin- og det er vel kun da vi lever?!

Etter å ha aket på rumpa ned det bratteste henget, og gleden over å se Lill-Kari igjen (ho hadde løyst heile kryssordbladet) Selv om ho sjøl ikke kom seg heilt opp så var ho lykkelig over at eg hadde nådd målet mitt- for det var det viktigste for ho! Tenk for noen venner eg har! Eg griner nesten...
Så kunne vi starte "sjarmøretappen" tilbake til Svarthollvatnet- og ned til Svartholla. 12 timer brukte vi totalt på turen! Eg veit det er lang tid- men det var det eg trengte for å kunne gjennomføre det.

Lege Anna Jacobsen sa til meg rett etter eg var ferdig med strålinga og lanserte ideen om Breitind; " huff MÅ du nå opp på disse toppene"? (i ettertid så har ho innrømmet at ho ikke er så glad i høyder) - eg lovte å være forsiktig og det var eg. Ordtaket "ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid" - er noe eg lover å følge også framover :o)

TUSEN TAKK til alle dåkker som var med og delte denne fantastiske dagen med meg! Dåkker var tålmodig, og omtenksom- eg e så glad for at dåkker blei med og gjorde det mulig!

Stress i kroppen

Fy flate for noen dager det har vært, og eg kjenner at no må eg ikke glømme å finne den indre roen/meditere hver dag- for det har eg ikke tatt meg tid til etter hjemturen, og det er vel mere nødvendig enn noen gang å roe ned. De første dagene var superstress, og media var etter meg. Prøvde å koble alt ut når eg sjøl skulle skyte (rakk ikke felten- fikk bare skutt på banen). Skyttermiljøet består stort sett av humorister- det er eg overbevist om- en egen rase ;o) På baneskytinga gikk det veldig bra- de tre første seriene. Ryktene gikk som ild i tørt gress om at eg måtte være dopet - heldigvis skaut eg som ei geit på 10-skudden! Dopinganklagelsene falt dermed i god jord og mamma kunne juble over å ha slått meg ;o)

Fikk telefon om at kofferten kom til Tromsø på mårran- og måtte derfor sendes til Bardufoss for retur Nord Norge om kvelden. EEEEEEEENDELIG - den forsvunne pølsemaker- på aleneferd rundt om i Europa. Guu så spente vi var når vi åpnet den- nesten så at vi forventet å finne noe annet enn det vi pakka i den. Det var så vidt vi fikk opp kodelåsen- tydelig at den var brutt opp, og forklaringa lå inni kofferten da vi åpnet den. Der lå det nemlig et brev ifra KLM med beskjed om at kofferten var funnet på baggasjebandet i Amsterdam- og uten noen form for identifikasjon. De hadde derfor sett seg nødt til å åpne den for å muligens kunne identifisere eieren (eg hadde en haug med regninger som var betalt på nettbank). De anmodet sterkt om at eg måtte ha navnelapp på kofferten neste gang- og som plaster på såret for en herpa koffertlås- lå det en bunke med navnelapper fra KLM........ Skal tru om eg blir å bruke dem neste gang? Hmmm - men det er jo bare jobben deres- og de visste nok ikke om dramaet som utspilte seg ved samme flyplass- at noen hadde fjernet lappen på min koffert og satt den over på en annen full av kokain...

Legg merke til omega3- kapslene ;o)

Det var fest i Tromsø-leiren og vi var invitert opp til grilling/vin - moro måtte vi jo ha det, og det ble en del fliring da eg hadde med omega3 kapslene. Når selv gubber på over 70 år kommer og spør meg om speed- da MÅ man lage svar på tiltale. En pakke hvetemel ble kjøpt på Prix- samt zip-poser. Vips; mistenkelig innhold og de som mobbet mest fikk seg "en på kjeften" og latterbrølene kunne vel høres helt til Senja ;o)

Resultatmessig så var det vel Julie som gjorde det best av oss denne gangen. Medalje på minneskytinga ble det. På banen plagdes ho med ammunisjonen som ikke passa i kammeret. Ho var superstressa i kroppen på felten- og ville ikke låne stoppeklokke..... Første serien ble det tre bom -etter å ha brent skuddene av i forrykende tempo. Ho lånte da en klokke - fikk en bom, og resten fullt hus.
Resultatet på felten er videre utgangspunkt for jaktstart skogsløp om kvelden. Det er frivillig å melde seg på. Ho måtte starte 2 minutter bak de andre to jentene i hennes klasse- og det var ikke mulig å ta igjen på 3 kilometer. Det var noen skikkelige sprekinger :o) Å duogdu så spennende :o)

Julie sovna av like før start- og får litt peptalk av Emma og Regine

Oppvarming

Rakk så vidt hjem på lørdag før Se og Hør sto på døra. De var opptatte av at dette kunne ha rammet hvem som helst- uheldige omstendigheter osv. Håper det ikke blir for mye fokus på kreftsykdommen- og at eg fremstår som noe offer;for det er eg ikkje! Hendelsen sist tirsdag i Amsterdam var noe som kunne skjedd hvem som helst- og det er klart at eg er betenkt over at ikke flyselskapene har mere styr på bakkemannskapet sitt... Journalisten ønsket å ha et bilde av meg fra da eg var syk- og hvor eg var alvorlig..... Måtte le...for eg smilte jo på alle bildene-og det passa dårlig inn i historien ;o) Eneste bilde var det mamma hadde tatt av meg rett etter operasjonen da eg våkna av narkosen.... Eg ser jo ikkje direkte lækker ut der... men det ligger jo også ute på bloggen min... så da syns eg vel det er greit da- at folk ser det.. Men det virker litt skremmende når det skal i Se og Hør- og eg ikkje kan kontrollere hva som skrives- og det blir vel særlig overskriftene tenker eg som blir ekle..... Så no tar eg meg en mediafri periode- heilt til eg dumper oppi nye eventyr. Nå er det om å finne roen- og det gjør eg med fjellturer og "Ti på Topp" :o) Bare "hiv" deg med og kom ut på tur! :o)

Endelig heime igjen!

Ja - var det siste dag av reisebloggen vår :o)

Klokka 08 starta telefonene- men eg sov. Den første eg snakka med var Linda i Nrk, og etter det kom på nyhetene har ikke telefonen til Julie stått stille/vært rødglødene... (min var fri for strøm) Ho tok seg av både aviser, radio og tv- og gjorde avtale med tv2 om å møte oss på Gardermoen ;o) Trur ikke eg heilt har oversikt over alle medier vi har vært i, i dag- men veit iallefall nrk nordnytt, dagsnytt, Troms Folkeblad (i morgen) VG, radio Norge og Tv2. Tv2 innslaget har vi nå fått se flere ganger på nyhetskanalen. Eg beklagde meg litt for Torhild om at når eg først skulle være på tv så skulle eg jo vært sminka og "fresh" ;o) - og ho svarte jo i kjent stil at slikt ville jo ha ødelagt imagen som kokainsmugler som hadde vært på reise i tre dager.... ;o) hehe- jajajajajaja- galgenhumor...

Like før flyet skulle gå til Bardufoss kjente eg at hodet holdt på å sprenges- det var nok en kombinasjon av jet-lag, gårdagens hendelser og dagens kjør fra media.

Når eg fikk spørsmål om "hva tenkte du da?" (når vi fikk høre at det dreide seg om 15 kilo kokain)
- ja hva tenkte eg da? Fikk jo sjokk, og eg tror nok at uttrykket til både Julie og meg kunne frikjent enhver mistenkt!

Det er jo sjokkerende- og antakelig ikke gått riktig opp for oss hvor ille dette kunne endt.
Men eg var heile tida så rolig (under avhøret) og oset sikkert av en ærlig aura(hvis noe slikt finnes ;o)

Var eg noengang redd? Ja eg var litt skjelven da eg hørte at eg ble arrestert og fikk lest opp rettighetene mine.. Men bare litt.

Tror at etter dette siste året og de redslene som eg har møtt ifht kreften må ha gjort meg kjempesterk!?
Kanskje derfor eg heile tida tenkte at utfallet jo måtte bli bra når de bare ble "kjent med meg/hørt vår historie".

Julie tok det hele med fatning- og var bombesikker på at noen "drev kødd" med oss, og at det var noe "smil til det skjulte kamera".....

I dag fikk vi vite at kofferten vår er funnet i Amsterdam- og blir sendt til Bardufoss med første fly i morgen tidlig!
Gjett om vi ble glade!!!! :o)
Vi feirer det med is i kveld (fri for mat i huset)- og nå skal vi straks tune tankene våre inn på noe helt annet. Om få timer skal vi opp til Bardufoss for å delta i NNM i skyting. Vi stiller uforberedt- men gleder oss til både å skyte, oppleve stemninga og møte alle de flotte folkene som driver denne sporten. Her er humor i bøttevis- og det er jo det det handler om; "det handler om å leve" :o)

Arrestert i Amsterdam

Så kom siste dag i Mexico- og reisen hjem. Vi dro fra hotellet i Cancun kl 10.00 og da vi landa i Mexico City ble vi møtt av familien til Nora. Det var laaaaang kø for å sjekke inn baggasjen vår videre til Oslo så vi bestemte oss for å gjøre dette unna før vi skulle spise middag sammen.

Meg i hatten eg fikk av mamá :o)

Julie og Nora passer på baggasjen vår- legg merke til den blå kofferten ;o)

Eg hadde jo før turen kjøpt en kjekk liten duppedings på Nille- vekt med temperatur ;o) Så vi slapp å betale overvekt! Den ene kofferten var 21.4 kg og den andre 24.4 kg - og glad var vi for det :o)

Så ble det avskjedsmiddag med familien- trist, men de har lovet å komme til Norge :o)

Daniella,Nora,Andrea og Julie

Andrea og mamá

Papá
Litt tårer- men vi valgte å se fremover til vi møtes igjen engang :o)

Julie og eg gikk igjennom security og fant gaten hvor flyet vårt skulle gå. Vi satt og leste litt før vi gikk ombord på flyet. Klokka var 22.00 så vi så på noen filmer og spiste kveldsmat før vi sovna. Våkna opp til frokost og da var klokka 14.30 europeisk tid og vi landa litt før 15.00 i Amsterdam. Flyplassen er som tidligere forklart STOR så vi skjønte at vi hadde det ganske travelt for å komme oss videre til Oslo-flyet. Vi løp, og eg var heilt utslitt da vi begynte ombordstigningen til flyet vårt. Eg kom rett bak Julie som hadde vist sin billett og var på tur inn i flyet.

Da dama så billetten min, ba hun meg om å vente litt. Plutselig sto det tre litt shabby utseende menn der og spurte om eg reiste aleina.
Julie ble vinka tilbake, og ved siden av meg måtte hun høre at den ene mannen si til meg at de hadde funnet drugs i kofferten min, og videre; "You are now under arrest. You have the right to remain silent, everything you say can and will be used against you. You also have right to a lawyer!!!! HÆÆ ????????
Eg kunne ikke tru at det var sant! Eg spurte om hva det var de hadde funnet i kofferten min, og alt de ville si var at det gjaldt "drugs"

Det eneste eg visste eg hadde i kofferten av "drugs" var omega3 kapsler- og det er da fullt lovlig! De medikamentene som eg har for kreftbehandlingen hadde eg i handbaggasjen- og med brev fra lege. Men dette var de ikke interessert i det hele tatt.

Eg sa at eg trengte ingen advokat, og kunne ta avhøret på engelsk. Julie fikk være med meg heile tida. De sa at dette ikke var vanlig, men under omstendighetene så syntes de det var uheldig om ho skulle bli sittende aleine og bli redd.

Satt tre timer i avhør, og de ransaka også handbaggasjen.
De måtte ha heile "livshistoria" mi og hvorfor vi hadde foretatt denne reisen til Mexico. Eg var heilt rolig og forklarte og fortalte i detaljer om turen, og kunne også vise dem reisemappa mi med kopi av alle billetter osv.
Dem var utrulig sympatiske synes eg, og eg var ikke et øyeblikk i tvil om at eg måtte bli trodd. Da de var ferdig og kunne si at dem trodde på oss, og at vi ville bli sjekket ut av saka- da kunne de fortelle oss at en koffert med min innsjekkingslapp var på en koffert p å31 kg- og inneholdt 15 kilo kokain!!!!!!!!!!!!!!!!

Deres teori var at det er utro tjenere på flyplassen i Mexico City som samarbeider med flypersonell i Europa. Hvor baggasjen til Julie og meg var, ante vi ingenting om.

Politiet syntes KLM var lite samarbeidsvillige, og bare tilfeldigheter (dårlig vær) gjorde at vi kom oss med på et fly til Norge samme kveld. Vi kunne risikert å måtte betale 500 Euro med et annet flyselskap (men da skulle vi sende regning, for den nederlandske stat ville dekke alle utgifter vi eventuelt ville få)

Han ene polisen sa til oss at "I guess this must have been like an adventure"
- og da måtte eg jo fortelle om advarslene vi fikk fra pappa da vi skulle dra til Mexico
- og det eneste vi kunne garantere han var at vi ikke skulle melde oss inn i noen narkotikakartell- for det var de som ble skutt ;o)

Ola henta oss på Gardermoen og kjørte oss til Siri der vi ble tatt imot med champagne og det norske flagg :o)

Vi måtte spille litt gitar og synge sjokket av oss- da ble det sangen om trollet og mannen som aldri gav opp :o)

Fremdeles sjokka etter arrestasjonen, men det ble no også mye fliring og galgenhumor. Klokka 05.00 på mårran lå Julie og eg i senga og flirte og spiste is som Siri kom til oss med samtidig som ho "kjefta" på oss pga fnistringa ;o)

Shopping i styggevær

I dag har det stort sett vært regn uten opphold- men vi fikk oss vel 10 minutter i sola før det starta. Fant ut at vi igrunnen ikke hadde hatt noen skikkelig "shoppedag"- og at det måtte være en gylden anledning til det ;o) Vi fikk kjøpt både sombrero og andre (u)nyttige ting vi bare måtte ha.

Måtte selvfølgelig også ha litt "peace OG love" :o)

Tok en tur til opp på den lille Mayaruinen ved hotellet;

Begynte å vaske klær- og pakke. Veldig kjekt med både vaskemaskin og tørketrommel pga luftfuktigheten! Tok oss også en "avskjedstur" ned til stranda i duskregnet. 25 grader- og Nora syntes det var iskaldt!! Stakkars vene når ho kjem nordover......

På gjensyn Cancun!!

Tropical storms

Vi starta dagen med at jentene løp til kjøpesenteret for å kjøpe seg caps- og eg la meg i solsenga - med parasollen slått opp. Var ennå rød og litt øm i huden etter sola i går. Jentene hadde også kjøpt solfaktor 110 da de kom tilbake- og vi smurte oss godt inn med det og la oss i skyggen. Så kom den første tropiske stormen inn mot land. Det gikk forfærdelig fort! Julie satt med musikk på ørene samtidig som ho skrev på macen sin da en amerikaner ba henne om å pakke sammen og redde alt av elektronisk utstyr... På under et minutt var alle oppe fra stranda. Vi gikk på rommet- og eg tenkte at nå var godværet over, så eg tok en dusj og lurte på hva eg skulle finne på. Da sa jentene at det var blitt klarvær igjen- og vi skyndte oss ned for å finne solsenger igjen.

Litt skummelt?

Det ble litt kjølig etterhvert også ( sikkert ned mot 25 grader...)

Nå uten parasoll!! Det var som om vi var et barn som hadde mista teddybjørnen sin - for så å finne den igjen etter lang tid. Jeg var nesten redd for å miste solstrålene igjen- og det var altfor tidlig!! Eg må ha meire!! Solfaktor 110 ble på nytt spraya på oss alle tre- og vi lå pal i sola heilt til dagens personlige assistent Gonzales vekket meg forsiktig og sa "Excuse me madam, it is happy hour- you want something to drink?" Da er det to for en..... Bestemte meg for å prøve Pinada Colada i dag. Rett etterpå kom en som heter Manuel og gav meg 5 minutters fri massasje.
Det er ansatte på hotellet som går rundt i hvite frakker og gir gratis prøve på massasjetime. Kunne godt tenkt meg å ta en slik time nå, men problemet mitt er at eg har fått gratis prøvetimer hos både Manuel, Yolanda og George- i tillegg til at eg lovet ei anna dama at eg skulle tenke på det. Hvis eg går inn på rommet deres så vil i allefall tre av dem tro at det er nettopp DERES gratisprøve som fikk meg dit- og da må eg jo velge- og eg ønsker ikkje å skuffe noen, så det er best eg sparer de pengene.... ;o)

Jentene ble med på strandfotball i dag, og selv om Julie var treg å få med- så imponerte ho stort blandt guttene som nektet å tro at ho ikke hadde fylt 14 ennå- og var så god! - eg satt og så på dem en liten stund, og det var litt artig når gutter på 20 ble flau av å bli taklet av ho.. Da dem kom opp på rommet igjen etter tropisk storm nr 3 i dag- så måtte Nora rense og plastre sårene hennes på knærne- skikkelige skrubbsår- men ho klaga ikke :o) Men dem var glad for at dem var blitt invitert på fest i bobblebadet kl 22 i kveld.

Men før vi kommer så langt så skal vi ta en tur til en Mayaruin som ligger kloss inntill hotellet!! Bare et steinkast (så langt eg klarer å kaste) fra oss..... Og her er det ville iguyaner også!!!

Muhito in the storm...

Etter å ha fått besøk av brannvakta da vi stekte kjøttkaker har vi holdt oss til grillene som står rett utenfor rommet vårt... kjekt- til fri bruk for gjestene :o)

Jentene foran vannfontena i bassenget som skifter farge mellom blått og rødt på kvelden..