Nerveslit

Kom hjem natt til mandag fra en flott vinterferie hvor eg virkelig følte at eg fikk ladet batteriene til nye utfordringer på jobb- og heimebane.

                                         Å være ute i hardt vær - her fra forrige uke på Bømlo

SÅ, altså kom mandagen, og eg møtte opp på jobb frisk og opplagt. Må bare innrømme at eg liker å høre fra andre at eg ser så frisk og opplagt ut - det føles godt :o) Så plutselig ringer det på telefonen min. Fra UNN, eg hører en stresset kvinnestemme som spør om eg kan komme på kontroll to dager senere. Eg svarer JA før eg har sjekket om det går greit, for det MÅ gå greit. Kom det som et sjokk? Hvor ble det av 2 års kontrollen min? Eg har tenkt på det flere ganger, at eg kun var hos kreftlegen i september - men ikke noe røntgen og kirurg... tenkte det kommer vel en innkalling... og etterhvert så tenkte eg at dem må nå ihvertfall gjøre det før dem begynner å skjære i det andre brystet... men eg etterlyste ingen kontroll. Redd for hva som kan oppdages, redd for å få en beskjed eg ikke kan takle?

Eg troppa opp tidlig på kontrollen- en hel time før eg skulle. Fikk bare hengt av meg jakken så ble eg hentet til mammografi. "Jøss"- tenkte eg, detta kan gå fort. To bilder ble tatt, og eg skulle vente på legen som skulle analysere bildene.
Og der ble eg sittende.... og vente... 30 minutter... eg fulgte med på andre som kom etter meg- ble hentet til mammografi... var på ultralyd.. var hos kirurg... kom gledesstålende tilbake og forsvant... 60 minutter... eg strikker og prøver å følge med på et program om uregjærlige unger som går på tv'n på venterommet.... 90 minutter... går på do... nå har eg det vondt.... 120 minutter flere kommer og går... dette begynner å minne meg om første gangen eg var her og fikk den himla dårlige beskjeden... Lurer på om eg skal spørre om dem har glømt meg, men nei... vente litt til... strikke litt til... bøyer meg frem, fy så vondt eg har i magen nå... 150 minutter, så kommer der en dame og sier "Nymo".... og nei nei nei NEI - samme dama som henta meg, og tok seg av meg den første gangen.. En som er spesialist på krisehåndtering... Ho kjenner meg igjen, og spør hvordan det går med meg. Så rart - et menneske eg ikkje har sett på 2 og et halvt år- og kun den ene gangen, ho kjenner meg igjen. Vi prater litt om løst og fast - for eg har fått en ny plass å vente på nå... akkurat som den gangen.. Så sier ho plutselig at ho har noe å gjøre- og at forresten så er legen opptatt med å skrive i journalen til forrige pasient. Jaha... og der sitter eg aleine igjen og venter.. glad for at ho forsvant, for hvis det ikkje er alvorlig så trenger iallefall ikkje den dama være med... Eg klarer ikkje sitte i ro, men begynner å lese litt på plakater på veggene- brosjyrer som ligger der. Alt annet enn å sitte på stolen og vente- og tenke.
Så ser eg dama i den hvite frakken komme tilbake igjen - nå har det gått nesten 3 timer!!! Eg vil igrunnen nesten bare gråte nå. Ho begynner å spørre om hva som har skjedd i livet mitt siden sist vi traff hverandre - og eg forteller... Plutselig sier eg til henne hva eg tenker. At hun blir tilkalt når det er noe alvorlig- at hun har fått beskjed om at her trengs krisehåndtering etterpå. Ho forsikrer meg om at ho vet ingenting om hva som er funnet på de forskjellige pasientene- men at ho er med for å hjelpe kirurgen med diverse. Jaha.... eg gidder ikkje å si at sist eg var, så var ingen sykepleier med... det har ikkje noe for seg - for eg er redd, og eg må heller prøve å finne noe som kan roe meg... dem har sikkert rutiner som av og til brytes... kordan i all verden skal eg vite noe... men hvorfor tar det så lang tid? En kvinne kommer blank på øynene ut fra et kontor. Ho har ikke fått noen god beskjed.. Er det derfor min lege tar så lang tid? For to og et halvt år siden så satt der to leger og en sykepleier sammen med meg i nesten en time... noen må ha venta da... og sikkert vært redd! Fy for et nerveslit!
Så kommer kirurgen og henter oss - meg og sykepleieren. Han er vennlig, men alvorlig - og eg tar det som et dårlig tegn. Eg blir tørr i halsen, og kjenner meg litt svimmel - følelsen av deja vue - når eg kommer inn på kontoret hans.. Eg setter meg ned, og han spør meg hvordan eg har det - om eg har vondt noen steder. Eg svarer "benektende" - at eg har det heilt fint eg... skyter, går på ski, jobber i full stilling bla bla bla - vil så fortelle mannen at eg er FRISK. Han smiler og sier at det høres bra ut, for bildene viser ikke noe funn av noe mistenkelig - men har eg sjøl oppdaget noe? NEI - eg har ikkje det! Men hvis bildet ikkje viser noe - hvorfor spør dem likevel? Og hvorfor må dem også kjenne etter? Dobbelkontrollere? Er det ikkje så sikkert den røntgen? Legen bruker god tid - og eg sier at eg ikkje har andre smerter enn det som er kommet pga skjevbelastning- og han skal sjekke opp med innkallingen til rekonstruksjon.

På tur ifra sykehuset så sitter eg på bussen sammen med Nora. Ho har for første gang vært med mammaen sin på kontroll - og det var tøft for ho, en dag med venting og redsel- og glede som ikkje helt klarer å være ekte glede. For på nytt så drar eg hjem og lurer på om eg har lurt alle leger igjen til å tro at eg er frisk - at eg fornekter all smerte i kroppen - og velger å ikkje forholde meg til annet enn en frisk kropp og et liv eg ønsker å delta i - og få mest mulig ut av. Eg vil kjøpe meg tid - eg vil ha mest mulig tid uten å være syk. Mest av alt - så håper eg jo at eg faktisk ER frisk, at det ikke fins noe kreft i indre organer eller i skjelettet..
Når vi får slike spørsmål fra en lege, så tenker eg at eg at eg har bestemt meg for at eg er frisk! - og svarer ut ifra det.... Eg kan ikkje fortelle om alle smerter - for de er der bare når eg tillater meg å kjenne på dem. MEN MEN - hvis der dukker opp en kul, eller noe fryktelig vondt som ikkje kan forklares- eller "tenkes bort", så skal eg selvfølgelig si ifra eller dra rett til legen!!!

Gikk innom en garnbutikk i byen, og der traff eg på en tidligere kollega. Ei dame som eg husker veldig godt fra da eg var på det sykeste. Eg var innom jobb og deltok på julelunsjen. Eg hadde ikkje hår, og vi satt og prata om hvordan eg hadde det. Eg fortalte om skaden eg hadde fått i handa, og at eg nylig hadde fått operert inn en veneport for å lettere sette intravenøst cellegift. Eg hadde bedt dem om å plassere veneporten litt lengre inn mot midten slik at det ikke skulle komme i veien for  riflekolben under skyting.
Min kollega gråt den gangen og lurte på  hvordan i all verden eg klarte å være så positiv. Eg fikk et kort fra henne senere også hvor det sto noe om at du er sterkest når du ikke har annet valg enn å være sterk - samt litt godt lesestoff (krim) :)
Nå fortalte ho meg at ho sjøl bor på hotell i byen og går til stråling. Ho var i godt humør, og sa at det var ikkje i nærheten av hva eg måtte igjennom, ho slapp cellegift og fikk brystbevarende kirurgi - så dette skulle gå bra.
Under samtalen så klarte nå EG å bryte ut av meg noen negative tanker om egen situasjon - og da var Nora snar med å kommentere - "Ja der hører du, ho mamma er så positiv - men ingen kan være så negativ heller".... Vi flirte godt - det er jo sant også, eller kanskje eg er en realistisk men positiv person? Hvorfor bryter eg meg ned da med å tenke disse negative tankene?
Tror det kanskje er mest pga tilbakemeldinger fra leger som har vært redd for at eg ikkje skulle være klar over "ståa" - må være realist.. Men MÅ eg det? Ja, eg veit det jo... men hvis eg skal gå rundt å tenke på det videre så får eg jo en forringet livskvalitet!
Eg henter meg sjøl støtt og stadig inn i den indre dialogen - og blir som regel enig med meg sjøl også :)

Eg klarte ikkje å slippe noen jubel løs i går etter eg kom heim, men eg dro på quiz ilag med gode venner- og tok 2 glass rødvin, det var koselig og eg kjente eg begynte å slappe litt mere av. Selv om eg var seint oppe, så var det lett å stå opp i dag. Selv om eg ikkje trur at det påvirker meg særlig så gjør det nok det - og det var lett å stå opp og gjøre litt innsats i heimen på denne fridagen min.
Eg gikk løs på arbeidsoppgaver eg skulle gjort for flere uker siden, blant annet rørleggerarbeid på badet. Fram med hele bobblebadet, skru løs deler og finne ut hvor det var tett - rengjøre for så å sette sammen igjen deler - plages, banne høyt for å få ut frustrasjonen over å måtte gjøre slikt arbeid eg overhodet ikkje liker - men må! Og DERRRR va det gjort, og i dag klapper eg meg sjøl på skulderen for å være både "merr og bjørn".To års kontrollen er over, og nå kan eg endelig se litt fremover igjen.

                           Å være ute i hardt vær - kan være da du kjenner best at du lever :o)

Skiglede

Så starter 2013 med turer som kommer som perler på en snor. Nesten så det kan bli litt i meste laget - men bare nesten..... Nå er det nettopp det som skal prioriteres i livet - å gjøre de tingan vi liker - og ikke utsette livet til senere. Livet skal nytes her og nå - og eg begynner å bli flink på det synes eg sjøl da ;o)

Vinterferien ble vi invitert til Hovden og Torhild med familie. Eg hadde vel i utgangspunktet tenkt at det ville bli for mye, da vi skal så mange flere turer i tida som kommer. Men - så er det det der da... med livet som ikke lar vente på seg.

Eg tenkte på ka eg hadde lyst til - hva eg ville gjøre her og nå, hvis eg bare hadde en måned igjen i livet - hva ville eg gjort da? Jo, eg ville ha gjort det som skapte latter, det som skapte glede, ville vært sammen med de menneskene eg elsker og er gla i - eg ville sett og følt det landskapet som gir meg noe tilbake - noe eg kan leve på. I dagliglivet, altså i hverdagen så har eg mange av de vennene og familien som betyr mest for meg i livet - men noen bor også et stykke unna.

No ble det altså bestemt å dra til Torhild i vinterferien - på hytta hennes på Hovden - på skikkelig SKIFERIE :) Også eg som lurte på om eg kunne stå på ski igjen for to år siden.... noensinne.... Men det kan eg altså!!!! I fjor så prøvde eg meg på et par korte skiturer, og no har eg gått ca 1 mil hver dag - og det har gått heilt fint det :) Lymfødem eller ikke - manglende lymfesystem eller ikke.. eg vil gå på ski!!!!! Eg går, men tar ikkje så mye I med venstre armen - lar den være litt "slapp" - men av og til må den gjøre litt jobb den også :o) Men så snart eg tenker den kan slappe av - så får den hvile..... Sånn gjør eg det, - inntil videre....

De andre dro i bakken hver dag - og eg gikk på mine fjellski - nye av året "Sondre Nordheim" av Åsnes. Egentlig så angret eg i det øyeblikket eg kjøpte dem - for eg begynte å tenke på at eg kanskje ikkje ble å få brukt dem pga rekonstruksjon osv..... men så bestemte eg meg for å FOKUSERE på fremover!!!!!! Fordi de gamle skiene har eg hatt i 24 år - og dem er oppripet og VELbrukt - og det er HÆRLIG - det skal BRUKES :o) :o) Og eg skal ikkje ha dårlig samvittighet for å kjøpe nye ski som blir brukt :o)

Her er en plass eg kom til - sånn helt alene, uten å vite helt kor eg var, men fint var det - og etter å ha studert kartet i ettertid så trur eg at eg var ved Breivevatnet.... trur eg... kan hende så e eg heilt på bærtur...

Iallefall så var det en flott ferie - og min colombianske sønn utviklet seg fra å kunne 0 ski - til å hoppe og kjøre den svarte løypa med dødsforakt etter 5 dager!!! Det var så at et mammahjerte ble livredd og egentlig glad for å få vite det etterpå... ikkje før... ;o)

Einaste problemet eg møtte på iløpet av uka var når det plutselig slo om til mildvær - og eg måtte innom skibutikken og spørre om dem solgte smørning. Denna Setesdølen forstod nok ikkje min nordnorske dialekt, når eg spurte etter rød klister og sa at det var så bakglatt at eg sklei bakover på flat mark - og han svarte meg; " Ååå,  så du klarte ikkje å dra fra mannen din" ? Hahahahahaha  - eg ler enda......... :o)

Albis, Julie, meg og Wilson på Bømlo

Julie på Hovden

                                                 

                                                                         Bømlo

Hår 5 - det er blitt laaaangt :o)

Håret ja.... det som på et tidspunkt var borte.. alt var borte... så kom det gradvis tilbake og 2 år etter operasjonen så er det blitt kjempelangt (etter ny standard da ;o) ) Har klipt meg 4 ganger i denne perioden, men som eg sa sist hos frisøren - eg trenger bare en "stuss"  vil ennå spare litt til - for eg kjenner at det gjør så godt å ha det lange håret tilbake....... Mange som går på tamoxifen sier de har fått mye tynnere hår, men det har ikkje eg opplevd.

Og SÅ får eg begynne å tenke på om det kanskje hadde vært mere praktisk med kort hår... for det kunne eg ha tenkt meg no... men kun  fordi at nå er det EG som bestemmer om det skal være kort eller langt - ikkje cellegifta.... :o)

Er begynt prossessen med rekonstruksjon.. Huff... venting... og eg er en TÅLMODIG sjel - så eg kan bare tenke meg hvordan det er for de som ikkje er det ;o) Så det løftet eg fikk at rekonstruksjon skulle være påbegynt etter 3 år - det trur eg ikkje lengre på. Noen ganger så lurer eg rett og slett på om dem er så kyniske at de først vil vente å se om man får tilbakefall eller ikke innen 5 år... og om dem føler at det blir bortkastede penger... Eg vil jo ikkje tru at det er slik, men på en annen side - når samfunnet er blitt slik at nå skal sykehusene gå i overskudd... da er det noe som er galt tenker eg. Sykehusene burde få gå i underskudd!! Er det en plass hvor pengene burde brukes nesten uten begrensninger så er det vel der? Eg skjønner jo at ikke alt er "lønnsomt" - men hvem setter grensa for hva som skal prioriteres? Eg har ingen problem med å forstå at når det står om liv - og rekonstruksjon så skal jo liv prioriteres, men hva med kvaliteten på livet?
For meg personlig så har eg ingen problem med å mangle et bryst - men eg har problem med å ha ett!! Har mange ganger tenkt at det ville vært så mye lettere å ikke ha noen i det hele tatt, for eg synes det er så tungt å ha en protese som skal prøve å skape en likevekt - men som "henger" i bh'n - og får vondt i skuldrene av det.
Vel vel - nå har eg kontaktet Aleris i Oslo som sier de kan starte med meg - men de kan ikke gjøre det nøyaktig slik de hadde tenkt å gjøre det i Tromsø. Så nå har eg rett og slett tatt kontakt med pasientombudet - som skal hjelpe meg å finne ut av det. Så får vi håpe at det blir en god løsning :o)

Lymfødem

Siden eg hadde spredning til lymfekjertlene mine, og litt i vevet rundt og faktisk lymfødem allerede før operasjon (regner med at det var helt "tett" i lymfesystemet..) begynte eg å få behandling med det samme. Legene og fysioterapeutene var litt i tenkeboksen om hvorfor eg var så hoven og med slike smerter. Etter et halvt år på cellegift var det ikkje blitt bedre, men med det samme de ble fjernet kirurgisk var det som en stor lettelse! Det føltes virkelig bra, og eg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at eg ble å få lymfødem i ettertiden heller. Men måtte selvsagt ta mine forbehold - være forsiktig, ikkje bære tungt etc, statisk belastning måtte unngåes.. og obs obs - ingen rifter eller skader på venstre arm eller hand. Det høres jo litt alvorlig ut når de sier at får du feber - så vær rask med å kontakte lege.

Slik ser strømpen - og hansken ut, som eg har i forskjellige farger :) Alt utstyr og ALL lymfødembehandling som er kreftrelatert er gratis i Norge. Det er heller ikke egenandel så lenge fysioterapeuten har kommunalt tilskudd!

Eg har lest i ukeblader om kvinner med brystkreft som ikkje har rørt en vaskefille på 20 år, ikkje tatt oppvasken eller utsatt seg selv for slikt som hagearbeide, handling av matvarer osv osv.... JØSS tenkte eg! Dem har vært bra smart ;o) Hehe - vel, og dem har jo sikkert gjort det for å være på den sikre siden - men eg lurer så fælt på om hvor den grensa går?? Og hva hvis man skal være hele tida på "den sikre siden"- blir ikkje det litt kjedelig da?

Legene mine er veldig skeptisk til mine aktiviteter som feks konkurranseskytinga - våpenet veier sine kilo det og ligger i venstre hand (på operert side) - og med en stram reim. Eg venter alltid i det lengste før eg tar våpenet opp - venter på kommandoen ILD - for å beskytte armen min litt. Fysioterapeutene synes jeg skal fortsette med skytinga, men bruke støttestrømpen og hansken er en forutsetning - og der er eg ikkje flink, fordi det gir puls - og blir vanskeligere for meg å få et stabilt resultat i konkurransen. Derfor har eg flere ganger i konkurranse valgt å IKKE bruke strømpen og hansken. Resultatet? Joda lymfødemet er begynt å komme tilbake. Nå har eg gått i nesten et år hver uke til fysioterapeut og forebyggende behandling. Når hun spør om eg bruker strømpen svarer eg litt unnvikende at "joda, men det hender eg glømmer...."

Eg har prøvd å gjøre stort sett alt som eg gjorde før - det eg absolutt har størst utfordring med er nok klatringa! Har prøvd det bare en gang etter operasjonen, og det gikk heller dårlig - men det kan også være en naturlig forklaring på at nesten 20 kilo ekstra og kombinert med mindre styrke i armene gjorde at eg mista litt motet - men hvem veit? Kanskje om et år har eg fått trent dette også tilbake?

Fysioterapeutene er opptatt av at vi skal leve et så normalt liv som mulig etter fjerning av lymfekjertlene. Det er sagt om og om igjen - og eg må jo si at eg er enig i det! MEN hvordan eg skal få lurt noen til å komme inn i mitt liv og overta all handling, hagearbeid og oppvask - nei DET ser eg på som en utopi ;o) Det handler vel kanskje om å finne gode løsninger og andre måter å gjøre disse på enn tidligere? Eg elsker å jobbe i hagen - og får vel bare investere i klær som kan beskytte for rift og skader,  gummihansker til oppvasken som ikke går i oppvaskmaskinen, og spørre om hjelp fra noen til å bære varer - eller gå flere ganger... Det finnes ALLTID en løsning.

Selv om eg nå begynner å få vondt i armen, og lurer fælt på om det er skytinga som er årsaken, så er eg ikkje heilt villig til å legge den på hylla ennå - eg må bare finne ut hvordan eg kan begrense belastninga mest mulig. Det kan like gjerne være strikkinga som er årsaken - kanskje ta litt flere pauser...

Det handler jo om å LEVE, det handler om å gjøre de tingene eg liker å gjøre - og som gjør livet til en arena som eg kan glede meg til å stå opp til hver morgen - det handler IKKE om å tenke begrensninger i allefall :o)

Livstidsgaranti?

                                            Vardnesfjæra ved Venuspassasjen sist sommer

I forrige uke var eg på UNN igjen på en litt fremskyndet kontroll. Tror det var fordi min fastlege begynte å snakke om røntgenbilder igjen - og at eg denne gangen resignerte og sa at det var greit.. Men så ble det altså tur til sykehuset og samtale med kreftlege og "manuell" kontroll istedet. Får vel mammografi igjen i januar da.
Han kjente på de områdene hvor det er smertefullt bak skulderbladet og under ribb-beinet. Her kjentes alt fint ut, ikke noe hevelse eller hardt som vistnok kunne indikere på at noe var galt.
- og det var eg jo glad for!

Så var eg så dum å spørre IGJEN (at eg aldri lærer!!! Eg skal ALDRI gjøre det igjen....) Eg spurte om det kunne være mulighet for at eg IKKE får det tilbake igjen. Legen fikk et unnvikende blikk, mumlet og det ble litt "kleint" som ungan bruke å si. Eg spurte om han helt hadde mist munn og mæle, og han begynte å snakke om at han kunne ikke garantere noe som helst. Eg sa at det skjønner eg jo! Ingen har vel livstidsgaranti.... Og her kunne vel legen ha sagt noen beroligende ord - men han så bare på meg og etter litt taushet spurte han meg om eg var klar over hvor langt det hadde kommet... (ja, dette var iallefall LANGT ifra beroligende å høre!) Så vidt eg veit så var det stadie 3. men ikke fjernspredning. Eg veit også at den var aggressiv, men som eg sa til legen så velger eg å være positiv og tenker at det kan hjelpe. Han så lenge på meg igjen, og spurte om eg tenkte mye på dette.. Overhodet ikkje beroligende... Det eneste han kunne si var at for hver dag som går, jo større er sjangsen for at det skal gå bra.
Med andre ord - for hver dag eg lever, er eg blitt en dag eldre og muligheten for å få lov til å bli gammel vil øke for hvert år.
Husker da eg var lita, og vokste opp på Gibostad. Min venninne Tove og eg pleide å leke at vi var to fine (gamle)fruer - og laga oss en sang om dette. Det var nok bestemødrene våre som var våre store idoler. Eg har lyst til å bli idol for eget barnebarn en gang! Eg ønsker å få være en som noen trenger - som kan utgjøre en forskjell - som både kan gi og få kjærlighet. Eg vil være levende til stedet i livet og ikke bare en passiv tilskuer!

Dette bildet er tatt av Ole Salomonsen - en fantastisk god nordlys-fotograf som har egen side på facebook hvor han deler nordlysbilder. Mitt favorittbilde av Signaldalselva. Fikk stativ i julegave ifjor, og nå skal eg kjøpe ny linse og jakte på slike bilder selv igjen :o) Gleder meg!


Eg gikk fra UNN og hjem til Nora. Satt på rommet hennes og gråt hele dagen til hurtigbåten gikk hjem igjen. Dro rett på jobb, og la fra meg skuffelsen over å ikkje få et eneste håp utlevert på blåresept! Ble så nesten litt irritert. Legen VEIT ingenting - ikkje eg heller, men han kunne ha sagt som en lege tidligere gjorde - at det er mye som skjuler seg i en statistikk - og at eg skal tru at det KAN gå bra med meg! Hvorfor kan ikkje alle legene tenke slik? Er de redde for å bli saksøkte av pasienter som har fått utsikter til bedring - og det ikkje slo til? Bra at meterologene er litt tøffere - vi veit jo alle sammen at selv om de melder om sol over hele nordnorge - at sjangsen for en regnskur absolutt er tilstede, og hvis de meldte sol midt i mørketida ville vi også skjønne at nå lover de for mye... Men om dem meldte sol på seinhøsten så ville vi vite at det var gode sjangser for det, og vi veit at "lynet kan ramme fra klar himmel"

Når vi har mørketida så kan det likevel være mange gode stunder! Da gjelder det å nyte fargespekteret som åpenbarer seg på himmelen - og tenne et lys og la det skinne i hver en mørk krok..

Fotballfan

Hva vil det si å være fotballgal? Er det en supporter som blir ganske fanatisk opptatt av sitt lag? Betyr det at man lever og ånder for "sitt" lag? Kan man bare heie på 1 - ETT lag??? Hva hvis eg skulle finne på å heie på mere enn ett lag - gjør det meg til en utro fan - en fotballhore? Huff nei det hørtes fælt ut.... Da skulle man vel forresten ha fått betalt - og det skal vel også gudene vite at eg ikkje har fått - bare utgifter her i gården - og det stooore - og ka e man da? ehhhh, nei skal ikkje spekulere mere på den bare fastslå at fotball - ja det er mere enn en rund ball på en bane!
Kan man ikkje bare ha et "romslig" hjerte???? :o)

Eg har alltid vært glad i fotball og startet å spille fotball som jentespiller den gang Gibostad hadde eget jentelag - og senere damelag. Klubben i mitt hjerte- Gibostad Idrettsforening GIF :) Senere har eg både vært trener og fotball-forelder som har stilt opp hver uke på kamp enten med kjøring, eller vaffelsteking, kiosk og fruktskjærer, heiagjeng. Spillet fascinerer meg - og eg kan sitte i timesvis å se på - hvis eg har noen å "holde med" - og det finner eg alltids....

                                                            Nora fra HGFB - tida

Av utenlandske lag så var det bare ett lag som var aktuell blandt meg og mine venner på den tida vi vaks opp. Det var Liverpool, og Kevin Keegan var den store helten - nr 7. Husker ennå så utrulig stolt eg var over min røde Liverpool-bag som eg hadde gymtøyet mitt i. Skulle ønske eg hadde gym hver dag slik at eg kunne bruke den ofte - Ville jo vise hvor eg hørte heime i fotball-verden!! Brødrene mine delte seg - og en gikk til Nottingham Forrest (eg har han sterkt mistenkt for å være tiltrukket av navnet Nottingham og assosierte det med Sherwoodskogen og en som tok fra de rike og gav til de fattige).

I barne-og ungdomsfotballen så må de fleste ta sin "tørn" også som keeper - og slenge seg i gjørme og søle - ikkje alltid like blid kanskje? :o)


Av norske lag så kan eg ikkje huske at eg holdt med noen andre enn Gibostads A-lag. På det tidspunktet hadde vi ikkje noen lag her nord i den øverste divisjonen - og det var uaktuelt å heie på noen "sørpå". Eg kan bare helt vagt huske at da Bodø-Glimt kom til Cup-finalen så sto nesten hele nord-norge med Oluf i spissen og heiet frem Glimt som om det var moderklubben vår - Det var Glimt som var klubben da! Eg fikk et stort krus som det sto Bodø-Glimt på, og det syntes eg var stas :)

Så kom dagen da Tromsø gikk opp i øverste serie, og for en kort stund kom eg i loyalitetstrøbbel - men bare kort... Eg måtte ta farvel med Glimt, for det er jo Tromsø som regnes som "hjembyen" - og det var klart at eg skulle heie på "gutan" Heia TIL! Hadde den gleden av å være på cup-finalen i 1986 og se dem banke Lillestrøm 4-1!! For en en følelse! Fantastisk!

Så flytta eg til Hallingdal og Gol ble den nye klubben i mitt hjerte. Det handler jo om samhørighet med klubben der du bor! Det hadde liten hensikt å "heie på" GIF da. En tantegutt var svært opptatt av Tottenham - og eg fikk støtt og stadig høre historier om Gary Lineker, Gascoigne, Torstvedt og co... trøste og bære det var livet for en liten gutt. Eg fikk så grundig innføring og levde meg så inn i hans engasjement og så på Tottenhamkamper at eg sjøl også begynte å heie på dem sammen med ham (og Liverpool mere i det skjulte)
Huske ennå da han fikk seg Tottenhamdrakt, og han falt og brakk armen i skolegården(under kamp) - og i ambulansen var han mest bekymra for at det var kommet et rift i drakta hans!

Så traff eg altså en mann som senere skulle bli far til mine barn, at han var Liverpool-fan så eg jo bare på som en fordel. HA! Det var bare inntil ungene kom.. Og hvem måtte legge dem om kveldene når Liverpool-kampene gikk? Joda, det var jo meg det... - og eg var så snytfornærma, at eg tenkte at eg bryr meg ikkje lenger om fotball - ihvertfall ikkje Liverpool... (huff- ser hvor utrulig umoden eg må ha vært... ;o) Så da han kom hjem fra utlandet med en Liverpooldrakt til vår eldste datter - var eg snar å kjøpe en Tottenham overtrekksdrakt neste gang eg var i England - for hva ble mest brukt i kalde Norge? Eg må ha vært litt utspekulert og eg ser ikkje bort ifra også litt "vrien" småbarnsmor.
Det hadde lite å si viste det seg - for hun valgte selv Carlsberg-reklamen på drakta så snart hun var gammel nok til å ta et valg. Noe som jo selvsagt gledet mitt røde hjerte innerst inne :o)

Men så kom neste datter - og hva skjer???? Hun kommer hjem en dag og forteller at Manchester United er det beste laget i verden! Herregud - hjernevasket av klassekammerater, venninner, fotballvenner, bestemor og aliens? Hvordan takler vi dette? Hun blir hånet av familiemedlemmer. Onkel nekter å kjøpe henne MU-effekter i julegave (vil ikkje bli observert i en butikk og at noen skal tro at han liker MU- det ville vært krise) Det krangles i heimen - og eg "får fnatt" - stakkars jente! Som mor og med et blødende hjerte for et hånet barn - så må eg støtte henne så klart! Så eg setter meg litt inn i hvordan dem har det der hos "fienden" - kjøper både sengetrekk, penal, skjorte, video og diverse. De er jo ikkje så værst finner eg ut etter hvert som eg blir bedre "kjent" med spillerne. Men kranglinga i heimen er ulidelig. Søskenkjærlighet er det noe som heter - men når kranglinga ingen ende vil ta pga fotball så holdt også min tålmodighet på å ta slutt!

Så skjer det et MIRAKEL - yngste datter har tatt et valg. Det bare skjedde en vakker mandag - og det var noe ho fikk utrolig mye pes for hos alle vennene sine - HO BYTTA LAG! Ho ville tilhøre familiens lag - og ikkje minst søsterens. Det la seg en ro over heimen som ikkje kan beskrives. Eg har tatt med dette bildet før - men må bare ha det med en gang til- for det viser hvor mye dette har å si.

Storesøster er sengeliggende og full av influensa. Lillesøster tar på seg Liverpool-drakt, maler seg i ansiktet og kryper opp i senga til søsteren og spør om dem skal se på kamp i lag. Så sitter de der i draktene sine, og at lillesøster blir smittet og senere sengeliggende, det ofrer de ikkje en tanke - for de har noe felles- noe som betyr mye for dem begge. Samholdet og "You'll never walk alone" er  som et usynlig rep som knytter jentene sammen i en fortrolig sfære.

Vel- for å være ærlig så har det blitt flere lag opp igjennom årene som eg "heier" på. HGFB er jo da et sammenslått lag for nord-Senja, og begge jentene mine har spilt her - og det sier seg selv at tilhørigheten til Nord-Senja er noe vi er stolte av Her har vi vært med både på Dana-cup, og Julie har vært kretsmester to år på rad med jentelaget

 - i TILLEGG så heier vi jo SELVSAGT med FK Senja! Hjemmekampene er vi stadig på- og tenk om de en gang skulle komme seg helt opp til 1.divisjon eller tippeligaen? Det hadde vært artig det :o)

Hønefoss heier eg også på. Der fødte eg eldste datter, og det var byen nærmest Gol - kunne jo forsåvidt likegjerne ha heiet på Strømsgodset og Drammen siden det også tilhører Buskerud, men neeei - det ble nå Hønefoss som lå hjertet nærmest :o)
En ting var eg vel likevel sikker på! At Finnsnes ville eg vel aldri heie på... jaja - det var helt til eldste datter ikkje hadde mere fotballtilbud på Senja, og måtte gå over til fienden. Det var en surrealistisk opplevelse å delta på "Kick-off" i FIL-hallen et år. Eg var plutselig blitt "FIL-forelder" eg klarte ikkje heilt å tilpasse meg den rollen - men det gikk ikkje lange stunda så var eg på FIL-kamper og heiet på Finnsnes så det ljomet - de er jo tross alt ifra byen i Midt-Troms, selveste Barnebyen....

                     Nora kom hjem i sin første FIL-drakt - og slett ikkje lite stolt av den heller :o)

Av andre utenlanske lag, så heier eg jo selvsagt på Barcelona :o) kjenner eg blir så varm i hjertet og smiiiiler bare eg tenker på byen Barcelona, på fotballen de spiller - det er en kunst, en drøm, magi... Eg blir så glad over å se et så sammenspleiset lag, og så mange gode enkeltprestasjoner! Men dem har eg jo snakka om før - og eg skal ikkje drømme meg bort igjen - Men Barcelona gjør meg GLAD :o)

En flott opplevelse å sitte på Camp Nou med nesten 80 000 andre fans og heie frem laget ditt til seier!

                                               Han Messi og meg ;o) Fra Madame Tussauds

For to uker siden var eg i London - og da ble det jammenta Arsenal-kamp på meg! Eg måtte jo kjøpe et Arsenal-skjerf også, for å kunne gå "under-cover" med fienden - og måtte heie på et lag eg overhodet ikkje hadde noe kjennskap til, eller hatt noe bankende hjerte for tidligere. Etter kort stund så oppdaga eg at eg faktisk satt og holdt med dem (på ordentlig) Uten å sverge noe troskap til en fremmed klubb, kunne eg likevel kjenne på samholdet og nærheten til de andre fansen som var rundt meg. Etter ca en omgang så tenkte eg at Arsenal er jammenta ikkje så værst, må vel heie litt på dem også nå ;o)

Ny cup-finale. "David møter Goliat" blir det sagt... Et lag som normalt ikke skulle kunne slå et tippeligalag - gjør nettopp det! Vi sitter på verdensteateret i Tromsø og ser at "gutan" vår spiller kjempebra - men får ikkje mål. Hødd forsvarer seg fantastisk bra - og en ung keeper blir brått en helt i nasjonen Norge. Eg ser han "asser" for hver redning- han er stolt og glad for hver eneste ball han på mirakuløst vis holder unna buret. Vi tusler litt tafatte og triste hjem etter kampen - hadde forventa at det skulle bli feiring og god stemning i byen denne ettermiddagen.
Men eg kan ikkje fri meg for at eg i dette tilfellet også gleder meg over at "David" kunne vise hele fotball-Norge at ALT er mulig! Fotballen er rund! - og når vi først skulle tape så var det ikkje det værste laget å tape for det her. Hødd hmmm - kanskje.....heie på? en anna divisjon jo... hehehehe- neiiiida-KØDDA ;o)

                                       Julie skyter ikke bare med rifle -men også med ball :o)

Satser på at til neste år så slår TIL til med seier i serien og cup, Hønefoss kan få andreplassen og viktigst av alt- de må knuse Rosenborg! Så gjør FK Senja det strålende bra, kanskje 1 plass i 2.divisjon? Og FIL må jo rykke opp til 2 igjen!! Klart det! Liverpool har starta svakt i år - blitt for mange uavgjorte, så det ser ikkje så bra ut for denne sesongen - men neste!! :o) Barcelona ser ut for å feie de fleste av banen, og der har eg iallefall håp om seriegull :o) Og ikkje minst, kanskje får vi 3.kretsmesterskap til HGFB-jentene? Julie fikk være med som småjentespiller det første året, så muligheten er å hente hjem den 3 pokalen på 3.året - DET ville i såfall være den største fotballopplevelsen av dem alle!!! Og det kan ikkje måles med det som de proffe utretter på banen, det er ingen floskel - men å følge barna dine på kamp, oppleve gleder og sorger, kjenne på smerten og støtte og trøste i tunge stunder - for så å danse i gledesrus - det er nok DET fotball handler om mest for meg :o)

                   Noen skjønne småtroll som stilte opp som heiagjeng på hjemmebanen til GIF :o)

"You'll never walk alone" så lenge du er glad i fotball - og da tenker eg uansett lag du måtte finne på å holde med :o) 

Kan man samle mot?

Dette bildet er fra en tur Wenche og eg hadde til Skårliodden på Senja nå i oktober. Kjempefin fjæra med avslipte, runde og ovale steiner fant vi der.

Det "plager" meg litt, at eg har "vondter" eg ikkje heilt kan forklare. Men redsel for at det skulle være kreft, gjør at eg prøver å overse det. Noen synes sikkert at det er uforståelig - og sier at man må komme seg til lege fortere enn kjapt med slike mistanker. Eg tenker at det fort skremmer mine omgivelser også - å fortelle om egne tanker. Føler en forpliktelse til å "skjerpe" meg - nettopp det der med å ikke grave seg ned i elendigheta. Det har vært litt ekstra tøft no, men eg har omsider gått med på legens anbefalinger - så nå blir eg innkalt til røntgen. Eg føler at nå har eg samla mot/styrke, sagt til meg sjøl at om eg skulle få verdens værste beskjed, så skal eg likevel være rustet til kamp - og det blir å gå bra :) Eg er rimelig sikker på at det hele dreier seg om muskelknuter :o)

Men vi har hatt en trist hendelse denne måneden i familien. Pappaen til Wilson døde av bukspyttkjertelkreft. Han rakk akkurat å reise hjem og treffe han -før han døde noen timer senere. Det må være tøft for en ung gutt å miste faren sin slik. Men vi skal gjøre alt vi kan for å ta vare på han og gjøre oppholdet hans i Norge så godt som overhodet mulig når han kommer tilbake igjen i neste uke.

Nå skal det handle om å leve igjen! Vi har så mye godt å se frem imot, og eg gleder meg over livet- og alt og alle som er en del av det. Grip dagen!

Har du fyr?

På tur rundt Storhaugen en kveld. Kjenner på mørkeredselen når eg forlater siste lykt i lysløypa og fortsetter mot "postkassa". En skrekkblandet fryd å stå midt i mørket og høre på stillheita
(og høre etter om det knekker i kvister.. om elgen snart puster meg i nakken ;o)


September går snart over i oktober, og eg tar en ny oppdatering.. Eg merker at det er godt - et sunnhetstegn å ikke skrive så ofte- for det er jo i det virkelige livet at livet skjer- ikke på en skjerm :o) Men eg kjenner at når tiden nærmer seg for å skrive igjen, så må eg også begynne å tenke litt dypere på hva som skjer i livet- ta en oppsummering, og for egen del finne ut om eg er på rett vei... Går eg mot det som er bra for meg sjøl - eller mot noe som gjør ting værre for meg? Klarer eg å holde meg frisk? Klarer eg å fokusere? Er eg feig? Er eg for aktiv? Er eg sliten eller opplagt? Hva gir meg energi? Hva gjør meg glad? Hva gjør meg lykkelig? Denne bloggen handler jo om å leve - finne de ting i hverdagen som gjør livet godt å leve - og leve så lenge som mulig slik :o)

Det er noe som gjør meg sliten, og det tenker eg er at eg gikk tilbake i 100% jobb i begynnelsen av juni. Planen var at eg skulle ta dette veldig gradvis - og fulgte legens råd, til tross for at eg tapte 4-5.000 pr måned  da eg gikk over på arbeidsavklaringspenger. Det er mye når man er enslig forsørger! Men valget var jo livet - og kroppen klarte ikke å jobbe i 100% da et år borte fra jobb var gått. Men etter 9 måneder med redusert lønn ble det umulig. Eg måtte ta et valg, for skal eg opparbeide meg sykepengerettigheter før en rekonstruksjon så må eg uansett ha vært i full jobb igjen i 26 uker.
Det var veldig godt å begynne å jobbe igjen - og det er egentlig ikke jobben i seg selv som er problemet. Det som blir slitsomt er å skulle klare alt arbeid i heimen, kjøringer til og fra treninger, foreldremøter, hagearbeid, selge vafler på fotballkamper, kjøre på skytterstevner, og enda ha overskudd til å gjennomføre den absolutt nødvendige treningen som eg får med å gå på turer i skog og mark - og fjell.. Det går ikke. Døgnet har ikke nok timer - og en ting til- eg trenger visst søvn også.... ;o) Men slik er vårt trygdesystem pr i dag. Selv om man får kreft og trenger mer enn et år på å bygge kroppen opp igjen etter, så blir det 66% av lønna du mottar videre hvis du ikke går tilbake i full jobb. Merkelig... Men slik er det, og eg må bare stå på videre...

Så hva gir energi i hverdagen nå? Jo vårt nye familiemedlem!! Wilson er en skjønn gutt, og vi var glad i han fra første dag. Han passer perfekt inn i vår familie med sin distré atferd.. To ganger har han ringt meg på jobb og vært fortvilet over å ha lagt igjen lommeboka si med oppholdstillatelse, visakort mm. på bussen. Begge gangene ble den funnet - med alt innhold i!! Det hadde vel neppe skjedd i Bogotá - men heldigvis gikk det bra på Senja :o) Sist tirsdag kunne han fortelle meg "the funny story of today" - han hadde sovnet av på bussen, og våknet på Lysnes ca 15 km fra heimen. Bussjåføren fortalte ham at det var to timer til neste buss tilbake eller han fikk begynne å gå hjem. Han begynte å gå, og etter noen kilometer kom en trailer som stoppet og spurte om han ville sitte på (eg har bussjåføren sterkt mistenkt for å ha snakket med trailersjåføren- tipset om stakkaren) Med stjerner i øynene kunne han fortelle om at det hadde vært som en drøm! Tenk å få sitte i en trailer! - og han beskrev hvordan sjåføren satt der og kjørte i bare sokkelestene og pratet om alle tonn med fisk han hadde bak i bilen. Da han skulle gå av traileren var han så opptatt av å takke for seg da han skulle gå ut, og sa "and you know what mum? I forgot that I was in a big car - and plop- I fell down to the ground" Vi lo så vi rista over denne historien - som bare er en av mange vi opplever med gutten vår.

Han oppdager verden - og vi opplever den sammen med han, og vi får se kjente landskap - bare med nye øyne. Det kan virkelig være nyttig iblant!

Dagene er blitt kortere, men vi skal nyte flotte høstdager både ute i naturen - og med lys og varme inne på kveldene. I går var eg på konsert med Hekla Stålstrenger nede på brygga i Araberkvartalet på Gibostad. Det var en vakker opplevelse!! For ei stemning, for et lokale, og for et band! Hærlig blanding av tradisjonsrike låter, alvor og MYE humor :o) Den kanskje mest kjente låta er vel "Har du fyr" - en nydelig tekst. Bare hør - og hør den om igjen no når vi går imot mørketida :o)

En smak av verden i vår stue

En måned siden siste innlegg- og du verden så mye som har skjedd!

Landsskytterstevnet på Voss er over - hadde kjempefine dager med SOL og massse skyting. Hærlig å få bekrefta den gode formen med å kunne delta på feltskyting og ikkje ha noe problem med å gå i bakker og ubehag i varmen- for det var det andre som sleit med..
Hadde med meg et par sølvbeger heim også, så da er eg kjempefornøyd- har ikkje større ambisjoner for tida enn å gjøre mitt beste utifra hva eg har av treningsgrunnlag (og det er jo ikkje rare greiene ;o) Samlagsmesterskapet sist helg var så elendig at folk spør meg om eg var avsvimt i "gjerningsøyeblikket"....Hehe, takk for den- skjønner dåkker forventer bedre, så eg får ta det som et kompliment ;o) Tror dessuten eg veit ka som var feilen, og skal få testa det til uka... Gleder meg igrunnen til vi kommer igang igjen med trening sammen med de små :o)

Det store i livet til familien vår no er at eg har fått en sønn, og jentene har fått en bror :o) Søndag 26/8 kom Wilson fra Colombia til heimen vår. Første gutt som skal bo her i huset, og vi satser på at det skal gå fint! Han er 16 år, og interessert i musikk og fotball - og det passer veldig bra i forhold til våre interesser :o) Han er AFS student og skal bo hos oss et helt skoleår. At nettopp vi ble hans familie, skulle man tro var skjebnebestemt. Han måtte forlate sin far som er veldig syk, og vi veit hva han går igjennom nå..

No er dagene fylt med gitarspill, liflige toner fra saksofonen- og i kveld skal eg være med han på hans første fotballtrening sammen med FK Senja. Trur vi gleder oss like mye begge to :o)
Første dag holdt han på å fryse ihjel. 8 varmegrader var litt i kaldeste laget for ham- selv om han mente at han hadde forberedt seg mentalt på slik kulde..... stakkar..... og høsten er ikke kommet ennå... ;o)

Smertene bak skulderbladet er nesten borte! De er iallefall så bagatellmessige at eg tenker ikkje over dem lengre. VELDIG bra :D

Så eg fortsetter i samme dur som eg har gjort siste år, spiser brokkoli, gurkemeie, ingefær-te og daglige "doser" med blåbær eller hjemmelaget krøkebærsaft. Veldig begrenset inntak av sukker, og går turer hver eneste dag!

Når man satser på et kosthold med såpass mye bær- og bærsesongen svikter totalt, da kan man gjøre slik Wenche og eg gjorde i forrige uka. Vi kjørte til riksgrensen og kjøpte blåbær for hele vinteren. Ikkje værst å ha "sanket" vinterens beholdning og fått det i fryseren ferdig rensket på en dag :o) Det var nå ei nødløsning - i fjor plukket eg jo til den store gullmedaljen... Men krøkebærsaft skal lages, for den bæra tåler godt å smake frosten og kan stå og modnes ennå ei stund.

Et par naturbilder må eg bare ha med :o) Fra siste "langturen" som gikk til Snøfjellet før vi dro til Voss

                                             Utsikt mot Breitind ca kl 01.00 om natta

Tid for tanker

Det ble en pangstart på sommeren (hvis man i det hele tatt kan kalle det for sommer da..) Først NNM, så arrangør for felt- og banestevne, full jobb - og feriegjester som begynte å komme. Turer både med og uten hund, med trivelige turkammerater og fantastisk natur. Bare sola som har glimret med sitt fravær.
Fysioterapeuten har ferie til langt ut i august, og eg kjenner på smertene bak i høyre skulder. Prøver å holde fokus så godt eg kan, men føler eg balanserer på det som kanskje noen ville kalle fornektelse, og andre ville kalle en sunn tankegang.

Men noen ganger så må man bare ta seg litt "tid til ettertanke" - livet er skjørt, og eg treffer daglig personer som ikke har de beste utsiktene - men som har et fantastisk livsmot. Det er en gave å kjenne dere! Det er en gave å kunne ha gode samtaler som kan handle om helt andre ting enn hva som er "nytt" i sladrebladene. Å aldri miste håpet er utrolig viktig!

Men selv om eg har smerter her og der, så er formen min for tida knallbra! Har hittil i sommer vært på 9 forskjellige "ti på topp"-turer, 15 tilsammen + mange andre topper, og eg kjenner det går lettere og lettere - en formidabel formkurve siden i fjor :o) Tenk det!! Det i seg selv er jo et mirakel :o)

Høydeskrekken blir stadig utfordret :o) Turen til Segla t/r brukte eg nesten to timer mindre på i år enn i fjor

Segla - Senjas egen prekestol. Her ligger Julie på toppen og ser rett ned 633 meter i havet.......


Nå er det stille i heimen, og gjestene er reist heim. Jentene er i Hallingdal, og om ikkje så lenge så setter eg også kursen sørover på jakt etter sol og gode ferieminner :o)

Å holde fokus

Ei stund siden siste innlegg nå, og det er det flere grunner til. Det har vært ei travel tid, med konfirmasjon, mere jobb - og mye skyting.

I begynnelsen av mai var eg hos fastlegen min, og eg nevnte for han at eg har vært plaget med smerter bak i høyre skulder og ønsket time hos fysioterapeut. Eg så at han begynte å stresse - og han mente at det også kunne tyde på spredning og ville ikke gi meg rekvisisjon til fysioterapi før eg hadde vært i røntgen. Eg sa klart ifra at eg ikkje ønsket noe røntgen, for eg kunne kjenne at det her var muskulært. For å si det mildt så va vi ikkje heilt enig. Resultatet ble at han rekvirerte røntgen- eg nekta å dra dit, men avbestilte timen- og eg fikk rekvisisjon på fysioterapi. Eg var likevel blitt så skremt at eg kunne likeså greit ha tatt de bildene og kanskje blitt roligere.... men eg e visst litt sta (har eg hørt noen si, en gang..) Så ble det å holde fokus på konfirmasjonen til Julie, eg veit ikkje om eg hadde klart å skjule det hvis eg hadde fått "uhyggelige" nyheter før den dagen. Nora var rødruss - og hadde viktige eksamener foran seg - eg NEKTET å feile noe som skulle rive hele hverdagen vår overende....
Eg tenkte at UANSETT så kan det no vente til den 14.juni - for da hadde eg halvårskontroll i Tromsø.


Det er ikkje alltid lett å være glad når man er redd. Men erfaringa mi er at jo mere eg prøver- og jo mere eg deler opp tankene og finner noe som er positivt- så fokuserer eg på det - og kan kjenne at gleden kommer litt etter litt.

Etter hvert så ble det fine dager, og eg kjente at eg slappet mere og mere av - for formen kjentes bra ut. Vi dro til Hallingdal og var i konfirmasjonen til Mari, - og fikk flotte dager ilag med familie som eg ikkje hadde sett på lenge. Skulle så ønske at vi bodde nærmere hverandre.

Så var eg hos fysioterapeut i går - og hun sa "åi.....eg veit ikkje helt hvor eg skal begynne" Skjevbelastning - vondt i høyre skulderblad, kjempestiv nakke - og begynnende lymfødem bak på venstre side og litt i overarmen. Kjempebra at eg kom så tidlig at eg kunne starte behandling nå allerede.
Det gjorde at eg også var litt mere beroliget da eg skulle på halvårskontroll i dag! Først var eg på fysioterapiavdelinga, og fikk tilpasset støttestrømpe til armen, og  som eg skal bruke i all aktivitet. Eg må også begynne å bruke støttehanske til venstre hand. Helga bestilte hansker og ordnet alt det praktiske, og fortalte at eg ikke skal betale noen egenandeler på hverken behandling eller utstyr siden eg har fjernet alle lymfekjertlene. Så noe positivt er det jo... eg fokuserer... ;o)
Da eg kom til kreftlegen var det jo bare på nytt å sjekke og kjenne etter - og alt kjentes bra ut :o) han var litt spørrende til hva som hadde skjedd med røntgen- og avbestillinga og eg forklarte han det. Han var helt enig med meg, at eg hadde gjort en riktig vurdering - og at eg nok hadde kjent det om det hadde vært spredning til skjelettet. Det blir i allefall ikkje bedre med å massere det.....

Eg kan uansett ikkje gjøre annet enn å sette pris på hver eneste friske dag eg får i mitt liv - og på de små gleder i hverdagen. Det er så utrulig mye som vi ikke tenker på før vi står i fare for å miste det - og da er det trist om det er for seint å gjøre det du skulle gjøre, si det du skulle ha sagt eller luktet på den blomsten du gikk forbi...

Mirakelbilen er byttet ut siden sist - og gjett hva eg har kjøpt! - Ford Focus  :o) - tilfeldig? :o)

Mirakelbilen klar for avskilting...

Hehe, vel det kan nok være mange meninger om merket hyundai - og spesielt mange meninger om akkurat den som eg og jentene har. Bare navnet er jo særegent- etter å hatt den i over 12 år så er eg ennå ikkje heilt fortrolig hvordan stavemåten er......

I år 2000 var eg student, og vi hadde vært uten bil i et år. Det hadde gått heilt greit, brukte sykkel og spark, og med å låne mammas audi ved behov. Men når eg skulle ut i praksis på SUH, så skjønte eg at tida var kommet for å kjøpe en bil. Eg skulle kjøpe en helt annen bil egentlig på teknisk bureau i Tromsø, men så så eg denne elantra st.v stå der så fin og flott (JA eg syntes faktisk det) den var en innbyttebil som teknisk bureau ville kvitte seg med.... - den var vel utstyrt med elektriske speil, varme i setene, ny radio/cd spiller, alarm, sentrallås- ting som eg ikke hadde hatt før i noen bil.. og best av alt bare 3.5 år gammel og kosta  135.000.... Vi var plutselig blitt eiere av en bil.... :o)

Det er rart, men nå som bilen er blitt 16 år, gått 330 000 km og ennå frakter meg til og fra arbeid så må eg nesten ta ei lita oppdatering på doningen.
Den har "vært med på" tur til Estland, Oslo, Finland, turer i skog og mark- kjerreveier og fjæra, den har vært brukt som traktor- kjørt høyballer til hest, arbeidsbil til vertshuset en gang i tida- ølfat og mat var ikke uvant last i hyundaien. Vi har kjørt på fotballtreninger til yttersia av Senja og kamper over hele fylket. Den har vært trofast jobb-bil med 50 km dagen t/r Silsand - og alltid vært til å stole på!

Høsten 2010 da eg ble sjuk, ble bilen stående ei stund uten å bli brukt. Det tålte den ikkje- for han nekta plent å starte. Heilt død. Pappa fikk den frakta til nærmeste verksted som jo heldigvis er veldig nært- og etter to dager kom verksmesteren hjem med bilen min og leverte nøkkelen. Han kunne bare si at nå gikk bilen, men han hadde leita etter feil i to dager, og uten å finne den- så starta den bare plutselig igjen. Vi prøvde å stoppe og starte- og den var like pålitelig som før :o)

I 2011, rett etter at eg var begynt å jobbe så smått igjen kom eg en fredag formiddag kjørende hjem. Eg satt sånn passelig i egne tanker og merket meg at det kom en traktor som skulle over veien fra min venstre side. Eg hadde forkjørsrett og oppdaget at traktoren kom i full fart mot meg- og både traktoren og eg gasset på. Eg klarte akkurat å unngå å bli spiddet av traktorgafflene - men de traff bak på hyundaien såpass kraftig at hele bilen ble snudd i sammenstøtet. Eg kjente at eg ble eitrende forbanna! Skikkelig forbanna! - også eg som nesten aldri hever stemmen- eg var klar til kamp! Eg skulle ta denne jævelen som prøvde å ta livet av meg. Tanker om at etter alt eg hadde vært igjennom så skulle eg da pinade ikkje bli spidda av en traktor! Eg gikk ut av bilen, smelte døra igjen, kjente knærne var som gele - og eg rista innvendig av redsel og sinne. Eg så etter sjåføren, og der- der sto det ei ung jente på 19 år, mye mindre enn meg og skrekkslagen i øynene. Med en gang eg kom nært ho, så kasta ho seg rundt halsen min og gråt så ho hikstet! Ho ba om unnskyldning, ho hadde ikkje sett meg! Eg kjente at sinnet mitt straks forsvant, og her måtte jenta trøstes og hjelpes- ho gjorde det jo ikkje med vilje tross alt...
Vel vel - hyundaien ble hentet av bergingsbil og eg fikk meg en snerten liten leiebil i 16 dager. Det var nydelig å kjøre nybil ei stund- og eg tenkte at kanskje elantraen ville bli kondemnert. Det bekymra meg. Eg er vel ikkje tilbake i 100% jobb før begynnelsen av 2013, og innen den tid så har eg jo redusert lønn iforhold til tidligere. Bilkjøp var iallefall ikkje planlagt og ville bli ufattelig tøft..

Men bilen kom i retur - men nå var han ikkje som før..... heile vinteren har eg merket at han var ustabil på veien, særlig når det var glatt.. gode gamle bilen vår var ikkje så god lengre.
På EU-kontrollen sist uke så var det klar beskjed; dette lønner seg IKKE å fikse.

Det er trist, men bilen er klar til å levere inn skiltene - og eg MÅ se etter en ny. Det blir ei pina, for eg mangler den store bilinteressen, og eg har en indre krig om eg virkelig skal måtte ta opp lån for å kjøpe ny bil- for ikkje vil eg ha en som er gammel heller... Hvis eg først må ha så ønsker eg en som er fin og til å stole på, en som eg kan kjøre med på fotballkamper, skytterstevner, jobb, ferier og ikkje bekymre meg for om han starter eller ei. Men da blir det dyrt. ÆSJ - eg må innrømme overfor meg sjøl at eg har FØLELSER for bilen min!  altså det beste av alt, det hadde vært om eg hadde fått beholde den! Eg ville ALDRI ha kvitta meg med den, men kjørt den til Dovre faller   (eller bærende konstruksjon falt sammen av rust) Et brummende hjertesukk.............. Men realiteten og fornuften siiger inn... For nå er det snakk om sikkerhet og dyrebar last..

Noen minner:

Punktering på tur til sonesamling i Nordreisa - dårlig tid, men har heldigvis hatt en streng oppdragelse og lært å skifte dekk sjøl..... jentene kom frem i rett tid!

                                                Tapper har inntatt stillinga som førstepilot

                                          Garasje bygges til bilen vår - på husmors vis :o)

Dårlig med brøyting 1.nyttårsdag 2009 - elantraen prøver å komme seg ut på veien uten hell.....

                          På tur hjem etter slektstreff på Sommerøy.... Liten plass til Julie... :o)

                                   Kommet hjem fra Mexico- og rett på NNM i skyting i Målselv

                                                    Tapper på tur med ho mor

                                          Fotballjenter i baksetet. Spenningsnivået er høyt...

                                          Søstrene Øynebråten er dus.... :o)

                                                     Slitne jenter i baksetet

       Tapper lurer på hva som er feil her... jo vent... det var jo han som skulle være helt bakerst...

                                 Fotballspillere får softis på mix kiosken på Silsand etter kamp....

Næmmen.... Ikke et uvanlig syn... Her på fotballbanen i Botnhamn, etter at Vibeke og eg har vært på Kvannaksla.... jaja - ingen som ville stjele? :o)

Julie sier hun har jo tilbragt nesten hele barndommen i denne bilen... Ho var 3 år da vi fikk den, og ho blir straks 15... Ikke rart at vi jentene er glad i bilen vår vel?