Eg føler meg sterk- noen gang ubeskrivelig sterk. Har vel alltid vært ei som "klare sjøl", og vanskelig med å ta imot hjelp fra andre. Det kan noen ganger være så mye mye lettere å være den som gir enn den som tar imot.
No er det 11 år siden eg ble skilt, og eg har oppdratt mine to jenter her i nord- langt fra det meste av familien. Men de få som vi har her på Senja har til gjengjeld også vært fantastisk til å stille opp med alt mulig. Vi er blitt en anderledes "kjernefamilie" hvor besteforeldre er inkludert, og hvor nære venner også betyr så mye.
Etter at eg ble syk har venner og naboer stilt opp med praktiske ting. Det er så utrulig godt, og eg må lære meg å nyte det å ta imot. Skyve bort denne "skyldfølelsen" for å ikke bidra så mye selv..
Eg har fått beskjed fra alle om at nå må eg være sterk. "du kan falle, men ikke legg deg ned". Eg har spist mye sunn mat og drukket antioksidanter, omega3 og hvitløk så det "tyter" ut av ørene. Har vel aldri spist så mye sunt denne uka som eg har gjort i heile mitt liv. Så kommer kontrollen- og alle verdier har fallt, mye mer enn de skulle, sykehuset blir ringt opp og fastlege konfererer med vakthavende lege på kreftavdelingen. Jeg må komme tilbake imorgen når de åpner legekontoret- og før de "syke" kommer og kan smitte meg. Har den ene verdien gått opp igjen så er det bra, hvis ikke? hmm ja ka da?
Mamma vil jeg skal ringe sjøl og snakke med kreftavdelingen, og min lege der. Jeg synes det er flaut når legen min nettopp har snakket med vakthavende lege. Vil den andre legen si noe annet enn den første?
Vil de bli irritert om jeg maser? Ka med mamma- no er ho urolig.
Eg er jo enda ikke falt helt til ro, men kanskje litt i denne krisemaksimeringsfasen og tenker- ka om det ikke er nok å være sterk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar