Sjokkfasen

20.09.2010

Dem sier eg er i sjokkfasen nå. I allefall va det det eg så legen skrev som overskrift på ka som feilte meg da eg kom til ho i går.  Bjørghild  Nymo - sjokk.

Det e så utrulig rart å skrive det her, men eg e så rastlaus no- at kanskje dette kan være en god måte å få ut litt av disse "syke" tankan som svirre rundt i hodet akkurat no.

Eg har kreft. Kanskje eg forstår det om eg skriver det med store bokstaver at EG HAR KREFT. hmmmm. rart.

For under to måneder sida så va eg og ho Torhild oppe på Breitind. Ja eg hadde nok den kulen i brystet allerede da- har egentlig hatt den så lenge, at eg e ikkje heilt sikker. Men da den for to uker siden var blitt så stor at eg ikkje kunne fortrenge den mer nevnte eg det for legen og ble straks henvist til brystdiagnostikk.

Siden eg va på studie den uka ringte eg på torsdag morgen og sa at eg var på MH bygget- og kunne stikke innom hvis de hadde ledig time. Det gikk fort. To timer etterpå satt en alvorlig kirurg og en alvorlig kreftlege og en avorlig kreftsykepleier og fortalte meg at eg hadde kreft med spredning til lymfekjertlene under venstre arm.

Eg kjente eg ville besvime. Eg kaldsvetta. Eg følte det som at dette kunne ikke være sant. SPREDNING. Betydde det at alt håp var ute? Eg ønsket så at dem skulle si noe om at dette er ikke så farlig, eller at dette klarer du fint. Dem bare så alvorlig ut. 

Dem forklarte hva planen er. Da kom mitt første lille håp- de har faktisk en PLAN. Eg skulle ikkje dø i morgen eller de første dagene- de hadde en plan.

Kreftlegen så alvorlig på meg og sa at dette kommer til å bli tøft- det blir en kamp. Og det er mange som har overlevd.

Kulen er for stor til å operere nå, så planen er ca et halvt år på cellegift (hver tredje uke) før operasjon, så fjerner de alt "rubbel og bit", bryst, lymfekjertler og bindevev. Så blir det ny runde med cellegift og stråling.

Eg skulle begynne allerede dagen etter med cellegift. Eg fikk mange brosjyrer og resept på kvalmestillende medisiner og rekvisisjon for å kunne handle parykk.

Mamma kom og var sammen med meg under cellegiftbehandlinga. Eg satt bare og grua meg til å komme hjem og fortelle dette til mine egne døtre. Men heile tida så må eg jo minne meg på at dette skal gå bra!!

DET MÅ GÅ BRA!!