Mexico City

I dag bestemte mamá (her er det helt tydelig hvem som er sjefen) at vi skulle dra inn til City. Hun hadde noen ærender, og vi kunne slå det sammen med å besøke arkeologisk område midt i byen. Mamá er advokat av utdannelse, men har som andre mødre i Mexico vært hjemme med barna. Det er først i den senere tid at ho er begynt å jobbe litt igjen- men da hjemmefra. Papá er arkitekt og er visst rundt om på reiser i hele verden stort sett hele tida. Jentene i huset er 18 og 20 år og kan ikke sammenliknes med jenter hjemme i Norge. Her er det foreldrene som bestemmer så lenge de bor hjemme- og ikke alderen som er avgjørende.

Akkurat det tror eg Nora sleit litt med - ho som stort sett har hatt frie tøyler med "frihet under ansvar"-prinsipp. Vi har prata mye om det siste året- for eg skjønner at det er en grunn til at det er mye strengere her- og eg ser ikke bort ifra at eg også hadde vært like streng om vi bodde i Mexico (en myrsnipe er en myrsnipe uansett hvilket land ho skulle befinne seg i)

Trafikken inn til sentrum var enorm. Selv om vi i dag hadde bilen til papá - med aircondition, så var det varmt- og vi hadde ikke tatt med vann... Bare tanken gjorde at munnen snørte seg sammen på både Julie og meg. Vi er nok ikke så vant med varmen som de "innfødte" ;o)
På grunn av forurensning så har hver bil enkelte dager man har lov å kjøre i sentrum. Derfor har familien "vår" 4 biler- likevel må de mikse og trikse for å få logistikken til å gå ihop..

I 1978 skulle det graves nye tuneller for undergrunnen i City- da kom arbeiderne over noe som viste seg å være menneskeskapt. Alt arbeid ble stanset og arkeologiske utgravinger begynte - det viste seg at det er en by under byen! De har på 30 år funnet mye- men det står ennå mere urørt- som i likhet med store deler av mexico. Det synes som å være et eneste stort skattekammer av et land!!

Slik så byen ut

Denne karen syns vi jo å dra kjensel på, men det var ikke en lynx lynx slik vi kjenner- men en lynx rufus - Mexicos fjellkatt...

På tur hjem dro vi innom et kjøpesenter som ifølge Nora måtte være 20 ganger større enn amfi på Finnsnes. Vel ikke veit eg- men parkeringsplassen virka som den var like stor som Finnsnes by. Nå har ho jo vært borte et år, og ho mente at det ikke var mere enn 10-20 butikker på Amfi. Eg ba jentene om å regne litt på det- og ho konkluderte raskt at "OK" det var litt større enn ho husket..

Vi var iallefall i en godteributikk i et senter (inni senteret) som het Liverpool. Der kjøpte vi i løsvekt tørkede gresskarfrø, jordbærspyd dyppet i sjokolade, hasselnøtter med chili og tørket mango med noe spicy krydder- ah, nydelig!

Når eg etter besøket i City leser i turistguiden (typisk meg å lese den ETTERPÅ) så ser eg jo en plass som hadde vært interessant å besøke. De har nemlig noe som heter HEKSEMARKED!!
I boka står det bl.a: På mercado de Sonora finner man boder med planter og tørkede dyredeler, som kan brukes mot alskens sykdommer- ifølge de håndskrevne skiltene... Hos de naturmedisinkyndige (eh- eg veit ikkje kor dem får sin diploma altså) selgere kan man få veiledning i, hva de forskjellige midler kan kurere og forebygge. Man kan kjøpe talismaner og andre former for "beskyttelse", kjærlighetsmidler og midler til å holde "det onde" borte. I den bakerste del kan man kjøpe dyr, fra kaniner til kanarifugler til truede dyrearter fra jungler og ørken......
Visste du forresten at i nord Mexico har kaninene horn?

Apropos kyndige- så fikk eg vite i dag at Mexicanere ikke "tar lappen" slik som vi gjør. De tar et kurs- og betaler for lappen. Her kreves ikke at man kan trafikkreglene eller er en kyndig sjåfør. Dem tenker vel at enhver får passe seg selv i trafikken. Kanskje derfor det er bilverksteder på hvert gatehjørne?

Teotihuacan- Solpyramiden

Våkna grytidlig, men ble liggende i senga og småduppet til klokka var såpass at de andre begynte å våkne i huset. Nora kom inn på rommet vårt og vi skravla, skrev på blogg og la planer for dagen. Mamá mente at vi kunne dra til solpyramiden i dag- allerede! Yes!!! Eg var ikkje heilt forberedt på det- men ble kjempeglad. Til frokost spiste vi omelett og kaktus!! Kaktus smakte som søt agurk med fastere konsistens. Godt var det!

Så kom vi altså til Teotihuacan. I reiseguiden står det om solpyramiden at det er 248 trinn opp til toppen. Når man tenker på hvor små Aztekerne var- og på hvor store trinnene er, så er det en prestasjon å klyve opp. Eg måtte ta meg mange pauser (eg kan vel ikkje skryte på meg å være stort høyere enn Aztekerne), og i likhet med når eg går på fjelltoppene så er det værst i begynnelsen. Kjenner at hjertet dunker villt og blodtrykket stiger- så da er det kun en ting å gjøre. Sette seg ned, puste rolig og se på livet rundt meg. Eg kunne observere mange andre, spesielt amerikanere som sleit seg opp trinnene (det gjorde meg faktisk litt glad ;o) - se at andre kan være i værre form enn meg....Nei og nei- ikke bra at eg er begynt å glede meg over andres slit - frykter det kan føre dårlig karma med seg ;o).

Så endelig var vi på toppen. Stedet som eg prøvde å visualisere for meg da eg var som mest syk i vinter. Eg gjorde AKKURAT det som eg tenkte den gangen. Eg bøyde meg ned, og holdt en finger på en spesiell stein i ca et minutt, og løftet hendene mot sola for å innhente energi. Ifølge mamá så var vi også på den beste tida av døgnet (kl 12.00). I følge et sagn så skal man visst leve 10 år lengre om man går på toppen av pyramiden. I allefall så var det en nydelig utsikt.

Hvert år ved vårjevndøgn så samles det titusener av mennesker i Teotihuacan for å samle den kosmiske energi, som de mener stråler fra Sol- og Månepyramiden.

Nora, Julie og Daniella på toppen av Solpyramiden

Utsikt mot Månepyramiden som er atskillig mindre

Kulturen som skapte byen (som nådde opp mot 200 000 innbyggere!)- satte et avgjørende preg på bla. azteker- og maya kulturen.

Solpyramiden regnes som den tredje største pyramiden i verden, etter pyramiden i Cholula (Mexico) og Keops-pyramiden i Egypt.

Da vi kom ned fra Solpyramiden satte vi kursen mot Månepyramiden. Da går man langs "De dødes allé" (forøvrig et grusom navn på en gate) Den er 2 km lang. Vi ble straks stoppet av souvenirselgere- og vi lærte oss raskt å si "no gracias"- dem var litt innpåsliten. Men så plutselig så falt vi totalt for et teppe som var kjempestort- og kjempetungt og ikke planlagt for plassering i kofferten heller... Men vi betalte 400 pesos (200 NOK) uten å blunke, bare for å høre mamá rope til oss straks etter at de solgte samme teppe for halve prisen litt lengre borti "gata". Jaja....

Det var varmt - 30 grader i dag, og eg ble litt utslått. Sovna kl 20.00 på kvelden og sov i 12 timer :o)

Litt flere bilder fra dagen i dag;

Julie, Daniella, Mamá og Nora

Endelig er vi her :)

Starta kl 07 ifra Oslo. Julie var litt treg syns eg- og hjalp henne med å hive litt saker og ting i sekken hennes som ho hadde spredt rundt i stua. Ola kjørte oss til Gardermoen og hjalp oss helt til vi hadde fått sjekka inn baggasjen. Skjønner ikke heilt det der- eg skulle jo dra med nesten tom koffert for å ta med mest mulig av Nora sine ting tilbake- også veier den allerede 15 kilo.... Tror Julie har litt mere å "gå på" :o)

Vi strena rett til tax-free for å kjøpe gaver til familien i Mexico. Fant en nyyyyydelig bok om Norge på spansk- med utrulig flotte bilder. Kjøpte også en stor flaske Linie Aquavit, melkehjerter- og masse masse Freia Melkesjokolade (de er visst helt ville etter det) Litt kjøleskapmagneter med isbjørner og reinsdyr og nordlys og slikt.

Plutselig hørte eg "næimen heiiii" - og der sto tante Ruth ifra Trondheim som var på tur til Ungarn med sine 5 venninner på årlig spa. Ho hadde sett Julie, og tenkte at det likna utrolig på henne- utifra bilder ho hadde sett... Den ene venninna fortalte om da de for to år siden skulle dra, og plutselig møtte på Bjørn- som skulle fly akkurat det flyet dem skulle med. Da hadde de alle følt seg som mammaen hans- og besøkt han i cocpiten. Ja verden er ikke stor :o)

På flyet kiker Julie i sekken sin og kommer med et forbauset utrop; Herregud! Her ligger en IPhone i sekken min! GULP sier nå eg.... det er nok meg som er synderen. I morges så trodde eg at det var HTC'en hennes jeg putta i sekken..... Har prøvd å ringe Ola for å melde om "tyveriet"- lurer på om det kan være Lise sin?

Da vi kom til Amsterdam hadde vi god tid, og godt var det- for eg har jo en tendens til å være litt svimete. Det er nok ikke uten grunn at russenavnet mitt var "svemla" ;o) Etter å ha travet hele flyplassen på langs fra ende til annen, vært igjennom passkontroll og diverse- og senker oss slitne ned i en stol, da oppdager eg at jakken min ikke lengre henger på armen. Eg tenkte at den nok var tapt- men Julie pusha meg til å kontakte informasjonen. Joda, en jakke med den beskrivelsen var funnet på lounge 1 - og vi var på lounge 3. Han spurte meg om når flyet mitt gikk, og da eg svarte at det var to og en halv time til- kunne eg nesten se skadefroen i øynene hans " jaja- da har du det travelt"- og gav meg et kart over flyplassen... Fytti- etter å ha konferert med Julie, som kunne sitte og vente på gaten så langet eg ut igjen. Måtte altså to ekstra ganger igjennom passkontroll og kø og scanning av hele kroppen. Klarte det på en time! Følte meg nesten litt som han som skulle hjelpe Askeladden med å hente vann ifra verdens ende :o)

Så var det KLM videre- et Boeing 747- 400. Det var ganske stort, men for en pine! Vi hadde plasser midt i flyet med to fremmede på hver side av oss. Ikke er vi nå så spesielt store heller- men selv for meg så ble det trangt! Når du skal sitte 11 timer p ået fly og nesten få klaustrofobi fordi det værker i hele kroppen.... Dama på min venstre side var fra Botswana og var på tur til Tijuana på miljøkonferanse. Ho var ikke så veldig snakkesalig- mest opptatt av å sove. Dermed måtte eg krype over ho når eg skulle ut. To ganger var det bare så vidt at eg ikke falt i fanget på ho.. Ho satt med ullteppet over hodet for å stenge verden ute- men meg klarte hun ikke å hindre ;o)

Julie spiser is på flyet

Julie tok seg en liten blund med skuldra til en finnlender som pute :o) Han tok det heldigvis sporty!



Da vi landet i Mexico City kl 1830 lokal tid var det 27 grader! Vi brukte bra lang tid på baggasje og toll. Passkontrollen var som vanlig litt tvilende når de sjekka passet mitt- og "testa" meg om eg kunne fødselsdatoen- det er bare to år siden bildet ble tatt- men det likner ikke på meg i det hele tatt lengre......

Så plutselig sier Julie "Mamma SE! En hvit arm som vinker i ankomsthallen!- det må være ho Nora!" Og jammen var det! Vi vinka og veiva, og venta utålmodig på å komme oss ut til henne.

Det ble en stor omfavnelse med oss alle tre - gråtende. Det var en sterk opplevelse! Herregud- nesten et år har gått, og hvem skulle tru da Nora dro at både ho og vi skulle utsettes for slike prøvelser.. Men nå sto vi der, og holdt rundt hverandre - og det kjentes som det bare var dager siden sist vi hadde holdt rundt hverandre. Vi var jo de samme selv om tida har gått, og alt som har skjedd. At vi har kunne bruke skype, facebook og blogg til å kommunisere med er helt klart en fordel når man er på hver sin kant av verden.

Her er litt bilder; Da vi var kommet hjem var eg kjempetrøtt etter å ha vært våken et søgn og sovna ganske kjapt imens jentene satt og skravla på rommet til Nora. Mama er litt dårlig i magen, og har holdt senga- og satser på å være i vigør fra imorgen- det gjør vi også! :o)

Viser flyruta vi tok fra Amsterdam til Mexico City

Det ble litt problemer med å få plass i bilen til Andrea - men det gikk :o) Pappaen kunne ikke komme da han sitter askefast i Argentina.

Vårt første møte med Mexikansk arkitektur :o)

Oslo

Problemet med å komme seg til Tromsø løste seg med at Stian Opsett tilbydte seg å kjøre tidligere enn han hadde planlagt til Tromsø. Kristine Nymo skulle også sørover og kom til oss i går kveld, slik at vi var klar litt før 07.00 i morges. Trøtte ja- men vi trur vi har husket alt :o)

Da vi kom til Oslo ble vi hentet av Marit og Ella, og kjørte hjem til familien Gaare Laache etter en rask tur innom operaen.

Kjempekoselig!!! Mat fikk vi også- og bilde skulle vi ta, men glemte det.. Marit intervjuet meg for en artikkel til et ukeblad som kommer senere- og vi hadde en kjempemoro fotoseanse ute i godværet :o) Trur vi må spørre Marit pent om å få noen kopier senere :o)

Ola laget en nyyydelig middag da vi kom til hans nye hjem i Løvenskioldsgate - lammekotteletter med ovnsbakte grønnsaker, og div bær i whiskey med vaniljekesam til dessert (jaggu ble vi mett i dag også! ;o)

Onkel Ola og Julie har vært ute på to turer på motorsykkelen- den første turen for å kjøpe grønnerterstuing som vi skal ha med oss (har tenkt å lage kjøttkaker i brunsaus når vi kommer til Mexico- etter Noras ønske).
Men myyyyyye viktigere enn grønnerterstuingen var nemlig det at Julie så Chris Medina- og han så henne ;o) Onkel Ola har ennå ikke skjønt hvem det er.....

Så måtte Ola og jeg ut til Alnabru for å hente en bekreftelse som Arvid sendte med en kompis fra Hallingdal. Det er ikke bare for meg å ta med meg Julie inn til Mexico som enslig forelder- de må nemlig ha en skriftlig bekreftelse fra den andre foreldern- med bekreftelse fra notarus og stempel... Djeeses- men skjønner at det er vel en grunn til det.. Kunne jo ellers tatt med meg dattera mi og nektet å komme tilbake med henne ;o)

Neste sykkeltur hadde Ola og Julie nå i kveld- og møtte 10 klassen fra Silsand som er byen. De gikk opp til "Kongen" som ho Julie sier- og snakka litt med gardistene :o) - jaggu var det ikke en Tromsøværing der ;o)

Dagens høydepunkt for meg; Besøk hos Marit- og hos Ola OG fikk et nydelig bilde av Marit som er malt av Bjørg Thoraldsdottir- det skal få hedersplass når vi kommer hjem!!!

Dagens høydepunkt for Julie; Chris Medina

Reisefeber

Endelig fikk vi sommer i nord- slik at vi fikk nyte noen dager og venne oss til sola før vi setter kursen mot sydligere breddegrader. Har lovet å oppdatere dere med bilder og reisedagbok fra turen :o) De som kjenner meg - skjønner at no er nok alt på halv tolv før avreise. Trodde vi ikke trengte å kjøre før mandag morgen til Tromsø (eg glemte at det var 2.pinsedag da eg bestilte billettene- dermed går det ikke båt). Nå er onkel Terje på besøk hos tante, og vi kan få sitte på med han i morgen kveld (blir det krise/ikke ferdig så venter han til mandag morgen med å kjøre). Dette lar seg dårlig kombinere med å nyte sommeren- men vi prøver å få i både pose og sekk :o) Pappa har vært nesten hver dag her denne uka og malt og fiksa på trappa, fiksa gressklipperen, malt kjellerlemmen, vinduskarmer og mye annet. I dag satte han også Julie "under administrasjon" og beordret henne i gressklipping (eg klipte tidligere i uka, men hovna opp i venstre hand- så det må eg nok unngå) Ho likte nok ikke heilt det der, og dem ble ikke heilt enig ;o) Ho klipte noe- og så gikk ho og Karoline på tur for å nyte været.

Her har Karoline tatt bilde av Julie i Vardnesfjæra.

I morgen skal vi i konfirmasjon, og eg skal bake to kaker. Blomsterplanting, vanning, pakking av klær pågår for fullt nå.
Apropos baking så må eg fortelle dere Julies reaksjon på at eg skulle bake til Malenes konfirmasjon;
For to-tre uker siden så fant eg ut at eg skulle bake suksessterte i lavkarbo-variant. Julie elsker denne kaka, og siden eg har lagt så mye på meg så tenkte eg at det kunne være greit å prøve en sunnere variant. Blikket til Julie da ho tok den etterlengtede kaka i munnen, og vemmelsen som sto preget i øynene hennes var ikke til å ta feil av;- "ka e det her?" spurte ho... og kaka gikk rett i søpla! Det smakte hverken eller...

Så da ho hørte at eg skulle bake til i morgen så var beskjeden klar; "Mamma, æ trur du må øve dæ først!" Hehehe- vel vel, eg har funnet en kjempegod oppskrift, og får vel kjøpe ingredienser nok slik at eg kan bake en ny om den første mislykkes ;o) Her skal det være sukker, ekte smør og fløte i :o)

Tenk- bare et døgn til den eventyrlige reisen starter!! :o)

EpiKRISE

Så kom episkrisen i posten. Dermed gikk eg på nytt ned i kjelleren - for en stund. Tror nå at det er slik livet mitt kommer til å være fremover.. Det blir nok mange turer i kjelleren, så får eg være der til eg ser lyset og kan klatre opp igjen. Eg er jo heile tida på leit etter noe som kan gi håp og glede i livet.
Det sto vel ikke så mye nytt, men det ble likevel tøft å lese (i den grad et menneske uten legeutdanning kan forstå en epikrise) å se det svart på hvitt. Det var omfattende- med kreftceller også i fettvevet utenfor lymfekjertlene. Forsto det også slik at det var mye i brystområdet etter cellegiftbehandlinga. Cellegifta har i det store og det hele hjulpet meg lite- veldig lite. Kreftkulen min ble ikke mindre i det hele tatt av 11 behandlinger- men den hadde jo "sluppet taket", og det gjorde operasjonen mindre risikofylt. Det ble anbefalt at eg fikk en tettere oppfølging videre med første kontroll allerede i oktober - for raskere å kunne oppdage en eventuell tilbakekomst. Deretter hvert halvår de tre første årene, så årlig kontroll i 10 år. Det er da eg skjønner- får bekreftet at det faktisk er en større risiko for meg å få tilbakefall. Får man tilbakefall med spredning til andre organer så er det slett ikke bra. Da nytter det ikke om man er aldri så sterk eller positiv. Tenker på Grethe Waitz- tror vel neppe noen er sterkere enn ho var, men kreften kan ikke overvinnes med styrke og positivitet alene- og noen ganger heller ikke med cellegift/stråling. Eg har lest mange andre blogger, og en eg virkelig kan anbefale er en som heter "leve med kreft"- en dame som la om kostholdet etter spredning for flere år siden. Link til den nede til høyre på sida mi.

Å være med på "Ti på Topp" er direkte med på å holde kroppen frisk. Ikke alltid lett å motivere seg for å gå ut i all slags vær, men gode venner tilbyr seg rett som det er med turer. Wenche har vært en daglig turkammerat til postkassa i Storhaugen. Bruker en time t/r.


Eg ønsker IKKE å få kreften tilbake. Kan man sikre seg å ikke få sykdommen tilbake? Selvfølgelig ikke. MEN - at det er ting vi kan gjøre som vil minske risikoen for tilbakefall er eg ganske sikker på. Nå veit eg ikkje om det i mitt tilfelle vil ha noe å si eller ei, men eg har ikke råd til å la være å prøve. Har lest mye på nettet og snakket med andre som har kreft. Boka til David Servan-Schreiber tror eg en del kreftsyke har lest. Forfatteren er lege, og hadde selv kreft- to ganger før han la om kostholdet sitt. Eg har nå bestilt boka som heter "kreft og terrenget ditt". Har også bladd igjennom/skumlest den tidligere- og det er absolutt ei bok som er med på å vekke håp i forhold til å overleve kreft.

Den dagen eg ble utskrevet fra sykehuset så hadde eg et lånt eksemplar av boka i sekken min, og viste den til legen. Eg sa at eg nok kom til å følge kostrådene i boka for å minske sjangsen for tilbakefall. Hun hadde aldri hørt om boka... og det synes eg er rart- at ikke legene vet hva som pasientene ofte vet... Hvis det var fordi hun hadde liten tro på innholdet, så burde hun jo heller bare si det.... Jeg måtte forklare i korte trekk hva boka går ut på. På utsagnet mitt om at sukker var rein næring til kreftcellene, så svarte hun diplomatisk at noe slikt ikke var bevist i noen studie- men at sånn rent generellt så var ikke sukker bra for kroppen , og kunne med fordel begrenses uansett om man hadde kreft eller ikke. Vel, ifølge boka så har iallefall svært mange blitt frisk- eller forlenget levealderen betraktelig ved å følge disse rådene. Det viktigste rådet er nok å gå en tur på ca en halv time hver dag. Det rådet har eg jo også fått før av helsepersonell (men ikke av legene- de har igrunnen ikke gitt et eneste råd annet enn at jeg får "vente å se" om kreften kommer tilbake. Jo EN ting har Terje Risberg gitt råd om; Omega3 tilskudd - og det er det eneste rådet eg har fått fra den kanten..

I korte trekk så er mål og prinsipper for å hindre kreften i å utvikle seg;

1. Så lavt glukosenivå i blodet som mulig (IKKE hvitt mel og sukker!! Kreft trenger sukker/glukose for å vokse)

2. Betennelser er næring til kreften- derfor spise mat som hjelper oss å bli kvitt innflamasjon-betennelser i kroppen. Spis omega 3- ikke omega 6.

3.Mat med minst mulig gift (økologisk mat), slik at kroppen får konsentrere seg om å drepe kreftceller istedet for å bli kvitt gift..

Skal skrive mere om dette senere og med tips til interessante sider på nettet! Nå er det fotballkamp på tv- og eg har tenkt å lure meg en liten tur ut og trimme litt straks :o)

Ti på Topp- veien mot Breitind

Så er Ti på Topp sesongen igang igjen, og eg har kjøpt turpakken og er klar for turer i skog og mark- og fjell igjen. Dette er et kjempegodt tilbud som eg tror er over hele landet og i de fleste kommuner. Nå er det jo slik at man selvfølgelig ikke må være med på en registrert topptur for å få flotte naturopplevelser, men eg tror at mange i likhet med meg ser på dette som en ekstra motivasjonsfaktor for å komme seg ut. Det blir jo til at man går andre turer enn man ellers ville valgt, og det er jo flott å gå på oppdagelsesferd i eget rike :o)

Her er fra Nattmålstinden som eg gikk sammen med Wenche. Stakkar ho var nok betenkt da eg måtte ringe til toppvaktmesteren, Ståle Skogen - for å høre om det fantes en lettere løype ned igjen..

Tankene mine går tilbake ett år. Våren 2010. Eg var "dødssliten". Eg "klaga min nød" til sjefen for eg trodde eg var overarbeidet. Eg hadde riktignok hatt ekstra mye å gjøre på jobb i tillegg til at eg holdt på med videreutdanning i miljøterapi på høgskolen i Bodø. Sjefen min viste stor forståelse og ga meg ekstra fri slik at eg kunne komme meg ut i naturen- springe på toppene og hente litt energi. Hvem skulle vel tro at eg hadde kreft? Ja ikke eg iallefall. Eg gikk i gang med å "samle topper". Første topp var eg så sliten (tok jo selvfølgelig ikke av de lette), og trodde seriøst ikke at eg skulle komme meg ned fra fjellet. Fikk nesten angst der eg satt på toppen og fraus så eg hutra og så ned på Gisundet laaaaangt der nede- men eg tok ett steg i gangen, og hørte en kollega (inni hodet mitt....)- hva han ville sagt til ungdommer for ikke å gi opp. Slik måtte eg "snakke til meg sjøl" og ikke tenke lengre enn 10 meter i slengen. Det gikk. Eg kom ned - og herregud så glad eg var!
Så gjennomførte eg flere lette topper og det gikk greit. Eg deltok også i skyting og ble nordnorsk mester i klasse 1- og gikk feltløypa på 6 km i stekende sol med rifla og ammunisjonsveska på skuldra. Det var tungt men eg klarte det.

Så kom Breitindturen- toppen over aller topper for meg :o) Den eg hadde drømt om i mange år å bestige. Torhild var kommet nordover, og vi bestemte oss for å ta turen før eg dro ned til Elverum på landsskytterstevne. Vi hadde ikke med guide, eneste vi hadde i ryggsekken var vann, sjokolade, myggolje, gnagsårplaster, kamera og vanvittig høydeskrekk!)

Men opp skulle vi! Og feil gikk vi! Men eg har konstatert at eg kan være fryktelig sta når det gjelder- og konkurranseinnstinktet mitt er større enn fornuften til tider!!!!

Hjernen kobla ut- og eg begynte å klatre på baksida av tinden uten noen slags form for sikring (hadde kun en eneste tanke i hodet, og det var at eg skulle nå toppen) Torhild ropte at hun ble å nekte å komme etter meg, da hadde eg ingen valg men måtte fortsette for eg kunne ikke snu- da hadde eg falt ned. På uforklarlig vis klarte eg å heise meg over en stein og kom inn på den rette stien. Hvor eg henta disse kreftene fra, det aner eg ikke men tror at det er noe som heter "vinnervilje"- og det er akkurat denne episoden som har fulgt meg under hele sykdommen min. Eg har tenkt tilbake på denne turen, og henta frem akkurat denne viljen til å nå målet- og ikke gi opp. Ikke se tilbake eller snu- men se opp se frem og jobb mot målet!

Slik så det ut fra Torhild sitt perspektiv der hun så meg oppe i det blå og ropte noe slikt som "DU E GAAALEN"

Her er bilde som eg tok av Torhild da ho skulle klatre opp til meg.. Eg skjønner jo når eg ser bildene, at det var i det dristigste laget det her...


Det er mye som kunne vært sagt om denne turen, for mye skjedde- men i allefall så kom vi oss ikke helt frem til varden. Plutselig slo visst fornuften inn og "nok var nok". Vi ble enige om å komme tilbake, men da med guide som kunne vise vei. Vi hadde likevel hatt en kjempeflott tur og tatt mange fine bilder. Heller ikke da visste eg at eg hadde kreft. Det har også gjort at eg i ettertid tenkte at "eg klarte faktisk å klatre opp på Breitind MED kreft, da skal eg jaggu klare det til neste sommer også (uten kreft)!"

Det ene bildet har vært mitt profilbilde på facebook i snart ett år, den viser nok symbolikken for meg- prossessen eg har vært i - nemlig kjempet- klatret- i farlig terreng, men med ett eneste mål nemlig å komme opp!

Dette året har vært som en evig lang klatretur, og nå har eg kommet meg igjennom all behandling. Sjokket har delvis lagt seg fra legebesøket med de triste legene og det sørgelige budskapet som holdt på å skremme vettet av meg. ALDRI om eg da tenkte at eg skulle sitte her i dag og planlegge neste tur til Breitind! Eg trodde faktisk ikke den dagen at eg kom til å leve denne sommeren! Men her er eg altså, og nå skal eg opp- og eg skal helt frem til varden!

Bilde tatt fra Riven med utsikt over Husøy

I believe I can fly... I believe I can touch the sky.... :o)



Slik det ser ut nå så blir vel turen rundt den 20 august- og det er mange som har lyst til å være med. Vi har snakket om å lage litt "blest" om brystkreftsaka, kanskje at vi har på oss rosa skjorter eller noe sånt? Her er det åpent for alle og enhver som har lyst til å være med og støtte en god sak!! Vi kommer tilbake med mere info om turen når vi vet mere! Eg gleder meg i allefall til å stå på toppen, mer enn noen aner! For meg vil det bety mere enn noe olympisk gull - for eg har vunnet noe mye mere verdifullt :o) Sjampisen som eg fikk fra Torhild da eg lå på sykehuset, står ennå i kjøleskapet- og den skal være med! Når eg tenker meg om så lurer eg nesten på om vi ikkje må ha med det norske flagg, musikkanlegg og spille "JA VI ELSKER" ;o)

Hår4 - Det blafrer!!

En aldri så liten "tilstandsrapport" :o)
Dagene siden forrige innlegg har gått så fort! Påsken gikk med til å bare sløve- og ikke legge noen planer. La sårene gro og komme litt til hektene.

Sårene har grodd nå- men er fremdeles litt rød og skifter hud- som etter en veldig kraftig solforbrenning. Eg har jo heile tida syntes at alt har gått så smertefritt- og det er jo fordi de fleste nerver er kuttet over under venstre arm- da eg tok et bilde med fotoapparatet av sårområdet fikk eg litt hakeslepp- det var atskillig verre enn eg trodde. Men det går jo bra jo :o)

Slik ser det ut under armen.... Smurte med aloe vera hver dag- superlindrende :o)



Har vært i møte med fastlege, arbeidsplassen og NAV. Vi oppsummerte og la planer. Angående oppsummeringa så måtte eg bare si det; tenk kor heldig eg har vært; etter 11 cellegiftkurer, operasjon og 25 strålebehandlinger så har eg kun vært innlagt på sykehuset i forbindelse med operasjonen. Eg har ikkje vært så mye som forkjølt i heile vinter! Immunforsvaret mitt var på 0, og eg skulle vært på isolat- istedet var eg heime med hostende personer rundt meg, men eg ble ikke syk! Heilt utrulig...

Eg hadde lyst til å begynne å jobbe bare litt sånn til å begynne med, fordi eg kjeder meg litt når eg bare går rundt hjemme aleina. Savner også kollegaene mine. Fastlegen var derimot ganske hard mot meg der, og "satte meg på plass"- hvis eg måtte dra på jobb for å være sosial så hadde eg et lite problem (skal tru om ho tenkte "skaff deg et liv" eller nåkka sånt?) Ho meinte eg måtte vente iallefall til høsten, og da først begynne gradvis på jobb igjen. Så nå er det det som er planen.


Sist onsdag var eg innlagt forhåpentligvis for siste gang. Da var eg dagpasient- inn om morgenen, rett i sykeklærne, hoppe opp i senga og ble kjørt inn på operasjonssalen. Denne gang for å fjerne veneporten som eg har hatt siden i desember. Da blodårene mine har vært litt kranglete ble det nødvendig å sette den inn. Eg hadde allerede da pådratt meg en skade i venstre arm pga cellegift som har gått i vevet istedet for i blodet. Shit happens- ikke noe å gjøre med. Bagatell. I allefall så fikk eg sånn halvnarkose- altså våken men neddopet. Eg husker ikke så veldig mye annet enn at skravla gikk i ett på meg. Skulle vært moro å møtt den kirurgen igjen for å høre om alt eg fortalte ;o) Håper det ikke var noen statshemmeligheter i allefall ;o) Min samlemani må visst ha kommet opp som tema, for da eg våknet til meg sjøl igjen hadde eg fått veneporten med meg hjem i en boks- som et minne... heilt utrulig ka dem kan klare å putte inn i kroppen- og slangen som lå inni ei blodåre som gikk inn mot hjertet.

Så kom eg til å tenke på noe annet eg hadde med meg hjem på glass den 24/2 1981 - altså for 30 år siden. Ingunn og eg hadde hatt yrkespraksis hos veterinæren på Finnsnes i 8.klasse og kastrerte en mons (Svartepetter står det på glasset) Det ser ut for at naftaen har lekket da den har vært lagret på hodet, og kanskje det er på tide at eg lar kattesteinen gå til de evige jaktmarker nå ;o) Vi ble iallefall god på kastrering- husker ennå godt hvordan det ble utført (drømmen var jo å bli veterinær og hjelpe alle dyr i verden)

Den går i søpla i DAG ;o)

Dagene nå går til å prøve å finne en slankekur som virker for meg- nesten 20 kilo er kommet på iløpet av vintermånedene, og hormonkuren eg går på må nok ta en stor del av skylda for det. Det er tungt. Statistikkene viser også at sjangsen for tilbakefall øker drastisk med overvekt, så det er litt farlig for meg å bare slå meg til ro med økt vekt- det er et paradoks at hormonkuren skal minske sjangsen for tilbakefall- men at den økte vekta øker sjangsen.... Men de har ikke funnet ut om hva som er værst- annet enn at man må bare prøve så godt man kan å jobbe kiloene av sjøl..

Også var det håret da.... kjære kjære håret.... de nære ting... for situasjonen er den; Her en dag var eg ute og gikk tur i skikkelig austavind, derfor uten hua- og så fikk eg kjenne at HÅRET BLAFRET - bare litt- men eg fikk nesten tårer i øynene i takknemlighet for å kunne kjenne det. Det betyr at ting forhåpentligvis snart er ved det normale.... Det er så fint og godt å ta på, eg går og kjenner på det hele dagen, så hodebunnen får seg nok en ekstra massasje av det ;o)

Dårenes Fall

Den sterke kan tåle sitt mareritt.
Dåren sier han også kan
Men når mørket griper med emmen hånd
han rygger bort og glemmer.

Etter lykkens rus han higer vilt
og sier at han er en mann.
Når natten kommer vil heller ikke
dåren kunne flykte fra skjebnen.

Barnet som står der, undrer
Føler seg forlatt.
En voksen ville lure fanden
og trodde han kunne leve bare dag.

Dåren sier mye men kan ennå lære
at en dag kommer da han også
må kjenne natten
og ta ansvar for den dyrebare skatten.

Dårens fall, du svinner bort
Dårens heltemot var der aldri
Han trodde han kunne styre alt
men glemte hva barna kunne

-bestige fjell og svelge angst
barna som sto og så
Barna som beseiret brutte løfter
og til slutt kunne glemme
en Dåre

Tro, håp og kjærlighet

Det har vært diskutert en del om hva som er størst av disse tre, og ifølge bibelen så er det kjærligheten. For noen vil nok troen være størst, og andre igjen veit eg mener at håpet er det største. For et par år siden så kom eg vel også til den konklusjonen at håpet måtte være viktigst, for uten det så hadde man ingenting å leve for.

I dag så mener eg ennå at håpet er fryktelig viktig. I en situasjon hvor man blir alvorlig syk så er det noen ganger av avgjørende betydning å ikke miste håpet.

De siste 5 ukene har eg altså vært strålepasient- siste innspurt i kreftbehandlinga. Det gikk kjempebra - fysisk. Har bare et lite sår under armen, og et lite i arret- er ellers knapt rød på huden. Nesten rart, for eg har iflg strålesøstrene fått skikkelig "juling". Eg kan kjenne at spiserøret er hovent, og eg må tygge maten godt før eg svelger- og slik blir det vel et par uker til før det blir bedre.

De siste to ukene i Tromsø gikk så fryktelig fort! Vi var tre damer på hotellet "vårt" som deltok på et kurs i regi av kreftforeninga "Livslyst når det røyner på". Det var veldig bra, og eg er glad eg tok det, for eg ser at det trenges nå.

Fredag hadde eg siste stråling, og legetime etter det. I følge legen (ny igjen) så er nå all kreft borte fra kroppen. Eg spurte om de var sikker, og fikk til svar om jeg hadde vondt noen steder? Eg sa at eg har vondt både nede i ryggen, og av og til i halsen. Men siden eg har hatt vondt disse stedene også før, så er det ikke mistanke om at det er kreft der. Etter all behandling eg har vært igjennom nå, 11 cellegiftkurer, operasjon og 25 strålebehandlinger så er det kanskje normalt å ha vondt i både muskler og ledd i hele kroppen. Eg tenkte at nå skulle eg for sikkerhets skyld FORSIKRE meg om at de var sikre. Eg har jo hørt om andre som har fått samme beskjed og som etter få måneder har fått tilbakefall med spredning.
Da eg nevnte at eg ønsket PET- scan som eg så på PULS for 5 uker siden, så gikk legen i forsvar og sa at det var overhodet ingen grunn til at eg trengte det- for nå bruker eg hormontablettene som skal forhindre tilbakefall (det hjelper lite at eg også kjente andre som bruker de og har fått tilbakefall). Det den nye legen sa var at eg nok kom til å være mye redd fram i tid. Hver gang eg kjenner at eg får vondt et sted så vil eg nok først tenke KREFT - og slik er det bare.. Etter hvert vil dette forsvinne, og eg kan forhåpentligvis begynne å TRO at også eg skal få flere levedager.

LIVET er skjørt, det har vi fått erfare også de siste to ukene.
En skyttervenninne fra Tromsø på min egen alder var så opptatt av at både eg og Julie skulle ha det bra når vi var i Tromsø. Før jul kom ho med en skytterbukse eg kunne låne hos ho. Ho henta både meg og Julie til skytetreninger inni fjellet. Ho var så frisk og opptatt av at alle skulle ha det bra- ho var så god, så Edel som sitt eget navn. Ho jobba som sykepleier ved UNN, og plutselig så faller ho om, og etter en uke dør ho. Det er så ufattelig at slikt kan skje!!

Her har eg en sykdom eg i det minste kan kjempe mot, og forholde meg til- og ho var den som tenkte så på meg, og at eg måtte bli frisk. Så skjer det som ingen kan tenke - at ho går bort uten å først være syk. Ja, livet er skjørt- og mer enn noen gang så minner det meg på om å GRIPE DAGEN. Fylle dagen med både tro, håp og kjærlighet. For hva ville vel livet være hvis vi ikke kunne kjenne at vi også er glade i våre medmennesker? Edel var flink til å vise sine medmennesker at ho var glad i/brydde seg om dem. Både eg og sikkert mange mange andre fikk oppleve å føle oss spesielle i hennes selskap. Eg tenker at hvis vi mennesker kunne klare å vise denne gleden over andres framgang, resultater og liv så ville vi også berike vårt eget liv!!

Til sist så bare MÅ eg fortelle ei historie som har lært meg så fryktelig mye de siste ukene.
Det handler om hvor vi velger å holde fokus når vi blir alvorlig syke.
En av damene som eg ble kjent med hadde langt fremskreden kreft. Lymfekreft stadie 4 i tillegg til brystkreft. Det er i hele kroppen, store svulster, også i beinmargen. Når hun forteller om egen situasjon så blir de fleste store i øynene. Hun mista mannen i kreft for under et år siden, og først etter det fikk ho tid til å kjenne etter hvordan ho hadde det sjøl.

Ho beroliger andre med å si at den er ikke aggressiv, og selv om hun kommer til å dø med kreft- så er det ikke sikkert at ho kommer til å dø av den. Det er så mye nytt som er kommet innenfor kreftbehandling at HÅPET hennes i aller høyeste grad er til stede!!

Vi var et helt gjeng som likte å trimme, og gikk enten til eller fra sykehuset til byen. En tur på 5 kilometer. Sist tirsdag så gikk vi sammen til sykehuset. Etter 5 kilometer så hadde vi en ganske bratt bakke opp til UNN, og eg kjente svetten silte på ryggen min. Da ser ho på meg, smiler og sier; Vi er bra heldige som er så friske at vi kan GÅ til sykehuset!! Og det er nettopp det vi er! Eg kjøpte meg joggesko som eg ble anbefalt om å gjøre etter operasjonen, og prøver å trimme/gå turer så ofte eg klarer- minst en gang for dagen. I går, dagen etter siste stråling så var eg på skitur! Det var vekselvis sol, snø, sludd, regn, vind - det var VÆR, og det var HÆRLIG å kjenne sludden piske i ansiktet for så å tørkes bort av en liten solstråle øyeblikket etter.

FOLKENS- NO ER EG FRISK TIL DET MOTSATTE ER BEVIST :o)

Eg ønske av heile mitt hjerte dåkker alle sammen ei vidunderlig god påska, med mye fred&kjærlighet og tid til hverandre!!

Hår3

Legge ved bilde en måned etter forrige- faaantastisk vekst. Traff på Risberg i gangene her på UNN om dagen, og han kommenterte hårvekstenveksten min. Han spurte hvordan det gikk og eg svarte at eg føler det går kjempebra, ingen plager "so far". Jaja, det kommer jo gjerne mere fra nå og siste uka, også har han jo så triste øyne at eg blir trist av å se på ham...... Eg nevnte om eg kanskje kunne få litt mere cellegift nå som eg er i bedre form, han smilte og sa at det hadde vel lite for seg- men at eg er godt hjulpen av de antihormontablettene eg skal gå på i 5 år nå- de virker nesten like bra som cellegift på hormonfølsomme kreftkuler. Jaja, tvi tvi for antihormonene ;o) og SE hvilken hårvekst - lurer på om det er fare for skjeggvekst også ;o)!! Bildet er tatt nøyaktig 3 måneder etter siste cellegiftkur

Parabener

Julie og eg har puttet på oss en sjokolademaske UTEN parabener.....

Trøste og bære sei eg bare... Sist torsdag så vi på Schrødingers katt, og en forsker ifra Tromsø fokuserte på det at mye kosmetikk inneholder parabener som er hormonforstyrrende. 75% av de som får brystkreft har en type som er hormonpåvirkelig, og trenden de siste år er at kulen ligger i nærheten av der man påfører deodorant.
Når programmet gikk i reprise igjen i helga tenkte eg at eg skulle gjøre alvor av å se igjennom det eg sjøl har av kremer og div for å sjekke om det var noe med parabener i. Eg hadde da nettopp peela ansiktet med en maske som det skulle vise seg å inneholde ikke mindre enn 5 forskjellige parabener!!!
Her er bilde av noe av det jeg hadde som inneholdt disse hormonpåvirkelige stoffene;

- og dette er jo heilt vanlige kremer- eg hadde akkurat kjøpt Apo base kremen for en hundrelapp på apoteket....

For ikke nok med det, men halvveis i løpet under stråleterapien så begynner vi damene å bli både røde og såre- og noen får sågar store kjøttsår. For å gjøre huden smidig og mer motstandsdyktig så får vi beskjed om å smøre oss med kremer. Som en "gest" fra sykehusapoteket så får vi en pose med noen prøver på diverse kremer. Gjett hva de inneholdt? Joda;

Vel, eg har ikkje tenkt å bli hysterisk når det gjelder innhold i kremer og slikt- for eg ble litt skremt av alt dem inneholdt- med lassevis av allergifremkallende stoffer og slikt. Men i mitt tilfelle så skal eg iallefall holde meg unna parabener- skal prøve i allefall, og heretter sjekke alt eg kjøper. Lese på pakken, og bli en litt oppmerksom forbruker kanskje?

På sidene til Grønn hverdag fant eg mye nyttig- og de har også gjort tester på annet også.

Nei, nå må vi vel skylle av oss sjokoladen som har stiiiivna i ansiktet- ser ut som noen hottentotter, men fin vil eg være ;o)

En helbredende klem

Det er vel ikke til å unngå at jeg må ta med litt fra boka eg leser. Den fasinerer meg virkelig. At en kreftkirurg har kommet til den konklusjon at også en klem kan kurere- og har begynt å gi pasientene sine klemmer før de går ut av døra etter samtale. Jeg har nesten vanskelig for å se "våre" kreftleger i den situasjonen. At det i tillegg er et universitetssykehus har ikke bare sine fordeler- det er jo en ny lege for hver gang(nesten), og som Per Fuggeli(proffessor i sosialmedisin og aktuell med boka "danser med døden" etter selv å ha fått kreft) sier så godt; enhver pasient som får en alvorlig diagnose burde fått en FASTLEGE på sykehuset. En lege som følger deg opp, en lege som blir kjent med deg som person- som kjenner dine svakheter og styrker. En lege du kan føle deg trygg på at han følger deg opp og at du kan si dine bekymringer til...En lege som du faktisk har tillit til - og vet at han bryr seg- en du kan jobbe på "team" med- felles mål om å gjøre deg frisk!
De vokser IKKE på trær kan eg love, og eg har opplevd noen særs ubehagelige tilfeller av legestanden - MEN eg har også heldigvis fått oppleve det motsatte også! Det er faktisk en kvinnelig ung lege som eg har møtt 3- TRE- THREE- TROIS ganger!!!! Føler jo nesten at eg kjenner henne nå - hehe, vel bare det å møte den samme legen har betydd MYE- ho veit hva som gjør meg redd, og ho veit hva eg må fokusere på- ikke bryte meg ned med "skremselpropaganda" som enkelte andre har gjort..

Eg fikk nesten litt lyst til å legge ut noen utdrag ifra fordypningsoppgaven min som eg leverte i november. Tror nesten eg vil gjøre det, for den kan være lærerik for både andre personer i mitt yrke- og andre helsepersonell- i grunnen alle som jobber med mennesker! Jeg må bare gjøre noen små justeringer og anonymisere mere eksempler som er hentet fra arbeidshverdagen, og kanskje kutte noe av kildehenvisningene da det kan bli litt vel langt ;o) Jepp, det skal eg gjøre-

og JA eg må jo fortelle hva jeg har foreslått for de andre kreftpasientene på hotellet; I morgen skal vi spørre direktøren om vi får arrangere quiz- og utfordre de som bor på Saga og Amalie. Dette kan bli kjempeartig, og vi er helt gira og tenker å begynne å "tjyvtrene" litt allerede i morgen kveld :o) Hvis dette blir populært kan vi ha det fast en dag i uka, og kanskje noe de kan fortsette med også etter at vi er ferdige her :o) Konkurranseånden lever i aller høyeste grad hos oss alle!!! Og rødvin burde vel være passende premie?? :o)

Mætt

Det har gått uker og mange mange tanker igjennom hodet mitt før eg klarte å sette meg ned for å skrive igjen. Det har tatt tid og det har vært nødvendig med den tida for å synke inn hva legen sa. Jeg gikk i kjelleren og vel så det- og har slitt med både angst og nattesøvn de første to ukene. MEN eg våger også å være naiv no- selv om en indre stemme sier at nå får eg se på realitetene så har eg en annen indre stemme (passelig scizzo?) som sier at eg skal gi faen og heller gripe alt som er positivt og klamre meg til det.

Akkurat det har vært tungt, men det går på et vis- og eg synes det stadig vekk går bedre :) Men eg skal være heilt ærlig å si at det har vært tungt hver eneste gang folk spør om hvordan det går. Eg har kommet til at eg må jo bare svare ut ifra hvordan eg føler meg- og ikke statistikker og slikt. Og eg føler meg BRA- bedre enn på flere år!! Litt sliten av strålinga, men bare litt ellers ganske så kvikk og rask. Eg har jo litt vondter her og der, men dem tillater eg meg ikkje å kjenne på- for da trur eg både det eine og det andre og det vil eg ikkje tillate meg sjøl å gjøre. Men det hender eg tenker "no vil eg ha noen smertefri timer"- og hiver innpå med smertestillende. Folk som ikke har sett meg på noen måneder nå sier at eg ser ATSKILLIG bedre ut nå, og det sier jo litt om hvordan eg så ut for noen måneder tilbake.Men eg så ikkje mørkt på det sjøl da :)

SÅ hva har vi gjort de siste to ukene da? Jo - Julie og eg er blitt skikkelig Tromsøjenter, og vi stortrives med det :) Julie er begynt på Sommerlyst ungdomsskole, og trener ilag med Fløya. På torsdagene har Edel i Tromsø skytterlag kommet og hentet både meg og Julie til trening. Fantastiske mennesker som har gjort tida lettere for oss å være her. Av og til så har eg stukket innom Mona på jobb, truffet Elisabeth på kafé, og i dag var vi invitert hjem på middag til Kari og Erling. Katalansk mat med oliven, olivenolje og brandy fra hjembyen til Erling. Nydelig godt- og eg var passelig på en snurr da vi skulle ta bussen hjem igjen før Julie skulle på fotballtrening igjen :)

Flere fra jobb har vært innom og bodd på samme hotell. Forrige onsdag inviterte Tove K G meg ut på foredrag med Lars Monsen og Trine Rein. Eg var skikkelig spent på hvordan dem hadde satt dette sammen. Det var en blanding av bilder og filmer fra turene hans, og sanger med passende tekst fra Trine. Alt sammen iblandet mye humor og en tilsynelatende sterk kjærlighet de to imellom tross store forskjeller. Det var godt å se en slik lykke, og det var godt å høre om grensesprengende turer og se at ingenting er umulig hvis man bare vil det nok.

Det er også godt for min personlige kamp å bli påminnet dette. Eg har nå også fått tak i boka "Kjærlighet, medisin og mirakler" - og selv om eg bare så vidt har starta på den så ser eg at dette er viktig for meg å lese. Trur faktisk den kan være viktig for mange å lese, for eg tenker at det ikke bare er i forhold til sykdom at kjærligheten kan være viktig/avgjørende - men i alle slags kriser i livet. Eg tenker stadig vekk på ungdommer som eg har jobba med, og kommer til å jobbe med i framtida. I dagens samfunn så skal alt være så proffesjonelt, og vi skal ikke si at vi er glad i ungdommene (selv om vi er det)eller engasjere oss slik at vi tenker på dem når vi drar hjem. Legg jobben ifra deg på jobben... - for det er en egg vi balanserer på mellom det å være privat og proffesjonell. Ok. Men hva funker? Hva er det som egentlig skal til for at et menneske skal klare seg igjennom kriser i livet? Ville det ikke være til god hjelp om de visste at det var noen som faktisk var glad i dem , og brydde seg om dem? Dette kan nok diskuteres opp og i mente. MEN for å være heilt ærlig så trur eg- og håper at vi beveger oss inn i et samfunn hvor vi også tør å være glad i mennesker- og får lov til å være glad i, fordi vi har valgt et yrke som handler om å hjelpe mennesker og det vil være unaturlig å gjøre seg så profesjonell at det menneskelige forsvinner. Hvis vi skal oppnå en varig endring så kan det ikke bare bestå av medisiner og mirakler i allefall :)

Her er bilder av rommet til Julie og meg. En liten gang, bad med badekar, liten stue med sofagruppe og spisebord og en sovealkove. Vi er kjempefornøyde og klarer oss godt med dette i noen uker :)



Dagene mine består av å få tak i MAT.... Vi står opp og spiser frokost før Julie går på skolen. Så drar eg med bussen til sykehuset, blir strålt (blir strålt over et stort område, 6 punkter siden det var i alle lymfekjertlene),og tar buss tilbake til byen igjen. Slapper litt av før eg på nytt må ta buss til sykehuset for å spise middag og ta med middag i plastbeger til Julie som vi kan varme i mikroen i resepsjonen på hotellet når ho kommer fra skolen. Så er det kveldsmat fra 18-1930. Vi blir gjerne sittende hele denne tida og spise sammen med de andre som har kreft og bor på hotellet. Det blir sosialt, mye galgenhumor - og til dels uappetittelig humor. Ho Arna ga klar beskjed til en kar ifra Alta her en kveld at "NO SPIS VI" ;) Og da var det heilt stille i ca 30 sekund også va det påan igjen.....

Nå kom akkurat ho Julie heim i fra fotballtrening. Ho er så glad og lykkelig som eg sjeldent ser- ho trives SÅ godt på Fløya- ho sprudler og det gjør et mammahjerte kjempeglad :)
Hvordan det skal bli når vi kommer hjem igjen etter 5 uker på hotell, med romservice og ferdig mat det får vi ta når den tid kommer. Akkurat no så koser vi oss i allefall med å få lov til å være ilag og vi setter pris på selv den minste ting :)

Færra te mexico

Ja for er det noe eg virkelig har lyst til no så er det nettopp det! Og nå skal billettene bestilles snart- Elfrid fortalte at det var kommet inn over 11.000 på reisekontoen!!! Eg bøyer meg i støvet og bukker og neier på vegne av oss jentene :o) I tillegg til det eg sjøl har klart å skrape sammen så blir det nok til billetter!!! :o)

Eg var på 4-ukers kontrollen i dag. Det kunne gått bedre men det kunne også vært værre. De hadde fjernet 11 lymfekjertler og det viste seg å være kreft i 10 av disse. I tillegg hadde de funnet kreftceller i vevet ved siden av. Eg fikk meg en skikkelig nedtur, hadde jo håpet at det skulle vært færre med kreft i. Planlegginga for stråling og ct røntgen var det som sto på planen i dag, legen ga beskjed om at eg IKKE kunne dra på miljøterapikonferansen i Bodø 16-17. Selv det å være borte en dag var ikke aktuelt. Her sto det om liv- og eg skjønte jo det. Var likevel litt skuffa for eg hadde gleda meg til å møte de andre igjen.. Men selvfølgelig- behandlinga er viktigst. Legen sa at det også ville bli aktuelt å gi meg stråling en ekstra uke pga spredningsfaren/fare for tilbakefall.

Ja- og da er det lov å gå i kjelleren ei stund! Men en time senere møtte jeg på samme lege igjen- som kunne fortelle meg TO gladnyheter, og det var at de likevel hadde fått med seg det infiserte vevet rundt - og at jeg ikke trengte den 6.uka. Dette er bra for både lunger og hjerte kan skades av strålene. Hun hadde også ordnet slik at jeg kunne dra til Bodø, bare litt senere enn de andre- får en mårradose før eg setter meg på flyet, så en strålefri dag som eg får "tilbake" på palmelørdag.

Eg hadde også mye sårvæske- de tappet 150 ml før de begynte å tegne opp for stråling (1.doseplan) Det gikk heilt greit- fikk fire stikk med stor sprøyte men alt av nerver er kuttet av, så eg kjente absolutt ingenting. Så eg lå nå der på benken og fikk sånn skryt av legen som utførte dette "så flink du er!" - ja ikke sant?

Før eg dro så sa legen at nå måtte eg ikke tenke på statistikker og slikt tull- det hun kunne se foran seg var en frisk dame som er i god form etter 11 cellegiftbehandlinger - og utifra det så skulle eg bare bestille tur til Mexico! For ho var sikker på at eg også ville klare strålinga greit også... Tenk positivt - det betyr så mye. Ja det gjør det! Så når eg da skulle gjøre opp status fra turen så fant eg ut at nå skal eg være glad for at det faktisk var en lymfekjertel som det ikke var kreft i- og det kan jo være et godt tegn :o) De har jo fjernet alt (i allefall var det beskjeden eg fikk seinere), eg er i god allmentilstand, eg skal til Bodø den 16.mars, eg skal til Mexico og treffe den tøffe dattera mi som har måttet takle dette i tillegg til det å være i et land så langt langt borte og uten noen av sine nærmeste.

Nå er det gullrekka på tv- og trur det blir et glass rødt for feire gullguttene og livet! :o)

God helg alle sammen, LIVESTRONG, Fred&Kjærlighet :o)

HÅR2

Ja hår hår hår- til besvær når man har for mye av det, og til fortvilelse når man har for lite av det..
Eg tenkte jo da at eg IKKE skulle være forfengelig, men enkelte ganger i livet - og i mitt tilfelle no så har eg altså blitt en smule bitt av forfengelighetssyka :o) Eg leite hver dag etter tegn på at det skjer noe i hodebunnen - og WOW plutselig, to måneder etter siste cellegift så begynner det å bli tett i tett av lyse fjon. Noen lengre enn de andre så det er mulig eg må til frisøren til uka ;o) Hehehe, neida- eg skal ikkje ta heilt av altså.
I går så sto eg i en alldeles ubehagelig stilling på badet, vridd med ansiktet halveis opp mot lampa og speilet- for å se om det var kommet noe på øyevippefronten- og YES - MASSE MASSE, men ennå så korte at dem nesten er usynlig. Så i galskapens tegn prøvde eg å smøre litt mascara på dem- med det resultat at no ser det ut som at eg har smurt mascara på øyelokkene.... Må nok fjerne det før vi skal dra og spise med tante på Senjastua i dag. Ho "Lille Julie" er nå ei tålmodig sjel med sin mor, men enkelte ting syns ho ikkje er greit- som feks at jeg i folkeforsamlinger drar av meg lua og ber folk om å kjenne på det fantastiske håret mitt. Når vi drar til Finnsnes så kan eg få spørsmål som; "har du huska kortet?" "har du huska puppen?" Eh, ja det ER de nærmeste som kjenner en best :o)

Nå skal eg heldigvis også snart få en ny pupp i silikon. Den i bomull er ikkje særlig praktisk da den lydig følger tyngdekraftens lover.... Den gamle siger ned, og den nye havner oppe ved kragebeinet... Så må eg bare passe på å hepse opp på den ene sida og dra ned på den andre... for legene tok ikke mine anmodninger til følge om å fjerne begge puppene, sjøl om eg påsto at eg ville komme til å bli "låghalt" ;o)
Mykkje å passe på - men eg har da slikt å gjøre og slikt å føre :o)

HEI SVEIS så lenge, ha en fin dag :o)