Endelig er vi her :)

Starta kl 07 ifra Oslo. Julie var litt treg syns eg- og hjalp henne med å hive litt saker og ting i sekken hennes som ho hadde spredt rundt i stua. Ola kjørte oss til Gardermoen og hjalp oss helt til vi hadde fått sjekka inn baggasjen. Skjønner ikke heilt det der- eg skulle jo dra med nesten tom koffert for å ta med mest mulig av Nora sine ting tilbake- også veier den allerede 15 kilo.... Tror Julie har litt mere å "gå på" :o)

Vi strena rett til tax-free for å kjøpe gaver til familien i Mexico. Fant en nyyyyydelig bok om Norge på spansk- med utrulig flotte bilder. Kjøpte også en stor flaske Linie Aquavit, melkehjerter- og masse masse Freia Melkesjokolade (de er visst helt ville etter det) Litt kjøleskapmagneter med isbjørner og reinsdyr og nordlys og slikt.

Plutselig hørte eg "næimen heiiii" - og der sto tante Ruth ifra Trondheim som var på tur til Ungarn med sine 5 venninner på årlig spa. Ho hadde sett Julie, og tenkte at det likna utrolig på henne- utifra bilder ho hadde sett... Den ene venninna fortalte om da de for to år siden skulle dra, og plutselig møtte på Bjørn- som skulle fly akkurat det flyet dem skulle med. Da hadde de alle følt seg som mammaen hans- og besøkt han i cocpiten. Ja verden er ikke stor :o)

På flyet kiker Julie i sekken sin og kommer med et forbauset utrop; Herregud! Her ligger en IPhone i sekken min! GULP sier nå eg.... det er nok meg som er synderen. I morges så trodde eg at det var HTC'en hennes jeg putta i sekken..... Har prøvd å ringe Ola for å melde om "tyveriet"- lurer på om det kan være Lise sin?

Da vi kom til Amsterdam hadde vi god tid, og godt var det- for eg har jo en tendens til å være litt svimete. Det er nok ikke uten grunn at russenavnet mitt var "svemla" ;o) Etter å ha travet hele flyplassen på langs fra ende til annen, vært igjennom passkontroll og diverse- og senker oss slitne ned i en stol, da oppdager eg at jakken min ikke lengre henger på armen. Eg tenkte at den nok var tapt- men Julie pusha meg til å kontakte informasjonen. Joda, en jakke med den beskrivelsen var funnet på lounge 1 - og vi var på lounge 3. Han spurte meg om når flyet mitt gikk, og da eg svarte at det var to og en halv time til- kunne eg nesten se skadefroen i øynene hans " jaja- da har du det travelt"- og gav meg et kart over flyplassen... Fytti- etter å ha konferert med Julie, som kunne sitte og vente på gaten så langet eg ut igjen. Måtte altså to ekstra ganger igjennom passkontroll og kø og scanning av hele kroppen. Klarte det på en time! Følte meg nesten litt som han som skulle hjelpe Askeladden med å hente vann ifra verdens ende :o)

Så var det KLM videre- et Boeing 747- 400. Det var ganske stort, men for en pine! Vi hadde plasser midt i flyet med to fremmede på hver side av oss. Ikke er vi nå så spesielt store heller- men selv for meg så ble det trangt! Når du skal sitte 11 timer p ået fly og nesten få klaustrofobi fordi det værker i hele kroppen.... Dama på min venstre side var fra Botswana og var på tur til Tijuana på miljøkonferanse. Ho var ikke så veldig snakkesalig- mest opptatt av å sove. Dermed måtte eg krype over ho når eg skulle ut. To ganger var det bare så vidt at eg ikke falt i fanget på ho.. Ho satt med ullteppet over hodet for å stenge verden ute- men meg klarte hun ikke å hindre ;o)

Julie spiser is på flyet

Julie tok seg en liten blund med skuldra til en finnlender som pute :o) Han tok det heldigvis sporty!



Da vi landet i Mexico City kl 1830 lokal tid var det 27 grader! Vi brukte bra lang tid på baggasje og toll. Passkontrollen var som vanlig litt tvilende når de sjekka passet mitt- og "testa" meg om eg kunne fødselsdatoen- det er bare to år siden bildet ble tatt- men det likner ikke på meg i det hele tatt lengre......

Så plutselig sier Julie "Mamma SE! En hvit arm som vinker i ankomsthallen!- det må være ho Nora!" Og jammen var det! Vi vinka og veiva, og venta utålmodig på å komme oss ut til henne.

Det ble en stor omfavnelse med oss alle tre - gråtende. Det var en sterk opplevelse! Herregud- nesten et år har gått, og hvem skulle tru da Nora dro at både ho og vi skulle utsettes for slike prøvelser.. Men nå sto vi der, og holdt rundt hverandre - og det kjentes som det bare var dager siden sist vi hadde holdt rundt hverandre. Vi var jo de samme selv om tida har gått, og alt som har skjedd. At vi har kunne bruke skype, facebook og blogg til å kommunisere med er helt klart en fordel når man er på hver sin kant av verden.

Her er litt bilder; Da vi var kommet hjem var eg kjempetrøtt etter å ha vært våken et søgn og sovna ganske kjapt imens jentene satt og skravla på rommet til Nora. Mama er litt dårlig i magen, og har holdt senga- og satser på å være i vigør fra imorgen- det gjør vi også! :o)

Viser flyruta vi tok fra Amsterdam til Mexico City

Det ble litt problemer med å få plass i bilen til Andrea - men det gikk :o) Pappaen kunne ikke komme da han sitter askefast i Argentina.

Vårt første møte med Mexikansk arkitektur :o)