1 år kreftfri :o)

Tenk- et år er gått siden siste strålebehandling ved universitetssykehuset nord-norge i Tromsø. Julie og eg sjekka ut av Grand Hotel som hadde vært vårt hjem i 5 uker. En lang behandling med cellegift og stråling var over- og nå skulle vi hjem og eg skulle komme meg til "hektene" igjen.

I dag sitter eg på et hotellrom i Tromsø- igjen. Også denne gangen i regi av sykehuset, men i dag er eg her fordi eg er kalt inn til "læringskurs for brystkreftopererte". Dette skal vare i tre dager, og første dag er nå over- og eg skal snart møte 10 andre damer i samme situasjon som meg for å gå ut og spise og kose oss i kveld. Eg blir nok å ha mi egen lille feiring i mitt stille sinn. Eg sitter her og smiler av lykke for å fremdeles være frisk!

Det har vært forelesninger med både Rosenlund (kirurg) og Risberg (kreftlege) og en del faktatall er blitt presentert, samt nøyere beskrivelse av sykdommen og bivirkninger av behandling. Noe har eg jo hørt før- men du verden så godt om vi kunne ha fått denne informasjonen noe tidligere! Fikk vite en del om prognoser og hva som har vært forska på. Ting går fremover - og det er viktig å huske! Selv om man skulle få tilbakefall med spredning i værste fall- så kan man i dag leve i mange år med sykdommen- det er ikke alle som dør direkte av den- det er så mange faktorer som spiller inn. Det føltes iallefall oppløftende å høre dette :o)

Når det gjelder krampe i muskulatur så var det ganske vanlig, men usikkert om det kommer av cellegiftbehandling eller hormonkur. At medisinen for det er magnesium var likevel anbefalt av Risberg- fordi han hadde hørt at andre hadde fått hjelp av det. Det hadde eg jo allerede fått anbefalt av Johanne-Marie. Det fungerer iallefall, og er jo ufarlig å ta som tilskudd :o)

Det blir jo til at eg tar en liten "statusoppdatering" for meg sjøl om ka som har skjedd det her siste året. Når eg møter folk no som ikke har sett meg siden eg var syk, så sier de ganske ofte at de så mørkt på at eg skulle klare det. Eg må jo likevel takke for at de ikke lot det skinne igjennom- for det hjelper å tro at andre har trua på at det skal gå bra ;o)

Formen er bedre enn på lenge- eg har prøvd å gå turer flere ganger i uka, helst hver dag. Ganske nøyaktig to måneder etter siste behandling sto eg oppå toppen av solpyramiden og strakte hendene ut mot sola, iløpet av sommeren var eg på ca 15 fjelltopper, deriblandt Breitind på Senja. Alt gikk sakte - men eg skynda meg langsomt. Eg deltok både på nordnorsk stevne og landsskytterstevnet om sommeren. Eg har deltatt på quiz en kveld i uka, begynt å spille i korpset igjen, samt skytetrening og konkurranser.  Eg starta i 40% jobb og har øket med 10% hver 3.måned og målet er 100% ved årsskifte. Håret har grodd ut igjen - har vært hos frisør to ganger- og må vel snart stusses igjen :o) Her er meg i dag:

Når det hadde gått så langt som det hadde gjort med meg så ble eg også veldig søkende etter alternative behandlinger- eller noe eg kunne "gjøre sjøl".. Eg har valgt å bruke den tradisjonelle skolemedisinen, men har også tro på at kosten kan ha noe å si for kroppens helbrede- og forebygging. Prøver derfor å ikke spise så mye sukker- så lite som mulig. Drikker mere vann og mindre brus enn tidligere. Spiser mere brokkoli og valnøtter, omega 3 og gurkemeie, og ingefærrot-te :o) - og det får holde ;o) det er jo ikkje de store endringer - og kun kost som eg liker, så da går det heilt greit ;o)
I påska var eg på cruise i middelhavet, og i helga var eg på årets andre skitur. Kontrastene er store i livet.
Det som er så bra nå, er at eg setter så utrolig mye større pris på ting enn tidligere. Det er noe som heter mindfulness- og eg tar meg i det mange ganger- at eg nyter øyeblikkene mere- er mere "tilstede i meg selv" - uten å bli for filosofisk her på kveldinga :o)
Det er noe som heter carpe diem, grip dagen - og det er mitt hovedmål for tida, og burde vel kanskje være hos alle... :o)

Med Messi i kikkerten

Hovedmål for runde to med turistbussen i dag, var å besøke camp nou - Barcelonas hjemmebane. Eg kjente det kribla i magen, og gleda meg som en liten unge til å se arenaen- banen. Skuffelsen var derfor stor da vi oppdaget at det var stengt, og ikke mulig å komme inn på arenaen. Da vi hverken snakker katalansk eller spansk så var det heller ikkje så greit å forstå hvorfor.

Litt slukøret så suset eg inn i souvenirbutikken. Gave til jentene måtte jo kunne kjøpes her - og eg hadde veldig lyst til å kjøpe hjemmedraktene, som også fantes i damemodell. Men klarte aldri å bestemme meg for hva som skulle trykkes - deres navn og draktnummer eller Messi og hans nummer.. først det ene og så det andre- så det ble til at vi kjøpte noen fine "jente t-skjorter" med emblemet til FCB foran.

Da eg kom til kassa sto det en ung gutt som het Daniel. Han lurte på om hvor eg kom ifra- og om eg skulle på kampen. HM? KAMP????? Her har vi vært ute på bøljan blå og løpt gatelangs i Barcelona, hit og dit- og ikke fått med oss at Barca har hjemmekamp i dag!!!!! Er det mulig?

Vi ble gående som to rådville turister "i ring" etter dette. Har de kamp? Hva slags kamp? Hvem skal de spille mot? Er det seriekamp eller cupkamp? HVA??
Vi begynte å gå rundt stadion for å orientere oss. Det sto flere som solgte biletter på svartebørsen og henvendte seg til oss. Vi avviste dem og gikk mot bilettlukene. Der lyste det imot oss et skilt om at Barca skulle spille mot Getafe kl 2100.
Vi regnet ikke med at det var ledige billetter- og regnet også med at de sikkert var svindyre.. Men vi kunne jo spørre..... som tenkt så gjort, og det hele endte med to billetter til kampen!
Ole-Johnny bare gliste når han bestemte seg, og eg glømte både trøtte bein, sult, tørst- og det faktum at vi hadde vært ute siden kl 09 i morges og ikke hadde så veldig mye klær med oss heller til å sitte til langt utpå kvelden. Det var uvesentlig.  Faktum var at en drøm gikk i oppfyllelse- sånn helt uten videre - uten å ha fått tid å drømme den engang.... Herregud- det begynte å gå opp for meg at om få strakser skulle eg få se MESSI - på "ordentlig" :o) Eg visste at dette ville bli noe eg aldri kommer til å glømme. Det var stort!

Hvordan vi skulle komme oss tilbake til byen sent på kvelden - var ikke viktig i det hele tatt- eg kunne gått flere mil hvis det var nødvendig- det problemet fikk vi ta hvis det skulle komme. Nå måtte eg bare få tak i litt supporterutstyr, og vi fikk kjøpt pølse i brød og litt vann og leid oss hvert sitt sitteunderlag.
Følelsen av å se ut på stadion når eg gikk ut døra (stadion ligger under bakkenivå) er ubeskrivelig. Det var stort! Det kan visst være en ca 100.000 tilskuere her.... litt mere enn i Islandsbotn :o)

Det begynte å fylles opp, og vi tok litt bilder før det kom for mange rundt oss..

Det begynte å fylles opp siste halvtimen, og siste kvarteret kom det kjempemange. Vi ble sittende midt i en klynge med katalanere - og en del menn i alderen 60+ og her snakker vi om seriøse publikumere som hadde både radioforbindelse på øret, rustet for det meste med både nistepakke og klær i sekken for enhver værforandring. Noe vi ikke hadde - men vi er nordlenninger - vi er bygd for å tåle en støyt. Så da sol gikk over til stiv kuling og regn var det bare å hente den indre varmen og klappe og hoppe mye- ja være litt gestikulerende og rope høyt sammen med de andre ulvene :o)
I sekken lå kikkerten eg fikk av pappa i fjor. En skytterpremie, som kom til nytte. Eg hadde tatt den med for å kunne se inn på land ifra båtturen- nå fant eg meg selv plutselig midt i en klynge av fotballgale menn - og eg sitter med kikkerten foran øynene - og ser på MESSI.
Det må bare sies - og eg kjenner at mitt fotballhjerte dunker godt for denne unge guttens fotballferdigheter - vi fikk se hans magi på nært hold. Han lekte med sine motstandere - er marginene alltid på hans side? eller er han rett og slett bare så god- at det er derfor?

Da kampen startet ble ljomet sangen til Barca på katalansk. Eg kan ikke et ord annet enn å kunne klappe på de riktige stedene og refrenget, med BARCA BARCA BA A ARCA :o)

Eg fikk det for meg at dette må eg lære meg- det blir viktig. Eg må kunne klare å lære meg såpass katalansk at eg kan synge den sangen til en annen gang- om ikke annet så iallefall kunne stå foran tvn og synge hjemme på Senja :o)

De rundt meg var svært engasjerte - og eg kjente at det smittet. Ved de 4 målene som ble scoret av Barca så følte eg nesten at eg fløy opp av stolen og brølte JAAAA - hva de andre sa - det aner eg ikkje, men eg trur ikkje dem heller la merke til hva andre enn de selv brølte.

Gubban for en opplevelse! Det var "bare" 76 000 publikumere - det er flere enn det er innbyggere i Tromsø!!!!!!
På turen mot byen ble det mere gåing - det gikk en god stund før vi fant en ledig taxi- men det gjorde ingenting- kunne godt ha fortsatt noen kilometer... men nå var klokka nærmere midnatt og vi hadde ennå ikke vært på la rambla - så taxi ble løsningen.
Tusla rundt og så på livet på la rambla, men eg kunne nesten ikke tenke på annet enn hva eg nettopp hadde fått oppleve...
Eg hadde sett på mannfolk i kikkerten. - og det har IKKE skjedd før....

Messi altså...  :o)
God natt :o)

Sagrada familia og Gaudi

Våknet i dag- frisk og uthvilt i beina (det hadde eg ikkje trudd)- men tenkte nok at det kunne være lurt å ikkje gå så veldig ... ikkje fleire mil ihvertfall ;o)

En frokost på en liten frokostbar ca 60 kroner for mat og drikke til 2 personer, inkl espresso :o)
Vi la en slagplan for dagen - eg kom med ønsker, og Ole-Johnny la opp ruta som var mest praktisk i forhold til begges ønsker, slik at vi kunne få med oss mest mulig.
I dag skulle vi bruke turistbuss - hoppe av og på ved de forskjellige severdighetene, slik at eg kunne spare beinan litt. Først grønn rute, så orangerute...

Det var skiftende vær i dag, sol og regn, vind og stilla- men vi satt for det meste ute. Første stopp var la sagrada familia

Antoni Gaudí var sønn av en kobbersmed og fikk sin utdannelse ved Arkitekthøyskolen i Barcelona (Escola Superior de Arquitectura) fra 1873 til 1877.

I løpet av sin karriere tegnet han og fikk oppført en rekke særpregede byggverk og et parkanlegg. Om lag halvparten av bygningene befinner seg i Barcelona. Flere av dem er på UNESCOs verdensarvliste, blant dem kirken Sagrada Familia, som fortsatt er under arbeide, og er planlagt fullført i 2025.

Litt bilder:

                                                     La sagrada familia

Lurer på hvordan noen kan ha fantasi til å tegne noe sånt- og ikke minst få gjennomslag og finansiert slike ideer? Det er jo en fryd for øyet ned til den minste detalj! Tenk om vi kunne hatt noe som bare lignende.....

Så var vi ute på "vandring" igjen. Parc Güell med masse flott av Gaudi. Her kunne man sikkert gått en heil dag og gjøre små oppdagelser... Kunne kjenne lukta av blomster og nyslådd gress, syrin og spirea i full blomst- og har fått melding hjemmefra om snyrekord i Tromsø (var det 110 cm på et døgn eller? ;o)

En slik hage kunne eg absolutt ha tenkt meg, men den kan vel vanskelig realiseres på Senja.. 

                                                            Et Gaudi-hus

Må si at Barcelona er en vakker by- du verden så mye flotte bygg! Barcelona har ALT. Strender, uteliv, kultur, fornøyelsespark, god mat. Her er noe å henge blikket på hele tiden, og her gjelder det å nyyte alt som kan oppleves- før vi går over på orangelinje og ny busstur i Barcelona.....

BARCELONA

Etter en dag til i sjøen, solfaktor 50 og total rekonvalesens var eg veldig klar for byen Barcelona som eg så vidt fikk en liten smak på for 8 dager siden. Tok avskjed med våre nye irske venner som eg håper vi klarer å holde kontakt med via fb. så startet vi på skikkelig TRIM. Gikk først opp til Montjuïc - en fantastisk festning/slott. Her var verdensutstillinga i 1928, og flere av de olympiske øvelsene ble holdt her.

                     "Hade båt" Nå har vi klatra til en ny topp og sagt farvel til livet til sjøs :o)

                                           Olympiastadion, Barcelona

                                           Nasjonalmuseumet

En tyrefekterarena - trudde eg...... og nekta å gå inn..... Dagen etterpå fikk vi vite på en guida tur, at det ikke lengre foregikk noe tyrefekting her, det var derimot blitt et gigantisk kjøpesenter her..... say no more.. eg får se det positive i det at det nok ble mye penger spart...

                                           Katedralen i Barcelona, fantastisk flott var den!

                                           I et smug på Ribeira, på tur mot havets katedral..

Inngangen til havets katedral - eller kirken Santa Maria del Mar - folkets katedral. Over dørene kan sees to bastaixer som bærer stein.

I dag gikk vi så mye, at da vi var tilbake på hotellet sånn i 21-22 tida var eg heiiiilt ferdig- eg hadde kramper i leggene, bak på lår, og under fotsålene var det så vondt at eg nesten ikke klarte å trå på foten. Eg måtte legge meg - og smøre beina inn i tigerbalsam. Fikk en følelse av å nesten "lette" ifra senga- himmelsk godt å hvile slitne bein..... Men for en by! Og vi har bare så vidt startet....

Casablanca

07.04.12

Casablanca!!!!!

Så var dagen der :o) Vi måtte opp kl 06.00 for å få med oss frokost før vi skulle ut på guida tur i Casablanca. Vi har valgt å gå på egenhånd i de andre byene, men akkurat her fant vi ut at det kunne være greit å holde følge med andre. 

Klokka 0715 møtte vi opp i Zebra bar, og pratet med Sinnead og Martin som også skulle på samme tur, men med en annen buss.

Guiden vår het Majid og var en morsom type.. det haglet med vitser, og hvis vi ikkje flirte så sørget han for at vi skulle forstå- og flire. Majid var en energisk type kan vi godt si... det ble nesten litt slitsomt å følge med. Blant annet da vi skulle besøke King Hassan II moskeen (som er den nest største i verden) Majid sa at vi kunne fotografere etterpå, og heller følge etter ham og ikke stoppe opp underveis... Du verden altså for et bygg!! Vanvittig flott, det kan både en kristen og en ateist understreke- at også muslimene kan arkitektur ;o) Plutselig var vi ferdig i moskeen og tilbake i bussen igjen- ble lite bilder...

Det kan være 25.000 inne i moskeen, og 80-100.000 på plassen utenfor! 

Vi var også inne i en katedral med utrulig flotte glassmalerier.

Vi var innom marked i morges, men vi var fort inn og ut igjen, Majid hadde et tempo som begynte å minne om kappgang- og ropene «nøøøøøømber naiiiiin» kunne høres på lang lei. Her var det kjøtt, fisk og krydder og katter som lå og strekte seg midt blandt maten som skulle selges. Hørte noen snakke om at her skulle mattilsynet vært...

Majid tok oss også med til en teppehandler, og en shappe der de solgte krydder og organisk kosmetikk.

Hittil på turen har eg kun brukt penger på postkort, en kortstokk og en kjøleskapmagnet. I dag ble det jaggu brukt noen penger på rynkekrem også... eg trøsta meg sjøl med at det faktisk ikke kostet mer enn en boks nivea dagkrem på Joker-butikken hjemme :o)

Vi fikk også sett «Ricks café» fra filmen Casablanca med Ingrid Bergman og Bogart.

Tilbake på båten kunne vi bare legge oss på solsenger og nyte resten av dagen som var fantastisk flott. Sol, bading og lesing var det som sto på programmet.

Avslutta kvelden med showet Isha i teateret før mere lesing og avslapping :o)

Uttalelser fra guiden vår i dag;

In Marroco the men are allowed to have more than one wife, yes- up to four. My wife is always afraid that I shall have another wife, but I tell her that I have only one heart- but two eyes.....

Marroco is one of the most integrated countries in the world. We accept all religions, muslims, judes, christians -we are alle equal and we have both moskees and cathedrals- ah, there was the jewish moskee (eg snudde hodet bare for å konstatere at vi allerede hadde passert den).

Da vi dro fra Casablanca så vi den fineste fullmånen eg noen gang har sett!!! Vakkert vakkert

Bacalao i Lisboa

I dag våknet vi til innseilingen til Lisboa. Dagen har gått til gåing, gåing og atter gåing :o) Trur vi har fått med oss det meste ja... Været har vært utrulig skiftende og jakken har vært av og på heile dagen. Det mest fascinerende med byen må være gatene- som er flisbelagt med små steiner- må jo ha tatt evigheter å legge det!

                                            Gatene i Lisboa

Fisk på utstilling......

På kveldinga skulle vi finne en plass å spise for vi gidda ikkje gå tilbake til båten bare for middagen. I en kjeller og som eneste gjester fikk vi satt oss med hver sin meny. Eg fant raskt ut at den dagen i livet mitt som eg er i Portugal og Lisboa så bør eg jo smake på Bacalao. Eg forsto jo ikkje alt som sto der, men skjønte at det var en grillet variant. Samma det - Bacalao skulle prøves. Da eg fikk servert maten så eg at det lå ca 5 fedd skivet hvitløk i olje oppå fisken. Eg er jo kjempeglad i hvitløk, men det jo ikkje alle som er. Eg kom raskt til den konklusjonen at det nok ville være veldig sunt for meg å spise den hvitløken i dag- med tanke på været osv osv..

kunne kjenne litt vondt i halsen, og da er jo hvitløk knallbra.. ;o) 

Nå som vi er tilbake på båten så sitter vi på balkongen og ser på nattelivet i Lisboa. Det yrer av liv, slitne bein får massasje og eg satser på at eg ikkje blir forvist til å sove ute på balkongen i natt ;o)

Malaga

Middelhavet 03.04.12

Hoppa over frokosten i dag- det kan synes som at det blir mer enn nok mat på et cruise..... Så magen fikk hvile frem til lunsj.

Litt overskya i dag, men det passer perfekt siden kroppen trenger å få hvile etter den ble brent.. Lå på noen solsenger og leste i bøker et par timer.

I dag var det gallamiddag- noe ingen av oss akkurat hadde gleda oss til ;o) Men vi stæsja oss opp og troppet pliktskyldig i finstasen til middag. Det viser seg at 80% av mannskapet ombord er ifra Bali og de resterende 20% er ifra Italia. OJ tok jo selvsagt et «intervju» med kelneren vår og fikk fritta ut av han at de jobber mellom 13 og 15 timer i døgnet, og tjener 2.5 ganger mindre enn det de italienske arbeiderne gjør.

Kroppen har fått hvile skikkelig i dag, og eg håper at eg er i bedre form i mårra til litt byvandring. Når eg tenker på et år tilbake i tid så var eg jo atskillig mere sliten. Eg må slutte med det der å bli engstelig hvis eg blir sliten av å springe i trapper eller gå gatelangs i en by hele dagen. Det er større sansynlighet for at det er noe bagatellmessig enn noe alvorlig. Men det er jo en stor del av det å ha hatt kreft - tankene som kommer etterpå-angsten for spredning-angsten for smerte. Melankolien som kommer.

Det er så vanvittig godt å da kunne ta seg til helt andre ting- slik som nå, det å kunne reise på tur og oppleve andre kulturer, språk etc

Malaga

Fikk nesten ikke sove i natt, og det var ikke bare pga tanker som kom sigende- men det faktum at eg var så uthungra på kaffe, og smelte til med en stor kaffekopp i baren i går kveld kl 22...... Ka eg tenker med??

Men uansett så var kroppen i godt slag igjen i dag, og hurra for det- for min turguide skal jo opp på alle topper- der det er høyest for å kunne se utover. Det var ikke noe «kjære mor» nei, eg fikk beskjed om at vi ikke skulle ta bussen inn til sentrum slik som de andre- vi skulle GÅ, og vi skulle gå opp til Castillo de Gibralfaro. Eg var no litt i tvil, spesielt etter mandagens form- men gu så godt å kunne bli «sparka i gang» da, for det gikk faktisk kjempefint. Etterhvert så gikk bakkene og trappene som en lek... men eg var noget rødsprengt i ansiktet ja :o) Vi gikk og vi gikk i 6-7 timer, og var også innom Alcazaba og katedralen, men det mest kjente i Malaga må vel være strendene, Picasso og han Antonio Banderas så klart ;o)

Tilbake på båten så satt vi på balkongen vår og så utseilinga fra Malaga og hele veien til Gibraltar. Et fantastisk syn med solnedgang. Vi hoppa over middagen i dag for å få med oss det, og det kan være likeså greit for vi har ikke akkurat vært utsatt for noe næringsunderskudd iløpet av tida her på båten ;o)

                                                          Gibraltar (foto OJ)

Genova

Planen var å stå tidlig opp i dag- men eg var totalt utslitt! Tror kroppen har jobbet fælt i natt med solbrentheten, og eg følte meg nokså «tappet» for energi. Klarte omsider å komme meg opp, og etter en god frokost satte vi oss på en buss som førte oss rundt i Genova i ca 50 minutter. Dermed hadde vi fått et overblikk, og kunne bestemme oss for hva vi ville se på videre. Ole J er som en levende GPS, så det er ikkje farlig å begi seg ut i fremmede byer med den karen- stålkontroll i motsetning til visse andre... ;o) - eg klamra meg fast, og kom meg heilskinna igjennom byen og dagen :o)

        Denne flotte galleonen lå i havna. Den er brukt i filmen "Pirates" av Roman Polanski

Da eg var ca 8 år så satt eg og så på en dokumentar på tv- noen dykkere som hadde funnet et skip- og eg husker det så tydelig den dag i dag da dem kosta vekk grønske og koraller og navnet på skipet kom frem «Andrea Doria» Eg syntes det var så fint navn og gråt og gråt... husker du mamma? :o) Så leser eg informasjon om Genova og ser at byens største sønner har vært Christoffer Columbus og nettopp Andrea Doria :o) 

Eg har aldri tenkt på Genova som noe ettertraktet mål å reise til. Men du verden for en by- eller rettere sagt, for en arkitektur!!! I Via Garibaldi er nesten hvert hus på Unescos verdensarvliste!!! Genova er en stor havneby, og fra gammelt av så var dem stadig vekk i «tottene» på Barcelona. 

Eg ble fort sliten, og nærmest hysterisk før vi fikk satt oss i en bakgårdsrestaurant og spist hver vår pasta carbonara med en nydelig parmesanost. Avsluttet måltidet med en skikkelig espresso- og det gjorde «susen» :o) Etter det ble alt så mye lettere, det ble lett å gå, sola begynte å skinne og eg kunne endelig nyte det vakre rundt meg :o)

Skal legge ut litt bilder- men nettet eg har lånt her på båten er fryktelig tregt så får se... Men av alle vakre bygg og detaljer så må eg jo prioritere å legge ut denne her som vi kom forbi rett før vi gikk ombord i båten igjen. Fantastisk :D hehehe

Middagen var nydelig- og vi hadde fått eget bord nærmere vinduet rett ved siden av Sinnead og Martin. De kom og satte seg ved vårt bord så snart dem var ferdige å spise. Avslutta dagen med en tur i baren, eg MÅTTE prøve en «cosmopolitan» siden eg aldri hadde smakt det før. Vel, det blir ikkje noen favoritt hos meg- men skal prøve ut noen flere etter hvert :o) Men ikke flere enn at eg klarer å stå støtt på høyhæla ;o)

Ut på tur aldri sur- en annerledes påskeferietur

Så kom dagen eg har gleda meg så til i vinter - ut på tur sammen med verdens beste turguide - beste kompis og kartleser :o)

Opp klokka 0400 om mårran, og forlot Bardufoss 0630, nysny og minus 5 grader- og vi skulle på leit etter andre temperaturer :o) 

Første stopp Gardermoen, hvor vi hadde litt over en time på oss. Tida gikk fort og plutselig var det Bergen... Ole-Johnny ble en smule bekymra da eg ble stoppa på hver sikkerhetskontroll pga sekken min... Hva er det med meg og flyplasser?? Noe så mistenkelig ut på «røntgen»- men intet mistenkelig funnet....

I Bergen ble vi plukket opp av Torhild og lille Edvard og kjørte rett til Trollhaugen, hjemmet til Edvard Grieg. Det var et flott hus og siden det var utenom sesong så fikk vi personlig guide. Visste dere at Grieg ikke kunne fordra «dovregubbens hall»? Han syntes selv at det hørtes ut som to fulle nordlenninger som sto og kjeftet på hverandre....... Say no more ;o) Guiden rødmet litt da ho skjønte at publikum besto utelukkende av nordlenninger + et barn som var halvt nordlenning :o)

Eg var også imponert over den grønne lille frosken som Grieg hadde i lomma si- den måtte han gni på hver gang han skulle ut på en scene, for den mente han bringte lykke.

                                                    Stua til Edvard og Nina. 

Så kom neste avgang: BARCELONA 

Har alltid drømt om denne byen, og etter kort tid skjønte eg at det har eg hatt all grunn til å gjøre også. Noe så vakkert altså!

Denne første natta var vi booket inn på et hotel litt utfor sentrum av gamlebyen, og det var heilt greit. OJ er en god kartleser - og ispedd med litt flaks (trur no eg) så sto vi plutselig foran Havets katedral (som eg holder på å lese om akkurat nå) Her inntok vi kvelds/middag rett ved siden av. God temperatur, rusla rundt - og så på hotellet for å lade opp til morgendagen - nevnte eg at det er 20 grader??

Pga at det mobile breibandet ikke virker så så blir det visst så som så med internet og blogg og facebook etc. Har etter to dager fått leid en kabel, og det vil komme fortløpende reiseblogg etterhvert :o) 

Smertefri :o)

Nå har eg opplevd noe heilt fantastisk :o) Eg tenkte over det faktum en dag sist helg at eg faktisk har vært smertefri en hel uke!!!! En hel uke uten paracet og ibux, en hel uke som var helt "alright" - og det beste av alt, helt naturlig :o) Hadde vel ikke før tenkt det så fikk eg vondt i hodet ;o) - det er ikke bare bare når man skal bekymre seg om det meste ;o) Hehe, vel hodesmerten kom nok pga at eg ikke hadde tatt meg tid til å spise skikkelig mat sist lørdag da vi var på vinterfeltstevne. Etter to dager var hodet bra igjen- og nå har eg hatt ytterligere 4 dager som kjennes god ut.

Det kan høres bagatellmessig ut- men eg har hele tiden lurt på om hvor lenge smerter skulle sitte "i" etter en behandling.. Eg har jo fremdeles vondt hvis eg trykker på stråleområdet- og eg regner også med at eg kommer til å periodevis kjenne at det river og sliter i muskulaturen som er kuttet. Krampene vil nok heller ikke forsvinne på ei god tid- men det er blitt atskillig bedre!!!!

To uker etter påske har eg fått plass på et 3 dagers kurs i Tromsø for brystkreftopererte kvinner. Det blir nok veldig bra- da skal diverse spesialister informere oss om alt vi går og bekymrer oss over.
Eg synes bare det er litt synd at man må vente til man har "overlevd" første året- for mange kunne vært spart for bekymringer hvis man fikk litt mere informasjon rett etter behandling. Dette veit eg praktiseres på andre sykehus, som feks Bodø.

Istedet for å tro det værste hver gang man kjenner en smerte, så kunne man blitt beroliget med at "ja men det er helt naturlig det- tenk på hva kroppen har vært igjennom"

I rein og skjær glede over stigende form så bare måtte eg ta frem skiene på tirsdag før eg skulle på jobb. Tenk det- orke å gå på skitur FØR en 8 timers arbeidsøkt :o)
Det ble en test-tur til appelsinsteinen. Det er målet for mange barn å gå hit, og det naturlige pausepunkt. Det er også en postkasse her som heter "barnekassen". I den er det en bok som barna kan skrive seg opp i, og på slutten av sesongen så trur eg det trekkes noen premier.

På tirsdag kom det et nytt navn i boka "Bjørghild 4+5 år ;o)" - fordi eg var stolt som en liten unge :o)

SkyteGlede

                    Tre generasjoner damer som deltok på landsskytterstevnet på Elverum i 2010.

Fra felthurtigen på landsskytterstevnet. Det er såå artig :o) Måtte være litt ekstra forsiktig i fjor siden eg mangler lymfesystem på venstre side. Er litt usikker på om det egentlig er "tilrådelig" å gjøre det- men eg gjør det no likevel..... eg har ingen ambisjoner om å ta NM-medalje i denne grenen så da kan eg ta det litt med ro :o) Kjekt likevel å samle på disse små sølvbegerne som er stas å bruke til juleaquevitten ;o)

I hele vinter har eg trent kjempemye på skyting, 2-3 ganger i uka og konkurranser nesten hver eneste helg november-februar. Det har gitt gode resultater, og det er så artig å få bekreftet at eg etter så kort tid kunne slå både kvinner og menn i min klasse. Både i høst og nå i februar ble eg samlagsmester i klasse 2 på bane med grovkaliber og innendørs 15 m  med 22mm.
Det er ikke for å "skryte" at eg sier det ;o) (bare litt.. ;o)- men for å minne dere om at ingenting er umulig :o) Eg hadde ingen tro på det for et år siden, men ser at det meste går an hvis eg ikke tenker begrensninger... Noen ganger går alt bare rett vest- men da glømmer vi resultater og fokuserer på det sosiale! - også finne de "gode" unnskyldingene ;o) Eg pleier å skylde på våpenet (deler med andre), for liten jakke, skisko - og noen ganger ammunisjonen. Kun ting som eg sjøl kan gjøre noe med, for det er snakk om å prioritere utstyr og bruke tid på ladding og ikke blande tomhylser med andres. Har opplevd at skuddene blir sittende bom fast. Men ka sku vi gjort om vi ikkje hadde noe å skylde på da??? ;o)

Gikk opp i klasse 2 samtidig som eg ble operert og fjernet bryst og lymfekjertler på venstre side. Det vil si at eg nå også må skyte knestående. Min første tanke var at dette ville eg aldri klare fysisk.


Skyttermiljøet er noe eget! Det er heilt fantastisk! Eg kommer jo fra en skytterfamilie og drev med skyting da eg selv var ung. Slutta med det sånn i 17års alderen, og begynte igjen i voksen alder etter at yngste datter var begynt å reise med bestemor og bestefar rundt på skytterstevner. Det tok ikke lange tida før eg selv var bitt av basillen. Kjente på spenninga, nervene som skulle kontrolleres i konkurranse - og ikke minst alle menneskene vi traff på hvert stevne og etterhvert ble kjent med. Eg veit ikke hvorfor men i skyttermiljøet er det mye humor (har en egen teori om at det må være pga nervene som holdes under kontroll... :o) og det gjør godt å flire. Selv om vi er konkurrenter så heier vi på hverandre, og det er alltid kjempespennende å se på livevisninga. Er der ingen fra eget skytterlag som er på banen så er der alltids noen andre vi kjenner som vi ønsker skal få det til. Følger spent med skudd for skudd, og stønner et åååååh når der kommer en 9.9..... ;o) sååå nært en tier! Det er snakk om en millimeter...

                                                   Julie med bestefar på trening :o)

At Vibeke har starta synes eg er utrulig artig! Vi har gått mange tura ilag i fjor, og kjempeartig at ho også har begynt med skyting! Glede meg fremover! Skulle ønske alle venninene mine kunne komme og være med ;o)
Tilbakemeldinger fra folk som starter opp er at de synes det er så flott å kunne drive på med en idrett sammen med barna. Selv om man skyter i forskjellige klasser - så kan man skyte på samme laget. Ligge/sitte side om side og skyte. Ta stevnene som opplevelser ilag. Det går gjerne en dag på et stevne, men istedet for å tenke at det er langt å kjøre eller at det går bort mye tid- så kan man tenke at man får masse god tid sammen med barna - og tar det som utflukt og pause fra internett og tv :o)

For å klare det fysiske med skytinga så begynte eg å trene yoga i fjor. Siden det er blitt så mye annen trening i vinter så har eg ikkje prioritert yogaen før i forrige uke. Det spørs om det kanskje er den som har gjort at eg kjenner meg ekstra støl i kroppen nå. Eg håper det- og får bare legge inn litt mere trening for det er ikke tvil om at yogaen er bra for å komme seg etter kreftbehandling. Den er også suveren for å kunne konsentrere seg og puste godt og riktig både for helsas men også skytingens skyld :o)

Det er rett og slett også godt å kunne drive med skyting - for alt annet må legges til side... eg konkurerer med meg selv- prøver å få til det perfekte avtrekket, det perfekte skuddet - og glemme resten av verden noen minutter :o)
Nå starter feltskytinga snart. Det er stas - mye frisk luft, sosialt med andre - spenning, tidspress og slit ;o) Det er noe eget med feltskytinga synes eg, kanskje fordi eg også liker så godt å være ute i skog, mark og fjellet :o) Liker å slite litt :o)

Fra i dag så har eg øket "arbeidsandelen" til 60% og eg har så langt i dag ikkje kjent noen smerter bortsett fra de vanlige leggkrampene (regnes ikke). Hadde fri fra jobb i dag og eg var ute og gikk ilag med ho Wenche på "glarhålka". Ufyselig vær var det, men det var godt å komme seg ut. Iskaldt regn ble pisket mot fjeset, og vi stoppet opp da en stor trailer kom og skulle forbi en liten innsjø på veien. Plutselig var vi søkkvåte og kjente sølevann både i munn og nese. Hærlig :o) Ble noen kopper kaffe på coopen og skravling etter det, og dagene rykker stadig et hakk nærmere påskeferie og enda mere å glede seg til :o)

Rekonstruksjon og ventetid

                                              Rise and rise again until lambs become lions




Overraskelsen var stor da eg fikk innkalling til samtale med kirurg Erling Bjordal om rekonstruksjon av ny pupp allerede den 9 februar i år. Det er ganske nøyaktig et år siden eg ble operert og 10 måneder siden siden eg var ferdig med strålebehandlinga.

Det har vært enormt mye fokus i media i den siste tida etter at "megga fra P4" har gjort sine stunt på både radio og tv, blandt annet rev av seg håret foran kamera og blottet arret sitt. Det ble startet en storstilt aksjon som heter noe sånt som "jeg venter fandenmeg ikke på en pupp".  Eg har holdt meg litt tilbake og ikke støttet denne aksjonen - for eg skjønner ikke hvordan det kan være rett????

Eg er 100% enig om at det er for lenge å vente i 7-10 år. Alt for lenge!! Men de fleste har ikke ventet så lenge heller...... Eg hørte skrekktall som "opp til 6 år" da eg ble operert.

Arret mitt er kjempestort og ikke noe pent... ser ut som det er "snurpa igjen" under armen, i tillegg er det fjernet en del av muskelen på oversida, slik at det er et "søkk" inn i overkant av arret. Så her er mye som må gjøres..
Det som er planen å gjøre det er å ta hud og fett ifra magen (hurra for de ekstra kiloene eg fikk av behandlingen ;o) - og hurra for at eg hadde så lite strekkmerker at huden var perfekt for å transplantere lengre opp :o) Fra sideflesket blir det fjernet hud og fett og lagt inn der hvor muskelen er borte.
"Det blir som et kinderegg" sa dr Bjordal - tre ting på en gang. Det vil ta tid å vente på - men det er verdt den ventetida!

For: Hvorfor ikke få gjort denne herligheta med det samme uten venting? Jo, der er saken klar og slik eg nok også tenkte var det mest fornuftige... Det tar sin tid for kroppen og komme seg etter den behandlingen den har vært igjennom. I mitt tilfelle med min diagnose, størrelse på kul, antall infiserte lymfekjertler, aggressivitet etc vil det være anbefalt å vente MINIMUM 2 år! Det er ofte iløpet av de første to årene at man kan se om det kommer tilbake, selv om det også kan komme senere. Å få en ny pupp i mellomtida ville gjøre en oppdagelse av tilbakefall vanskeligere- og dermed øke sjangsen for spredning- som vil være svært svært uheldig. Da blir spørsmålet om pupp eller ikke pupp så totalt uvesentlig.... Men det de kan starte med no ganske kjapt, er å fjerne noe av det brystet som er igjen for å lettere skape symmetri senere- og for å minske skjevbelastning på kroppen. Kjenner det allerede i nakke/skulder...
Eg ble jo selvsagt redd IGJEN - og spurte om det var svært stor sjangse for at eg får krefta tilbake. Legen skjønte nok at han hadde tråkket litt "i salaten" da, tok handa mi og sa at han ikke visste prognosene eller statistikken for min type brystkreft. Eg skulle uansett ikke forholde meg til det for det er så mye som skjuler seg i en statistikk (dette har jo andre leger sagt til meg før også) - så får eg velge sjøl om hvordan eg skal tolke det - bli urolig eller faktisk tro på at EG kan klare det?

Så kjære medsøster og sjefsmegga i P4; Du har gjort en kjempejobb for å sette ventetida for nytt bryst i fokus, men eg for min del vil fandenmeg ikke ha et nytt bryst sånn no med det samme! Eg velger heller sjangsen for overlevelse- og gjør eg det, så veit eg at de på universitetssykehuset nord norge står klar til å lage meg et kjempeflott bryst i god tid før eg fyller 50. Å miste et bryst da eg fylte 44 år var ikke den største katastrofen som har skjedd i mitt liv. Å høre på diskusjoner om at politikerne "svikter" pga at kvinner ikke får en ny pupp innen et år, og at det er en skam.... vel vel, vet dere hva dere snakker om/kritiserer? Når også leger sier at det er anbefalt å vente så velger eg å tro på dem! Jeg følte meg likevel like kvinnelig som eg alltid har gjort. Det må ikke bli slik at vi kvinner kritiserer samfunnet slik at vi skaper en dårlig selvfølelse pga manglende bryst. Selv om noe er forandret på kroppen så kan vi godt ha et  kvalitetsrikt liv i ventetida på den nye puppen. Eg gjør absolutt ALT som eg gjorde også før eg ble syk - bare at eg har lagt om til en noe sunnere livsstil i tillegg.

Den største katastrofen var tanken på at eg kunne dø fra barna mine og at de skulle miste sin MOR. Valget er igrunnen svært enkelt :o)  For som tatoveringen til min datter Nora ved venstre bryst sier så flott på latin her "surgite atque resurgite dum agni fiant leones" eller som det ville bli på norsk "reis deg og reis deg igjen til lam blir løver". Og veit dåkker ka? Eg e en løvinne ;o)

Mot lysere tider :o)

Hu hei kor tida går!!

Sola er over horisonten igjen, snart kryper den også over fjelltoppene og sender disse etterlengtede livsstråler ut over bygd og by. Det er når ho kjem tilbake at vi virkelig kjenne kor vi har savna ho :o)

Den 05. Januar- nøyaktig ett år etter siste cellegiftkur dro eg til Tromsø sammen med mamma. Eg skulle først til mammografi. For den som aldri har vært på det før så kan eg bare si at det e slett ikkje nåkka komfortabel situasjon. Ble henta av en mannlig radiograf, så legger han det brystet som fremdeles er der på en plate, det klemmes sammen i mellom to plater- dette gjøres i forskjellige vinkler og eg måtte stå både på tå, foroverbøyd og i noen rare vinkler. PUH... Svetten sila- eg var redd, lurte på om han kunne se noe. Men han såg på bildene og sa "jaHA" og "hm" - du verden så opptatt eg ble med å skulle tolke kroppsspråket hans om han kunne se noe unormalt.. Fikk beskjed om å kle på meg, gå tilbake og vente på kirurgen.

Da eg ble ropt opp, gliste eg idet vi passerte rommet hvor ultralydapparatet sto- har jo vært der noen ganger og eg tenkte "YES", denne gangen var ikke det nødvendig :o) Det var en mannlig sykepleier denne gangen også, og han geleidet meg inn på et annet rom- hvor det sto... ja nettopp et ultralydapparat klart.. På nytt måtte eg kle av meg og legge meg ned på en benk. Denne gangen sukket eg høyt, og ville bare gråte. Tenkte at dette gjør de bare hvis de har funnet noe som ikke er slik det skal være...

Plutselig kommer det en kvinnelig lege inn, og eg trur på kvinnelig intuisjon- for hun må ha lest tankene mine- og allerede før hun begynte å undersøke så opplyste hun meg om at røntgenbildene var helt fine! "Men du veit jo at du har en cyste i det andre brystet- og den er HELT ufarlig, ja den er så bagatellmessig at det er nesten ikke værdt å prate om.. Eg måtte spørre om hvorfor dem kaller det en cyste da, for eg tenker på kreftkul når eg hører det ordet. Men neida- noen kvinner har tettere kjertelvev enn andre, og noen har vanncyster i både bryst, livmor, nyrer og andre plasser - og de kan gjøre vondt hvis de sprekker. Men ikke farlig i det hele tatt. Jeg må likevel følge med for hvis min vokser så må eg få den undersøkt- men samtidig vite at det ikke trenger å være noe skummelt i det heile tatt, men kanskje bare vanncysta som har vokst da :o)

Det begynte å gå opp for meg, at eg kanskje var frisk...

Så ble det ny venting på kirurg, og imellomtida kom en sykepleier og fortalte om et kurs som skal være i april for pasienter som har gått igjennom kreftbehandling. Eg ville bare smile, for eg tenkte at dette ville dem nok ikke gitt meg hvis de ikke trudde at eg kunne overleve dette.

Inne hos kirurgen som også var mann, måtte eg kle av meg nok en gang og han kjente og klemte HARDT for å se om det kunne være noen hovne lymfekjertler. 

Eg fortalte at eg fremdeles har vondt i stråleområdet- eller øm er vel rettere å si. Tanken om at det kunne være et tegn på spredning til skjelettet har jo selvfølgelig slått meg mange ganger. Han undersøkte grundig og sa at det ikke er noen tegn på unormalt. Det tar lang tid før kroppen er helet etter stråling, og den heles innover. Først den brannskadete huden, så vev og muskulatur så skjelettet. Det dannes arrvev heile veien- og dette kan være smertefullt. 

Så veit eg det... og det gjør ingenting..... :o) Vi snakket om plastisk kirurgi og om de lange ventetidene som er. Han skulle henvise meg slik at eg kommer inn i systemet så raskt som mulig..  Det ville uansett ikke være så lurt å gå igang med nye operasjoner før man er blitt helt bra etter den første.

Så var det time hos kreftlegen etter dette. En ny mann som eg aldri har sett før, og for 4.de gang samme dag måtte eg blottlegge brystet mitt. Ny undersøkelse, ny klemming- og så innihampen hardt de trykker i leiting etter lymfekjertler (fikk vondt i flere dager etterpå) Men nok engang var svaret at her så alt bra ut :o) At de hvite blodverdiene mine er lave kunne være fordi det skjer noen ganger at etter cellegiftbehandling så får noen varig lave verdier.... vi får se, alle andre verdier var iallefall kjempeflotte.

Jeg skal tilbake om et halvt år, og i tillegg så har eg jo en fastlege som undersøker meg en gang i måneden.. 

Eg var ufattelig glad da eg gikk ut derifra :o) Eg gikk innom sykesøstrene på poliklinikken og hilste på. Det var kjempekoselig, og de setter pris på å høre om hvordan det går :o) De hadde jo fått med seg både radioinnslag (Breitind-turen) og tv-nyhetene fra Mexico-turen. Måtte ta en rask forklaring ;o)

Da eg kom opp i kafeen satt mamma der og ventet på meg. Eg kunne se på lang vei at hun så etter tegn på hvordan humør eg var i. Eg måtte være snar å smile- gi ho tegnet på at alt er fint at det har gått bra. Hele perioden kor eg har vært syk så har ho vært med meg til kontroller og behandlinger. Opp- og nedturer. Det har nok tatt mye på et mammahjerte å se datteren sin så syk, og holde roen - gi styrke, aldri miste troen på at dette skal gå bra. Mamma; du er helten min <3

Da eg kom heim gikk eg nesten i koma- hadde sovet dårlig de siste døgn, og kunne endelig slappe av. Men måtte likevel plage meg sjøl litt med å tenke tanker som "er eg virkelig frisk"? "har eg lurt legene"? Men DA altså måtte eg si noen alvorsord til meg sjøl, det va nåkka sånt som "No skjerpe du deg Bjørghild, no e du undersøkt med røntgen, ultralyd og av flere leger. Det er klemt og skviiisa, rista og prikka og strøkken- og ikke et eneste tegn på at noe er galt har dukket opp- trur du at du er så forbanna smart at du kan lure fagpersonell til å tro noe annet enn det de ser?" - Et øyeblikk så trudde eg jo det da. Takk og lov at eg også har en fornuftig side (må være den som tenke kognitiv terapi ;o) som kan styre de negative tankene.... Bort vekk med dem- og så sovna eg og sov helt til neste ettermiddag. Snipp snapp snute- så var DET eventyret ute. 1.kontroll gjennomført

Joy to the world :o)

                                           Kunne godt tenkt meg litt mere snø- slik som her :o)

September 2010 trudde eg ikkje at eg skulle oppleve jula i 2011. Slett ikkje som frisk og tilbake i 50% jobb! Men her er eg - i stadig bedre form :o)

2011 starta med siste cellegift den 05.januar. Eg skulle egentlig ha fire kurer til, men kroppen tålte ikke mere og kulen var heller ikke blitt noe mindre etter 11 kurer. Etter operasjon i februar og 25 strålebehandlinger fikk eg beskjed om at det hadde vært kreft i 10 av 11 lymfekjertler, og at det var begynt å spre seg ut i vevet på 2 av disse (før stråling). Legen som fortalte meg dette ba meg om å IKKE tenke statistikk- men fokusere kun på det som var bra. Hun sa at det betyr mye hvordan vi tenker for helbredelse.

Gudene skal vite at det har ikke alltid vært lett- for det er klart at når man lever med et slikt "spøkelse" over seg- så dukker det stadig opp og prøver å skremme. Eg går på hormonbehandling og krysser fingrene for at iallefall den kan hjelpe på og forhindre tilbakefall med spredning. Det blir nok noen tøffe år- og særlig redsler før hver kontroll.

Da eg begynte på jobb igjen i september fikk eg tilbud om ny videreutdanning. Denne gangen kognitiv terapi som skal gå over 2 år. Eg brukte vel bare noen sekunder å tenke meg om før eg svarte JA på det- det føles veldig riktig for meg nå. Snakk om å kunne bruke egne erfaringer- og forstå hva angst og fobier er! ;o)
Den 05.januar 2012 skal eg på "storkontroll" igjen til Tromsø- og eg er allerede begynt å "snakke meg sjøl til fornuft" ;o) Det er bare så utrulig kor mye rart man kan henge seg opp i og tenke det værste om!
De hvite blodlegemene er lave, og det er vel det eneste som er unormalt så vidt eg veit- så eg må vel heller tenke at da er alt vel :o)

I høst har eg gått mye turer, og trent i basseng en dag i uka. Eg er på skytetrening 1-2 ganger i uka og tok  instruktørkursII på Dovre i november. Mandagene er eg begynt i korpset igjen. Etter 25 år på kornett og flygelhorn så trudde eg at mi tid som musikant var over. Men korpset er sårbart- og eg har begynt igjen, men spiller nå althorn (da kan eg hvile venstrearmen). Det var artig å begynne på igjen, og eg kjente at dette hadde eg savnet!
To kvelder i uka deltar eg også på quiz- og det er også med på å holde tankene på helt andre ting enn sykdom :o) Eg kjenner at eg lever- eg er lykkelig, og eg ser fremover til mange gode stunder - og eg er rimelig sikker denne gangen på at det ikke er siste jula mi iallefall :)

No ligger jentene og sover, det lukter grønnsåpe i huset - og om få timer våkner en ny dag med "tre nøtter til Askepott" og "Reisen til Julestjernen". Må bare sjekke at nissen har vært og lagt noe i strømpene før eg legger meg - sånn "just in case" ;o) God jul alle sammen, fred&kjærlighet og et strålandes godt nyttår :o)

Stjerneskudd

Nå meldes det om stjerneskudd- eller meteorstorm i kveld. Pga lys fra månen vil de kanskje ikke sees så godt denne gangen. Dette bildet tok eg på fredag, dagen før fullmåne. Fant ut eg kunne dele ei historie som eg skreiv for to år siden da eg ikke fikk med meg dette. Nå spørs det vel om eg ikke må ut på selveste Lucianatta  med jentene mine for å beskue dette fenomenet :o).

Stjerneskudd - eller meteorstorm som vi nylig har hatt. Mange snakker om dette, gikk ut for å få med seg dette fenomenet. Jeg var på jobb og konsentrerte meg om andre ting, - ikke fordi det var uinteressant, tvert imot- veit ikke igrunnen hvorfor eg ikke tok meg den tida. 

I allefall så har eg gode minner fra sist vi hadde en slik meteorstorm, den skulle komme midt på natta - og der eg bor var det også overskyet, slett ikke sikkert vi fikk noe glimt av dette. Døtrene mine var vel sånn ca 4 og 10 år den gangen, og de blir aldri å glømme denne natta.
Kl 04 om natta vekket eg dem, vi kledde på oss varme klær og gikk ut i novembernatta - kuldegradene var nærmere 15. Noen voksne ville kanskje synes at dette var på grensen til galskap, vel - ha det heilt klart, eg er nok litt gal ;o)
Etter 10 minutter hadde vi fremdeles ikke sett noe, men vi hadde håp. Det knatret i snøen der vi gikk fram og tilbake for å holde varmen. Kjære vene, la det bli en liten åpning i skylaget tenkte eg. Og DER så vi lysende kuler på himmelen. Jentene begynte straks å telle, hvem så flest? Så var det et faktum at det var ikke så lenge til jul, så nå kom jo anledningen for å ønske seg noe. I allefall hadde vi hørt at ser du et stjerneskudd så vil dine drømmer gå i oppfyllelse. Nora sto og stirret på himmelen med sammenknepet munn. Julie på 4 år så intenst på himmelen også sa hun høyt; "mamma eg ønske meg kustøvletter til jul"!! Eg visste ho hadde ønsket seg noen flotte sorte støvletter med for som lignet på flekkete kuskinn :o). Eldstesøster reagerte raskt og påpekte til den yngste , at hvis du sier høyt hva du ønsker - så får du det ikke!! Julie ble oppriktig lei seg, og hun prøvde da en ny variant " mamma - husk på en ting; eg ønsker meg IKKE kustøvletter til jul" - og dette gjentok hun i flere dager. Vel det skulle vel ikke komme som en bombe at jenta fikk i julegave, ja - nettopp sine kustøvletter ;o)

Men eg har tenkt litt på dette med at man må ikke si hva man ønsker for da går det ikke i oppfyllelse.... Tull og vas syns nå eg. Er det ikke viktig at vi alle og enhver kan være ærlige på hva som er våre mål, og hva vi ønsker i livet? om det er klesplagg, en ny jobb en ny tilværelse, en ny mening med livet? Selv om det er sjeldent at alle mennesker når alle sine mål, så må man vel kunne ha HÅP - og hvorfor ikke dele sine håp? Utsetter vi oss selv for noe når vi åpner oss selv? Redde for jantelov og sjalusi? Eg tror det er en fin ting å kunne dele sine håp med andre mennesker... Kanskje flere ville kunne fortelle om sine håp - og hjelpe hverandre på veien? :o) kanskje naivt tenkt, men joda - det er også en av de tingene som eg ikke vil forandre på med meg selv - ikke nevneverdig iallefall :o) I allefall fikk jenta mi sine etterlengtede støvletter til jul selv om hun sa høyt hva hun ønsket da stjerneskuddet fallt ;o)